Sorg etter MA

[håpefull *er mamma*]

Vet ikke hvor riktig det er av meg å skrive dette her, men dette er siden jeg har vært inn og ut av nå i noen år, og jeg trenger å få det ut.

Vi har vært så heldige og fått et barn på 4. ferskforsøk. Nå, etter tre ferskforsøk og eks antall frys, i håp om å få et til, ble jeg gravid. Tydelig hjertelyd, men lite foster, var å se på ul i uke 7. Jeg hadde troen, da fostre vokser i rykk og napp. I uke 9, hadde hjerteslagene stoppet opp.

Medisinsk abort med litt utskrapning er gjennomført, litt blødning igjen. Dette skjedde tors/ fre forrige uke. Jeg ble sykemeldt tom i går, mandag, og dro på jobb idag - altså 5 dager etter MA-konstateringen. Jeg knakk fullstendig etter en halv time, da en kollega strøk meg på skulderen, og måtte dra hjem. Blir videre sykemeldt, men vet ikke hvor lenge....

Nå sitter jeg hjemme alene. Mann på jobb, barn i bhg. Det er først idag jeg virkelig kjenner på sorgen. Vet ikke hvorfor. Jeg har bestemt meg for å be lederen min på jobb informere kollegaer om hva som har skjedd. Vi er en liten (16 stk) personalgruppe med med mye omsorg. flere så jo at jeg knakk sammen idag.

 

Vet nå ikke hva jeg vil gjøre ift videre forsøk. Har 5 embryo på frys. Kroppen er sliten av hormoner, og jeg har gått på nedreg også før fryseforsøk de siste gangene. Føler meg litt utakknemlig oppi det hele, siden vi har et barn, men har et ønske om at hun skal få et søsken. Lurer på hvor lenge sorgen skal vare og når jeg skal klare å jobbe igjen. Mange tanker og spørsmål, men få svar, er det jeg sitter med nå. Det hadde vært godt om noen som også har mistet, ville delt sine erfaringer med meg

[familiepå3?]

Hei. Så trist at du har opplevd å miste en liten skatt i magen. Har selv 1barn fra før. På 3.fersk på søskenforsøk ble eg gravid igjen. Det var en stor glede. Kjenner til dine tanker om å ha dårlig samvittighet for at eg ikkje kan være fornøyd med det ene barnet eg har. Eg er storfornøyd med han, men har også lyst på søsken til han. En dag på jobb oppdaget eg blod ved toalettbesøk før eg skulle gå hjem. Det var starten på en SA. Ble konstantert ufullstendig SA 2dager etter på UL. Fikk medisiner med meg hjem og glemmer aldri følelsen av det å måtte trekke ned i toalettet når alt var komt ut. Eg var 7 uker gravid. Har slitt med at sorgen har vært så stor, samtidig som eg føler at responsen fra andre er: det er trist for deg her og nå, men det er så vanlig og miste så tidlig. For meg ble d en sorg som eg holdt for meg selv fordi eg følte ingen forstod. Løsningen for meg ble å skrive ned mine tanker formulert til barnet som aldri ble. Eg forstår det er tungt å gå på jobb. For meg ble det d rette og hoppe i det slik at eg ikkje satt hjemme alene med mine tanker.

[F*PCO]

Jeg fikk konstatert MA ved 11 uker, fosteret ble bare 7-8 uker i flg størrelsen ved ultralyd. Medisinsk abort gikk fysisk sett greit. Jeg var sykemeldt 6 dager, skulle ha jobbet 57 timer de dagene, inkludert 2 netter. Mye ansvar og ingen søvn hørtes ikke ut som en bra kombo i min tilstand akkurat da. Følte meg fortvilet og gråt en del, særlig de to dagene jeg hadde kraftig blødning og litt smerter og abortprosessen derfor var så tydelig. Mange kjente til graviditeten i mannens krets, og jeg ville ikke treffe noen av dem jeg knapt kjenner, som visste noe så sårt og intimt om meg. Det er 8 uker siden. Jeg sørger over det jeg har mistet. Føler på vemod og tristhet og har lett for å gråte, ofte er det slik noen dager, og så lettere andre dager. Det føles ensomt å sørge over noe som for andre ikke har eksistert. Jeg har sterke minner fra aborten, da jeg så og holdt fostersekken i hånden min. Det er ikke sikkert jeg kommer nærmere det å bli mor. Jeg jobber fullt, det hjelper meg til å fokusere litt på noe annet, selv om det blir mye tanker rundt vår private situasjon på jobb også. Veien videre føles opplagt, jeg begynner på spray til 3. forsøk i neste uke. Jeg er barnløs og er nå 37. Aborten var ikke et sjokk, jeg tenkte hele tiden på graviditeten som noe foreløpig. Jeg tror faktisk det var lettere for meg enn for en av mine nærmeste, som fikk ca. samme forløp på graviditet nummer to. Sorg og stress og frykt for at det aldri skal gå har satt seg som den nye normalen i livet det siste året. Først på grunn av all usikkerhet da vi startet sirkuset, og nå fordi resultatene så langt har vært nedslående (veldig dårlig embryokvalitet). Selve barnløsheten er så tung at tapet av dette konkrete barnet blir mer som bølgetopper på havet. Flere forsøk er eneste måten å komme frem til målet, eller evt til en erkjennelse om at målet ikke vil bli nådd. Så det er bare videre fremover her, og å ta med håp og håpløshet som kommer til langs veien. Jeg synes det høres ut som dere har et bra utgangspunkt, med flere embryoer på frys. Tid til å roe ned og tilhele igjen. Da vil du kjenne om det føles rett å fortsette, eller å lukke prøvekapitlet og se fremover for dere 3. Legger igjen en klem og en kondolanse til deg ♡

[Håper_og_tror]

Så trist å lese historien din Håpefull "er mamma". Får nesten tårer i øynene når jeg leser historiene til alle sammen. Jeg er også mamma til verdens fineste jente på snart 4 år. Hun kom til på naturlig måte. Vi har nå forsøkt å få til et søsken til henne i 2 år. Har abortert 4 ganger på denne tiden. er nå igang med 1. IVF-forsøk. godt å endelig få hjelp. Jeg føler jeg har vært gjennom hele følelsesskalaen, alt fra glede, sorg og likegyldighet. spesielt vanskelig har det vært da flere kollegaer og 5 av mine beste venninder har blitt gravide og fått barn i løpet av denne tiden. har vært glade på deres vegne men har likevell kjent ekstra mye på min egen sorg.

 

Jeg merker at jeg har mistet piffen på jobb. Jeg greier ikke å se gleden ved jobben lengre da jeg hele tiden tenker at jeg vil ut i permisjon snart. så kommer skuffelsen gang på gang. Dette er fryktelig frustrerende. Jeg har gått delvis sykmeldt en stund og det har hjulpet litt. Har mange venner, familie og kollegaer rundt meg som vet hva jeg går gjennom og som er veldig støttende og omsorgsfull, men de sier ofte som en trøst: Heldigvis har du en frisk jente fra før. Og jeg er så inderlig klar over hvor heldig jeg er som har henne. Mange her inne har jo ikke barn fra før, så jeg vet så godt hvor heldig jeg egentlig er. Men mitt største ønske på jord er at hun skal vokse opp med ett søsken. drømmen var også at det skulle være 2-3års aldersforskjell mellom dem men nå er håpet selvfølgelig bare å få til et barn til.

 

F"PCO: Krysser fingre og tær for at dere får oppleve gleden av å bli foreldre. Livet er så vanvittig urettferdig iblant føles det som.

Endret 10. mars 2015 av Håper_og_tror

[sonja77]

Off vondt å lese, men det er jo naturlig reaksjon og naturlige følelser. Tror sorgen blir ennå større når man vet "slitet" og tiden man må bruke for å bli gravid også . D å motivereseg på nytt er tøft og sikkert ennå tøffere etter å ga mistet.d er lov å være lei seg og ta den tida man trenger-er ingen andre-ikke engang mannen i forholdet-som kjenner så sterkt på kroppen hva Ivf er og ikke minst hva de 14 dagene før man kan teste eller selve graviditeten gjør med oss. Uansett 3 uker, 3 mnd eller hvor lenge man er gravid så er d engstelse og sterke følelser og ikke minst håp i d å gå gravid-når d faller i grus må d være tøft. Håper du får d bedre snart.

[håpefull *er mamma*]

Hei dere, og tusen takk for det dere har delt. Det setter jeg utrolig pris på.

 

Familiepåtre?: så leit å lese om din sa Vi er i ganske like situasjoner, vi da. Vi kommer ikke til å gå videre med flere ordinære forsøk i det private, slik vi hadde tenkt da vi skulle ha barn nr en. Nå blir det evt å bruke de frosne, og jeg har sendt inn mine ønsker til Porsgrunn; forsøk i naturlig syklus, evt i regulert uten nedregulering. Får høre hva de sier til det før vi bestemmer oss. Det har vært greit m naturlig syklus før, men det gikk ikke da innsett måtte blitt i helg. Hva er deres planer videre?

 

F*PCO: så leit å lese om din historie også håper virkelig at du lykkes på neste forsøk, og får oppleve det å få et barn. Masse, masse lykke til, ønsker jeg deg, og krysser fingre for gode embyoer denne gangen. Kjenner meg igjen i at bearbeidelsen ligger i planene rundt nytt forsøk. Er kanskje derfor jeg ikke helt klarer å la tanken rundt de frosne embryoene ligge. Jeg hadde en MA for 1,5 år siden også, som endte med utskrapning. Denne prosessen var ikke så tøff for meg. Tror det kan ha med at det ikke gikk så langt den gangen. Da var det bare en tom fostersekk å se i uke 7. Jeg blir 40 år i november, og tenker på det også. Vi har satt en grense på at vi da ikke skal ta flere forsøk. Tror det er riktig for oss, for at det ikke skal trekke ut så lenge.

 

Håper_og_tror: lykke til til deg!!! Hvor langt i prosessen er du? Håper prøverør kan være løsningen for dere )) 4 aborter er mye, og jeg håper du slipper å oppleve det igjen. Jeg kjenner også på det med tanken og ønske om å gå ut i permisjon. Det begynte å se så realistisk ut, før det sprakk. Andres graviditeter og fødsler blir en påminnelse av sorgen, selvom man er glad på deres vegne.

 

Sonja77: er så enig i det du skriver, kjenner meg godt igjen. "It takes one to know one" .

 

Skulle ønske at jeg klarte å fungere på jobb, og lurer på hva det er som gjør at jeg føler meg så sårbar der. Mulig all omsorgen. Det er veldig greit for meg å forholde meg til folk som ikke vet noe om hva jeg har vært igjennom. Jeg har allikevel blitt enig med leder på jobb idag om at han skal informere pers-gruppen om hva jeg har vært igjennom, men at jeg vil at ting skal være som normalt når jeg er der. Da slipper jeg å tenke på hva andre som ikke har visst noe kan spekulere i, etter knekken jeg hadde i går og sykemeldinger min. Er nå sykemeldt ut uken. Har ny time på fredag. Skal være litt på jobb i sm-perioden (tar en tur på fredag), for at overgangen ikke skal blir så stor.

 

Kjenner at kroppen fortsatt jobber med å kvitte seg med det som skal ut, selvom det ikke er mye igjen. Innimellom kommer det store klumper, har moderat blødning, og har lette menssmerter.

Jeg har konkludert med at så lenge kroppen min ikke er ferdig med å rydde opp, kan det heller ikke forventes at jeg skal klare å være på plass, psykisk sett. Jeg er ganske sikker på at dette henger sammen.