gravid alene...

[gravidalene]

Uff, jeg tøffer meg opp foran andre, men kjenner jeg er så utrolig sliten nå... Ble gravid på prevansjon og gikk på høgskolen. Er snart 30 så kan ikke klage heller. Samtidig utslitt. Det var i en overgang med to forskjellige så vet ikke hvem som er pappaen til min lille vakre søte i magen min... Det er tungt. Dna test for så å måtte vente på dette svaret... Gruer meg noe så innmari. Det tar liksom hele oppmerksomheten fra fødsel og alt... Føler jeg bare må skynde meg å føde så vi får tatt den dumme testen :'(... Jeg gråter hver dag. Er nå i uke 30 og har sleti med bekkenløsning m gangvansker så må bruke krykker og det gjør rett og slett jævlig vondt! Har isjias ned i begge bena... Jef hadde -aldri- forestilt meg selv i denne situasjonen, har alltid gledet meg til å få barn, jeg elsker barn. Snodig at det skjedde på denne måten. Oppdaget graviditeten i 4mnd så havnet i fullstendig sjokk i to mnd... En mnd nå så føler jeg at jeg har mer kontroll og har skaffet nødvendige ting og blir veldig rørt av å tenke på at jeg skal få lov å få en liten bylt... ❤ Samtidig denne daglige gråten av smerter og føler meg så alene og ensom. Sitter fast hjemme pga smertene og familien min er ett kapittel for seg selv :/ Uvennskap og intriger... Kjenner at ting blir annerledes når jeg nå får barn, ønsker trygge og hyggelige personer rundt mitt barn. Blir lei meg av det også, at det er på tide nå å rygge unna litt... Synd liksom, at det skal være slik. Jeg har venner, to har kommet på besøk en gang i løpet av denne tiden. Jeg prøver å vise at jeg har det bra og vil ikke de skal døle at de må "ta vare" på meg, samtidig som jeg føler meg så ensom så ensom... Jeg sitter å skriver dagbok for meg selv for å "prate" med noen om alt det som svirrer i hodet. Hos lege og jm får jeg tømt meg ca 1t pr gang 2ggr i mnd, men det er liksom det! Så takk gud for at jeg har plukket frem en dagbok... Nå følte jeg for å melde meg inn her i forumet, jeg føler meg som sagt så utrolig ensom i graviditeten min og lurer på om det er noen som kunne tenke seg å bli min "venn" her inne... Jo fler jo bedre selvsagt. Trenger virkelig en god venn nå... Dette ble langt, men nå er også alt fortalt og det er en god følelse. Har sliti endel med skam og skyld så sunt å få alt ut! Jeg har ikke kontakt med noen av fedrene, han ene vil ikke ha kontakt og han andre kaller meg for stygge ting så prøver å holde han på avstand. Jeg gleder meg veldig til å bli mamma, men jeg er også kjempe livredd pga smertene jeg har nå og blir alenemor og tviler på meg selv mtp min fysiske helse!! Klarer jo nesten ikke gå ... Huff... Trenger masse masse klemmer og støtte jeg Er det noen som har... ? ...

[MilleMarmelade]

Huff, har ikke så mye verken trøst eller råd å komme med, men en god klem skal du få! Og bruk det du har av ordentlig nettverk; her inne er det ingen som kan drikke kaffe med deg eller hjelpe deg med noe praktisk, men lytte kan vi og sympatisere kan vi!

[VictoriaS]

Uffda, livet er absolutt ikke en dans på roser altså...

Eneste rådet jeg kan gi deg er at dersom familie og barnefar/fedre ikke greier å oppføre seg som folk rundt DEG ,som er i denne situasjonen: Kutt ut kontakten med dem, ihvertfall for en stund, til du har fått summet deg litt og føler deg sterkere. (Kanskje er det mulig å få hjelp av helsevesnet hjemme hos deg i dette tilfellet, med tanke på bekkenproblemene dine?)

Utrolig egoistisk gjort av de irundt deg å sette seg selv, og sine behov foran deg og det lille barnet! Det siste du trenger er at slike folk stresser deg opp og sårer deg nå som du selv er så ufattelig sårbar. I tillegg så vil oppførselen deres kanskje forstyrre deg i å stake ut veien videre   Har du sagt ifra til de irundt deg hva du føler rundt måten de er på?

Utrolig mange kvinner går igjennom situasjoner slik du beskriver din(verden over), du må samle sammen indre styrke og gjøre så godt du kan, så greier du dette, det er jeg sikker på  

 

Vi er alle sykt mye sterkere enn hva vi først kanskje har trodd, det er ikke før vi har jobbet oss igjennom store prøvelser, at vi innser hva vi faktisk er istand til å tåle og takle! Tenk på at det etter en lang oppoverbakke tilslutt er nødt til å komme en nedoverbakke :hjertesmil:

 

Håper dette var til hjelp...

Stoor klem, og massemasse medfølelse fra meg!

[Minnea82]

uff, sender deg en stor klem! Man føler seg svak når man er gravid og dårlig. Jeg har så mange ganger tenkt at jeg er glad vi er to om det. Synes du skal tenke på dette som din graviditet og ditt barn, og skyve hele farsgreia til side. Så lenge ingen av dem ser ut til å ville ta ansvar uansett så får du foreldregleden for deg selv og så får den som viser seg å være pappa ta sin økonomiske del når den tid kommer. 

 

Du skriver ikke hvor du bor. Kanskje er der andre alenegravide i området som også kunne tenke seg noen å dele med?