Lei av å høre hvor snill baby jeg har.

[Anonym bruker]

Jeg sliter med hvertfall barselstårer, om ikke det nå har blitt depresjon. Datteren vår er snart 3 uker. Hun er nydelig det er ikke det, og jeg kan gjerne ta meg selv i å sitte å stirre på henne og bare smile....MEN...jeg kjenner meg veldig ulykkelig. Orker ikke gråte lengre, så for andre ser jeg nok ut som meg selv ...men jeg har en konstant klump i mellomgulvet og sinnet er tungt. Jeg savner tiden uten baby. Jeg savner meg selv...jeg har ingen tid til å bare være meg, mannen min og jeg har ikke tid til å bare være oss heller. Hele livet er snudd på hodet og det føles som et stort tap. Noen ganger tenker jeg at "nå orker jeg ikke mer" ...nå setter jeg meg i bilen og bare kjører av sted. Men så tenker jeg på hvor høyt jeg elsker mannen min og at jeg ikke for alt i verden kan forlate han.

 

Føler meg som en dårlig person og en dårlig mor. Føler jeg ikke har noen grunn for å føle som jeg gjør, og at jeg er svak. Får hele tiden høre av andre hvor snill baby vi har fått, hvor heldige vi er og at vi må nyte tiden nå. Det er ment godt, men disse kommentarene ødelegger meg helt. Det gjør så jeg føler jeg har ingen rett til å klage. At så mange andre har det værre enn meg, og at de har klart barselstiden fint uten å ha hatt lyst til å putte ungen i fryseren. Babyebn vår er jo snill...i hvertfall i forhold til mange andre. Hun er ikke en spesielt skrikete baby. Sover greit om natten...men holder det gående hele dagen. Så søvn får jeg, men tid til å leve får jeg ikke. Når vi har besøk eller er på besøk hos noen oppfører hun seg eksemplarisk og folk tror meg ikke når jeg sier at jeg akkurat har gått med henne på armen i uendelige timer for å få henne til å sove.

Jeg er sliten!!! Opplever ingen lykke eller morskjærlighet over barnet mitt. Føler meg fortapt. Håper alt blir bedre etterhvert.

 

Takk - da har jeg fått blåst ut litt tanker og følelser.

Anonymous poster hash: 0e1ca...967

[Anonym bruker]

Sender deg en klem! Du er ikke alene om å ha det sånn! Har du snakket med noen om dette, helsesøster eller fastlege? Viktig å ha noen å prate med, og føle at man får litt hjelp.

 

Har du noen som kan hjelpe deg litt hjemme? Kanskje ta med baby på en trilletur? Eller passe sånn at du kan gå deg en tur alene? Jeg vet alt om den følelsen av å bli helt desperat, man trenger av og til bare litt tid for seg selv!

 

Slett ikke alle har det bra i babytiden, men det er tabu å snakke om det. Det du må vite, et at du likevel er en god mor, og at dette går over! Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: ce4cc...8e9

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen her, dessverre. Jeg fikk høre at selv om jeg slet måtte jeg "nyte tiden" fordi "babytiden er jo så kort." Vel, for noen kan denne tiden ikke gå fort nok..Det var så mange følelser, noen gode, og mange tunge Jeg sørget også over mitt gamle liv, jeg ville gå ut med venner når det passet seg, sitte oppe hele natten, reise bort til eksotiske strøk. Det var grufullt tungt de første ukene, men det gikk over. Jenta mi er 5 måneder nå, og det går helt strålende nå

 

Du bør ta opp de tunge tankene og følelsene på 6-ukerskontrollen, om ikke før. Det er stor fokus på mors psykiske helse på helsestasjonen, så ta gjerne en tur dit og prat med helsesøster. 

 

Sannsynligvis, og forhåpentligvis forsvinner tungsinnet av seg selv etter en stund. I mens må du pleie deg selv som best du kan.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: ba7a7...e42

[Anonym bruker]

Her var jeg alvorlig deprimert i 4 mnder.

Det var så ille at jeg egentlig hadde bestemt meg for å gi fra meg sønnen min.

Heldigvis tok jeg til fornuft!

Nå er han 3.5 år å jeg hadde ikke klart meg uten han!

 

Jeg ville kontaktet fastlegen så du får hjelp.

 

Anonymous poster hash: eddc8...063

[Anonym bruker]

I dag er prinsessa mi passert 6 uker, og vi har det mye bedre Takk for all hjelp

Anonymous poster hash: 0e1ca...967