Onkel som ikke vil ha noe med onkelbarn å gjøre

[Anonym bruker]

Har en unge som snart blir 2 år, og en av onklene har ikke giddet å se barnet siden 1-års dagen. Har invitert hit, men han gidder ikke selvom vi ikke bor langt unna. Han bor 5 min unna svigers, når vi har vært hos svigers, har vi sagt at det er hyggelig om han vil hilse på, men det gidder han ikke, han sitter heller hjemme hos seg selv og ser på TV. Og svigermor er nedom med middag.. Han veksler mellom å bo hjemme og hos svigers av en eller annen grunn, og hver gang vi er hos svigers, drar han hjem til seg selv og er der helt til vi drar hjem igjen. Da kommer han opp til svigers og bor der igjen. Tror dere vi tolker det rett når vi tenker at han ikke vil ha noe med oss og nevøen sin å gjøre? Og at det ikke er noe vits i å invitere ham til 2-års dagen?

 

Anonymous poster hash: e30d2...57c

[Anonym bruker]

Eller så er han deprimert og føler seg mislykket i forhold til dere som lever det lykkelige familieliv.

 

Anonymous poster hash: 70d12...d5b

[Anonym bruker]

Tror dere tolker helt rett.

Kanskje like greit.

Anonymous poster hash: 99b2e...ddf

[Anonym bruker]

Mannen din må ta en alvorsprat med broren sin. Dette er jo helt spesielt!

 

Anonymous poster hash: 124ff...001

[Anonym bruker]

Ikke godt å si, men jeg ville heller trodd at han led av sossial angst eller bare ikke egentlig føler seg velkommen når dere er der.

 

Anonymous poster hash: ca46c...6a5

[Anonym bruker]

Ikke alle går helt opp i nye familiemedlemmer. Onkel til våre barn bor fortsatt hjemme og ser barna når vi er på besøk hos besteforeldrene, men han har selv ingen interesse av å leke eller snakke med barna. Noen folk er bare sånn, ikke bruk fin energi på det

 

Anonymous poster hash: 3e8c0...6bf

[Anonym bruker]

Det er ikke alle som liker barn noe særlig godt og derfor foretrekker å holde seg unna. Jeg var litt sånn selv før jeg fikk egne barn, trakk meg helst unna dersom noen med barn var i felles besøk. Fikk helt fnatt av de som trodde at barnet deres var lykke på jord for alle rundt seg og absolutt ville ha meg til å holde eller gi nattesuss til gulle-gullene deres. Bedre å bare holde seg unna da synes jeg den gangen. Nå skjønner jeg jo litt mer, men jeg husker jo hvordan jeg hadde det som ung og ikke noe barnekjær.

Anonymous poster hash: 31b7a...da9

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han? Her er broren min 19år og han driter mildt i alle andre i familien. Han spiser middag med oss, så stikker han ut til venner eller ned i "hula" si.. barn er snørrete og ekle. Vi bor på forskjellige planeter, og han er en bortskjemt minstemann...

Skikkelig ego. Håper det er alderen... Vi er forskjellige og jeg skjønner at det ikke stas med ungene, men ja..

 

Samboer har en bror på 25 og jeg ser at han kunne sikkert vært slik når han var 18-19år, nå er ungene morsomme i 5min, så finner han noe annet å gjøre..

 

Dere må jo snakke med han da..

Anonymous poster hash: 79aac...bab

[Anonym bruker]

Denne mannen må jo helt klart ha problemer på et eller annet nivå og det er han sikkert smertelig klar over selv. Selvfølgelig skal dere invitere han, selv familiens særinger skal føle seg ønsket og inkludert, så får han heller la være å komme om han ikke takler slike familieselskaper.

 

Har en sånn person i familien vi også, sosial angst og div annen problematikk. Jeg har vondt av mannen og inviterer han selvfølgelig alltid selv om jeg vet han sjelden dukker opp, men han skal vite at han er velkommen og at vi tar imot han med åpne armer når han ønsker og er klar for det.

Anonymous poster hash: 0aef9...c56

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han? Her er broren min 19år og han driter mildt i alle andre i familien. Han spiser middag med oss, så stikker han ut til venner eller ned i "hula" si.. barn er snørrete og ekle. Vi bor på forskjellige planeter, og han er en bortskjemt minstemann...Skikkelig ego. Håper det er alderen... Vi er forskjellige og jeg skjønner at det ikke stas med ungene, men ja.. Samboer har en bror på 25 og jeg ser at han kunne sikkert vært slik når han var 18-19år, nå er ungene morsomme i 5min, så finner han noe annet å gjøre.. Dere må jo snakke med han da.. Anonymous poster hash: 79aac...bab

Han er 30!

 

Anonymous poster hash: e30d2...57c

[Anonym bruker]

Takk for innspill! Føler det liksom blir veldig falskt å invitere når han sender sånne signaler.

 

Anonymous poster hash: e30d2...57c

[Anonym bruker]

Broren min har ikke møtt min yngste som nå er 7 år. Hans tap, ikke mitt..

 

Anonymous poster hash: 1bb35...cd0

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg bare hadde latt være å bry meg om ham.

 

Anonymous poster hash: b659f...606

[Anonym bruker]

Har det akkurat likt her hi.. Broren min vil ikke ha noe med mine barn å gjøre.. I starten syns jeg det var trist, nå gir jeg bare faen og tenker: "hans tap". Syns det er rart han ikke vil ha kontakt med oss da vi har lite med resten av familien å gjøre.. Hva når foreldrene våre faller fra, da har han ingen da når han ikke ønsker å være en del av vårt liv.. Trist, men det er faktisk dems valg å trekke seg unna, får bare respektere det, men da kan han ikke forvente at vi står med åpne armer hvis han ønsker kontakt igjen.

 

Anonymous poster hash: 39a24...ac3

[Anonym bruker]

Hvorfor er det hans tap å ikke være med sønnen til HI? Det er langt fra sikkert at onkelen liker nevøen eller familien for den saks skyld. Det er ingen automatikk i at man ønsker å være med slekta, og det er faktisk et valg onkelen har rett til å ta.

 

Anonymous poster hash: 8d86f...c54

[Mandala]

 

Denne mannen må jo helt klart ha problemer på et eller annet nivå og det er han sikkert smertelig klar over selv. Selvfølgelig skal dere invitere han, selv familiens særinger skal føle seg ønsket og inkludert, så får han heller la være å komme om han ikke takler slike familieselskaper.

 

Har en sånn person i familien vi også, sosial angst og div annen problematikk. Jeg har vondt av mannen og inviterer han selvfølgelig alltid selv om jeg vet han sjelden dukker opp, men han skal vite at han er velkommen og at vi tar imot han med åpne armer når han ønsker og er klar for det.

 

Anonymous poster hash: 0aef9...c56

Må bare signere denne fullt ut.

[Anonym bruker]

Er ikke nødvendigvis noe galt med folk som ikke liker barn. Jeg ville ikke brukt noe krefter på det. Det er hans valg.

 

Jeg liker ikke spesielt godt andre sine barn. Jeg kan helt fint ha barn på besøk eller besøke folk med barn, men foretrekker å ikke prate med barna i det hele tatt. Jeg synes bare ikke det er noe koselig eller interessant å prate med barn. Jeg ønsker dem ikke noe vondt, tvert imot. Jeg er helt normalt hyggelig mot dem når jeg må, men synes ikke det er noe stas å måtte klemme eller holde andre sine barn.

 

Jeg har ikke mulighet til å unngå alle slike situasjoner, men hadde jeg hatt mulighet hadde jeg benyttet meg av den.

 

Og nei, jeg har ikke noen psykiske problemer eller noe slikt. Jeg bare synes barn er kjedelige å med å gjøre.

Anonymous poster hash: 87988...53d

[Anonym bruker]

Hvorfor er det et problem? Han er voksen og ønsker ikke kontakt. Respekter det.

Er selv i en liknende sitvasjon. Haven datter på 6 som aldri har sett sin onkel. Han vet at han kom komme på besøk men det gjør han ikke så han får velge selv.

 

Anonymous poster hash: 7bbea...ba6

[Anonym bruker]

Ikke alle blir helt tulleruske over onkel- og tantebarn. Jeg blir ikke det, det er jo koselig å treffe henne, men det er ikke sånn at jeg higer etter henne og er helt oppi henne. Det er ikke min unge. Og om han er ung så er det iallefall sånn. Min bror har knapt møtt datteren min og hun er 12 år. Jeg reagerer ikke på det, kjenner ham, vet hvilken personlighet han har så hadde regnet med det. Søstra til mannen er heller ikke sånn som er helt oppi ungene våre.

Anonymous poster hash: 6b02f...513

[Anonym bruker]

Ikke alle blir helt tulleruske over onkel- og tantebarn. Jeg blir ikke det, det er jo koselig å treffe henne, men det er ikke sånn at jeg higer etter henne og er helt oppi henne. Det er ikke min unge. Og om han er ung så er det iallefall sånn. Min bror har knapt møtt datteren min og hun er 12 år. Jeg reagerer ikke på det, kjenner ham, vet hvilken personlighet han har så hadde regnet med det. Søstra til mannen er heller ikke sånn som er helt oppi ungene våre. Anonymous poster hash: 6b02f...513

Men da har du vel ikke invitert i bursdag heller? En fødselsdag er for meg en lykkens dag der man omgås familie og venner som bryr seg, de som er viktige i livet ditt. Ser ikke meningen med å invitere en onkel som ikke vil ha noe med onkelbarnet sitt å gjøre, vi gjør ham sikkert en tjeneste ved å ikke invitere ham så slipper han å finne på unnskyldninger.

 

Anonymous poster hash: e30d2...57c

[Anonym bruker]

At han ikke er så interessert i onkelbarna er ikke så rart. Det er mange som ikke egentlig liker barn, selv om de færreste våger å si det eller vise det så tydlig. Det rare er hvis han ikke vil ha kontakt med broren lenger om de tidligere hadde et godt forhold. Har mannen din forsøkt å foreslå noe de to kunne gjøre sammen bare de to?

 

Anonymous poster hash: ca46c...6a5

[Anonym bruker]

At han ikke er så interessert i onkelbarna er ikke så rart. Det er mange som ikke egentlig liker barn, selv om de færreste våger å si det eller vise det så tydlig. Det rare er hvis han ikke vil ha kontakt med broren lenger om de tidligere hadde et godt forhold. Har mannen din forsøkt å foreslå noe de to kunne gjøre sammen bare de to?Anonymous poster hash: ca46c...6a5

Ja, men det handler om å stille opp, han er tross alt fadder for ungen og har lovt på tro og ære i kirken og stille opp og være der, men han tar vel ikke det så seriøst akkurat ! jeg for min del ønsker å se mine tantebarn så mye som mulig, jeg synes unger er dritkjedelig, men det er givende for meg å delta i deres liv og faktisk være en tante. Skjønner jeg kanskje dessverre er i mindretall..

 

Jeg skjønner ikke hvorfor det er relevant at min mann skal finne på noe med broren sin? For å si det sånn, så har aldri broren vært der for ham. Jeg legger meg ikke borti hva de to finner på, eller hvordan deres forhold er

 

Anonymous poster hash: e30d2...57c

[Anonym bruker]

 

At han ikke er så interessert i onkelbarna er ikke så rart. Det er mange som ikke egentlig liker barn, selv om de færreste våger å si det eller vise det så tydlig. Det rare er hvis han ikke vil ha kontakt med broren lenger om de tidligere hadde et godt forhold. Har mannen din forsøkt å foreslå noe de to kunne gjøre sammen bare de to?Anonymous poster hash: ca46c...6a5

Ja, men det handler om å stille opp, han er tross alt fadder for ungen og har lovt på tro og ære i kirken og stille opp og være der, men han tar vel ikke det så seriøst akkurat ! jeg for min del ønsker å se mine tantebarn så mye som mulig, jeg synes unger er dritkjedelig, men det er givende for meg å delta i deres liv og faktisk være en tante. Skjønner jeg kanskje dessverre er i mindretall..

Jeg skjønner ikke hvorfor det er relevant at min mann skal finne på noe med broren sin? For å si det sånn, så har aldri broren vært der for ham. Jeg legger meg ikke borti hva de to finner på, eller hvordan deres forhold er Anonymous poster hash: e30d2...57c

Det er ganske tydlig at du forakter mannen. Det merker han nok. Da er det ikke rart han holder seg unna. Hvis brødrene generelt heller ikke er interessert i å omgås og ikke liker hverandre er det helt naturlig at mannen heller ikke kommer til å være spessielt aktiv som onkel.

 

Anonymous poster hash: ca46c...6a5

[Anonym bruker]

 

 

At han ikke er så interessert i onkelbarna er ikke så rart. Det er mange som ikke egentlig liker barn, selv om de færreste våger å si det eller vise det så tydlig. Det rare er hvis han ikke vil ha kontakt med broren lenger om de tidligere hadde et godt forhold. Har mannen din forsøkt å foreslå noe de to kunne gjøre sammen bare de to?Anonymous poster hash: ca46c...6a5

Ja, men det handler om å stille opp, han er tross alt fadder for ungen og har lovt på tro og ære i kirken og stille opp og være der, men han tar vel ikke det så seriøst akkurat ! jeg for min del ønsker å se mine tantebarn så mye som mulig, jeg synes unger er dritkjedelig, men det er givende for meg å delta i deres liv og faktisk være en tante. Skjønner jeg kanskje dessverre er i mindretall..

Jeg skjønner ikke hvorfor det er relevant at min mann skal finne på noe med broren sin? For å si det sånn, så har aldri broren vært der for ham. Jeg legger meg ikke borti hva de to finner på, eller hvordan deres forhold er Anonymous poster hash: e30d2...57c

Det er ganske tydlig at du forakter mannen. Det merker han nok. Da er det ikke rart han holder seg unna. Hvis brødrene generelt heller ikke er interessert i å omgås og ikke liker hverandre er det helt naturlig at mannen heller ikke kommer til å være spessielt aktiv som onkel.Anonymous poster hash: ca46c...6a5

At jeg forakter ham? Wow, alt enkelte klarer å innbille seg utifra innlegg på et forum, altså! Tror du burde slutte å overanalysere innlegg på internett

 

Min mann liker, og er glad i, sin bror. Hvordan det er andre vegen vet jeg ikke, men signalene han sender sier jo det motsatte. Jeg bryr meg ikke om deres forhold, og det er en veldig avsporing i denne tråden! Det er også urelevant, siden hans forhold til sin bror (skal jeg gjette, vil begge brødrene kalle forholdet godt og normalt) ikke har en sammenheng med hvorvidt han velger å stille opp og være der for nære familiemedlemmer eller ikke. F.eks så trenger jeg ikke å ha et godt forhold til min mor for å ha et godt forhold til min tante

 

Anonymous poster hash: e30d2...57c

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du reagerer, jeg har vært i samme situasjon selv, bortsett fra at det er jeg som er "onkelbarnet" i vår situasjon.

 

Jeg er 35 år og de eneste gangene jeg møtte min onkel var når han en sjelden gang gadd å møte i mormors bursdag. Nå har hun vært død i 5 år så sist jeg så ham var i begravelsen hennes.

 

Han bor ikke langt unna, han er 60 år og barnløs. Og han er en einstøing. Han har alltid en unnskyldning for å ikke komme. Han var aldri på besøk da vi vokste opp. Han dukket ikke engang opp i konfirmasjonene våre eller i bryllupet til søstra mi. Han har som regel ikke noe å ha på seg, eller ikke råd til gave, sier han, selv om mamma tilbyr seg å betale for ham.

Men han er bare ikke interessert.

Tror ikke han vet hvor mange barn jeg har, eller hva de heter, engang. I tenårene irriterte det meg litt, men jeg har innsett at han bare er sånn. Man kan ikke forandre andre. Man må prøve å inkludere, og går ikke det så må man nesten bare innfinne seg med det. Det er ikke noe annet man får gjort, og jeg prøver å ikke ta det personlig.

 

Anonymous poster hash: 7e712...15f