Å være et uønsket barn

[Anonym bruker]

Å bli oversett, at søsknene blir framhevet og idealisert. At man prøver å imponere men aldri når gjennom til foreldrene. At man alltid føler at man bare er i veien... Hva gjør dette med et barn og hva slags konsekvenser har det for voksenlivet?

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

[Gjest Antarctica]

Hva er din motivasjon for å spørre...?

[Anonym bruker]

Jeg er et uønsket barn, og dette har jeg fått  høre ofte gjennom livet. Dette har ført til at eg har ekstremt dårlig selvtillit, stoler ikke på at jeg gjør de rette tingene, tenker at jeg ikke fortjener å ha en kjæreste fordi jeg ikke ønsker å ødelegge livet hans, og en barndom preget av at jeg ofte ble sendt på gårdene fordi mamma ikke ønsket meg. Fikk stadig høre at jeg ødela livet, og alt hun måtte ofre for at jeg kom til verden. 
Jeg var mye trist i barndommen, og gikk ofte til helsesøster for samtale etter læreren fatter mistanke om at noe var galt. Fortalte aldri hva som var problemet og løyg om det meste.

Jeg har 3 uplanlagte, men høyt ønskede barn. Jeg prøver å gi all den omsorg jeg ikke fikk, og vil gjøre mitt beste for at de skal føle seg både elsket og inkludert. 

Anonymous poster hash: 372c9...51f

Anonymous poster hash: 372c9...51f

[Anonym bruker]

Min stesønn er et uønsket barn for begge foreldrene,og jeg kjemper med nebb og klør for den gutten.

Heldigvis har jeg ikke barn med faren hans,min mann,og det skal jeg ikke heller.

 

De første 2 årene bar faren sønnen på gullstol,foran meg og min familie. Mine barn er voksne så jeg har all verden av tid til denne gutten,han er bare 8 år.

 

Etter at jeg valgte å etablere meg med faren hans,har farens interesse for sønnen dalt. Han jobber lange dager,sover lenge i helgene og gidder ikke bli med på noe ang sønnen.

 

Det er jeg som ordner med alt,lekser,fritidsaktiviteter,klær,bursdager osv osv,og tro meg,jeg gjør det med største glede,samtidig som hjertet mitt gråter over at hans foreldre ikke gjør det.

 

Gutten bor hos oss 50 %. Mor har et barn til som er yngre enn min stesønn,og som hun vier all sin oppmerksomhet til. Lekser blir ikke gjort,er aldri på bursdager når han er hos mor.

 

Ja jeg kunne bare gått siden jeg ikke har barn med faren,og er økonomisk uavhengig,men jeg er så uendelig glad i den gutten at jeg holder ikke ut tanken på å se han igjen.

Og jeg håper inderlig at min kjærlighet og omsorg skal bøte litt på at foreldrene er så idiotiske.

 

Min venninne var et uønsket barn,hun lever ikke i dag,et valg hun tok som 17 åring fordi hun trodde ingen var glad i henne.

 

Anonymous poster hash: 2a14d...ec4

[Twintipp og himmelblå]

Det er klart, det gir ubotelig skade avhengig av karakter og omfang.

Det er et must for å overleve, og ikke bli utstøtt.

Alle mennesker trenger kjærlighet og aksept.

 

Når det er sagt, det er aldri for sent å bearbeide og hele.

Du virker nokså bevisst på hvilke "steder" dette har skadet deg, og er vel det mest klassiske eksempelet som du forteller her. Ikke føle seg fortjent til kjærlighet, avvise de som forsøker å gi deg kjærlighet, for så å søke mot de igjen, som en slags ambivalens.

 

Forsøk å fortelle deg selv at verken mannen din eller barna dine elsker deg fordi de må. Mannen din valgte deg pga at du er nettopp du!

Barna dine trenger deg like mye som du trengte din mor den gang.

De trenger akkurat DEG! Ingen kan erstatte deg og de elsker deg uten betingelser kun fordi du er du, mamma!

 

Si til ditt eget speilbilde hver dag at du er verdt å bli elsket for deg! Du må etablere nye "synapsekoblinger" som lager nye holdepunkt for deg.

For du er verdt all godhet du opplever, du er viktig og du bør sette av tid til å gjøre gode ting mot deg selv.

 

God klem til deg.

[Anonym bruker]

Min stesønn er et uønsket barn for begge foreldrene,og jeg kjemper med nebb og klør for den gutten.

Heldigvis har jeg ikke barn med faren hans,min mann,og det skal jeg ikke heller.

 

De første 2 årene bar faren sønnen på gullstol,foran meg og min familie. Mine barn er voksne så jeg har all verden av tid til denne gutten,han er bare 8 år.

 

Etter at jeg valgte å etablere meg med faren hans,har farens interesse for sønnen dalt. Han jobber lange dager,sover lenge i helgene og gidder ikke bli med på noe ang sønnen.

 

Det er jeg som ordner med alt,lekser,fritidsaktiviteter,klær,bursdager osv osv,og tro meg,jeg gjør det med største glede,samtidig som hjertet mitt gråter over at hans foreldre ikke gjør det.

 

Gutten bor hos oss 50 %. Mor har et barn til som er yngre enn min stesønn,og som hun vier all sin oppmerksomhet til. Lekser blir ikke gjort,er aldri på bursdager når han er hos mor.

 

Ja jeg kunne bare gått siden jeg ikke har barn med faren,og er økonomisk uavhengig,men jeg er så uendelig glad i den gutten at jeg holder ikke ut tanken på å se han igjen.

Og jeg håper inderlig at min kjærlighet og omsorg skal bøte litt på at foreldrene er så idiotiske.

 

Min venninne var et uønsket barn,hun lever ikke i dag,et valg hun tok som 17 åring fordi hun trodde ingen var glad i henne.

 

Anonymous poster hash: 2a14d...ec4

Du er en utrolig god person. Hva med å la gutten bo til dere på heltid, at han bare besøker moren annenhver helg?

 

 

 

Anonymous poster hash: 902be...f72

[Anonym bruker]

Det ødelegger en vel psykisk. Men et uønsket barn kan hvem som helst bli dessverre...

 

Anonymous poster hash: 2b3c0...c4a

[Anonym bruker]

Å bli oversett, at søsknene blir framhevet og idealisert. At man prøver å imponere men aldri når gjennom til foreldrene. At man alltid føler at man bare er i veien... Hva gjør dette med et barn og hva slags konsekvenser har det for voksenlivet?

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

Jeg fikk en knekk på selvtilliten. Det gjør noe med deg å føle at foreldrene dine bare synes du er til bry. Men jeg har blitt en ganske tøff voksen. Selv om jeg heller skulle ønske jeg hadde hatt en fin barndom enn at jeg var en hardhaus...

 

Anonymous poster hash: 8b020...1d0

[Anonym bruker]

Hva er din motivasjon for å spørre...?

Jeg bare prøver å forstå kjæresten min. Jeg tror barndommen hans preger forholdet vårt mer enn jeg kanskje har skjønt

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

[Anonym bruker]

 

Jeg er et uønsket barn, og dette har jeg fått høre ofte gjennom livet. Dette har ført til at eg har ekstremt dårlig selvtillit, stoler ikke på at jeg gjør de rette tingene, tenker at jeg ikke fortjener å ha en kjæreste fordi jeg ikke ønsker å ødelegge livet hans, og en barndom preget av at jeg ofte ble sendt på gårdene fordi mamma ikke ønsket meg. Fikk stadig høre at jeg ødela livet, og alt hun måtte ofre for at jeg kom til verden.

Jeg var mye trist i barndommen, og gikk ofte til helsesøster for samtale etter læreren fatter mistanke om at noe var galt. Fortalte aldri hva som var problemet og løyg om det meste.

 

Jeg har 3 uplanlagte, men høyt ønskede barn. Jeg prøver å gi all den omsorg jeg ikke fikk, og vil gjøre mitt beste for at de skal føle seg både elsket og inkludert.

 

Anonymous poster hash: 372c9...51f

 

Anonymous poster hash: 372c9...51f

Tusen takk for svar - er sikker på at du er en fantastisk mor <3

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

[Anonym bruker]

Min stesønn er et uønsket barn for begge foreldrene,og jeg kjemper med nebb og klør for den gutten.

Heldigvis har jeg ikke barn med faren hans,min mann,og det skal jeg ikke heller.

 

De første 2 årene bar faren sønnen på gullstol,foran meg og min familie. Mine barn er voksne så jeg har all verden av tid til denne gutten,han er bare 8 år.

 

Etter at jeg valgte å etablere meg med faren hans,har farens interesse for sønnen dalt. Han jobber lange dager,sover lenge i helgene og gidder ikke bli med på noe ang sønnen.

 

Det er jeg som ordner med alt,lekser,fritidsaktiviteter,klær,bursdager osv osv,og tro meg,jeg gjør det med største glede,samtidig som hjertet mitt gråter over at hans foreldre ikke gjør det.

 

Gutten bor hos oss 50 %. Mor har et barn til som er yngre enn min stesønn,og som hun vier all sin oppmerksomhet til. Lekser blir ikke gjort,er aldri på bursdager når han er hos mor.

 

Ja jeg kunne bare gått siden jeg ikke har barn med faren,og er økonomisk uavhengig,men jeg er så uendelig glad i den gutten at jeg holder ikke ut tanken på å se han igjen.

Og jeg håper inderlig at min kjærlighet og omsorg skal bøte litt på at foreldrene er så idiotiske.

 

Min venninne var et uønsket barn,hun lever ikke i dag,et valg hun tok som 17 åring fordi hun trodde ingen var glad i henne.

 

Anonymous poster hash: 2a14d...ec4

Tar av meg hatten for deg, så utrolig heldig han er som har deg <3

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

[Anonym bruker]

Det er klart, det gir ubotelig skade avhengig av karakter og omfang.

Det er et must for å overleve, og ikke bli utstøtt.

Alle mennesker trenger kjærlighet og aksept.

 

Når det er sagt, det er aldri for sent å bearbeide og hele.

Du virker nokså bevisst på hvilke "steder" dette har skadet deg, og er vel det mest klassiske eksempelet som du forteller her. Ikke føle seg fortjent til kjærlighet, avvise de som forsøker å gi deg kjærlighet, for så å søke mot de igjen, som en slags ambivalens.

 

Forsøk å fortelle deg selv at verken mannen din eller barna dine elsker deg fordi de må. Mannen din valgte deg pga at du er nettopp du!

Barna dine trenger deg like mye som du trengte din mor den gang.

De trenger akkurat DEG! Ingen kan erstatte deg og de elsker deg uten betingelser kun fordi du er du, mamma!

 

Si til ditt eget speilbilde hver dag at du er verdt å bli elsket for deg! Du må etablere nye "synapsekoblinger" som lager nye holdepunkt for deg.

For du er verdt all godhet du opplever, du er viktig og du bør sette av tid til å gjøre gode ting mot deg selv.

 

God klem til deg.

Tusen takk for svar og god klem tilbake

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

[Anonym bruker]

 

Å bli oversett, at søsknene blir framhevet og idealisert. At man prøver å imponere men aldri når gjennom til foreldrene. At man alltid føler at man bare er i veien... Hva gjør dette med et barn og hva slags konsekvenser har det for voksenlivet?

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

Jeg fikk en knekk på selvtilliten. Det gjør noe med deg å føle at foreldrene dine bare synes du er til bry. Men jeg har blitt en ganske tøff voksen. Selv om jeg heller skulle ønske jeg hadde hatt en fin barndom enn at jeg var en hardhaus...

 

Anonymous poster hash: 8b020...1d0

Takk for svar <3 Har dette gjort noe med tilliten din til andre mennesker du er nære?

 

Anonymous poster hash: 5f0db...c28

[Anonym bruker]

Jeg er et uønsket barn. Og har et ikke eksisterende forhold til min mor. Men har igjen besteforeldre og tante og onkel som er gull verdt. Hørt mye dritt i oppveksten men tilslutt gikk d en faen i meg. Og bestemte meg for å "bevise" hva jeg er verdt. Bruker ikke energi på det der lengre. Minnes på det av og til. Men alt i alt blitt sterkere av det. Jeg hadde ikke vært den personen jeg er i dag hadde det ikke vært for den "heksa" som satte meg til verden

 

Anonymous poster hash: 852c9...cd9

[Gjest Antarctica]

 

Hva er din motivasjon for å spørre...?

Jeg bare prøver å forstå kjæresten min. Jeg tror barndommen hans preger forholdet vårt mer enn jeg kanskje har skjønt Anonymous poster hash: 5f0db...c28

Da er det nok sjanse for at han har opplevd noe av det de andre her beskriver. Og at han har et selvbilde som er negativt. Tror du må regne med at han trenger mer trygghet og bekreftelse enn de fleste...