Besøk i barseltiden

[Stoltfrøken]

Postet opprinnelig i mai-terminklubb,men det er kanskje noe her som også har innspill?

 

Jeg må bare lufte en ting med dere,det er ikke det at jeg ikke kan snakke med samboer,men trenger litt med-hormonell støtte

 

Jeg har aldri gruet meg spesielt til fødselen,og det gjør jeg ikke nå heller.Derimot er jeg spent og helt ærlig litt stressa på barseltiden,og på hvordan de nærmeste vil oppføre seg mtp besøk..Dette er min første og jeg aner ikke hvordan formen kommer til å være i etterkant.Den kan jo være fantastisk ,men jeg tenker at det er en grunn til at jordmødrene advarer mot for store ambisjoner og planer.

Jeg har vært heldig og hatt en utrolig form gjennom svangerskapet,og jeg føler litt press på meg til å være i god form med en gang etterpå også.Jeg prøver å forberede meg på at jeg kommer til å være ganske sliten,og tanken på besøk som dukker opp uanmeldt og blir langt over tiden,gir meg litt hetta.Særlig svigermor er typisk en som kan dukke opp i tide og utide og sjeldent tar hintet om at det passer dårlig...

 

Flere som har tanker og følelser rundt dette?Vi kommer selvfølgelig til å gi retningslinjer på forhånd,men hvis svigermor kommer på døra uten å gi beskjed (hun bor like i nærheten),vet jeg at jeg ikke klarer å sende henne bort..

[ØYNE]

Vi ga retninglinjer til de vi trodde kom til å komme på besøk da vi fikk storesøster. Som at de ikke satt lenge og at de ikke ble oppvartet. Vi ville heller ikke ha uanmeldt besøk, og det tror jeg ikke mine nærmeste hadde gjort heller. Si til svigermor at hun skal gi beskjed hvis hun stikker bortom. Si at du ikke vet hvordan dagene blir mtp søvn, mating, trilleturer osv, og at det derfor er best å avtale på forhånd.

 

Lykke til med innspurten

[Anonym bruker]

Vanskelig å gjøre noe med uanmeldt besøk, annet enn å si de kan bli en liten stund.

 

Når det gjelder svigermor, så får mannen din ta ansvar og snakke med henne om det blir for mye eller evt sette henne i arbeid... brette klær, støvsuge, Bake brød osv... sikker på at hun hjelper til med sånt. Så kan du slappe av.

 

Vet ikke hvor gammel du er, men her ventes nr 4 og mine kvaler for å si fra har forsvunnet noe...;-)

 

Anonymous poster hash: 2be79...b0d

[Anonym bruker]

Mitt råd er- vær tydelig på hva du ønsker på forhånd, og vær likevel forberedt på at noen ikke greier å holde seg unna. Jeg ga beskjed til mine nærmeste om at vi ikke ønsket besøk dagen vi kom hjem fra sykehuset, og at vi skulle gi beskjed når vi var i form til å ta i mot besøk. Mine foreldre og søsken holdt seg unna, svigermor sto på trappa (!) da vi kom hjem fra sykehuset. Hun ble med inn og ble sittende å stirre på babyen som sov som en stein de neste to timene.

 

Jeg segnet etter hvert om på sofaen og sovnet selv, rimelig sliten etter et ti dagers sykehusopphold og akutt keisersnitt. Da forsvant hun ganske kjapt. Litt utpå ettermiddagen hadde jeg motet meg opp til å ta en dusj, og der banket sambo på døra for å tipse meg om at svigermor var ankommet IGJEN, denne gang med svigerinne på slep. Skjønner jo at hun var ivrig etter å besøke barnebarnet sitt, men én dag kunne hun vel greid å ventet.

 

Vær forberedt på at hormonene løper vilt med deg, du kan føle deg som SUPERDUPERKVINNEN som vil ha alle på besøk ett sekund og som et vandrende takras som aldri vil være sosial igjen i det neste. :-)

 

Anonymous poster hash: 4df20...8d1

[1gangsgravid23]

Vi bor 75 mil unna nærmeste familie, så alle som vil komme til oss for å se nurket etter fødsel er hjertelige velkomne! Må si at jeg helt ærlig bekymrer meg for det motsatte av deg - altså at ingen eller få skal komme.. Min mor og søster drar begge to til utlandet (bestemt etter gravidavsløring) rundt min termin, og selv om dette må få være opp til dem, kjenner jeg at det plager meg.

 

I din situasjon tenker jeg at du selv må få sette dine grenser og at de må respekteres! Husk bare at du sikkert kommer til å ville vise frem nurket til andre

I familien/venner, og at grunnen til at de vil komme ikke er fordi de vil være til bry, men ta del i det store som har skjedd dere 😊

[Stoltfrøken]

Tusen takk for gode svar

 

Jeg vet jo at ingen mener noe vondt med det,de gleder seg bare fryktelig,og skal gjøre mitt beste for å huske på dette når hormonene raser

 

Jeg er jo sprekkferdig av stolthet allerede,så det kan hende besøk er helt ypperlig.Jeg vil bare at det skal skje på våre premisser,og hvis det skulle være sånn at vi ikke orker,så skal det også være greit.

[rytme]

Jeg gruer meg også til dette!

 

Dette blir mitt andre barn og forrige gang hadde vi gitt beskjed til vår familie at vi helst ville ha det rolig starten og at det sikkert ikke ble så veldig mye besøk helt i begynnelsen osv. 

 

Jeg syntes det kom altfor mye folk. Jeg skjønner at de har lyst men for meg ble det strevsomt. Svigermor bor 1,5 time med bil unna. Hun kom samme dagen som vi kom hjem fra sykehuset og da følte jeg ikke at jeg kunne si at det var greit at hun kom men bare "litt". Hun kom aldri uanmeldt, men min mann ville ikke at vi skulle si nei, så hun kom tilbake 3 dager etterpå og et par dager etter der igjen osv... Og ble i flere timer hver gang... I tillegg var mine foreldre innom, min bror og hans samboer, svigerfar var innom og mannens søster.. Jeg hadde en venninne som var ekstra frekk og bare sa "nå kommer jeg" liksom og flere andre venninner som var hyggelig nok til å spørre når det passet i alle fall. Kolleger var innom. Etterhvert kom tanter og oldeforeldre osv også. Alt dette i løpet av de 2 første ukene liksom...

 

Det er definitivt en del min feil som kunne sagt nei mer. Men jeg synes det er vanskelig. 

Gruer meg til dette nå, har et håp om at det blir mindre trøkk på døren med nr 2 enn med førstemann, men det er et veldig smalt håp. Jeg må nok bare være flinkere å si nei. 

[Frufluffy]

Vi er jo alle forskjellige og har forskjellige mennesker rundt oss. 

 

Jeg har aldri opplevd det som noe problem. Mine foreldre bor ved siden av, men renner ikke ned dørene her Selv om vi sees daglig 

Svigemor kommer gjerne innom, men hun vil nok ikke komme uanmeldt og hun sier alltid at hun bare skulle stikke innom og er borte før d u vet ordet av det. Venner har det så travelt at jeg er spent på om noen kommer i det hele tatt.   

 

Siden jeg allerede har 3 barn vil nok besøk føles som avlastning og ikke belastning. 

 

 

Formen min har vært fin  etter de andre, men man vet jo ikke det .

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Postet opprinnelig i mai-terminklubb,men det er kanskje noe her som også har innspill?

 

Jeg må bare lufte en ting med dere,det er ikke det at jeg ikke kan snakke med samboer,men trenger litt med-hormonell støtte

 

Jeg har aldri gruet meg spesielt til fødselen,og det gjør jeg ikke nå heller.Derimot er jeg spent og helt ærlig litt stressa på barseltiden,og på hvordan de nærmeste vil oppføre seg mtp besøk..Dette er min første og jeg aner ikke hvordan formen kommer til å være i etterkant.Den kan jo være fantastisk ,men jeg tenker at det er en grunn til at jordmødrene advarer mot for store ambisjoner og planer.

Jeg har vært heldig og hatt en utrolig form gjennom svangerskapet,og jeg føler litt press på meg til å være i god form med en gang etterpå også.Jeg prøver å forberede meg på at jeg kommer til å være ganske sliten,og tanken på besøk som dukker opp uanmeldt og blir langt over tiden,gir meg litt hetta.Særlig svigermor er typisk en som kan dukke opp i tide og utide og sjeldent tar hintet om at det passer dårlig...

 

Flere som har tanker og følelser rundt dette?Vi kommer selvfølgelig til å gi retningslinjer på forhånd,men hvis svigermor kommer på døra uten å gi beskjed (hun bor like i nærheten),vet jeg at jeg ikke klarer å sende henne bort..

Da lemper du babyen over i hennes armer, sier "takk for at du avlaster", så går du å tar en dupp