Noen her som ikke liker sin egen mor? Hvorfor?

[Anonym bruker]

Jeg har et anstrengt forhold til mamma. Hun gjør ikke noe spesielt galt men hun baksnakker så mange mennesker og er generelt negativ. Hun kritiserer (uten at hun mener det egentlig) huff her var det rotete, oi som du ser ut på håret i dag. I tillegg føler jeg hun fortsatt behandler meg som ei lita jente. Kan finne på å si i bursdag til mitt barn , ja det må jeg si nå begynner min yngste datter å bli flink på kjøkkenet. Jeg synes det er både irriterende og pinlig og jeg trenger å ha avstand til henne.

Det verste er at hun ofte motsier meg foran andre. Har tatt dette opp med henne og da bli hun martyr og iiiiingenting jeg gjør er bra nok.... Eller hun blir sur og furter og svarer bare ja, nei resten av besøket.

Hadde jeg kunnet hadde jeg kuttet henne helt ut av livet mitt.

 

 

Anonymous poster hash: dab36...747

[Anonym bruker]

Jeg kan skrive en rask liste (dvs at det finnes mye mer, men jeg tar det jeg kommer på i farta):

- Baksnakker endel (både oss til andre og andre til oss)

- Tar "mye plass" - krever ikke oppmerksomhet, men klarer ikke slappe av, så det blir "mye" av henne likevel

- Jager opp toåringen fordi hun så gjerne vil bli likt (tror jeg. Hun klarer i hvert fall ikke leke rolig med barnet, selv om barnet er rolig og foretrekker bl.a dukkeleker)

- Brautende og brå når hun vil oppnå noe og hun ikke vet helt hvordan hun skal ta situasjonen fatt (skjer veldig ofte). Dette skjedde i vinter, blant annet. Vi hadde sagt vi ikke ville treffe mine foreldre (grunnen står lenger nede her, ang om min mann hadde en alvorlig, psykisk lidelse), så kom de plutselig til oss, helt ut av det blå. Jeg var ute med toåringen i snøen og lekte. Min mor, som er ganske stor og troll-lignende når hun ikke sminker seg (gikk også i diger boblejakke), snakket høyt og krasst til meg, foran min datter, om hvor dårlig jeg er som ikke vil møte dem og ikke lar dem få se vårt nye hjem (hadde flyttet for litt siden). Min datter ble livredd, hun hylgråt og klamret seg til meg. Min mor ruvet over oss (hun er høy også) og sa mye stygge ting til meg, uten å bry seg om barnebarnet hørte det og faktisk var livredd henne

- Ser kun ting fra sin vinkel (f.eks hadde vi en krangel på gang for litt siden, hvor jeg sa at jeg var sint fordi hun droppet barnets første bursdag pga at hun ikke fikk ta med seg hunden (barnet tåler ikke hund, vi måtte gi bort vår egen pga dette). Da sa hun at det brydde hun seg ikke noe om at jeg var sint for, for det var uaktuelt å dra uten hunden (hun er ofte uten hunden i andre selskap))

 

- Sier at barndommen min var perfekt, og at barnevernet gjerne ville bruke deres oppdragelsesmetoder (JA, barnevernet var innblandet i oppveksten). Og hvis barnevernet vil bruke oppdragelsesmetoder som går på å slå sammen to søskens hoder i sinne, kaste oss vegg i mellom og ellers si at vi alltid tar feil (foreldrene våre hadde alltid rett), så ok, dette er virkelig sannsynlig, du mor. Min mor skjønner ikke at jeg ikke ønsker nevne barndommen med et eneste pip, fordi hun mente hun gjorde alt så riktig med oss, og at jeg må feile noe som ikke ser det sånn
 

- Spurte meg om min mann var (en psykisk, alvorlig lidelse), uten tilsynelatende grunnlag. Sa også at hun hadde snakket med flere om dette, og at hun ikke var alene om å tro det! Men så vet vi at ingen vi kjenner, verken venner eller familie, tror eller synes dette om min mann (som faktisk er en veldig real kar, som alltid er der for oss alle, og gjør sitt beste for de han er glad i hele tiden), så trolig har hun snakket med SINE venner (som vi ikke kjenner til) om dette, og så har hun fått dem enige med seg

Nå vet du litt om hvorfor jeg ikke liker min mor. Og min far, for den saks skyld. 

Anonymous poster hash: e0e48...130

[Anonym bruker]

Jeg kuttet ut min egen mor fordi hun er en psykopat. Rasistisk, ser ikke sine egne feil, men derimot alle andres, manipulerende, trykker andre ned for å føle seg bedre selv. Hun hadde for eksempel forhold til gift mann i 4 år, selv om han visste han hadde kone, og syntes det var helt greit, mens da jeg hadde TRE (single) sexpartnere i løpet av 3 år som singel, så var jeg hore og kom aldri til å finne meg noen med "sånn oppførsel". Hun nekter for alt hun har gjort og sagt i min barndom og mener jeg finner det opp (fysisk og psykisk mishandling). Da jeg vokste opp ble jeg fortalt at jeg var feit og måtte slanke meg (169 cm høy og 48 kilo), bare fordi jeg ikke skulle finne meg kjæreste før HUN mente jeg var klar for det (sånn ca mellom 25 og 30). Men nå mener hun selvfølgelig at hun aldri har sagt noe av det.

Anonymous poster hash: 099b9...2a0

[Anonym bruker]

 

Jeg kan skrive en rask liste (dvs at det finnes mye mer, men jeg tar det jeg kommer på i farta):

 

- Baksnakker endel (både oss til andre og andre til oss)

- Tar "mye plass" - krever ikke oppmerksomhet, men klarer ikke slappe av, så det blir "mye" av henne likevel

- Jager opp toåringen fordi hun så gjerne vil bli likt (tror jeg. Hun klarer i hvert fall ikke leke rolig med barnet, selv om barnet er rolig og foretrekker bl.a dukkeleker)

- Brautende og brå når hun vil oppnå noe og hun ikke vet helt hvordan hun skal ta situasjonen fatt (skjer veldig ofte). Dette skjedde i vinter, blant annet. Vi hadde sagt vi ikke ville treffe mine foreldre (grunnen står lenger nede her, ang om min mann hadde en alvorlig, psykisk lidelse), så kom de plutselig til oss, helt ut av det blå. Jeg var ute med toåringen i snøen og lekte. Min mor, som er ganske stor og troll-lignende når hun ikke sminker seg (gikk også i diger boblejakke), snakket høyt og krasst til meg, foran min datter, om hvor dårlig jeg er som ikke vil møte dem og ikke lar dem få se vårt nye hjem (hadde flyttet for litt siden). Min datter ble livredd, hun hylgråt og klamret seg til meg. Min mor ruvet over oss (hun er høy også) og sa mye stygge ting til meg, uten å bry seg om barnebarnet hørte det og faktisk var livredd henne

- Ser kun ting fra sin vinkel (f.eks hadde vi en krangel på gang for litt siden, hvor jeg sa at jeg var sint fordi hun droppet barnets første bursdag pga at hun ikke fikk ta med seg hunden (barnet tåler ikke hund, vi måtte gi bort vår egen pga dette). Da sa hun at det brydde hun seg ikke noe om at jeg var sint for, for det var uaktuelt å dra uten hunden (hun er ofte uten hunden i andre selskap))

 

- Sier at barndommen min var perfekt, og at barnevernet gjerne ville bruke deres oppdragelsesmetoder (JA, barnevernet var innblandet i oppveksten). Og hvis barnevernet vil bruke oppdragelsesmetoder som går på å slå sammen to søskens hoder i sinne, kaste oss vegg i mellom og ellers si at vi alltid tar feil (foreldrene våre hadde alltid rett), så ok, dette er virkelig sannsynlig, du mor. Min mor skjønner ikke at jeg ikke ønsker nevne barndommen med et eneste pip, fordi hun mente hun gjorde alt så riktig med oss, og at jeg må feile noe som ikke ser det sånn

 

- Spurte meg om min mann var (en psykisk, alvorlig lidelse), uten tilsynelatende grunnlag. Sa også at hun hadde snakket med flere om dette, og at hun ikke var alene om å tro det! Men så vet vi at ingen vi kjenner, verken venner eller familie, tror eller synes dette om min mann (som faktisk er en veldig real kar, som alltid er der for oss alle, og gjør sitt beste for de han er glad i hele tiden), så trolig har hun snakket med SINE venner (som vi ikke kjenner til) om dette, og så har hun fått dem enige med seg

 

Nå vet du litt om hvorfor jeg ikke liker min mor. Og min far, for den saks skyld.

 

Anonymous poster hash: e0e48...130

Oi. Nå fikk jeg litt perspektiv på mine "problemer" med mamma.

Kanskje det er jeg som må lære meg å heve meg over det.

HI

 

Anonymous poster hash: dab36...747

[Anonym bruker]

Fordi hun ikke ønsker meg vel, hun sliter i hvert fall med å vise det. Kort fortalt, og det har hun sagt ved flere anledninger, skulle hun ønske at det var jeg, og ikke søsken, som var død (har et dødt søsken). Blitt beskyldt for blant annet hasjrøyking, hvor hun fysisk tvang seg inn i leiligheten for å bevise at hun hadde rett (noe hun selvfølgelig ikke hadde). Hun har vært lite tilstedeværende, aldri støttet, lite kjærlighet. Avvist meg når jeg har henvendt meg til henne for hjelp, dvs. ønsket å bli sett, hørt. Det verste er vel at hun har latt meg måtte leve både med sorgen over et dødt søsken, og det at min egen mor skulle ønske det heller var meg. Jeg orker egentlig ikke å fortelle alt, det er sårt selv om jeg har jobbet med å legge mye bak meg.

 

Hun har forsøkt seg på forsoning noen ganger. Sagt beklager til den grad hun klarer (som ikke er særlig imponerende), men hun har vist det i handling. Ble derimot påminnet om hvor lite god hun er for meg like før jul. Hun kontaktet meg, fortalte at hun er i byen jeg bor og lurte på om jeg ikke kunne møte henne en liten tur. Sa ja, til tross for at jeg hadde veldig lite lyst. Møter henne på en kafé, og med seg har hun en totalt ukjent, tysk mann. Jeg aner ikke hvem han var, min mor er gift med en annen mann, og han var merkelig. Sa mye rare ting, mye av det forstod jeg ikke engang. Fikk bare halve svar når jeg spurte. Lurer på om det var for å sette meg ut, se reaksjonen min. Hun er tross alt ikke helt god. Til slutt spør hun om jeg har kost meg med mat i det siste, for hun ser at jeg har lagt på meg litt. Sist hun så meg hadde jeg vært syk, så jeg hadde gått ned to kilo, nå var jeg der jeg alltid er, og det hadde ikke blitt pent om jeg gikk ned en eller to kilo. Hun har et helt sykt forhold til kropp, da. Var ekstremt mye fokus på det i oppveksten min.

 

Innser at jeg muligens kan oute meg selv ved å skrive dette her, i tilfelle hun plutselig er her inne og leser... Men det er vel ingen hemmelighet hva jeg tenker og føler om henne, så jeg velger å poste.

 

Anonymous poster hash: 3c1d6...650

[Anonym bruker]

Det er vell ikke det at jeg ikke liker min mor, men hun har ødelagt så utrolig mye i livet mitt.

 

Hun har en bipolær 2 diagnose og å vokse opp alene sammen med henne var mildt sagt spesielt. I dag bor vi langt fra hverandre og jeg får stadig telefoner om hvor fæl jeg er som ikke bor i nærheten slik at hun kan hjelpe til med mine barn (de gangene hun har sett mine barn har det ikke gått bra og hun mener de er slitsomme, kravstore, bråkete osv...).

 

Skulle ønske jeg hadde fått gode råd, et varmt måltid og ikke tilbrakt dagevis i strekk i ensomhet da jeg var liten,  det er noen ting som jeg ikke klarer å tilgi selv om hun er syk (og det minner hun meg på ved hver eneste anledning hun har).

Anonymous poster hash: 1e662...b4b

[Anonym bruker]

Hun har sagt fra barndommen min att jeg ikke må spise mye, minnet meg DAGLIG på hvor feit jeg var, hvor stor mage jeg hadde. Spiste jeg ei skive for mye, ville jeg bli 100kg og trille til bussen.

 

Hun har ødelagt min selvtillit. Har aldri hatt det. Alltid vert feit i mitt hode pga av hun. Har helt panikk om jeg ser en valk komme fram på klærene, og skifter med engang 😕

 

Anonymous poster hash: 3eead...ca7

[Anonym bruker]

Huff, nå følte jeg også at jeg hadde det godt i oppveksten.. Mamma var aldri slem med meg med vilje og mente alltid godt men hun drakk mye, skrek mye og ristet i meg. Vi var bestevenner inntil jeg innså at ingen av de andre barna i klasse ble skreket til som jeg eller filleristet eller hadde så strenge regler. Mamma slet nok med å være alene mamma når hun ble skilt pluss at jeg hadde ADHD som hun bare ikke har evne til å forstå selv den dag i dag (det er jo bare å ta seg sammen, jeg ser jo at du aldri prøver).

 

Jeg fikk kjempestrenge regler i et forsøk på å få orden på lekselesingen men hun var aldri hjemme selv, hun var på *hobbyplassen* til sent på kveld.. Jeg unnet henne det og var ofte med selv også. Hun drakk mye på kveldene og det var gjerne da kranglingen oppstod. Til slutt kom det til det punktet der jeg sa ifra hvis hun var full og da ble hun rasende. Dører smalt og jeg slo i veggene i ren frustrasjon over at et voksent menneske som knapt holder seg på bena ikke ser at hun er full. Når hun skulle "snakke til meg" skulle hun på død og liv holde meg fast i armene noe som var utrolig krenkende for meg.. Jeg sa ifra at jeg ikke ville bli holdt fast og at hun ikke skulle ta i meg hvorpå hun ble helt manisk og skulle holde enda hardere. Det endte opp med at jeg gjorde det jeg kunne for å vri meg løs og hun skulle ville over meg, jeg hadde jo bare å adlyde.. Det ble noen slåsskamper og vi gråt sårt begge to.. Jeg ble til slutt deprimert og begynte med selvskading for jeg fikk SF senere. Er endelig frisk nå! Fra alt! Men jeg sliter med mamma..

 

Jeg fikk aldri noen unnskyldning for at hun drakk og hun påstår fortsatt at hun "bare var sliten" når jeg sa hun var full.. Når du er sliten blir du fortere full, du blir ikke mer edru ihvertfall..  jeg får vondt av henne men selv den dag i dag så får jeg frysninger, trekker meg unna (uten å tenke over det) og skjærer grimaser når hun skal klemme eller kysse meg på kinnet men først og fremst når hun har drukket alkohol. Jeg synes så synd på henne.. men mamma er ikke slem!

 

Farmor derimot høres ut som HI's mor. Høylytt, trangsynt, vet best i verden og jeg må ikke ha kjæreste ennå fordi hun giftet seg for ung, jeg må ikke få barn ennå for jeg skal leve livet. Jeg er aldri bra nok og hun skryter av absolutt alle andre mennesker enn meg. Alle har doktorgrader og er arkitekter, leger, har tatt mastre også videre. Nå skal det sies at jeg er adoptert (mamma er tanten min) og at min biologiske far og mor er fortapte sjeler a la 80talls Oslo. Jeg synes jeg kunne fått en klapp på skulderen for at jeg er der jeg er , ikke har blitt naver, er medisinfri, fått kjæreste, hus og venter barn.. Men ja.. Jeg er ingen og hva enn jeg gjør er feil.

Anonymous poster hash: ea953...f1d

[me_87]

Hun syns det var helt greit at pappa slo oss som en del av oppdragelsen..

Hun skulle vært den som beskyttet oss når vi trengte det mest,men hun sviktet oss!

Jeg kunne aldri gjort noe sånt mot sønnen min!

Jeg hadde flyttet PÅ DAGEN om noen skadet sønnen min!

Endret 11. mars 2015 av me_87

[Anonym bruker]

Min mor trur hun kan bestemme over meg fortsatt.

 

Ironisk siden jeg aldri har hørt på henne. Hun var så ung da hun ble mor, og jeg syntes alltid at jeg var den voksne hjemme. Jeg har mer utdannelse og er mer belest enn henne, og så prøver hun å bestemme!!!. Der blir bare så feil.

 

Hun er i tillegg sta som et esel. Har hun bestemt seg for noe så skal det skje, uansett om det er hennes ansvarsområde eller ei. Hun skjønner ikke mine grenser, selv om jeg forteller dem i klare ordelag.

 

Anonymous poster hash: b6c8b...c81

[TanteTroll]

Du kan få en klapp på skulderen av meg. Og en klem

 

Gratulerer med baby i magen!

[TanteTroll]

Du kan få en klapp på skulderen av meg. Og en klem

Gratulerer med baby i magen!

Her skjedde det noe rart da jeg skulle sitere. Den var til #8

[valkyrien]

Hun sviktet da jeg var barn, ga meg en utrygg og ustabil oppvekst, overså mobbing og ting som skulle vært utredet allerede fra barndommen av.

 

Nå synes hun synd på seg selv fordi jeg ikke vil ha noe særlig kontakt, jada, min feil at hun ødela barndommen min...

 

Tar stor plass, sladrer om alle, høylydt, uintelligent, uinteressant, tankeløs...

 

Også truer hun med å ta livet av seg hvis jeg bryter kontakten, så det er heller ikke noe tema, selv om jeg ikke liker henne så vil jeg ikke ha det på samvittigheten.

[Anonym bruker]

Har ikke noe kontakt med min mor. Jeg er oppvokst med psykisk terror, og hun mente jeg tok mannen hennes fra henne, da han startet å voldta meg da jeg var 6 år, det var vist min skyld. Hun slo meg jevnlig og, men det var ingenting i forhold til det andre.

Anonymous poster hash: 8c5af...443

[Anonym bruker]

Fordi hun er en krevende, voldsom person som tar enormt med plass og preiker bare drit om alle rundt seg som ikke er enig med henne. Hun truer med selvmord, utestengelse og lignende hvis jeg og min yngre bror ikke gjør akkurat som hun sier, akkurat når hun sier det. Jeg har mer eller mindre kuttet kontakten med henne, spesielt etter at jeg fikk barn nr to og hun forskjellsbehandler de. Den eldste fikk alltid noe, hele tiden og overnattinger osv. Den yngste ble nedprioritert på alt. Utad snakker hun høyt og tydelig om hvor rettferdig hun er som bestemor, fordi hennes mor gjorde forskjell på henne og søsteren, så derfor gjorde hun aldri det selv.. Blææh for et menneske,.

 

Anonymous poster hash: 30a55...42a

[Anonym bruker]

Mamma truet med at hun kom til å dø av hjerteinfarkt eller at hun kom til å reise fra meg og aldri komme tilbake. Dette gjorde hun ofte i oppveksten hvis jeg var litt "krevende"

Hun jobbet mye om kveldene, så jeg var veldig ensom i tenårene. Jeg drakk mye og brukte narkotika men hun har aldri lagt merke til det.

Hun lovte ofte ting som jeg gledet meg veldig til, men hun holdt aldri det hun lovet.

En gang når jeg liten var vi hos besteforeldrene mine. Hun skulle ut et ærend, men jeg gråt og ville ikke at hun skulle dra fra meg så hun lovte å bli. Plutselig etter en liten stund hadde hun sneket seg ut.... jeg var kanskje 6 år.

Det er helt umulig å snakke med henne, hun bare fnyser av det jeg sier og har aldri tatt noe jeg har sagt seriøst.

Mangel på respekt for meg med andre ord.. Hun er ellers en snill dame og stiller opp for oss som familie.

Anonymous poster hash: 9c4a3...7c9

[Anonym bruker]

Det er galt å si at jeg ikke liker mamma for det gjør jeg, mamma og pappa har ikke gjort noe annet enn godt for oss. Men nå hvor jeg er voksen så Er jeg mye som jeg ikke liker. Hun er nyskjerrig, blander seg opp i ting hun ikke har noe med. Snakker med splittet tunge. Er liksom så kristen og skal være så snill men sanhten er at hun kun er nyskjerrig .

 

Anonymous poster hash: a7c5b...5ca