Tips til hvordan man håndterer vanskelige tanker?

[J'espere]

Er i gang med fryseforsøk etter mislykket ferskforsøk i januar. Synes det på en måte er lettere å forholde seg til situasjonen nå som vi er i gang med IVF og får hjelp, for høstens venting uten at det skjedde noe som helst var fryktelig stressende. Jeg har hatt en del belastende familieproblemer som har preget relasjonene mine tidligere, noe som har gjort at barn har vært utelukket fordi jeg ikke følte at det var ansvarlig å sette et barn til verden uten å være helt sikker på at jeg ville bli en god mor, til tross for at jeg har hatt et sterkt barneønske i veldig mange år. Først da jeg møtte samboeren min for et par år siden følte jeg at jeg kunne legge de vanskelige årene bak meg. Det føltes da så utgjort at heller ikke dette bare kunne "ordne seg" - regnet med det allerede før vi begynte å prøve selv om jeg ikke egentlig hadde objektive holdepunkter for at det skulle være noe galt utover relativt sett høy alder (ble 35 i høst).

 

Jeg vet at vi ikke har holdt på med IVF-karusellen så lenge, og at vi heller ikke har prøvd så lenge som enkelte andre her inne, men denne prosessen sliter veldig på meg. Det går ikke en uke uten at det kommer en nyhet om enda en som er gravid, og det føles som om "alle" mine jevngamle venninner allerede har fått nr. 3, og flere av småsøsknene deres er godt i gang med både nr. 2 og 3 - herunder min egen lillesøster som har termin med tredjemann i sommer. Sjalusien blir vanskeligere og vanskeligere å bære og det føles ut som om jeg er i ferd med å bli en bitter og sinna dame som hater alle lykkelige gravide og småbarnsforeldre. Seriøst - jeg går rundt og er rasende 24/7 - sinnsykt usjarmerende (selv om jeg forsøker å holde det inni meg så godt jeg kan) og ikke minst ekstremt slitsomt. Har forsøkt å trekke meg unna alle sosiale sammenhenger hvor jeg kan risikere å høre om andres unger og graviditeter, men kan jo ikke melde meg helt ut av verden, og bare på jobb er det nå totalt fire gravide (av 20 ansatte).

 

Går til en psykolog, men føler ikke at jeg får så mye gode råd utover at det vil bli bedre så snart jeg blir gravid selv, og at jeg må tenke positivt. Lettere sagt enn gjort!

 

Er det noen som har noen gode råd å komme med for hvordan man skal takle disse vonde tankene og følelsene?

Endret 23. mars 2015 av J'espere

[F*PCO]

Planen var å holde meg opptatt med skjønnlitteratur, trene og gå turer og gjøre hyggelige ting nå på forsøk nummer 3, for å døyve frykten for at det aldri går, og sorgen over at jeg mistet. Realiteten er at sprayen traff meg med slegge i helgen, jeg gråter på fjerde dagen og forholdet ligger nede for telling etter flere konflikter som egentlig ikke var store, men som endte med drittslenging. Ikke akkurat det jeg trenger nå. Nå gruer jeg for påsken, som består av 2-3 dager hos svigers med flere der jeg må holde masken, og det er første gang de treffer meg etter aborten (dessverre vet de det) og deretter være alene i byen og jobbe mye. Antall gravide å forholde seg til siste 3 dager er 3, og den siste er ekstra sår pga at hun bagatelliserte min bekymring for svangerskapet (hun er lege), fosteret levde ca 1 uke etter det, men kommentaren var årsaken til at jeg ikke gikk til ny ul før fosteret hadde vært dødt i 4 uker, selv om symptomene gradvis forsvant. Ufrivillig barnløshet er bare vondt og trist, og helt pyton når jeg nå må ta hormoner i tillegg. Heldigvis er det 6 ukers forsøk denne gangen, forrige gang var det nedsatt livskvalitet i 5 1/2 mnd.

 

Psykologen din kan gå og leke i trafikken.

[J'espere]

Uff så fælt. Skjønner godt at hun er vanskelig å forholde seg til etter det. Jeg har en sånn besser wisser lege i omgangskretsen jeg også, hun kommer fra en konserativ kristen "holier than thou" familie, og har tre friske barn etter å ha hatt tre ukompliserte svangerskap. Før jeg traff samboeren min var jeg sammen med en jente og jeg gikk mange runder med meg selv om jeg ville ha barn med henne - altså, det jeg var usikker på var om jeg ville ha barn med akkurat henne, fordi hun var usikker selv på om hun ville ha barn. Jeg betrodde meg dessverre til hun lege- "venninnen" i håp om å få et kvalifisert råd, og hun begynte da å stille spørsmål om jeg virkelig hadde tenkt gjennom hvorvidt jeg ville sette et barn til verden uten at det visste hvem som var biologisk far og at det ikke var en menneskerett å få barn! Akkurat som om alle adopterte barn har det så jævlig at de skulle ønske de ikke var født.

 

Moralen på våre historier er: man skal ikke la noens kommentarer styre hva man gjør i en så viktig prosess, hvertfall ikke når det kommer fra noen som ikke aner hva de snakker om.

 

Jeg hadde samme plan som deg - trene og gjøre ting som var bra for kropp og sinn og holde meg opptatt med ting som tok vekk angsten og sinnet og sorgen. Men her sitter jeg i sofaen med smågodtposen og ser på tv-serier, og har begrenset all sosial kontakt til et minimum.

 

Håper lykken (les: positiv test) smiler til oss snart F*PCO. 

[Petra-prøvedokke]

Hei jeg forstå dere veldig godt;-) har selv hatt mange forskjellige tanker og vert veldig sårbar mye pga av all medisineringen. Har prøvd nå i 4 år snart og mye annet har skjedd på familiefronten med sykdommer og føler nå jeg er tilbake til mitt gamle jeg.

 

Har selv blitt tante 2 ganger i mellomtiden og har slitt en del med det pluss det er andre rundt meg som er gravid. Får mange spørsmål om når vi skal ha osv... må bortforklare det hver gang og det er veldig sårt.

Mange ganger tenker jeg det er lettere å bare si det som det er men da får jeg vel enda flere spørsmål?

Har grått mange tårer pga dette og tenkt mange rare tanker hvorfor det ikke skjer? Hvorfor blir ikke jeg gravid? Har trekt meg veldig tilbake sosialt sett. Så livet er ikke lett har valgt å fokusere på meg selv prøve leve livet litt, gjør nye ting for å få tankene litt vekk. Det går i en periode;-)

 

Mitt råd er å ikke la andre styre deres liv tenk på hva som er riktig for deg;-)

[Shamy]

Jeg har kanskje ikke vært så flink til å tømme hodet under første forsøk som dessverre endte negativt. Jeg er en veldig positiv person og tror alt går bra hele tiden! Ikke alltid en god egenskap har jeg fått erfare. I går fikk jeg et skikkelig panikkanfall. Klarte ikke puste og det kjentes ut som hjertet skulle eksplodere. Ble livredd og vurderte å ringe ambulanse. Fikk heldigvis snakket med fastlegen min i dag og han sa at alt vi har vært igjennom er en enorm psykisk og fysisk påkjenning. Han mente at alt som har skjedd og ikke skjedd, har jeg gått og kvernet på, samtidig druknet meg selv i arbeidsoppgaver på jobb for å dekke over. Ingen på min arbeidsplass vet om prøverørsreisen vår, noe som kanskje har gjort det ekstra vanskelig siden jeg har holdt alt for meg selv. På et eller annet tidspunkt må det bare ut. Vi har fått en enorm støtte fra familiene våre, noe som jeg setter utrolig stor pris på. Nå har jeg fått beskjed om å tenke mer på meg selv og unne meg litt fri i ny og ne. Hadde aldri trodd at jeg skulle sitte å sipe om psyken min til fastlegen min, men siden han har vært gjennom det samme selv så vet han hvor skoen trykker. Send meg gjerne en melding om du har lyst til å treffes for en kaffe, så kan vi være litt bitre og sure kjerringer sammen

[F*PCO]

Mange ganger tenker jeg det er lettere å bare si det som det er men da får jeg vel enda flere spørsmål?

Min familie vet, men ikke hans. Hans og mine bor ca 7 timer fra hverandre, så ingen fare fof å røpe noe i et kaffebesøk, og han vil ikke ar noen skal vite selv om årsaken ligger hos meg. Jeg synes det er godt at de vet. Vi snakker ikke ofte om det, men de spør av og til og viser at de bryr seg. Pga omstendigheter var vi litt for åpne sist forsøk, og endte med at flere visste når forsøket pågikk, ergo fikk de også vite det da jeg ble gravid. Jeg ville minst ha ventet til etter tidlig ul egentlig. Det ble også en MA oppdaget i uke 11, og flere enn jeg er komfortabel med måtte informeres. Denne gangen får ingen vite hvor vi er i forløpet. Hans familie vet heller ikke at det er problemer, så jeg er redd for å få masse forsikringer om at det går nok bra neste gang...