Fra dagbok: "Jeg hater livet mitt, vil ikke leve"

[Anonym bruker]

Ja, jeg skrev her om dagen om min 10 år gamle datter som ikke klarer få seg venner.... Ikke på skolen, ikke på fritidsaktiviteter. 

 

Hun er visst en av de "ukule" på skolen. Hun har prøvd så mange ganger, helt siden 1.klasse få innpass i gjengen. Hun får lov til å være med de i friminutter, en de prater minst mulig til henne, og hun får ikke være med å bestemme noe hva de skal gjøre - sier hun. 

Hun var alltid en veldig utadvent jente i barnehagen, hadde mange venner der! Men etter skolestart, så har hun visnet sakte men sikkert. 

 

Vi har inviter oss blå av alt av vänner på skolen. De pleier takke ja, men min datter blir aldri invitert tilbake! Jenten min ser alle de andre blir invitert, og føler på det. Er redd det er derfor hun ikke tør invitere fra aktiviteter mer... Hun blir usynlig, eller... i følge dagboken føler hun seg usynlig. 

Ja, jeg leser dagboken hennes. Jeg ville aldri gjort det om jeg ikke var oppriktig redd og bekymret for henne!!!!! Dere må bare legge inn det moralske kompasset deres her... men jeg skal IKKE finne henne hengt i garasjen om noen år, slik annet familiemedem endte opp! 

Ja, så hva gjør jeg da? Jeg har kontaktet skolen... de sier de ikke merker noe. Jeg kan jo ikke si noe om hva hun skriver i dagboken... men har sagt det hun har sagt til meg, han hun er en "Ingen" på skolen. 

Tenkte kanskje jeg må kople inn barnepsykolog. Vet ikke om jeg overreagerer. Men det har var i mange år med at hun ikke føler hun blir inkludert... 

Vi har vurdert å flytte. Men har jo en sønn som trives godt på denne skolen Så vanskelig!!!!! 



 

Anonymous poster hash: 7da18...84e

[Anonym bruker]

Er det noen hun bare føler, eller blir hun aldri inkludert? Her bør skolen hjelpe til, den sosiale biten er kjempeviktig. En barnepsykolog er heller ikke et dårlig valg. Du kan jo snakke med fastlege og skolen, og høre om dere skal få sendt en henvisning til ppt eller bup. Men det hjelper ikke å hjelpe henne følelsesmessig hvis ikke det skjer endringer ellers også. Da blir effekten av terapi kortvarig. Men ville absolutt kontaktet fagfolk og meldt din bekymring. Du behøver ikke å si noe om dagboken, men fortell hvordan du opplever henne og om hva hun forteller deg.

Anonymous poster hash: c8b16...1e6

[Anonym bruker]

krev at skolen tar tak i det! At de ikke merker noe, er ikke en god nok grunn til å la det skure å gå! Har dere mulighet til å få henne inn i en hobby eller lignende, hvor hun kan få seg noen venner? Jeg tror nok at det nå er veldig viktig for henne og oppleve noe mestring  sine vennerelasjoner! Hvis ikke skolen tar tak, så ville jeg selv tatt kontakt med PPT for å få hjelp! Er det mulig å ta det opp på et foreldremøte på en fin måte, slik at de andre foreldrene blir klar over det og kan samarbeide om å bedre hennes skolehverdag? Kanskje de kan ta litt initiativ til at hun blir invitert hjem til dem av og til, osv. 

 

Skriver hun i dagboken sin at hun at hun hater livet sitt, og ikke vil leve, så overreagerer du absolutt ikke! Det er utallige historier på hvordan barndomserfaringer som dette ødelegger så mye for resten av livet, så ikke ta lett på det!

 

Og sist men ikke minst, så forstår jeg veldig godt at dette må være helt forferdelig for deg! Det er ingenting vi vil mer, enn at barna våre skal trives å ha det bra! Når hun en gang er i den situasjonen hun er i, så er det iallefall bra at hun har en mamma som er oppmerksom og som er villig til å kjempe for at hun skal ha det bra! 

 

Prøv å arbeide for at du og din datter har en åpen dialog, legg forholdene til rette for at hun skal kunne si det hun tenker og føler til deg! Håper datteren din snart får det bedre!

Anonymous poster hash: 49f8d...644

[Iiiiik]

Dere bør oppsøke hjelp. Jeg husker den andre tråden din også, men har ikke fått tak i hvordan jenta fungerer sånn generelt. Regner imidlertid med at det å flytte ikke vil være et lurt grep, all den tid hun også strever på fritidsaktiviteter. Altså er det ikke bare en dårlig skole som kan forklare problemet. Jenta har enten dårlige samhandlingsevner, urealistiske forventninger til hvilken posisjon hun kan få eller har pådratt seg totalt manglende tro på seg selv sosialt. Dere bør få hjelp til å finne ut hva som er hva og arbeide forebyggende med tanke på at hun nærmer seg pubertet. Det er veldig mange barn og unge som uttrykker at de ønsker å dø, men svært få av dem prøver aktivt å utføre handlinger som medfører livsfare og enda færre gjennomfører faktisk et selvmord. Allikevel er hun jo i faresonen for å utvikle psykiske vansker. 

[Anonym bruker]

 

krev at skolen tar tak i det! At de ikke merker noe, er ikke en god nok grunn til å la det skure å gå! Har dere mulighet til å få henne inn i en hobby eller lignende, hvor hun kan få seg noen venner? Jeg tror nok at det nå er veldig viktig for henne og oppleve noe mestring  sine vennerelasjoner! Hvis ikke skolen tar tak, så ville jeg selv tatt kontakt med PPT for å få hjelp! Er det mulig å ta det opp på et foreldremøte på en fin måte, slik at de andre foreldrene blir klar over det og kan samarbeide om å bedre hennes skolehverdag? Kanskje de kan ta litt initiativ til at hun blir invitert hjem til dem av og til, osv. 

 

Skriver hun i dagboken sin at hun at hun hater livet sitt, og ikke vil leve, så overreagerer du absolutt ikke! Det er utallige historier på hvordan barndomserfaringer som dette ødelegger så mye for resten av livet, så ikke ta lett på det!

 

Og sist men ikke minst, så forstår jeg veldig godt at dette må være helt forferdelig for deg! Det er ingenting vi vil mer, enn at barna våre skal trives å ha det bra! Når hun en gang er i den situasjonen hun er i, så er det iallefall bra at hun har en mamma som er oppmerksom og som er villig til å kjempe for at hun skal ha det bra! 

 

Prøv å arbeide for at du og din datter har en åpen dialog, legg forholdene til rette for at hun skal kunne si det hun tenker og føler til deg! Håper datteren din snart får det bedre!

 

Anonymous poster hash: 49f8d...644

 

Hun går allerede på flere aktiviteter. Har pratet med henne om venner der, men hun tør ikke spør dem hjem osv. Hun er redd de enten sier ja, men egentlig ikke vil, eller at de blankt avviser henne. Hun har dårlige erfaringer med dette på skolen. 

 

Hun blir ikke direkte mobbet, men hun sier hun ikke føler seg som en del av klassen. Ikke inkludert....

 

Hun ønsker ikke være polulær eller noe, hun ønsker bare en nær venn... føler ikke det er så urealistisk, eller for mye å be om... 

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 97468...270

[Anonym bruker]

Det er veldig, veldig mange som skriver noe sånt i dagboken sin uten at de egentlig har noen plan om å ta livet av seg. Når det er sakt så har jenta det tydlig vis ikke godt og trenger hjelp til å få venner.

 

Har du snakket med helsesøster på skolen? Det er ofte der du kan få "time" raskest.

Anonymous poster hash: eb4f7...86c

[Anonym bruker]

Hvis jenta di skriver at hun ikke vil leve mer må du gjøre noe drastisk. Nå. Det er vanskelig å si hva jeg hadde gjort selv, hvis det var jeg som sto i den situasjonen, men jeg hadde gjort det som var nødvendig for at alle barna mine skulle ha det bra. Det nytter ikke at bare det ene barnet ditt trives på skolen. Alle barna dine burde trives på skolen, og det er din plikt som forelder å se til at det skjer. Så om det betyr at flytting er eneste løsning, da må dere flytte. Barnepsykolog burde kobles inn uansett om dere flytter eller ikke. For hvis jenta di føler seg usynlig, lite verdsatt, uønsket og utstøtt, så må du gjøre noe med det. Det er din jobb som forelder å løse denne situasjonen. Ikke bare prøve å løse den, men å faktisk løse den.

 

Anonymous poster hash: 727a5...7e0

[Anonym bruker]

Det er forresten bedre å overreagere enn å underreagere.

 

Anonymous poster hash: 727a5...7e0

[Anonym bruker]

Dere bør oppsøke hjelp. Jeg husker den andre tråden din også, men har ikke fått tak i hvordan jenta fungerer sånn generelt. Regner imidlertid med at det å flytte ikke vil være et lurt grep, all den tid hun også strever på fritidsaktiviteter. Altså er det ikke bare en dårlig skole som kan forklare problemet. Jenta har enten dårlige samhandlingsevner, urealistiske forventninger til hvilken posisjon hun kan få eller har pådratt seg totalt manglende tro på seg selv sosialt. Dere bør få hjelp til å finne ut hva som er hva og arbeide forebyggende med tanke på at hun nærmer seg pubertet. Det er veldig mange barn og unge som uttrykker at de ønsker å dø, men svært få av dem prøver aktivt å utføre handlinger som medfører livsfare og enda færre gjennomfører faktisk et selvmord. Allikevel er hun jo i faresonen for å utvikle psykiske vansker. 

 

Hvis det er slik at hun fungerte godt sosialt frem til hun begynte på skolen og gjøre det i forhold til andre barn som familien kjenner ellers, så er det ingenting som tyder på at denne jenta har dårlige samhandlingsevner eller urealistiske forventninger.

 

Popularitet er smittsomt, og det samme vil en posisjon som "uviktig" eller utestengt være. Barn oppfatter hvordan andre barn ser på noen, og slikt kan dermed bli en forsterkende spiral som igjen påvirker barnets selvtillit og atferd.

 

I en slik situasjon så er det ikke så enkelt som å få skolen til å ta tak i det, fordi dette ikke handler om bevisst mobbing, men om mistrivsel og en følelse av å være alene. Dersom skolen tar tak i det slik at det er merkbart for de andre barna at de legger til rette for barnet sosialt, så kan dette i seg selv medføre at barnet stigmatiseres som litt stakkarslig av de ander barna. Jeg ville derfor heller ha forsøkt å ordne dette på egen hånd, invitert mer med hjem og ha latt barnet gå til samtaler hos noen det kan lette sitt hjerte for og få råd utenfra av.

 

Hvis lite ser ut til å hjelpe ville jeg vurdert skolebytte.

Noen steder og i noen miljøer føler man seg mer hjemme.

Jeg har selv gått i en klasse som niåring der jeg syntes alle var litt kjedelige og jeg virkelig ikke helt følte at jeg var på bølgelengde med, nesten alle i klassen likte rolige aktiviteter og det var mye fokus på å være penest eller kjekkest.

Året etterpå flyttet vi, og der fant jeg mange likesinnede som likte mye av det av samme kreative leker og aktiviteter slik som meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15ebc...4a1

[MerraSomGår]

Jeg har ikke så mange gode tips, men ville bare si at jeg syns du gjør riktig i å ta fatt i det! :-) God mamma!

 

Også at jeg leste et sted hvor foreldre som hadde barn som hadde blitt mobbet/utfryst at det beste de hadde gjort for barnet sitt var å sørge for at de hadde EN nær venn. Kan det være noen du har sett/hørt om på skolen eller på fritidsting som datteren din kan like? Kan det være mulig å spleise disse? Er det en til på skolen/fritid som også går alene? I så fall, kan det være en potensiell venn? Og i så fall: Ta kontakt med foreldrene og snakk litt om det. Hør om de også vil "spleise" sammen barna. Så lenge man har EN nær venn, så kan man tåle det meste. 

 

Lykke til!!!