gutt på 4 som alltid går i kjole

[Anonym bruker]

Han elsker virkelig sine kjoler og bærer dem med stolthet! Hjemme og i barnehagen. Han leker gjerne ned dokker og barbie, og sier at han vil bli mamma når han blir stor og at han også vil være jente som storesøster. Dette er absolutt ikke noe jeg bekymrer meg over, annet enn at jeg er usikker på hvordan vi skal håndtere det om det fortsetter i forhold til evnt mobbing... vil gjerne høre andres erfaring!

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6

[Anonym bruker]

På mine barn skole har en gutt valgt å leve som jente. Gikk først med jenteklær hjemme, men etterhvert også på skolen. Har nå valgt jentenavn.

Men jeg tenker at ikke alle har behov for å dra det så langt, for noen holder det med en dag med kjole innimellom. La gutten gjøre som han vil. Vær ærlige med omverdenen. Ikke alle vil like det. La barnet styre utviklingen. Det har gått veldig bra med han jeg vet om som nå lever som jente. Tiden vil vise om han ønsker å gjøre mer med det som voksen.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 3a65b...d72

[Anonym bruker]

Han er bare 4 år enda så jeg ville latt han gjøre som han vil uten særlig innblanding. Om han identifiserer seg som jente når han begynner å nærme seg skolealder ville jeg sørget for å få hjelp ihht. hvordan vi kunne forberedt ham på evt. motstand han kan møte blant andre barn, vært veldig nøye med å jobbet med å opprettholde selvtilliten hans slik at han vet at det ikke er ham det er noe feil med, noen mennesker har bare lavere toleranse enn andre.

Anonymous poster hash: d3841...c81

[Anonym bruker]

På mine barn skole har en gutt valgt å leve som jente. Gikk først med jenteklær hjemme, men etterhvert også på skolen. Har nå valgt jentenavn.

Men jeg tenker at ikke alle har behov for å dra det så langt, for noen holder det med en dag med kjole innimellom. La gutten gjøre som han vil. Vær ærlige med omverdenen. Ikke alle vil like det. La barnet styre utviklingen. Det har gått veldig bra med han jeg vet om som nå lever som jente. Tiden vil vise om han ønsker å gjøre mer med det som voksen.

Lykke til!Anonymous poster hash: 3a65b...d72

takk for svar! Hvor gammel var han da han valgte å leve som jente? Jeg tenker også at det kanskje bare er en fase, at han vil være som sine søsken, en det har pågått i over ett år og han er nok den mest jentete her i huset nå, hehe. Er nok mange som syns vi er smågale som lar han gjøre so han vil,men han er jo bare 4 og jeg syns det er viktig at barn får lære seg at vi er alle ulike og at det ikke er noe som er rett eller galt i forhomd til dette!!

 

hi

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6

[Anonym bruker]

For en kul gutt! Og heldige han som har foreldre som lar ham få lov!

 

(jobber i bhg, og har fått beskjed fra et far fedre at sønnene deres IKKE får leke på 'dukkerommet'!!...)

 

D eneste du kan gjøre er å støtte ham, og gi ham selvtillit nok til å heve seg over lavmålskommentarer. (Mobbere gidder ikke mobbe dersom de ikke får en form for respons!)

 

Anonymous poster hash: 3c7b5...7ce

[Anonym bruker]

Han er bare 4 år enda så jeg ville latt han gjøre som han vil uten særlig innblanding. Om han identifiserer seg som jente når han begynner å nærme seg skolealder ville jeg sørget for å få hjelp ihht. hvordan vi kunne forberedt ham på evt. motstand han kan møte blant andre barn, vært veldig nøye med å jobbet med å opprettholde selvtilliten hans slik at han vet at det ikke er ham det er noe feil med, noen mennesker har bare lavere toleranse enn andre. Anonymous poster hash: d3841...c81

Takk for svar! Ja det er jo andres reaksjoner jeg er redd for, om det bare er en fase eller om det faktisk er noe mer med dette spiller ikke så stor rolle, vi er tolerante og har venner som også er det! Problemet er at han snart skal over på storbarnsavdeling og der blir han plutselig yngst og mer sårbar. Mange tøffe gutter og jenter der som stadig påpeker at gutter ikke kan ha kjole når han kommer inn dit. Vi har vært veldig tydelige med å vise han at han får være og gå kledd akkurat som han vil, og dette svaret gir han de andre barna også om de sier noe. Og enn så lenge virker det som at de fleste aksepterer svaret. Men jeg er likevel så redd for mobbing, har selv blitt mobbet hele barndommen og vil ikke at han skal utsettes for det samme. Han har en enor selvtillit men jeg vet hvor lett dette kan ødelegges!

 

hi

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6

[Anonym bruker]

En på skolen til niesa mi har gått i kjole fra første dag på barneskolen. Har aldri fått inntrykk av at det var noe spesielt blant barna. Det er bare slik det er, Ola går i kjole liksom.

Ting kan være svært enkelt for barn noen ganger. 😊

Det "rare" er at det begynte en ny gutt på skolen som også gikk i kjole. Så nå er de to.

(Jeg aner ikke om han nye begynte på den skolen nettopp fordi det gikk så fint med Ole, eller om det faktisk var tilfeldig. Men uansett så går det bra med begge 😊)

 

Anonymous poster hash: 24c95...4cc

[Anonym bruker]

For en kul gutt! Og heldige han som har foreldre som lar ham få lov!

(jobber i bhg, og har fått beskjed fra et far fedre at sønnene deres IKKE får leke på 'dukkerommet'!!...)

D eneste du kan gjøre er å støtte ham, og gi ham selvtillit nok til å heve seg over lavmålskommentarer. (Mobbere gidder ikke mobbe dersom de ikke får en form for respons!)Anonymous poster hash: 3c7b5...7ce

takk! Det er jo galskap at fedre kan komme med sånne uttalelser! Får de det som de vil eller lar dere gutta leke med dokker likevel? Min gutt leker egentlig med det meste han, men får han velge er det mye prinsesse, rollelek der han er mamma eller storesøster. Mye av det er nok inspirasjon fra storesøster. Har fått kommentarer fra andre foreldre som sier at han er et fantastisk forbilde, en annen gutt som er litt eldre hadde sagt til en kompis - 'visst får vel jeg ha neglelakk for man får gjøre som man vil, se han har kjole og det får man også ha om man vil, så det så!'

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6

[Anonym bruker]

En på skolen til niesa mi har gått i kjole fra første dag på barneskolen. Har aldri fått inntrykk av at det var noe spesielt blant barna. Det er bare slik det er, Ola går i kjole liksom.

Ting kan være svært enkelt for barn noen ganger.

Det "rare" er at det begynte en ny gutt på skolen som også gikk i kjole. Så nå er de to.

(Jeg aner ikke om han nye begynte på den skolen nettopp fordi det gikk så fint med Ole, eller om det faktisk var tilfeldig. Men uansett så går det bra med begge )Anonymous poster hash: 24c95...4cc

ja det kanskje går ganske bra om de er vant til det fra de er små? Barn er jo faktisk bra på å akseptere det meste så lenge de ikke får høre annet av voksne. Er sikkert værre om en eldre gutt plutselig begynner med kjole, da blir det noe nytt og annerledes.

 

Så morsomt å høre at det går så bra får dem og at de faktisk er to!! Det normaliserer jo det hele!

 

hi

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6

[Anonym bruker]

 

For en kul gutt! Og heldige han som har foreldre som lar ham få lov!

(jobber i bhg, og har fått beskjed fra et far fedre at sønnene deres IKKE får leke på 'dukkerommet'!!...)

D eneste du kan gjøre er å støtte ham, og gi ham selvtillit nok til å heve seg over lavmålskommentarer. (Mobbere gidder ikke mobbe dersom de ikke får en form for respons!)Anonymous poster hash: 3c7b5...7ce

takk! Det er jo galskap at fedre kan komme med sånne uttalelser! Får de det som de vil eller lar dere gutta leke med dokker likevel? Min gutt leker egentlig med det meste han, men får han velge er det mye prinsesse, rollelek der han er mamma eller storesøster. Mye av det er nok inspirasjon fra storesøster. Har fått kommentarer fra andre foreldre som sier at han er et fantastisk forbilde, en annen gutt som er litt eldre hadde sagt til en kompis - 'visst får vel jeg ha neglelakk for man får gjøre som man vil, se han har kjole og det får man også ha om man vil, så det så!'

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6

 

 

Mannen min kom også med en sånn uttalelse i bhg en gang. De lo bare av ham. Da skjønte han heldigvis at han var helt på jordet, og lot som han bare tulla.

 

Anonymous poster hash: 1bc10...cc8

[Anonym bruker]

Jeg tror det viktigste dere som foreldre kan gjør er å støtte barnet, være med på opp og nedturer. Samtidig som dere lærer barnet at det er personer som ikke er like hyggelige som alle andre, som kan misslike det en gjør.

 

Jeg har to mennesker i min familie som har skiftet kjønn. For de så var denne veien ganske enkel å gå siden familien og de rundt så på dette som en naturlig ting. Motstand og rare blikk har de møtt, men foreldrenes holdning hadde utrolig mye å si for hvor lett ungene fikk det. Foreldrene søkte tidlig om råd, tråkket opp litt vei til de slik at de selv kunne ta steget.

Den ene har nå familie, mens den andre tråkker snart ut i de voksnes rekker.

 

Om barnet ditt har en fase eller om det er noe mer vil tiden vise, men vær der for barnet og la barnet få være seg selv. Det er det viktigste disse menneskene har sagt. De fikk lov å være seg selv, selv om de for samfunnet ikke var den de skulle være. Begynn å søk om informasjon, slik at du vet hva du skal gjøre om barnet endag kommer og sier at det er født i feil kropp, er homofil, eller bare føler seg veldig anderledes. Da er du bedre rustet til p hjelpe barnet ditt og du vil føle det mye lettere. For å begynne å søke opp informasjon når barnet slepper bomben kan bli litt mye.

 

Her i huset har vi ett barn som kommer ut av skapet. For meg og min mann er ikke det noe rart eller anderledes, hun er barn i huset her på lik linje som alle de andre, uansett hvordan legning hun har. Mens for moren hennes så er det veldig vanskelig, hun er kristen så dette kræsjer veldig. Barnet er nesten bare hos oss fortiden, for hun følr ikke hun kan være seg selv hos moren. Hun føler hun må gå på tå hev, passe på hva hun sier og ikke sier. Små kommentarer fra moren gjør mye for henne.

Jeg tenker ikke så mye over at hun kommer ut av skapet, ikke noe rart for meg. Men jeg bommet litt her omdagen. Hun hadde besøk av ei veninne sa hun også var det mye styr i huset. Da sa jeg til henne: gå og kos litt med kjæresten din istede. Det så ut som hun ramla ned fra månen og litt til før hun spurte om hun fikk lov til det her i huset.

Mannen satt med kaka på fanget, for han hadde ikke skjønt de var kjærester, og at kunne si sånt var helt feil for han. Han må dulle og dille, tenk å si noe feil. Men den kommentaren fra meg, som muligens kom veldig feil ut har gjort mye. Nå er det ei jente som har med kjæresten sin mye hjem, de setter seg i sofaen med oss, de blir med oss på ting, de føler seg velkommene her og kan være seg selv. Sist helg da jeg var hjemme alene kom de to hit selv om hun egentlig skulle være hos sin mor. Vi tre satt og så på film sammen. For meg er det ikke noe mer rart at to jenter er kjærester enn en gutt og en jente. Skal sies at jeg har vært samboe med en jente, og at jeg nå er samboer med en mann er helt tilfeldig. Jeg liker begge kjønn og hvem jeg blir forelsket kommer ann på mennesket og ikke kjønnet.

Men utad så vet vi ikke at hun har en jentekjæreste. Hun er ikke klar for å gå helt ut av skapet, der støtter vi henne. Hun må selv finne ut av det, men her hjemme skal hun få lov til å være seg selv. Moren vet ikke hun har kjæreste, søsteren vet det heller ikke. De to stesøstrene hennes vet det, da de bor her hele tiden. De holder også dette tett, da hun ønsker dette. De syns heller ikke det er noe rart, men de har hatt noen samtaler med henne. De har hatt ting de har lurt på, istede for å gå rundt og undre har de spurt henne slik at de kan våre mer naturlige rundt henne. Hun syns det er helt supert de spør, for de er så åpene og ærlige. Ikke slik som hos moren der de ser rart på hverandre, ingen tørr å prate om noe, alt må ha en grunn, en forklaring og idet hele tatt så kan hun ikke være seg selv på godt og vondt.

 

Alle er vi forskjellige og vi må finne veien som passer oss og familien. Verden rundt må vi tilpasse oss og vi må gjøre den klar for at vi kommer som ikke er helt som alle andre.

 

Anonymous poster hash: a4c70...81c

[Anonym bruker]

Så flott at dere lar gutten få gjøre som han vil. Og tenker så lenge han går i barnehagen, kan han sikkert styre dette selv. Og heller skaffe noe hjelp utenfra da han blir eldre, hvis han fortsatt vil kle seg sånn. Greit å få litt innputt på hvordan takle det best mulig.

 

Her hadde sønnen min en periode han lekte mye med dukker, stelte de, matet det, og gikk tur med de. Og han ville ha en del rosa klær og ting. Dette fikk han selvfølgelig lov til. Og med en storesøster i hus, var det godt utvalg av dukker og utstyr til. Han fikk og sin egen dukke og dukkevogn, og bestemor strikket klær til. I barnehagen så hadde han en jente som bestevenn, og de lekte alltid sammen. De er fortsatt gode venner nå som de er 8 år. Og sønnen min koser seg med å få leke med my little pony og andre jenteting hos henne. Men ellers er det nå gutteleker det går i, og han leker mest med gutter på skolen. Men han er veldig klar på at han skal bli pappa når han blir stor, og vil bli barnehagelærer. Helt fantastisk. Og han er veldig omsorgsfull.

 

Og storesøsteren hans nektet plent og bruke kjoler, lekte mest med gutter, og spilte fotball, motorcross og andre gutteleker. Hun er i dag 14 år, og bruker fortsatt ikke kjoler, har litt mer tøff stil. Men bryr seg om sminke og sånn og. Hun var 3 år da vi giftet oss, hun fikk gå i bukse og bluse. Vi hadde funnet en fin kinesisk silke bukse og bluse med mønster i blått. Hun nektet jo og ha på kjole, og synes det er viktig de får bestemme selv.

Anonymous poster hash: 74e02...20f

[Anonym bruker]

 

På mine barn skole har en gutt valgt å leve som jente. Gikk først med jenteklær hjemme, men etterhvert også på skolen. Har nå valgt jentenavn.

Men jeg tenker at ikke alle har behov for å dra det så langt, for noen holder det med en dag med kjole innimellom. La gutten gjøre som han vil. Vær ærlige med omverdenen. Ikke alle vil like det. La barnet styre utviklingen. Det har gått veldig bra med han jeg vet om som nå lever som jente. Tiden vil vise om han ønsker å gjøre mer med det som voksen.

Lykke til!Anonymous poster hash: 3a65b...d72

takk for svar! Hvor gammel var han da han valgte å leve som jente? Jeg tenker også at det kanskje bare er en fase, at han vil være som sine søsken, en det har pågått i over ett år og han er nok den mest jentete her i huset nå, hehe. Er nok mange som syns vi er smågale som lar han gjøre so han vil,men han er jo bare 4 og jeg syns det er viktig at barn får lære seg at vi er alle ulike og at det ikke er noe som er rett eller galt i forhomd til dette!!

 

hi

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6

Jeg tror det var i andre klasse. Hun leker mest med jenter og ser ut som en jente. Jeg hadde aldri gjettet at det egentlig var en gutt.

 

En kollega av meg har en nabogutt som alltid har kledd seg som jente, men som har beholdt guttenavnet sitt. Tror han er sånn 15 år nå. Ingen i nabolaget reagerer, det er bare sånn det er.

 

Jeg tror mennesker generelt er mer og mer liberale, og etter at serien "Født i feil kropp" ble sendt på tv, har det nok blitt enda bedre.

 

 

Anonymous poster hash: 3a65b...d72

[Anonym bruker]

Takk for alle innspill! Flott å høre det fins fler som har et avslappet forhold til dette, det gjør det lettere for våre barn å våge være seg selv! Jeg tar i mot alle råd og skal se til at jeg har kunnskap og kan være sterk om det skulle bli nødvendig når han blir større. For allt jeg veit kan det jo dukke opp fler i min nærhet med lignende livsvalg også!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4279c...ae6