Gutten min på 3 år har blitt helt umulig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg er så fortvila og skjønner ingenting. Sønnen min har alltid vært aktiv, men I snart en uke har han vært helt umulig. Jeg klarer ikke å beskrive hvor umulig han er nå, men skal prøve. Han hiver ALT han ser og da mener jeg ALT. På meg og andre, han gjør bare rampe streker og er umulig. Han stikker ut og når vi er ute hører han heller ikke på meg, jeg må løpe etter han og hvis vi feks har besøkt noen, rekker jeg omtrent ikke si hade før han er "vekk", jeg kan ikke gå i noe slags butikker for han klarer ikke å vente i det hele tatt. Han skal rett ut igjen eller/og pelle på alt! Han blir 4 år til høsten og jeg føler jeg har prøvd alt uten noe bedring. Blant annet setter jeg han på en stol, lenger og lenger for hver gang, men han slutter ikke og jeg ser ikke bedring. Kjære kjære dere her inne, er det noen som har noen råd til hva jeg kan prøve for å få han til å slutte med dette? Han har aldri vært sånn før så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor han har blitt sånn nå!? Har har alt for mye leker som barn flest idag, han får masse kjærlighet fra meg og andre, jeg prøver å gjøre alt for han. Så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor han har blitt sånn.... på forhånd tusen takk hvis noen har noen gode råd fra en fortvila mamma....

 

Anonymous poster hash: 62298...026

[Anonym bruker]

Typisk 3åring. Det går over.

 

Anonymous poster hash: 2d100...703

[Anonym bruker]

Konsekvente men få regler, klar tale, umiddelbare konsekvenser (helst knyttet til regelbruddet). I tillegg til forklaringer om hvordan ting henger sammen, hvordan man uttrykker følelser og hva som er sosialt akseptabelt når man er i en rolig situasjon (ikke midt i krisen).

 

Vi hadde en del problemer med vår viljesterk 3-åring, og det ble bare verre når vi virret rundt og var usikre. Og fordi han var (er fremdeles) enebarn, hadde vi utviklet en usunn situasjon der han var midtpunktet i livet vårt.

 

Første endring var i hodet vårt i forhold til han: du min gutt er ikke familiens midtpunkt, du er en del av familien som er like viktig som alle andre men ikke mer, og alle i denne familien har behov, ønsker og ansvar.

 

Deretter finne ut hva som er reglene du vil fokusere på. Velg så få som mulig til å begynne med,mfor ellers vil du slite alle ut. Fokuser på hva som er viktig her og nå. Du legger til flere senere, finpussingen tar år.

 

Identifiser konsekvenser og informer om dem. Jeg vet at jeg får bot dersom jeg feilparkerer, gutten må vite at han må gå fra bordet dersom han kaster mat. I motsetning til politiet får han 3 advarsler av meg: 1. gang hørte han kanskje ikke, da gjentar jeg og passer på at han har skjønt, hører han ikke etter får en siste varsel, så konsekvens. Finn konsekvenser som "biter" litt. Tenkepause fungerte f.eks. ikke hos oss før 5 års alderen. Men om han stakk fra meg på gaten ble han nødt til å holde hånden resten av dagen, det bet skikkelig. Samme på butikken, han måtte holde meg i hånden eller ha begge hendene på vognen (men vi gikk lite på butikken sammen, jeg handlet en gang i uken mens han var i bhg eller mens pappaen passet han). Leker som ble kastet ble tatt bort en stund. Osv.

 

Når gemyttene har roet seg ned, snakker han om saker og ting. Hvorfor regelen er her (du kan ikke kaster leker fordi det lager bulker på gulvet), hva han kan gjør i stedet (men du har ballonger som du kan kaster rundt om du vil kaste noe), om følelser (skjønner at du er skuffet over at puttekassen er lagt bort frem til morgen, men jeg er også skuffet over at du kastet den selv jeg sa at du ikke fikk lov), osv...

 

Det vil du gjenta i det uendelig, trøsten er at det blir gradvis mindre etter hvert som de blir eldre. 6-åringen her er meget fornuftig, reflektert, i stand til å forholde seg til regler (selv om han ikke liker de) og snakke om det han føler i stedet for å brøle. Men det tok sin tid og en del energi.

 

 

 

Anonymous poster hash: fc57d...a01

[Anonym bruker]

Var på et kurs om trass. Det vi lærte er at trass egentlig ikke finnes, men er et utrrykk fra barnets side. Barnet trenger ofte å vise at de har egen vilje, og kan derfor begynne å trasse. Det er viktig å gi MASSE positiv oppmerksomhet (har vært der selv, og vet at det noen ganger nesten kan være umulig, vanskelig å finne noe positivt, men ta tak i det lille som er). Positiv respons skal komme maks 10 sekunder etter barnet har gjort noe bra. For oss så hjelp det og å gi barnet valg i hverdagen, slik at det følte det hadde bestemmelse i eget liv. Eks er å velge mellom to ting til middag, få lov til å bestemme en ting dere skal leke felles med etc. Det viktigste hun på kurset sa var at man bør leke med barnet sitt minst 10-15 min hver dag. Når man avslutter leken vil gjerne barnet leke mer og kan slå seg vrang, men forbered barnet et par min før leken avsluttes. Dette var det viktigste for å forebygge trass, og skape fellesskap og leke på barnets ppremisser. I leken som lekes er det viktig at barnet får bestemme. Ikke rett på noe som er feil i leken og følg barnet. Jeg har prøvd dette selv og lover det hjelper. De 10 minuttene lek føles som en evigheeeeet, men jeg lover deg, det er bare så verdt det.

Anonymous poster hash: 72de8...674

[Anonym bruker]

Du må bare bestemme deg for at du er mer sta og standhaftig enn en treåring.

Velg dine kamper, ikke heft deg med uviktige ting. Om han kaster ball, papirfly, myke leker o.l., la ham bare det - men på rommet sitt.

Kaster han andre ting: Vær på forkant. Napp fra ham gjenstanden millisekundet før han kaster den, og markèr at DET får han ikke gjøre (med ord eller blikk.) Vis at han ikke kan outsmarte deg.

Hold ham i handa når dere er ute, eller sett ham i trilla. Hvis han drar i handa og skaper seg, så ikke slipp. Si at du MÅ holde, fordi han løp fra deg sist. (Å jage etter ham er helt feil taktikk, da mister du status og lærer ham at det er han som bestemmer hvor dere skal.)

 

Anonymous poster hash: 8be92...f01

[Anonym bruker]

Tusen takk for svarene og råda, skal absolutt prøve di tingene som er nevt her som jeg ikke har prøvd.

 

Bekalger sen tilbakemelding, jeg har slite litt med å finne tilbake til dette innlegge...

 

Ha en fin ny uke

 

HI

Anonymous poster hash: 62298...026

[Anonym bruker]

Jeg tenker umiddelbart at når adferd endrer seg mye iløpet av kort tid så er det ofte noe underliggende som skaper adferden. Har du snakket med gutten? Har det skjedd noe, noe han tenker på, noe som har endret seg i livet hans el.?

Å sette ham på en stol, tenker jeg, har lite for seg. Du må heller prøve å finne ut hva det er som skaper adferden før du kan respondere og korrigere den.

Anonymous poster hash: f95ac...e5d