Hun har blitt gravid men sier hun ikke føler noe

[GeeQuu]

Jeg har kommet opp i en situasjon jeg virkelig ikke jeg trodde jeg kom til å ende opp i.

Hun har blitt gravid.

Min reaksjon var mildt sagt sjokk. Det er ikke planlagt og ekstremt overaskende (bortsett fra det åpenbare at har man sex kan man bli gravid). Så roet jeg meg ned å tenkte at dette ordner seg. Vi klarer dette sammen, så har vi ca 9 mnd på oss til å forberede oss mentalt på det. Nå er hun 5-6 uker på vei og vi fant ut for en uke siden idag.

 

Vi har begge vokst opp med at abort ikke er en mulighet, vi har også snakket om det flere ganger at det ikke er en mulighet. Hun har også, mange ganger, vært ekstremt hard mot andre som har vurdert abort i samme situasjon.

 

Men nå, når det er henne vurderer hun abort. Jeg er imot det valget, men jeg kan ikke tvinge henne til å ikke ta det.

 

Grunnen hennes er;

Hun føler ingenting i det hele tatt. Ikke glede, ikke sorg, ikke forventning. Bare ingenting ift barnet.

Så jeg lurer litt på om det er normalt å ikke føle noenting ved en uplanlagt graviditet?

 

Med tanke på hennes trossyn så er dette helt, helt feil. Og min følelse er at hvis hun gjennomfører en abort så vil hun aldri klare å tilgi seg selv for det over tid. Skyldfølelsen vil bare vokse mer og mer.

 

På mandag denne uken så sa hun til meg at hun vurderte abort. Jeg ble sjokka, men sa at jeg støtter henne. Prøver mitt beste å la henne vite at vi er to om dette og vi står sammen. Neste to dagene lot jeg henne tenke og jeg holdt min mening for meg selv, mens jeg hjalp henne å tenke gjennom noen ting.

Igår sa hun til meg at hun sånn egentlig hadde bestemt seg for å ta abort.

Jeg tenkte en del timer alene (mens hun var på jobb) og så sa jeg det jeg mente til henne.

Det jeg sa, egentlig krevde, er at hun venter i 2 uker til, før hun gjør noe med det. Jeg vil virkelig at hun tenker seg om og tenker seg veldig godt om. Og sa også, og det mener jeg, at hvis hun fortsatt vil ta abort når hun kommer til uke 8, så støtter jeg henne i det. Selv om jeg synes det er jævelig.

 

Hun vil heller ikke fortelle noen om at hun er gravid, så ingen av våre venner vet om dette.

 

Jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre med dette? Er det noe jeg kan si, eller kan jeg egentlig ikke si noenting i det hele tatt? Vi har lover i Norge som gjør at det er hennes valg, og jeg har lovlig sett, ingenting jeg har å si. Og jeg kan ikke tvinge henne eller manipulere henne til å beholde barnet, selv om jeg egentlig vil.

 

Har noen noe innspill? Er helt fortvila og vet ikke hva jeg skal tenke engang...

[Anonym bruker]

Jeg har kommet opp i en situasjon jeg virkelig ikke jeg trodde jeg kom til å ende opp i.

Hun har blitt gravid.

Min reaksjon var mildt sagt sjokk. Det er ikke planlagt og ekstremt overaskende (bortsett fra det åpenbare at har man sex kan man bli gravid). Så roet jeg meg ned å tenkte at dette ordner seg. Vi klarer dette sammen, så har vi ca 9 mnd på oss til å forberede oss mentalt på det. Nå er hun 5-6 uker på vei og vi fant ut for en uke siden idag.

 

Vi har begge vokst opp med at abort ikke er en mulighet, vi har også snakket om det flere ganger at det ikke er en mulighet. Hun har også, mange ganger, vært ekstremt hard mot andre som har vurdert abort i samme situasjon.

 

Men nå, når det er henne vurderer hun abort. Jeg er imot det valget, men jeg kan ikke tvinge henne til å ikke ta det.

 

Grunnen hennes er;

Hun føler ingenting i det hele tatt. Ikke glede, ikke sorg, ikke forventning. Bare ingenting ift barnet.

Så jeg lurer litt på om det er normalt å ikke føle noenting ved en uplanlagt graviditet?

 

Med tanke på hennes trossyn så er dette helt, helt feil. Og min følelse er at hvis hun gjennomfører en abort så vil hun aldri klare å tilgi seg selv for det over tid. Skyldfølelsen vil bare vokse mer og mer.

 

På mandag denne uken så sa hun til meg at hun vurderte abort. Jeg ble sjokka, men sa at jeg støtter henne. Prøver mitt beste å la henne vite at vi er to om dette og vi står sammen. Neste to dagene lot jeg henne tenke og jeg holdt min mening for meg selv, mens jeg hjalp henne å tenke gjennom noen ting.

Igår sa hun til meg at hun sånn egentlig hadde bestemt seg for å ta abort.

Jeg tenkte en del timer alene (mens hun var på jobb) og så sa jeg det jeg mente til henne.

Det jeg sa, egentlig krevde, er at hun venter i 2 uker til, før hun gjør noe med det. Jeg vil virkelig at hun tenker seg om og tenker seg veldig godt om. Og sa også, og det mener jeg, at hvis hun fortsatt vil ta abort når hun kommer til uke 8, så støtter jeg henne i det. Selv om jeg synes det er jævelig.

 

Hun vil heller ikke fortelle noen om at hun er gravid, så ingen av våre venner vet om dette.

 

Jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre med dette? Er det noe jeg kan si, eller kan jeg egentlig ikke si noenting i det hele tatt? Vi har lover i Norge som gjør at det er hennes valg, og jeg har lovlig sett, ingenting jeg har å si. Og jeg kan ikke tvinge henne eller manipulere henne til å beholde barnet, selv om jeg egentlig vil.

 

Har noen noe innspill? Er helt fortvila og vet ikke hva jeg skal tenke engang...

Hei kjære deg!! 

Så trist å høre! Jeg har vært i samme situasjon selv, bortsett fra at det var omvendt. Var han som ønsket abort, og jeg ønsket virkelig å beholde. Jeg tok abort i uke 4. Er selv kristen, og må si jeg tenker mye på det i ettertid.. Men jeg føler meg ofte alene da mannen står sterkt vilje i det valget jeg tok.. Vanskelig å gi et tips/råd i en slik situasjon.. Men, det viktigste er at dere står sammen uansett hvilket valg hun tar. Om hun tar abort, så vær der for henne. Og jeg vil si at det er værre å ta abort ettersom ukene går. Og i ettertid av aborten kan jeg tenke meg at det er godt å være to.. Lykke til uansett hvordan valget ender!

 

Anonymous poster hash: 27e6f...e63

[Suusa]

Jeg har kommet opp i en situasjon jeg virkelig ikke jeg trodde jeg kom til å ende opp i.

Hun har blitt gravid.

Min reaksjon var mildt sagt sjokk. Det er ikke planlagt og ekstremt overaskende (bortsett fra det åpenbare at har man sex kan man bli gravid). Så roet jeg meg ned å tenkte at dette ordner seg. Vi klarer dette sammen, så har vi ca 9 mnd på oss til å forberede oss mentalt på det. Nå er hun 5-6 uker på vei og vi fant ut for en uke siden idag.

 

Vi har begge vokst opp med at abort ikke er en mulighet, vi har også snakket om det flere ganger at det ikke er en mulighet. Hun har også, mange ganger, vært ekstremt hard mot andre som har vurdert abort i samme situasjon.

 

Men nå, når det er henne vurderer hun abort. Jeg er imot det valget, men jeg kan ikke tvinge henne til å ikke ta det.

 

Grunnen hennes er;

Hun føler ingenting i det hele tatt. Ikke glede, ikke sorg, ikke forventning. Bare ingenting ift barnet.

Så jeg lurer litt på om det er normalt å ikke føle noenting ved en uplanlagt graviditet?

 

Med tanke på hennes trossyn så er dette helt, helt feil. Og min følelse er at hvis hun gjennomfører en abort så vil hun aldri klare å tilgi seg selv for det over tid. Skyldfølelsen vil bare vokse mer og mer.

 

På mandag denne uken så sa hun til meg at hun vurderte abort. Jeg ble sjokka, men sa at jeg støtter henne. Prøver mitt beste å la henne vite at vi er to om dette og vi står sammen. Neste to dagene lot jeg henne tenke og jeg holdt min mening for meg selv, mens jeg hjalp henne å tenke gjennom noen ting.

Igår sa hun til meg at hun sånn egentlig hadde bestemt seg for å ta abort.

Jeg tenkte en del timer alene (mens hun var på jobb) og så sa jeg det jeg mente til henne.

Det jeg sa, egentlig krevde, er at hun venter i 2 uker til, før hun gjør noe med det. Jeg vil virkelig at hun tenker seg om og tenker seg veldig godt om. Og sa også, og det mener jeg, at hvis hun fortsatt vil ta abort når hun kommer til uke 8, så støtter jeg henne i det. Selv om jeg synes det er jævelig.

 

Hun vil heller ikke fortelle noen om at hun er gravid, så ingen av våre venner vet om dette.

 

Jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre med dette? Er det noe jeg kan si, eller kan jeg egentlig ikke si noenting i det hele tatt? Vi har lover i Norge som gjør at det er hennes valg, og jeg har lovlig sett, ingenting jeg har å si. Og jeg kan ikke tvinge henne eller manipulere henne til å beholde barnet, selv om jeg egentlig vil.

 

Har noen noe innspill? Er helt fortvila og vet ikke hva jeg skal tenke engang...

Hvordan går det med dere? Håper dere finner en løsning som er riktig for dere!

[Mammaskar]

Ville bare dele litt min erfaring! Jeg følte ikke at jeg var gravid i det heile tatt før jeg kjente bevegelse! 😊 å daaa strømmet følelsene 😃