Jeg greier ikke å bestemme meg for om jeg vil ha flere barn eller ikke. Hjelp! :-)

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært så ubsetemt på noe i hele mitt liv. Jeg har egentlig "alltid" ønsket meg 3 barn, men på grunn av jobb og en del andre ting, har årene gått, og plutselig har vi ganske store barn. Yngstemann begynner på skolen nå til høsten, og vips, så er 10 år med barnehagebarn over. For å være ærlig, synes jeg nå at hverdagen er enkel, vi har bedre tid, barna sover hele natten, er ute og leker med venner og blir mer og mer uavhengig av oss foreldre.

 

Likevel ligger savnet etter en tredjemann og murrer. Vi bestemte oss i høst for å få et barn til. Jeg ble gravid og mistet da jeg var 8 uker på vei. Jeg tenkte da at nok var nok, nå skulle vi se fremover og sette pris på de flotte barna vi allerede har. MEN nå virrer jeg igjen. Fornuften sier at vi har nok med de barna vi har, følelsene mine ønsker seg et attpåklatt. Samtidig tenker jeg at jeg er for gammel. Jeg er 37 år. Skal vi ha et barn til, må det derfor bli nå. Nå eller aldri, liksom.

 

Men jeg greier seriøst ikke å ta et valg!! Jeg står rett og slett og stamper og stanger hodet i veggen

Mannen min sier at det må være opp til meg å bestemme. Går jeg for flere barn, blir han glad, ønsker jeg ikke flere barn, støtter han dette også.

 

Så da spør jeg dere da, damer? Hva gjør man når man ikke greier å bestemme seg? Hvordan vet man at man tar det riktige valget?

Anonymous poster hash: 67def...539

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok gått for det tredje barnet, fordi jeg vet at jeg uansett ikke ville angre på et barn jeg har fått, men kunne fint risikere å angre bittert når det var for sent å få flere om jeg ikke fikk det barnet.

 

 

Anonymous poster hash: 759b2...926

[Anonym bruker]

Ja, det er liksom det da. Hverdagen er super nå, men er redd for å angre hvis jeg ikke får flere barn. Samtidig satte spontanaborten en støkk i meg, og jeg begynner å tro at jeg er for gammel ...

 

Anonymous poster hash: 67def...539

[Anonym bruker]

Vi er jo alle ulike og min livssituasjon er en helt annen enn din. Jeg personlig ville ikke gått for nummer tre nå som de andre barna er blitt så store og du selv er blitt så "gammel" (misforstå meg rett, jeg er bare et par år yngre enn deg selv ). Bare tanken på å begynne på nytt nå gjør meg faktisk litt kvalm, men så har jeg også dobbelt så mange barn som deg. Kanskje du kan skrive en liste? Forsøk å se realistisk på ting. Hva vil bli bra, hva kan bli en utfordring? Er du forberedt på en økt risiko for at barnet kan ha en kromosomfeil? Er du forberedt på hvordan dere skal planlegge ferie og familieaktiviteter med både tenåringer og småbarn og deres vidt ulike behov samtidig?

Anonymous poster hash: af0cd...ac9

[Anonym bruker]

Ja, det er akkurat det. Rent emosjonelt har jeg lyst, nen så er det alt det praktiske i hverdagen og det at det blir så stor aldersforskjell mellom barna. Hjelpe meg, altså :-)

 

Anonymous poster hash: 67def...539

[Anonym bruker]

Du er ikke for gammel. Det blir et enebarn da fordi de andre barna er for store. Nye år med lite søvn, barnehagebarn osv, men man angrer jo ikke på de barna man får. Du skal også ha tid til å nyte livet med mannen, reise osv. Du kan også vente på barnebarn å få kosen en gang i fremtiden.

 

Det høres ut som du mest av alt vil ha et til barn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 901d3...e91

[Anonym bruker]

Jeg sliter også og bestemme meg om vi skal få ett barn til. Dette blir eventuelt fjerdemann. De andre er 13 år ,7 år og 2 år. Jeg føler liksom det mangler en i flokken,kan ikke helt forklare det på noen annen måte. Er 31 selv men vil jo helst bli ferdig nå hvis jeg skal ha flere slik at jeg ikke holder på med babytiden i lang tid framover. Du vil aldri angre på ett barn du får men du kan fort angre på det barnet du ikke fikk. Og er veldig deilig med en attpåklatt også for er jo som og begynne på nytt og da har du masse tid til kos og hvert enkelt barn :)

 

Anonymous poster hash: 1bb13...a93

[Anonym bruker]

Jeg fikk nr 3 da jeg var 37. Null problem og full klaff på første forsøk.

 

Alle mIne barn sover bra, så jeg synes det er enkelt.

 

Jeg ville lyttet til hjertet. Det praktiske og "slitsomme" ordner seg alltid.

 

Anonymous poster hash: 9610d...314

[Anonym bruker]

Du er ikke for gammel. Det blir et enebarn da fordi de andre barna er for store. Nye år med lite søvn, barnehagebarn osv, men man angrer jo ikke på de barna man får. Du skal også ha tid til å nyte livet med mannen, reise osv. Du kan også vente på barnebarn å få kosen en gang i fremtiden.

Det høres ut som du mest av alt vil ha et til barn.Anonymous poster hash: 901d3...e91

Hæ? Enebarn?? Er 5 og 6 år mellom oss søsknene. Vi er da ikke enebarn. Vi er 3 søsken .

 

Anonymous poster hash: 00bdd...560

[Leeloo76]

Personlig synes jeg to er perfekt, selv om eggstokkene dirrer hver gang jeg ser en baby 😊 Når det er sagt er jo mye gjort på de første 3-4 årene. Det jeg har sett med mange som har fått sistemann litt sent er at minstemann har blitt en liten utfordring da de hele tiden skal hevde seg ift. de eldre søsknene.

[Anonym bruker]

Vi lot skjebnen bestemme

 

Det var nå eller aldri, så vi bestemte at mannen skulle sterilisere seg, men vi brukte ikke prevensjon mens han ventet på timen. Klaffet det så klaffet det, klaffet det ikke ble det for sent.

 

Det klaffet, vi fikk et barn til

Her var det snakk om nr fire da, vi hadde tre og var usikre på om vi skulle gå for nr fire.

 

Atpåkladd har aldri vært aktuelt for oss, ingen av oss ønsker å begynne på nytt når de andre har blitt "store". Her hadde vi et veldig bevisst ønske om å få barna på rappen og ha fasene som gjeng. Fasen med småbarn og aktiviteter, ferier o.l. tilpasset det, fasen med småskolebarn og en hverdag tilpasset det, fasen med ungdom og hverdag, aktiviteter og ferier tilpasset det.

 

Vi har derfor 4 barn ganske tett, eldste var 7,5 år da nr fire ble født.

 

Nå er yngste skolebarn til høsten og vi har da fire barn på samme skole, det er en deilig fase

Anonymous poster hash: f2f68...a90

[Anonym bruker]

Mye likt som hos oss. To store barn. Heller mot en attpåklatt, men ser også at det er mange punkter på not-lista. Barna klarer seg alene hjemme en stund, de kommer seg til og fra skolen selv etc. Det er skummelt å bli bundet til baby med nattevåk og mye tilsyn i flere år. Men jeg føler vi mangler et barn. Vi får se hva sommeren bringer. Er 36 og innser at fertiliteten kan ha fått seg en knekk siden sist

 

Anonymous poster hash: bf0a3...7ba