Elise90 Skrevet 22. februar 2015 #1 Skrevet 22. februar 2015 Huff, føler meg helt forferdelig her jeg sitter. Men er er greia. Jeg blir sur og irritert og lei meg av at alle rundt meg blir gravide. Jeg er i den alderen hvor barn er et stort tema om man er i et forhold, og veldig mange av de jeg gikk på skole med tidligere og nåværende venninner blir gravide rett som det er. Og jeg klarer ikke lenger glede meg for dem. Etter å ha gjennomgått 2 ufrivilige aborter siden oktober 2014 greier jeg det rett og slett ikke lenger. En god venninne ble gravid rett før meg, vi hadde 8 uker ca forskjellig termindato, hun i mars og jeg i april. I starten var vi så lykkelige sammen, helt til jeg mistet i uke 12. Jeg gikk i kjelleren, men kom meg opp igjen, og var med henne på babyshopping, hadde babyshower for henne osv. og klarte å "manne" meg opp de gangene jeg måtte, men innerst inne var jeg bare sint og lei meg. Hun vet hvor tøft det har vært for men, men de siste månedene har jeg likevel følt at hun trykker det opp i trynet mitt hvor glad og lykkelig hun er. Sender snap flere ganger daglig av magen hennes, og filmer på facebook av babyen som sparker for harde livet. Jeg blir ikke glad rett og slett :-/ Jeg har sagt at jeg enda har det vondt(hun vet ikke om min sa uke 5 som jeg hadde i januar). Men selv om hun vet jeg enda sliter så fortsetter hun, jeg har prøvd å si det på en veldig forsiktig måte, men hun sa bare at hun ikke vil ta hensyn og at hun ikke akkurat kan trekke inn magen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, og om jeg skal fortsette å være der for henne. Jeg er jo glad i henne, men det blir bare for mye :-/ Hun og samboeren er slike typer at de vil gjerne være best, få flest likes på bilder på facebook og rett og slett være bedre i alt. Jeg føler meg rett og slett mislykket i forhold til dem. Og det føler jeg at de tenker også, at de er mer vellykket fordi de fikk dette til som vi ikke fikk til. Dette ble mye og veldig langt, men jeg håper jeg kan få noen tilbakemeldinger, evt andre som tenker slik? Burde kanskje postet dette på "vi som har mistet", men jeg har et større forhold til dette forumet og dere som er her.
Anonym bruker Skrevet 22. februar 2015 #2 Skrevet 22. februar 2015 Først vil jeg bare gi deg en klem <3 Sånt som dette er ikke lett, så skjønner deg veldig godt! Jeg har selv ikke hatt noen spontanaborter, men vi brukte lang tid på å bli gravide... Kjente selv at det stakk inni meg når jeg så at "alle andre" fikk barn, bare ikke meg... Det er ikke unormalt å tenke slik. Men uansett, det kommer til å gå bra for deg også, det er jeg sikker på! Du må bare holde hodet hevet og tenke positivt. Du KAN bli gravid, så det vet du jo! Er sikker på at det blir din tur snart Anonymous poster hash: 9148d...def
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2015 #3 Skrevet 23. februar 2015 Vet akkurat hvordan du har det, var sånn for 4 år siden da jeg var sammen med eksen, vi hadde et vennepar som klarte ALT, de hadde kjøpt hus, vi hadde leilighet som vi leide, de hadde råd til oppussing å fine møbler, de ble gravide, vi mistet Så ble jeg singel, fant ny kjæreste, som psykisk mishandlet meg det året vi var sammen, gikk helt i kjelleren å slet mye, min lillesøster fikk barn oppi alt, å jeg var sikker på at min tur aldri skulle komme. Så i April i fjor, så sluttet jeg på p-pillene da jeg var sikker på at jeg kom til å være singel lenge, å ikke kom til å finne meg ny kjæreste på lang tid..i Juni ble jeg sammen med en kompis av meg igjennom 6 år som det bare sa PANG med..vi hadde sex i en to, tre, fire, fem mnd...ubeskyttet (ja, vi var klar over hva som kunne skje, vi prøvde ikke en gang) så, 5 dager før jeg satt der med positiv test, så satt jeg i bilen på vei ut til svigermor, så sier jeg plutselig mens jeg bryter ut i gråt "Jeg kan ikke bli graviiiid Alle venninnene mine blir det, bare se her på facebook...hvorfor kan ikke jeeeg ? :(" Da hadde jeg jo gått 7 mnd uten prevensjon...følte meg mer å mer rar utover uken, tok en test i slutten av uken, å joda...gravid var jeg...nå sitter jeg her i uke 15+2, er fortsatt livredd, selv om doppleren stadig viser meg hjertelyd, og at vi så en frisk å fin baby på UL i Januar, da jeg var ca 9-10 uker...så nå er det 3 uker igjen til oul, jeg både gleder meg å gruer meg...samtidig som jeg føler meg veldig heldig, likevel, så føler jeg også med de som har det slik som jeg har hatt det...Det er aldri gøy å miste et barn, uansett hvor langt man er kommet i sv.skapet ! Kanskje du skulle snakket med legen din ? Kanskje en psykolog ? (man trenger ikke være syk av å snakke med en psykolog, men av å til er det godt å lufte tankene sine til utenforstående proffesjonelle folk) ...Jeg håper så indelig at du får klaff snart <3 klemmer sendes herfra ! Anonymous poster hash: 13304...96d
Lilletrille17 Skrevet 23. februar 2015 #4 Skrevet 23. februar 2015 Takk for denne tråden!! Føler det på akkurat samme måten, men har tenkt at jeg ikke kan si det til noen.. Annet enn til samboern! Jeg har aldri mistet, aldri vært gravid eller fått noe i nærheten av positiv test.. Går inn i pp 8 nå, og vet at vi er langt innafor en normal prøvetid. Men enten jeg vil eller ikke så tenker jeg at det må være noe galt med meg, siden det tilsynelatende går så lett for "alle" andre. Nye statuse på facebook om gravdiditeter hele tiden føler jeg, faktisk 7 stk (!!) bare de siste 2 ukene..😕 men jeg vet jo faktisk ikke hvor lenge de har prøvd heller.. Ikke alle hvertfall. Vet det gjelder å være avslappet til hele prøvinga, og holde motet og tålmodigheten oppe.. Men lettere sagt enn gjort gitt 😟
Anonym bruker Skrevet 24. februar 2015 #5 Skrevet 24. februar 2015 Åjess, kjenner meg igjen her ja!! Verden raser hver gang noen forteller meg at de er gravide! Og det virker som om alle andre blir gravide på første forsøk, egentlig uten å prøve en gang... Selv har vi prøvd i tre år og mistet fire ganger...føler at alle andre sniker i køen og vi blir påmint ved hver barnebursdag hvor gamle barna våre egentlig skulle vært... Jeg sitter og ønsker at mine gravide venninner skal miste! Eller få syke barn! Eller få komplikasjoner! Eller alt, helst flere ganger!! Så de forstår hvor vondt det gjør... Jeg ønsker ikke å være sånn, men bitterheten spiser meg snart opp... Jeg håper bare disse følelsene gir seg en gang og at vi klarer det til slutt...skulle ønske noen kunne si og love meg at alt blir bra til slutt!! Godt å vite at man ikke er aleine om disse vonde tankene❤️ Anonymous poster hash: 99cc3...e65
Baremeg1 Skrevet 24. februar 2015 #6 Skrevet 24. februar 2015 Takk for denne tråden!! Føler det på akkurat samme måten, men har tenkt at jeg ikke kan si det til noen.. Annet enn til samboern! Jeg har aldri mistet, aldri vært gravid eller fått noe i nærheten av positiv test.. Går inn i pp 8 nå, og vet at vi er langt innafor en normal prøvetid. Men enten jeg vil eller ikke så tenker jeg at det må være noe galt med meg, siden det tilsynelatende går så lett for "alle" andre. Nye statuse på facebook om gravdiditeter hele tiden føler jeg, faktisk 7 stk (!!) bare de siste 2 ukene..😕 men jeg vet jo faktisk ikke hvor lenge de har prøvd heller.. Ikke alle hvertfall. Vet det gjelder å være avslappet til hele prøvinga, og holde motet og tålmodigheten oppe.. Men lettere sagt enn gjort gitt 😟 Ja, takk for denne tråden<3 Kjenner meg veldig igjen. Vi har ikke barn fra før vi heller, og det er så sårt. Vi er i pp11 og blir gal. Utredning er i gang, men alt tar så lang tid, og det gjør vondere og vondere hver gang. Har rett og slett blitt deprimert av dette, så mitt sosiale liv er lik null.. Min nærmeste venninne ble gravid etter vi begynte å prøve.. Det gikk lett for dem, og alle andre rundt oss.. Er bare oss igjen.. Det er jo den alderen.. Hun skal ha den lille skapningen iløpet sv de tre neste ukene.. Jeg gruer meg skikkelig, for mitt største ønske er at jeg skal klare å være der for henne.. Det har vært ekstremt vanskelig bare å se henne med mage.. Jeg håper jeg kommer meg opp igjen fra det her.. Vet jo jeg gjør det, men når man står midt i stormen er det vanskelig... Takk igjen for tråden<3
Elise90 Skrevet 24. februar 2015 Forfatter #7 Skrevet 24. februar 2015 Føler du med dere alle sammen! Kjenner meg igjen i alt. Har også veldig vondt inni meg, og vet ikke hvor mye jeg klarer å være der for henne lenger :-/ håper bare jeg en gang klarer å holde på spiren. Har jo blitt kjapt gravid når vi har prøvd, ikke mer enn 4-5pp,men har jo mistet begge gangene. Krysser fingrene for oss alle <3
Elise90 Skrevet 24. februar 2015 Forfatter #8 Skrevet 24. februar 2015 Skulle stå at jeg føler så med dere. Ble litt slurv i farta! :-P
Anonym bruker Skrevet 24. februar 2015 #9 Skrevet 24. februar 2015 Åjess, kjenner meg igjen her ja!! Verden raser hver gang noen forteller meg at de er gravide! Og det virker som om alle andre blir gravide på første forsøk, egentlig uten å prøve en gang... Selv har vi prøvd i tre år og mistet fire ganger...føler at alle andre sniker i køen og vi blir påmint ved hver barnebursdag hvor gamle barna våre egentlig skulle vært... Jeg sitter og ønsker at mine gravide venninner skal miste! Eller få syke barn! Eller få komplikasjoner! Eller alt, helst flere ganger!! Så de forstår hvor vondt det gjør... Jeg ønsker ikke å være sånn, men bitterheten spiser meg snart opp... Jeg håper bare disse følelsene gir seg en gang og at vi klarer det til slutt...skulle ønske noen kunne si og love meg at alt blir bra til slutt!! Godt å vite at man ikke er aleine om disse vonde tankene❤️ Anonymous poster hash: 99cc3...e65 Å herregud, ønsker du virkelig det for dine venninner? Vet du, jeg tenker da at det er like greit du ikke blir gravid. Altså, jeg forstår følelsen din, altså den med at du også lengter og blir sjalu på andre fordi de blir gravide, men å ønske at babyer skal dø eller bli syke - dét er så groteskt det at jeg vet ikke helt hva jeg skal si ...jeg ser her at du skriver at du ikke ønsker å ha de tankene, men hallo da, du ønsker babyer døde og syke ...:-O Jeg har all verdens sympati med de som sliter med å bli gravide, og jeg kjenner flere som har slitt veldig, og vet du, i det øyeblikket de har sluttet å stresse med det så ble de gravide. Ei jeg kjenner prøvde i 6 år, de stresset sånn med tester og alt mulig, ble aldri gravide. Så fant de seg i det, det blir ikke noe iallefall ikke uten assistanse og sluttet å prøve, sluttet å stresse og der - ble hun gravid. Jeg tror faktisk at dette jaget har mye å si for mange. Håper du som jeg siterte og alle dere andre finner roen og får det dere ønsker dere, og fortjener. Lykke til. Anonymous poster hash: a90c5...97e
Anonym bruker Skrevet 24. februar 2015 #10 Skrevet 24. februar 2015 Åjess, kjenner meg igjen her ja!! Verden raser hver gang noen forteller meg at de er gravide! Og det virker som om alle andre blir gravide på første forsøk, egentlig uten å prøve en gang... Selv har vi prøvd i tre år og mistet fire ganger...føler at alle andre sniker i køen og vi blir påmint ved hver barnebursdag hvor gamle barna våre egentlig skulle vært... Jeg sitter og ønsker at mine gravide venninner skal miste! Eller få syke barn! Eller få komplikasjoner! Eller alt, helst flere ganger!! Så de forstår hvor vondt det gjør... Jeg ønsker ikke å være sånn, men bitterheten spiser meg snart opp... Jeg håper bare disse følelsene gir seg en gang og at vi klarer det til slutt...skulle ønske noen kunne si og love meg at alt blir bra til slutt!! Godt å vite at man ikke er aleine om disse vonde tankene❤️ Anonymous poster hash: 99cc3...e65 Du burde oppsøke doktoren.. Slike tanker som at du ønsker barna syke ellet at det skal oppstå komplikasjoner der det er uskyldige barn inn i bildet er bare helt sinnsykt. Sånne som deg fortjener ikke barn, du burde vært sperret inn på psykiatrisk avdeling! Jeg forstår at det føles sårt for deg. Men hva hjelper det deg om et uskyldig barn ligger å kjemper for livet? Blir du glad da? Er det det du trenger for å føle deg lykkelig? Nei vet du altså, noe må være galt i topplokket! Det er en ting å tenke slike tanker, noe som et rimelig sprengt det også. Men å fortelle det høyt topper kaka! Syke syke menneske!!!!!! Anonymous poster hash: 9568c...adf
Anonym bruker Skrevet 25. februar 2015 #11 Skrevet 25. februar 2015 Hun skriver at det er tanker hun har som hu ikkje ønsker å ha...?? Hva skjedde med å kunne dele de værste og vondaste tankene med likesinnede på et forum? Det betyr jo ikkje at noen ønsker å ta livet av et menneske... Håper det går bra for alle til slutt! Anonymous poster hash: 99cc3...e65
Anonym bruker Skrevet 25. februar 2015 #12 Skrevet 25. februar 2015 Hun skriver at det er tanker hun har som hu ikkje ønsker å ha...?? Hva skjedde med å kunne dele de værste og vondaste tankene med likesinnede på et forum? Det betyr jo ikkje at noen ønsker å ta livet av et menneske... Håper det går bra for alle til slutt!Anonymous poster hash: 99cc3...e65 Hun? Du mener deg selv? Fryktelig dumt å late som du er en annen en som støtter din egen syke tankegang. Om du ikke er klar over det har du den samme koden (e65) som i innlegget over. Ja, jeg forstår at du ikke ønsker å ha disse tankene. Men da er det opp til deg selv å søke hjelp. Slike taker er ikke normalt! Du burde absolutt snakke med noen om dette. Det et klart at man skal kunne dele tanker å følelser her inne. Men slike tanker som at du ønsker barn dø, eller med alvorlige komplikasjoner hører ikke hjem noen sted! Sjalusi er menneskelig, men til en viss grad! At du ønsker dine venninner og uskyldige barn så vondt er bare helt utrolig. Det Er tydelig at du er hardt preget av dine hendelser med å miste barn gang på gang. Å det er jo bare helt forferdelig hjerteskjærende at du har måttet oppleve alt dette vonde! Jeg har full forståelse for at du føler at andre sniker i køen å opplever det å få barn som verdens enkleste sak, mens du sitter der knust med kun tanker om hva som skulle vært.. Det er klart at det er pga av alt det vonde du har måttet i gjennom som får disse tankene til å surre. Verden er hard, brutal og URETTFERDIG! Å det har du virkelig fått oppleve! Jeg tror du kunne hatt godt av å pratet med noen om dette når det nå har gått så langt at du unner ingen andre den gleden ved å få et friskt barn! Det å miste barn gang på gang gjør noe med et menneske. Det oppstår følelser og tanker som man ikke makter å håndtere alene. Kjære deg, søk hjelp å få snakket ut om dette. Jeg er overbevist om at det vil bli lettere for deg å håndtere alt dette om du får en profesjonell å prate med. Anonymous poster hash: 9568c...adf
Anonym bruker Skrevet 25. februar 2015 #13 Skrevet 25. februar 2015 Åjess, kjenner meg igjen her ja!! Verden raser hver gang noen forteller meg at de er gravide! Og det virker som om alle andre blir gravide på første forsøk, egentlig uten å prøve en gang... Selv har vi prøvd i tre år og mistet fire ganger...føler at alle andre sniker i køen og vi blir påmint ved hver barnebursdag hvor gamle barna våre egentlig skulle vært... Jeg sitter og ønsker at mine gravide venninner skal miste! Eller få syke barn! Eller få komplikasjoner! Eller alt, helst flere ganger!! Så de forstår hvor vondt det gjør... Jeg ønsker ikke å være sånn, men bitterheten spiser meg snart opp... Jeg håper bare disse følelsene gir seg en gang og at vi klarer det til slutt...skulle ønske noen kunne si og love meg at alt blir bra til slutt!! Godt å vite at man ikke er aleine om disse vonde tankene❤️ Anonymous poster hash: 99cc3...e65 Du burde oppsøke doktoren.. Slike tanker som at du ønsker barna syke ellet at det skal oppstå komplikasjoner der det er uskyldige barn inn i bildet er bare helt sinnsykt. Sånne som deg fortjener ikke barn, du burde vært sperret inn på psykiatrisk avdeling! Jeg forstår at det føles sårt for deg. Men hva hjelper det deg om et uskyldig barn ligger å kjemper for livet? Blir du glad da? Er det det du trenger for å føle deg lykkelig? Nei vet du altså, noe må være galt i topplokket! Det er en ting å tenke slike tanker, noe som et rimelig sprengt det også. Men å fortelle det høyt topper kaka! Syke syke menneske!!!!!! Anonymous poster hash: 9568c...adf Ja...hva skal man si til dette? Takk? Så ordla jeg meg feil og jeg ser jo at dette høres grusomt ut! Det er forferdelige tanker! Jeg vet det! De er ordentlig vonde!! Og jeg er ingen ond person! Men ikke kom å fortell meg at jeg er det eneste mennesket i verden som har vært så bitter og misunnelig at tankene har gått seg vill!! Jeg er kanskje bare det eneste mennesket som tør å si det høyt, og som kanskje er dum nok til å si d høyt.., Det kunne høres ut som om jeg er tidenes barnemirder, men jeg unner virkelig ikke min værste fiende å måtte gå tomhendt ut av en fødeavdeling og så dra hjem for å planlegge en begravelse og pakke ned alt av babyutstyr i stedet for å kose seg med sitt nyfødte barn!!! Og jeg unner i hvert fall ikke mine venninner det! Men tankene er der alikevel! Men jeg vil ikke tenke sånn! Ikke om noen! Men jeg gjør det! Og tro du meg jeg har tenkt på at jeg ikke fortjener barn! Og at jeg må ha gjort noe helt forferdelig for å fortjene dette! Og ja jeg tviler på meg selv og mitt eget sinn når disse tankene dukker opp!! Men i stedet for å lynsje folk som åpner seg opp om menneskets værste egenskap;misunnelsen, så kanskje man skal tenke seg om to ganger og heller gå litt i seg selv? Prøve å forstå? Jeg har vært glad på alle andre sine vegne i alle år! Jeg har kjøpt gaver til alle anledninger! Gratulert og støttet og vært stolt tante til alle mine venniners søte små! Og jeg kommer til å bli det til dette barnet og! Uten tvil! Men akkurat i det jeg fikk nyheten forsvant fornuften min og min stygge side tok over! Jeg hadde ikke krefter til å være glad på min venninnes vegne! Jeg gratulerte og jeg var støttende! Men når man lukker døra og får satt seg ned så rant det på med fæle tanker! Jeg luftet de her før jeg fikk tenkt meg om...det beklager jeg! Heldigvis forstår min nydelige venninne at jeg trenger litt tid! Dette handler ikke omhenne, dette er mitt problem og jeg drar ikke henne inn i dette! Det er jeg som har dumme tanker! Og føler at verden er litt urettferdig akkurat i dag... Jeg er et menneske med alle mine feil og mangler som kjemper hver dag for at alle rundtmeg og jeg selv skal ha det bra! Det er bare litt vanskelig de dagene man ikke har det godt selv... Så igjen; beklager ordleggingen og ærligheten og tankene mine! Jeg er veldig klar over hvor grusomme de er! Men jeg er virkelig ikke et grusomt menneske! Anonymous poster hash: 99cc3...e65
Baremeg1 Skrevet 25. februar 2015 #14 Skrevet 25. februar 2015 Hvis dere skal komme med noe, så kan dere ihverfall ha baller nok til å ikke være anonyme.. Dere som ikke har noe fornuftig å si, kan vel bare la være!!
Elise90 Skrevet 25. februar 2015 Forfatter #15 Skrevet 25. februar 2015 Huff, var ikke dette jeg ville skulle skje når jeg opprettet denne tråden :-/ For min del er det misunnelse, og ikke tanker om at noe vondt skal skje med noen. Men at det er urettferdig alt dette, den er jeg med på! Og jeg har det ordentlig vondt inni meg når andre blir gravide, og jeg klarer ikke være der for dem etter det forferdelige jeg har gått gjennom.
frisør84 Skrevet 25. februar 2015 #16 Skrevet 25. februar 2015 Jeg vet ikke om dette hjelper noen av dere men her er min historie; Jeg og mannen min prøvde og få barn i 3 år. Jeg er nå 30 år og jeg ble først gravid i 2014 og var igjennom 5 spontanaborter uke 7 og 1 graviditet utenfor livmor som nesten tok livet mitt i sommer. Alle rundt meg ble gravide mens jeg satt i min egen triste boble og tenkte at det aldri ville bli min tur. Jeg har verdens beste gynekolog det må sies. Men uansett så tok jeg meg sammen og tenkte at nå måtte jeg prøve noe nytt. Har hele tiden fått beskjed om at ingenting er galt med meg bortsett fra at jeg har endometriose og at jeg fint kan få barn. Men det var først da jeg prøvde pergotime som er noe man tar for og få eggløsning el i mitt tilfelle en bedre eggløsning at jeg ble gravid de første gangene. Så denne gangen gikk jeg på pergotime fra 5 blødningsdag i 5 dager, tok akupunktur ( klinikk fjeld, majorstuen i oslo)brukte eggløsningstester, tok tempen hver morgen til samme tid for og bekrefte eggløsning og hadde mye sex fra ca 4 dager før el hver dag. Ble gravid og gutten min sitter enda og jeg er 22 uker på vei:)Poenget mitt er at det finnes håp! Det aller viktigste man gjør når man vil bli gravid er først og finne en god gynekolog som du kan snakke godt med og som forstår deg. Så må man finne ut hvor lang syklus man har, finne ut om man har eggløsning, noe man ser ved innvendig ultralyd , se om alt er som det skal i livmor eggledere eggstokker og om alt er fint der må mannen sjekke sæden sin, om alt er bra der får man se om man klarer bli gravid. Om man klarer det men mister kan det være et par grunner til det. Enten så har man for lavt progresteron i kroppen og kroppen klarer ikke beholde ungen el så kan det hende man trenger gå på blodfortynnende alby e f eks grunnet små blodpropper i morkaka. Siden jeg ble gravid men mistet og hadde nok progresteron i kroppen begynte jeg med akupunktur for og få best mulig eggløsning og løse opp alt i kroppen så alt skulle skje mest naturlig. Er viktig man sier i fra at man prøver og få barn til akupunktøren under samtalen første gang! Klinikk fjeld er kjent for og få folk gravide og har stor suksessprosent!! Dette ble langt men håper det hjelper noen av dere med og få barn Unner dere alle det!! Som sagt jeg trodde aldri det skulle bli meg!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå