Bekymret for utv. til gutten min. 16 mnd

[Anonym bruker]

Kjære deg! Leser du hele tråden, ser du at vi har vært gjennom store utfordringer som har gitt mye bekymring . Sykehuset( hab tjenesten) psykologer , leger har utredet han opp til flere ganger. 

så dette er en enorm lettelse for oss. Barnehagen har også vært veldig bekymret. 

Jeg oppdaterte kun for andre som også er bekymret for barnet sitt. Godt å lese, at selv med så utfordrende og annerledes adferd kan det gå bra 😉

Hi

Anonymkode: 5603e...1a3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 18.8.2017 den 21.09):

Kjære deg! Leser du hele tråden, ser du at vi har vært gjennom store utfordringer som har gitt mye bekymring . Sykehuset( hab tjenesten) psykologer , leger har utredet han opp til flere ganger. 

så dette er en enorm lettelse for oss. Barnehagen har også vært veldig bekymret. 

Jeg oppdaterte kun for andre som også er bekymret for barnet sitt. Godt å lese, at selv med så utfordrende og annerledes adferd kan det gå bra 😉

Hi

Anonymkode: 5603e...1a3

Hei TS! Du er kanskje ikke her lenger. 

Du skulle ha skrevet en blogg som jeg med glede hadde fulgt🥺 jeg har lest igjennom hele tråden. Startet med å kjenne meg så veldig igjen i din forklaring om gutten din, til å synke rett ned i kjellern da jeg leste at han ble sendt til utredning fra alle kanter, til å plutselig la gledestårene renne da jeg leste at han er helt fin❤️
 

og så utrolig kult av deg å oppdatere tråden oxo. Jeg syns også dt er innmari kijpt å aldri få med seg hele historien.

 

jeg har en jente, 11 mnd, som jeg er så ekstremt bekymra for. Har holdt på sånn siden hun var 4 mnd. Alle rundt meg mener jeg er gærn. Ingen andre ser det jeg ser og ingen andre er bekymra. Men jeg har en følelse. Og jeg er ganske sikker i min sak. Det er en del ting som ik stemmer og jeg har en 4 åring jeg kan sammenligne med. Så jah..bekymra😢Det var derfor så godt å lese din historie. Ga meg virkelig håp❤️
 

hvis du plutselig skulle lese dette- hadde vært skikkelig kult å høre åssen det går med deg og  gutten din nå😃

 

mvh

 

en veldig sliten og trist mamma

Anonymkode: 44bc2...17a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hei TS! Du er kanskje ikke her lenger. 

Du skulle ha skrevet en blogg som jeg med glede hadde fulgt🥺 jeg har lest igjennom hele tråden. Startet med å kjenne meg så veldig igjen i din forklaring om gutten din, til å synke rett ned i kjellern da jeg leste at han ble sendt til utredning fra alle kanter, til å plutselig la gledestårene renne da jeg leste at han er helt fin❤️
 

og så utrolig kult av deg å oppdatere tråden oxo. Jeg syns også dt er innmari kijpt å aldri få med seg hele historien.

 

jeg har en jente, 11 mnd, som jeg er så ekstremt bekymra for. Har holdt på sånn siden hun var 4 mnd. Alle rundt meg mener jeg er gærn. Ingen andre ser det jeg ser og ingen andre er bekymra. Men jeg har en følelse. Og jeg er ganske sikker i min sak. Det er en del ting som ik stemmer og jeg har en 4 åring jeg kan sammenligne med. Så jah..bekymra😢Det var derfor så godt å lese din historie. Ga meg virkelig håp❤️
 

hvis du plutselig skulle lese dette- hadde vært skikkelig kult å høre åssen det går med deg og  gutten din nå😃

 

mvh

 

en veldig sliten og trist mamma

Anonymkode: 44bc2...17a

Åh... tusen tusen takk❤️ Helt tilfeldig at jeg fant igjen denne. Så glad du fikk håp av å lese tråden. Gutten min er nå 8 år. Skriver gjerne mer til deg senere. Fortell meg gjerne om jenta di❤️❤️

Anonymkode: 5603e...1a3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 timer siden):

Åh... tusen tusen takk❤️ Helt tilfeldig at jeg fant igjen denne. Så glad du fikk håp av å lese tråden. Gutten min er nå 8 år. Skriver gjerne mer til deg senere. Fortell meg gjerne om jenta di❤️❤️

Anonymkode: 5603e...1a3

Åh så gøy at du så dette!!

hvordan går det med gutten din? Hvordan har utviklingen hans vært siden du sist skrev her?

 

jeg har vært bekymret for min lille jente en god stund nå, litt sånn av og på. Kjenner meg igjen i det u skriver noen steder om at du tar imot alle gode tegn. Jg lever av de. Hver gang jeg ser normal oppførsel, blir jeg så glad!!! Men så ser jeg noe jeg føler ikke stemmer oxo faller jeg sammen.

Det hele starta vel da hun bikka 3 mnd. Sluttet litt sånn plutselig å pludre. Etter hvert forsvant smilet. Oxo ble det en liten utfordring å få øyekontakt med henne. Spesielt hvis hun satt i stolen sin, eller lå på magen.

 

fra ca 6,5 mnd ble ting litt bedre. Hun begynte å smile, le, lage litt lyder, bevege seg mer. Motorisk har hun vært normal. Likte ik å ligge så mye på magen til å begynne med og sleit litt med å snu fra mage til rygg og omvendt, men da hun først knakk denne koden, kom alt annet ganske kjapt. Interessert i leker, grep etter de, tok tak i de, brukte begge hender, studerte leker, alt skulle smakes på. Så det motoriske har vært helt innenfor normalen.

 

men det sosiale, samspillet, kommunikasjonen. Du beskrev det så godt i en av svarene til en av de andre som skrev i tråden. Husker ik helt nå hva du skrev, men jeg tenkte «jah!!!!»..virker som hun henger litt etter. Den nonverbale kommunikasjonen er ikke helt på plass. Hun er liksom fortsatt så baby baby og hun fyller 1 om ik så lenge. Hun sier kun mama og det er ik alltid jeg tror hun egentlig skjønner hva det betyr fordi hu kan si det i mange forskjellige settinger ik bare når hun vil ha meg. Ellers går det i mye æhh og ohhh og skrik. 

Hun er 11 mnd nå. Krabber, står, peker, spør om å bli løftet opp, hun leker til en viss grad med meg, men kan noen ganger virke avvisende og i sin egen verden. Dette du skriver med å vise frem leker. Det er ik alltid hun gjør det. Jeg har prøvd sånne pekebøker, hun ser i de og peker litt sånn overalt. Men dt virker ik som hun får med seg dt jeg prøver å fortelle henne. Hun klapper, men dt tok laaang tid før jeg fikk henne til å gjøre det. Ikke så interessert i sanger og rim. Ik sååå glad i kos heller. Er ik så god på å herme og ik interessert i å lage dyrelyder når jeg gjør dt. Jeg klarer lxm ik å fange oppmerksomheten hennes. Det er så vanskelig å forstå seg på henne. Skjønner ik helt humoren hennes heller. Vi kan se i pekebøker og jeg lager morsomme dyrelyder og hun bryr seg null. 

det som kanskje plager meg mest er blikkontakten. Den er liksom der, men samtidig ik?! Jeg klarer ik å forklare. Spesielt hvis jeg holder henne foran meg, ansikt mot ansikt, og prøver å få øyekontakt og leke, så bare slenger hun seg med hode bak eller stanger hode i brystet mitt og prøver å vri seg unna. Hvis jeg leker med henne og kaster henne i lufta så ler hun masse, men hun ser ik på meg for å dele denne morsomme opplevelsen med meg. Hun ser opp eller til siden. 
 

storesøster er supersosial. Hun var ekstremt tidlig ute med å forstå seg på verden og hadde veldig god nonverbal kommunikasjon og begynte å prate ordentlig veldig tidlig. Fikk masse ros for språket i bhg.  Så når jeg sammenligner, noe jeg ik bør, men det er så vanskelig å la vær, så ser jeg så store forskjeller og jg blir så bekymra.

HS og lege og alle andre rundt meg mener jeg overdriver. Etter mye mas fikk jeg henvisning slik at de kunne se på henne. Har vært innom flere ganger nå og de mener oxo at alt står fint til med henne og at dt r jeg som er «problemet», men føler egentlig ik at de har tatt en ordentlig titt på henne. De ønsket ikke å utrede henne. De mente det var for tidlig og at hun ik viser avvik.

Hun blir 1 år om ik så lenge, og jeg er fortsatt bekymra. Har vært bekymra av og på i så mange mnd nå, jeg klarer ik å tenke at det ik er noe unormalt md henne. Hvorfor skal jeg finne på ting i hodet mitt? Hvorfor skal jeg pine meg selv? 

Derfor lurte jeg litt på åssen det nå går med gutten din. Han går vel i 3 klasse nå? 
 

ser frem til å høre fra deg🌸

Anonymkode: 44bc2...17a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 28.7.2021 den 20.36):

Åh så gøy at du så dette!!

hvordan går det med gutten din? Hvordan har utviklingen hans vært siden du sist skrev her?

 

jeg har vært bekymret for min lille jente en god stund nå, litt sånn av og på. Kjenner meg igjen i det u skriver noen steder om at du tar imot alle gode tegn. Jg lever av de. Hver gang jeg ser normal oppførsel, blir jeg så glad!!! Men så ser jeg noe jeg føler ikke stemmer oxo faller jeg sammen.

Det hele starta vel da hun bikka 3 mnd. Sluttet litt sånn plutselig å pludre. Etter hvert forsvant smilet. Oxo ble det en liten utfordring å få øyekontakt med henne. Spesielt hvis hun satt i stolen sin, eller lå på magen.

 

fra ca 6,5 mnd ble ting litt bedre. Hun begynte å smile, le, lage litt lyder, bevege seg mer. Motorisk har hun vært normal. Likte ik å ligge så mye på magen til å begynne med og sleit litt med å snu fra mage til rygg og omvendt, men da hun først knakk denne koden, kom alt annet ganske kjapt. Interessert i leker, grep etter de, tok tak i de, brukte begge hender, studerte leker, alt skulle smakes på. Så det motoriske har vært helt innenfor normalen.

 

men det sosiale, samspillet, kommunikasjonen. Du beskrev det så godt i en av svarene til en av de andre som skrev i tråden. Husker ik helt nå hva du skrev, men jeg tenkte «jah!!!!»..virker som hun henger litt etter. Den nonverbale kommunikasjonen er ikke helt på plass. Hun er liksom fortsatt så baby baby og hun fyller 1 om ik så lenge. Hun sier kun mama og det er ik alltid jeg tror hun egentlig skjønner hva det betyr fordi hu kan si det i mange forskjellige settinger ik bare når hun vil ha meg. Ellers går det i mye æhh og ohhh og skrik. 

Hun er 11 mnd nå. Krabber, står, peker, spør om å bli løftet opp, hun leker til en viss grad med meg, men kan noen ganger virke avvisende og i sin egen verden. Dette du skriver med å vise frem leker. Det er ik alltid hun gjør det. Jeg har prøvd sånne pekebøker, hun ser i de og peker litt sånn overalt. Men dt virker ik som hun får med seg dt jeg prøver å fortelle henne. Hun klapper, men dt tok laaang tid før jeg fikk henne til å gjøre det. Ikke så interessert i sanger og rim. Ik sååå glad i kos heller. Er ik så god på å herme og ik interessert i å lage dyrelyder når jeg gjør dt. Jeg klarer lxm ik å fange oppmerksomheten hennes. Det er så vanskelig å forstå seg på henne. Skjønner ik helt humoren hennes heller. Vi kan se i pekebøker og jeg lager morsomme dyrelyder og hun bryr seg null. 

det som kanskje plager meg mest er blikkontakten. Den er liksom der, men samtidig ik?! Jeg klarer ik å forklare. Spesielt hvis jeg holder henne foran meg, ansikt mot ansikt, og prøver å få øyekontakt og leke, så bare slenger hun seg med hode bak eller stanger hode i brystet mitt og prøver å vri seg unna. Hvis jeg leker med henne og kaster henne i lufta så ler hun masse, men hun ser ik på meg for å dele denne morsomme opplevelsen med meg. Hun ser opp eller til siden. 
 

storesøster er supersosial. Hun var ekstremt tidlig ute med å forstå seg på verden og hadde veldig god nonverbal kommunikasjon og begynte å prate ordentlig veldig tidlig. Fikk masse ros for språket i bhg.  Så når jeg sammenligner, noe jeg ik bør, men det er så vanskelig å la vær, så ser jeg så store forskjeller og jg blir så bekymra.

HS og lege og alle andre rundt meg mener jeg overdriver. Etter mye mas fikk jeg henvisning slik at de kunne se på henne. Har vært innom flere ganger nå og de mener oxo at alt står fint til med henne og at dt r jeg som er «problemet», men føler egentlig ik at de har tatt en ordentlig titt på henne. De ønsket ikke å utrede henne. De mente det var for tidlig og at hun ik viser avvik.

Hun blir 1 år om ik så lenge, og jeg er fortsatt bekymra. Har vært bekymra av og på i så mange mnd nå, jeg klarer ik å tenke at det ik er noe unormalt md henne. Hvorfor skal jeg finne på ting i hodet mitt? Hvorfor skal jeg pine meg selv? 

Derfor lurte jeg litt på åssen det nå går med gutten din. Han går vel i 3 klasse nå? 
 

ser frem til å høre fra deg🌸

Anonymkode: 44bc2...17a

Hei!

Jeg har vært på ferie, så ikke fått tid til å svare deg. Jeg kjenner igjen alle bekymringene dine. Det er som å være tilbake der. Det var som å levevi en boble. Jeg ville bare vite hvordan det ville gå med han. 
Gutten min er 8. og begynner nå i 3. kl. Han er verdens fineste gutt. Henger litt etter i noen fag , men på enkelte ting er han lengre fremme enn de andre barna. Han kan mye og forstår mye. Han snakker litt utydelig, men har et enormt ordforråd. Litt umoden sosialt og i lek, men henger med som bare det. Han har flere venner, og er godt likt. Kan være litt intens og må ha litt hjelp til å regulere følelsene sine. Alt i alt jeg ville ikke forandret noe på han. 
Ta det positivt at andre ikke ser noen avvik. Pust med magen og se etter de positive som skjer!!! Jeg var ikke veldig bekymret før han var 16 mnd ( ish). Men da sammenliknet jeg han veldig med andre. 
Jeg skal lese svaret ditt mer nøye og svare deg litt mer senere!! Enn så lenge , nyt barnet ditt - vær så snill. Hun er verdens fineste uansett!! Men jeg vet så godt hvordan tankene styrer og kverner. God klem 
 

Anonymkode: 5603e...1a3