Gravid - vonde følelser

[Anonym bruker]

Jeg er nå ca 15 uker gravid.

Uplanlagt.

 

Jeg gikk mange runder med meg selv og barnefar i starten av svangerskapet. Vurderte abort mange ganger- møtte tilogmed opp på klinikk uten at jeg klarte gjennomføre aborten. Dette tiltross for at alt i meg sa at denne graviditeten ville jeg avbryte. Jeg er i slutten av tredve årene, har snart voksne barn - og føler jeg ikke makter starte på nytt. Nå vurderer jeg senabort i Sverige. Klarer ikke tanken på alt ansvar og oppfølging som kommer i de neste 18 - 20årene.

 

Vet jeg burde ha tenkt på dette både tidligere i svangerskapet og før jeg bør gravid. Men, jeg hadde ingen anelse om at disse håpløse tankene ville dukke opp. Håpet at jeg ville se positivt på graviditeten etterhvert og glede meg over hva som kommer. Men, er mørke tanker om fremtiden som råder. Er helt fortvilt, og føler meg så alene. Ikke kom med noen form for fordømmelse- tror jeg fordømmer meg selv mest.

 

Er det noen som har følt på disse tankene og håpløsheten rundt graviditeten? En tid som bør være fylt med forventning og lykke over et nytt familiemedlem.

 

Anonymous poster hash: cf75a...dd8

[Anonym bruker]

Helt normalt å ha slike følelser. Jeg har også tanker om hvordan dette skal gå selv om barnet er ønsket. En senabort er grusom opplevelse som kanskje kommer til å prege deg mer enn du aner. Og kanskje vil du angre bittert. Opplevd det ufrivillig med MA. Pust dypt. Snakk med lege eller jordmor. Det er utrolig hvordan ting ordner seg likevel og gleden tror jeg vil komme. Jeg har problemer med tilknytning og glede pga min erfaring. Tenk...Nå vil du kunne få hjelp og barna dine blir gode ressurser. Pluss at du har erfaring.

 

Anonymous poster hash: acb22...0c9

[Anonym bruker]

Kanskje du skal prøve et annet forum? De aller fleste her ønsker inderlig å bli gravide. Å, som jeg skulle ønske jeg var gravid!

Anonymous poster hash: f9684...520

[Anonym bruker]

Takk for svar. Godt høre dette kan være normale følelser! Grunnen til at jeg valgte dette forumet er at jeg går inn under kategorien "gravid i moden alder"- og mange av disse følelsene jeg har er knyttet opp mot dette. Starte på nytt i slutten av tredveårene bekymrer meg litt. Både i forhold til min alder og andre risikofaktorer.

 

Håper følelsene vil falle på plass etterhvert, og panikken gi seg. Vil gjerne høre andre som har vært i samme situasjon og valgt beholde. Hvordan var svangerskapet? Osv.

 

TS

 

Anonymous poster hash: cf75a...dd8

[Anonym bruker]

Helt normalt å ha slike følelser. Jeg har også tanker om hvordan dette skal gå selv om barnet er ønsket. En senabort er grusom opplevelse som kanskje kommer til å prege deg mer enn du aner. Og kanskje vil du angre bittert. Opplevd det ufrivillig med MA. Pust dypt. Snakk med lege eller jordmor. Det er utrolig hvordan ting ordner seg likevel og gleden tror jeg vil komme. Jeg har problemer med tilknytning og glede pga min erfaring. Tenk...Nå vil du kunne få hjelp og barna dine blir gode ressurser. Pluss at du har erfaring.

 

Anonymous poster hash: acb22...0c9

Hvordan oppleves en senabort? Har heldigvis sluppet tidligere.. Trist høre om din MA.

 

TS

 

Anonymous poster hash: cf75a...dd8

[Anonym bruker]

Takk for svar. Godt høre dette kan være normale følelser! Grunnen til at jeg valgte dette forumet er at jeg går inn under kategorien "gravid i moden alder"- og mange av disse følelsene jeg har er knyttet opp mot dette. Starte på nytt i slutten av tredveårene bekymrer meg litt. Både i forhold til min alder og andre risikofaktorer.

 

Håper følelsene vil falle på plass etterhvert, og panikken gi seg. Vil gjerne høre andre som har vært i samme situasjon og valgt beholde. Hvordan var svangerskapet? Osv.

 

TS

 

Anonymous poster hash: cf75a...dd8

Du kommer til å kose deg glugg ihjel med en liten nå når de andre er store.

Selvsagt er en ambivalent, du har jo gjenvunnet en frihet du ikke har hatt på lenge iom at ungene er store.

 

Men en liten nå vil aldri være noen brems ifht det du vil gjøre.

En tar med seg babyen overalt og du har også flere barnevakter om du trenger det:-) De største vil forgude lillesøster eller - bror.

 

Lykke til!

 

Hilsen en i samme situasjon, men venter attpåklatt nr 2...

 

Anonymous poster hash: cafe4...e2a

[Anonym bruker]

 

Helt normalt å ha slike følelser. Jeg har også tanker om hvordan dette skal gå selv om barnet er ønsket. En senabort er grusom opplevelse som kanskje kommer til å prege deg mer enn du aner. Og kanskje vil du angre bittert. Opplevd det ufrivillig med MA. Pust dypt. Snakk med lege eller jordmor. Det er utrolig hvordan ting ordner seg likevel og gleden tror jeg vil komme. Jeg har problemer med tilknytning og glede pga min erfaring. Tenk...Nå vil du kunne få hjelp og barna dine blir gode ressurser. Pluss at du har erfaring.

 

Anonymous poster hash: acb22...0c9

Hvordan oppleves en senabort? Har heldigvis sluppet tidligere.. Trist høre om din MA.

 

TS

 

Anonymous poster hash: cf75a...dd8

Ønsker ikke å gå I detaljer men for meg var det traumatisk. Jeg sliter med bilder i hodet enda 1 år etterpå. Det er jo en fødsel. Noen ganger lever babyen når den kommer ut. Du mister jo et barn. Det er ikke en reke eller ostepopp som kommer ut.

 

Anonymous poster hash: acb22...0c9

[Anonym bruker]

Jeg har også problemer med å knytte meg til babyen i magen. Tør ikke glede meg. Det er forferdelig vondt. Tar slit med en ny baby 1000 ganger for å slippe å oppleve å sette i gang fødsel på død baby. Jeg har ingen erfaring med å ta avgjørelsen selv på å avslutte så sent. Tenker du vil angre etterpå. Det kan du dessverre ikke gjøre om på. Du får tilbud om å se babyen.

 

Anonymous poster hash: acb22...0c9

[Anonym bruker]

Takk for svar alle!

Er fortsatt gravid- og må nok stå løpet ut. Selv om det skremmer vettet av meg..

Har vært mor siden jeg var tenåring, og nå ser det ut til at jeg ikke er "ferdig" før jeg er i seksti årene- og da er det vel for seint dyrke meg selv.. Er i panikk, og håper jeg vil takle dette. Er redd og bekymret. Kom gjerne med solskinnshistorier om det er noen i samme båt! Det trenger jeg nå!

 

TS

 

Anonymous poster hash: cf75a...dd8

[Anonym bruker]

Det kommer helt sikkert til å gå mye bedre enn du tror!! Du er ikke alene med barnet?

Dersom du avbryter er sjansen stor for grusom anger i mange år framover, senabort er ikke til å spøke med!

Når du sitter hjemme i sofaen med barnet på fanget som smiler for første gang kommer du til å lure "hva i all verden tenkte jeg på" og du elsker barnet over alt

Og du er ikke gammel!! Du er ikkje engang 40!

Masse lykke til til deg!! Klem

 

Anonymous poster hash: 1ded0...bc9