Hvorfor blir jeg forelsket i alle menn som viser omsorg for meg?😫

[Anonym bruker]

Jeg har vært singel en stund, etter jeg gikk ut fra et ekteskap med en mann som brukte både psykisk og fysisk vold mot meg over flere år. Jeg var sammen med han for barnas skyld, men ser i ettertid at dem har det så mye bedre uten faren

 

Nå den siste tiden har jeg opplevd noe helt sykt! Jeg blir så fort forelsket og tenker sykt mye på menn som er omsorgsfulle og gode ovenfor meg

I går var jeg med på et skuespill hvor jeg skulle spille syk. En mann (som jeg ikke aner hvem er) spilte en rolle som skulle ta vare på meg. Han ga meg omsorg, pratet og strøyk på meg.

Dette var nok til at jeg har tenkt på vedkommende i hele går og i hele dag!

 

Var nylig med på noe annet hvor en mye eldre mann bare var hyggelig og ga meg et klapp på skuldra og litt ros for noe bra jeg hadde kommet frem til på jobb.

Dette var også nok til at jeg tenkte på denne mannen og kjente sommerfugler i magen.

 

Har hatt flere slike episoder på kort tid. Kommer meg jo videre, men jeg tenker så forbaska mye på dem. Og ofte har jeg kanskje ikke sett vedkommende tidligere engang.

 

Dette er så frustrerende!!!😫

Det er da vel søren ikke normalt???

 

Anonymous poster hash: 45b44...af4

[Anonym bruker]

La meg gjette, foreldrene dine er skilt/du hadde ikke en tilstedeværende far som liten/ung?

Ei venninne har hatt det sånn, forelsker seg i alle som er hyggelige eller snille med henne, om igjen og om igjen. Hun ønsker nok egentlig bare kjærlighet fra en mann, som et placebo for farskjærlighet....

Vet ikke om dette gjelder deg, jeg gjetter som sagt, men tror dette er en sånn typisk psykologsamtalesak....

 

Anonymous poster hash: 10c49...fc4

[Anonym bruker]

Som hun over sier.

Anonymous poster hash: 9472f...528

[Anonym bruker]

La meg gjette, foreldrene dine er skilt/du hadde ikke en tilstedeværende far som liten/ung?

Ei venninne har hatt det sånn, forelsker seg i alle som er hyggelige eller snille med henne, om igjen og om igjen. Hun ønsker nok egentlig bare kjærlighet fra en mann, som et placebo for farskjærlighet....

Vet ikke om dette gjelder deg, jeg gjetter som sagt, men tror dette er en sånn typisk psykologsamtalesak....

 

Anonymous poster hash: 10c49...fc4

Dette stemmer så alt for godt. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4 år, og pappa var alkoholiker. Jeg hadde derfor lite kontakt med han, og aldri hatt noen god mannsmodell. Mamma har vært alenemor.

 

Men er det ikke rart å forelske i alt bare fordi man har hatt en far som ikke var tilstede?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 45b44...af4

[Anonym bruker]

 

La meg gjette, foreldrene dine er skilt/du hadde ikke en tilstedeværende far som liten/ung?

Ei venninne har hatt det sånn, forelsker seg i alle som er hyggelige eller snille med henne, om igjen og om igjen. Hun ønsker nok egentlig bare kjærlighet fra en mann, som et placebo for farskjærlighet....

Vet ikke om dette gjelder deg, jeg gjetter som sagt, men tror dette er en sånn typisk psykologsamtalesak....

 

Anonymous poster hash: 10c49...fc4

Dette stemmer så alt for godt. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4 år, og pappa var alkoholiker. Jeg hadde derfor lite kontakt med han, og aldri hatt noen god mannsmodell. Mamma har vært alenemor.

 

Men er det ikke rart å forelske i alt bare fordi man har hatt en far som ikke var tilstede?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 45b44...af4

Nei, tror det er ganske klassisk eksempel, vet du, jeg ville ha tatt en psykologtime jeg, og fått ryddet litt i tanker. Så står du litt tryggere i reaksjonsmønstrene dine. Mange som også ender opp med menn som ikke er bra for dem, som følger samme mønster som faren, fordi man underbevisst ønsker det sånn... Klem til deg ❤️

 

Anonymous poster hash: 10c49...fc4

[Anonym bruker]

Jeg har tilknyttingsforstyrelse, og har det dom deg

 

Anonymous poster hash: 89c7b...24d

[Anonym bruker]

Jeg har tilknyttingsforstyrelse, og har det dom deg

 

Anonymous poster hash: 89c7b...24d

Men hvordan har du det da?

 

Jeg sliter så meg å bli sammen med menn. Jeg får følelser, men skygger unna for å unngå at det skal skje noe mer  

Slet ekstremt før jeg ble sammen med barnefaren som jeg nå har forlatt, men han ga seg ikke. De fleste andre gir seg før jeg klarer å ta noe initiativ, så jeg har mistet mange menn på grunn av det. Tilbudene er der, men jeg får ikke til. Jeg er alt for redd! 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 45b44...af4

[Anonym bruker]

Daddy issues

 

Anonymous poster hash: f0a95...88b

[Anonym bruker]

 

La meg gjette, foreldrene dine er skilt/du hadde ikke en tilstedeværende far som liten/ung?

Ei venninne har hatt det sånn, forelsker seg i alle som er hyggelige eller snille med henne, om igjen og om igjen. Hun ønsker nok egentlig bare kjærlighet fra en mann, som et placebo for farskjærlighet....

Vet ikke om dette gjelder deg, jeg gjetter som sagt, men tror dette er en sånn typisk psykologsamtalesak....

 

Anonymous poster hash: 10c49...fc4

Dette stemmer så alt for godt. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4 år, og pappa var alkoholiker. Jeg hadde derfor lite kontakt med han, og aldri hatt noen god mannsmodell. Mamma har vært alenemor.

 

Men er det ikke rart å forelske i alt bare fordi man har hatt en far som ikke var tilstede?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 45b44...af4

 

 

Jeg tror det er langt enklere.

Du har nylig levd i et forhold der du aldri mottok omtanke og nærhet, og lengter ekstra etter dette akkurat nå.

 

Ingen grunn til å overanalysere og se på foreldre.

 

Anonymous poster hash: e7141...456

[Anonym bruker]

Det viktigste er ikke hvorfor det skjer, men at du er klar over hva som skjer. Når du vet det kan du begynne å rydde i følelsene, og du slipper å bli forelska i allmennlegen din og den hyggelige bussjåføren som alltid bærer bagasjen for deg. Se framover, det er mer fruktbart enn å se bakover...

 

Anonymous poster hash: 45552...421

[Anonym bruker]

Enig i at du kanskje kan ha godt av å få litt hjelp til å bearbeide opplevelser og følelser du har hatt gjennom livet.

 

Men jeg ser også på det du nå opplever som en form for fornuft. Du "forelsker" deg i menn som du vet er helt ufarlig for deg, som f.eks. skuespilleren som du vet bare spilte rollen sin og som du ikke vet hvem er, den eldre mannen osv.

Det jeg tenker at du gjør er å akseptere for deg selv at det du ønsker deg i et forhold er slike kvaliteter som du nå "faller" for. Jeg tror det du driver med nå er en form for øving som er helt ufarlig og uforpliktende. Du kjenner på det å bli "forelsket" i menn som tilsynelatende har riktige kvaliteter, noe som trolig vil gjøre at den dagen du møter den riktige mannen så vil du ha lettere for å kjenne ham igjen og tørre å satse. Men det kan være lurt å ha litt hjelp av fagfolk også i den prosessen du står i.

 

Når du opplever disse "forelskelsene" så spør deg selv hva det er med disse mennene som du "faller" for. Hva er de disse tilsynelatende har som du ønsker deg i et forhold. Da tror jeg du vil se at det er kvaliteter du faller for, men ikke nødvendigvis personen. Disse mennene er bare "læremestre" for deg, som du uten at noen vet det kan lære mye fra. Hver gang det skjer så kan du se hva det er du ønsker av kvaliteter, hvorfor har du skjøvet fra deg andre før, hvordan er de sammenlignet med slik din eks var i begynnelsen av forholdet? Liker du egentlig mannen du har foran deg godt nok til å skulle innledet et forhold til ham eller ha sex med ham? I de aller fleste tilfellene av disse "forelskelsene" så tror jeg du vil svare nei, at det bare er omsorg du kunne trengt, men da fra en riktig mann.

 

Jeg har noe av samme bakgrunn som deg, Hi. I mange år falt jeg bare for "ufarlige" menn, dvs. menn som jeg egentlig visste jeg ikke passet sammen med, men som jeg innbilte meg at jeg kunne få det godt med. Det var trygt og godt, for det var jo aldri noe mer mellom oss, ofte ikke mer enn en avstandsforelskelse fra min side. Jeg glemte på en måte å se hva som virkelig var viktig for meg selv, hva jeg egentlig ønsket meg. Jeg innså at jeg lett faller for gode ord, omsorg, store ord om f.eks. fremtiden.

Det tok meg mange år før jeg innså at ord uten handling er helt verdiløse. En mann som bare sier pene ting eller viser omsorg når det ikke forplikter eller som ikke støtter deg når ting er vanskelig, det er en mann du ikke kan stole på. Det hjelper ikke hvor mye fine ord han sier, hvor god illusjon av omsorg han gir uttrykk for, om ikke ordene settes ut i praksis. Jeg syntes det var en vond innrømmelse å gjøre, om enn nødvendig. Jeg innså at jeg hadde kastet bort mye tid på å menn som aldri kunne blitt mer for meg, det var trygt for meg fordi jeg dypest sett visste at det aldri ville bli noe. Og jeg innså også at jeg har latt et par gode menn slippe unna fordi jeg trolig var redd for å tro at de mente det de sa og gjorde.

Etter mitt siste forhold har jeg brukt tid får å rydde i meg selv når det kommer til disse tingene, og jeg har ikke vært forelsket i en eneste på de to årene som har gått. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli klar... da var det bare å møte den rette mannen på riktig tid for begge Jeg vurderer nå å ta en siste liten runde hos psykolog for å se om jeg trenger å rydde enda litt mer. Tenker at det også kan være en god støtte om jeg møter en god mann jeg ikke ønsker å miste.

 

Så søk hjelp så du får bearbeidet ting, men se fremover og se hva du lærer av alle disse mennene som du møter på din vei

Anonymous poster hash: b5491...030

[Anonym bruker]

Jeg blir også ofte fort betatt av menn som viser omsorg. Ble helt mo i knærne av naboen da han klappet meg på skulderen og spurte hvordan det gikk. Helt naturlig tenker jeg. For et menneske er det godt å bli sett og bekreftet. Det er på den måten vi knytter oss til hverandre.

 

Anonymous poster hash: 2c7bc...245

[Anonym bruker]

Jeg har også tilknytningsfortyrrelser, og har det på samme måte. Vokste opp med omsorgssvikt, en far med diagnoser og en psykisk syk mor. Hørte ofte at jeg bare skapte trøbbel, var uønsket og at alle problemene til foreldrene mine skyldtes meg. Var nesten usynlig som barn, gjemte meg bort og smilte, rydder, ordnet og følte meg fram i alle situasjoner. Var så rolig og usynlig jeg bare klarte, men en og annen gang var det nok at jeg var tilstede og fikk et slag eller en form for straff. Gikk rundt med konstant panikkangst.

Har jobbet mye med problemene på egenhånd og er ikke et problem for meg lenger. Min nærmeste kollega er dobbelt så gammel som meg, og har tatt meg litt under vingen. Han er nesten som faren jeg aldri hadde, og jeg er enormt glad i han. Kan innimellom føle blaff av forelskelse, men vet det er jeg som ikke har et ok følelseregister. Lær deg selv å ta imot omsorg uten at du føler du må gi noe tilbake (sex). Det er en spontan tanke som dukker opp, "han var snill, hva kan jeg gi? Meg selv"

 

Anonymous poster hash: 46d3c...b44

[Anonym bruker]

Jeg er også litt som deg HI, og jeg er i et forhold men dessverre et dårlig et. Lite omtanke og ømhet og jeg har prøvd å gå et par år nå men ikke klart det. Har flotte foreldre og en pappa som alltid stiller opp for meg så kan ikke skylde på han heller.

For noen dager siden fikk jeg voldsom skryt av en ukjent mann av rygging med henger på bilen, jeg blir opphengt i en fyr jeg ikke vet hva heter..en stund før det går over igjen. Så kommer det en ny..

Det bunner nok i for lite nærhet vil jeg tro, enten fra din far eller tidligere mann. Sikkert godt å få snakket med noen om det som noen nevner.

Anonymous poster hash: 2804e...27d

[Anonym bruker]

Jeg har generelt fått lite nærhet både av foreldre og tidligere samboer. Men helt utrolig at et menneske jeg omtrent ikke har sett i øynene som stryker meg og gir meg omsorg er nok til at jeg skal bli opphengt og smått forelsket. Vet jo heldigvis at det kun er hodet og at det ikke er virkelig i den forstand. Skal desverre så lite til, og det er litt slitsomt å være forelsket i nye mennesker hele tiden uten at det blir noe mer. Man blir jo så opphengt en liten stund i vedkommende!!

Takk til dere som har delt litt erfaringer. Godt å høre at jeg ikke er alene, selv om det er trist at dere også har det slik. Jeg synes hvertfall ikke det er noen særlig god følelse.

Men får satse på at det blir bedre hvis jeg får sortert tankene mine litt

Hi

Anonymous poster hash: 45b44...af4

[Anonym bruker]

Jeg blir også ofte fort betatt av menn som viser omsorg. Ble helt mo i knærne av naboen da han klappet meg på skulderen og spurte hvordan det gikk. Helt naturlig tenker jeg. For et menneske er det godt å bli sett og bekreftet. Det er på den måten vi knytter oss til hverandre.

 

Anonymous poster hash: 2c7bc...245

 

Det er helt naturlig ja, og ikke minst et sunnhetstegn. Å avvise omsorg ville heller tyder på tilknytningsproblematikk.

 

 

 

Anonymous poster hash: e7141...456

[Anonym bruker]

Noen kunne like gjerne ha hevdet at du hadde daddyissues dersom du hadde hatt en omsorgsfull far, noe som dermed gjorde at du falt for menn med denne egenskapen (man tiltrekkes av det man "kjenner igjen").

Dette begrepet er med andre ord litt ullent....

 

 

Anonymous poster hash: e7141...456