Begge gå gravid

[Anonym bruker]

Hei.

 

Vi er to jenter som er i startfasen av å få barn sammen. Det blir nok noen år til enda, men vi har snakket veldig mye om det:)

 

Jeg skal tå gravid først, og jeg kjenner jeg gleder meg veldig! Helt siden jeg var liten jente har jeg drømt om å gå rundt med stor mage og kjenne sparkene. Drømmen om å gå gravid er stor for meg, mens kjæresten min ikke har så lyst helt egentlig, men nå sa hun til meg at hun iallfall vil føde et av våre barn.

 

Ikke halshugg meg nå, for dette er veldig tabubelagt og vanskelig å snakke om.. kommer jeg til å elske barnet som hun har bært fram like høyt som mitt, da det ikke er mitt kjøtt og blod? Jeg mener.. jeg er bare redd, for tenk om jeg ikke føler en så sterk morfølelse til et barn jeg ikke har båret frem selv. Tenk om jeg kommer til å bli sjalu på kjæresten min når hun går gravid.

 

Huff, slike tanker slo innover meg nå. Jeg vil bare høre her om det er flere som har følt litt sånn som meg, og eventuelt hvordan det gikk til slutt

 

Anonymous poster hash: ba58e...18a

[Rokipe]

Hej anonym.

Jag har inte så mycket mer erfarenhet att dela med mig av men vi har kommit lite längre i processen och hoppas på att en spira ska sätta sig. Men jag kommer ihåg att "sådana" tankar gick igenom mitt huvud tidigare.

Nu har jag däremot ingen oro kvar utan längtar enormt efter att få bli mor oavsett om jag bär eller ej. Jag vill tro att du kommer dit med. Kanske mammor som inte burit fram barn kan dela med sig med. Men annars tror jag du snart kommer känna glädje över att få barn och kärlek till det oavsett. Tankarna har för mig försvunnit helt och byts ut not glädje och längtan!

[mam&mam]

Hei.

 

Vi er to jenter som er i startfasen av å få barn sammen. Det blir nok noen år til enda, men vi har snakket veldig mye om det:)

 

Jeg skal tå gravid først, og jeg kjenner jeg gleder meg veldig! Helt siden jeg var liten jente har jeg drømt om å gå rundt med stor mage og kjenne sparkene. Drømmen om å gå gravid er stor for meg, mens kjæresten min ikke har så lyst helt egentlig, men nå sa hun til meg at hun iallfall vil føde et av våre barn.

 

Ikke halshugg meg nå, for dette er veldig tabubelagt og vanskelig å snakke om.. kommer jeg til å elske barnet som hun har bært fram like høyt som mitt, da det ikke er mitt kjøtt og blod? Jeg mener.. jeg er bare redd, for tenk om jeg ikke føler en så sterk morfølelse til et barn jeg ikke har båret frem selv. Tenk om jeg kommer til å bli sjalu på kjæresten min når hun går gravid.

 

Huff, slike tanker slo innover meg nå. Jeg vil bare høre her om det er flere som har følt litt sånn som meg, og eventuelt hvordan det gikk til slutt

 

Anonymous poster hash: ba58e...18a

Hei, jeg er selv medmor til en vakker liten jente på 3 år. De tankene du beskriver var selvfølgelig tilstede hos meg også, men ikke i stor grad, jeg var aldri redd for at jeg ikke skulle bli glad i henne. Den morsfølelsen du snakker om tror jeg er helt spesiell og jeg vet ikke om man kan få den ovenfor barn man ikke har båret frem selv, men jeg vet at jeg elsker datteren vår over alt.

 

Hun behandler også sine to mammaer helt likt og har alltid gjort det. Jeg tror mye ligger der, ifht hvordan man velger å delta og engasjere seg både fra graviditet og etter fødsel.

 

Nå er jeg gravid selv, og gleder meg veldig til å få oppleve fødsel og barselstid selv. Graviditeten er også helt fantastisk å få kjenne på selv

 

En annen ting er jo også at man elsker sin kjæreste og da blir det helt naturlig å elske det hun "lager" 💗

[Anonym bruker]

Dette er noe jeg har tenkt på også, og noe jeg frykter. Jeg har en sønn som jeg har født, og kan ikke fatte jeg skal klare å elske noen så høyt som han. Men nå har min kone termin om noen få mnd, så håper jeg blir motbevist! For å kaste ut en brannfakkel, så mener jeg vel det beste er at samme person føder alle barna, for å eliminere dette elementet, og faren for "forskjellsbehandling" fra andre, som besteforeldre Osv. I vårt utgangspunkt var vi begge enige om at kun jeg skulle være gravid, men så kom hun med en helomvending. Så er vel også derfor dette er noe som tar tid for meg. Jeg er spent på hva jeg føler og mener om noen mnd

 

Anonymous poster hash: 5d3fc...410

[Anonym bruker]

Vi har to barn, en på 2år og en på 4mnd. Vi har båret frem en hver der jeg har båret frem den yngste. Jeg var ikke bekymret for å knytte meg til babyen som min kone bar fram, og jeg må si at han føles like mye min som den jeg bar fram. For min del spiller biologi ingen rolle

 

Jeg ble nok til og med fortere knyttet til babyen som jeg ikke bar frem... Så dette er nok veldig individuelt.

 

Det viktigste er kanskje å erkjenne at det ikke er nødvendig å få den umiddelbare enorme morsfølelsen med en gang for å bli like glad i barna etterhvert Her tok det 1-2 mnd før jeg fikk det med babyen på 4mnd

 

Anonymous poster hash: 2f8ba...0fb

[mam&mam]

Det med forskjellsbehandling fra besteforeldre er noe jeg bekymrer meg mer for faktisk.... Kjenner jeg er redd for det rett og slett...

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som er gift med en dame, siden kona er eldre så gikk hun gravid først og neste gang nå skal venninna mi gå gravid. Hun elsker dette barnet akkurat like høyt som alle andre foreldre. Dette er ders barn så ikke vær redd for det

Anonymous poster hash: 9c41e...289

[2mammaer+1gutt]

Synes det er fint at noen våger å ta opp dette temaet, det er, som du sier, litt tabubelagt. Jeg tror det er viktig å være åpen med hverandre i parforholdet hvis man kjenner på/frykter å kjenne på sånne følelser, sånn at man kan få snakket seg gjennom det. Jeg har venninnepar der de har født en hver, hvor temaet avvises kontant, og det tror jeg er fordi noen av dem er redde for å kjenne på sånt hvis de virkelig tenker etter. Jeg har selv født vår sønn, og har en enorm morskjærlighet for ham. Kona mi, som ikke har født, kjenner en absolutt like stor kjærlighet, men den er nok litt annerledes. HUn sier at hun merker at jeg har et "fysisk sug" etter babyen som hun ikke kjenner på den måten. Samtidig er hun den som ar størst tålmodighet med sønnen vår, som synger mest, leker mest og koser minst like mye som meg. Så jeg tenker at det ikke handler om mindre kjærlighet og morsfølelse, men kanskje kjærlighet og morsfølelse på en annen måte, og det er helt naturlig og greit.

[Anonym bruker]

Det med forskjellsbehandling fra besteforeldre er noe jeg bekymrer meg mer for faktisk.... Kjenner jeg er redd for det rett og slett...

Ja, sånt bekymrer jeg meg for også. Og det trenger ikke å være bevisst fra besteforeldrenes sin side engang.. Men, når man er i denne situasjonen, så kommer jeg til å legge merke til hver eneste lille kommentar og hva de gjør.. 

 

Og, man får jo mange merkelige kommentarer fra andre utenfor også. Min kone fikk spørsmål om dette var det første barnebarnet til foreldrene hennes (Og de vet om sønnen vår, som jeg har fått), så det er mye tankeløshet ute å går...

 

Anonymous poster hash: 5d3fc...410

[Anonym bruker]

Synes det er fint at noen våger å ta opp dette temaet, det er, som du sier, litt tabubelagt. Jeg tror det er viktig å være åpen med hverandre i parforholdet hvis man kjenner på/frykter å kjenne på sånne følelser, sånn at man kan få snakket seg gjennom det. Jeg har venninnepar der de har født en hver, hvor temaet avvises kontant, og det tror jeg er fordi noen av dem er redde for å kjenne på sånt hvis de virkelig tenker etter. Jeg har selv født vår sønn, og har en enorm morskjærlighet for ham. Kona mi, som ikke har født, kjenner en absolutt like stor kjærlighet, men den er nok litt annerledes. HUn sier at hun merker at jeg har et "fysisk sug" etter babyen som hun ikke kjenner på den måten. Samtidig er hun den som ar størst tålmodighet med sønnen vår, som synger mest, leker mest og koser minst like mye som meg. Så jeg tenker at det ikke handler om mindre kjærlighet og morsfølelse, men kanskje kjærlighet og morsfølelse på en annen måte, og det er helt naturlig og greit.

Helt enig i at det er fint at noen skriver om dette, for det er jo tabu. Jeg holdt de tankene mine for meg selv, men jeg må innrømme at de har gnaget mye, og gjør det fortsatt. Men, jeg kan jo fortsatt bli motbevist  

 

Men, jeg tror nok kanskje at man KAN få flere utfordringer i forhold der begge har født, fordi man blir veldig var på forskjellsbehandlig av barna (Selvom det kanskje ikke har noe med hvem som har født de, men rett og slett hvordan barna er, og hvordan de må oppdras forskjellig), forskjellsbehandlig fra besteforeldre og andre osv osv.

 

Jeg har som nevt i innlegget mitt over, alltid vært innstilt på at jeg skulle føde de barna vi skulle ha, og jeg fant en kone som også hadde den meningen. Men, så ombestemte hun seg etterhvert som årene gikk, og når man er to med en livmor, så må man jo la de begge prøve seg hvis det er ønske om det  

 

MEN; at det kan bli utfordringer, det tror jeg. Har sett skrekkeksempler i likekjønnede familier, hvor den som har født, alltid har med seg det barnet de fødte på feks ferieturer osv, sånn at det blir en veldig deling innad i familien, og DET er noe man må fokusere mye på. Har pratet med litt eldre donorbarn, som følte at de nesten mistet den moren de alltid hadde kjent, når den mammaen plutselig hadde ett barn de hadde født selv. Skumle erfaringer å høre om. 

 

Anonymous poster hash: 5d3fc...410

[2mammaer+1gutt]

 

Synes det er fint at noen våger å ta opp dette temaet, det er, som du sier, litt tabubelagt. Jeg tror det er viktig å være åpen med hverandre i parforholdet hvis man kjenner på/frykter å kjenne på sånne følelser, sånn at man kan få snakket seg gjennom det. Jeg har venninnepar der de har født en hver, hvor temaet avvises kontant, og det tror jeg er fordi noen av dem er redde for å kjenne på sånt hvis de virkelig tenker etter. Jeg har selv født vår sønn, og har en enorm morskjærlighet for ham. Kona mi, som ikke har født, kjenner en absolutt like stor kjærlighet, men den er nok litt annerledes. HUn sier at hun merker at jeg har et "fysisk sug" etter babyen som hun ikke kjenner på den måten. Samtidig er hun den som ar størst tålmodighet med sønnen vår, som synger mest, leker mest og koser minst like mye som meg. Så jeg tenker at det ikke handler om mindre kjærlighet og morsfølelse, men kanskje kjærlighet og morsfølelse på en annen måte, og det er helt naturlig og greit.

Helt enig i at det er fint at noen skriver om dette, for det er jo tabu. Jeg holdt de tankene mine for meg selv, men jeg må innrømme at de har gnaget mye, og gjør det fortsatt. Men, jeg kan jo fortsatt bli motbevist

 

Men, jeg tror nok kanskje at man KAN få flere utfordringer i forhold der begge har født, fordi man blir veldig var på forskjellsbehandlig av barna (Selvom det kanskje ikke har noe med hvem som har født de, men rett og slett hvordan barna er, og hvordan de må oppdras forskjellig), forskjellsbehandlig fra besteforeldre og andre osv osv.

 

Jeg har som nevt i innlegget mitt over, alltid vært innstilt på at jeg skulle føde de barna vi skulle ha, og jeg fant en kone som også hadde den meningen. Men, så ombestemte hun seg etterhvert som årene gikk, og når man er to med en livmor, så må man jo la de begge prøve seg hvis det er ønske om det

 

MEN; at det kan bli utfordringer, det tror jeg. Har sett skrekkeksempler i likekjønnede familier, hvor den som har født, alltid har med seg det barnet de fødte på feks ferieturer osv, sånn at det blir en veldig deling innad i familien, og DET er noe man må fokusere mye på. Har pratet med litt eldre donorbarn, som følte at de nesten mistet den moren de alltid hadde kjent, når den mammaen plutselig hadde ett barn de hadde født selv. Skumle erfaringer å høre om. 

 

Anonymous poster hash: 5d3fc...410

 

Helt enig, jeg tror også det kan bli utfordringer. Da er det så viktig med åpenhet rundt det, at man ikke legger lokk på følelser man frykter. Det meste blir mindre skummelt da

 

I tillegg tenker jeg at det ikke finnes noen "fasit" i hva som er ekte mors-/foreldrefølelse eller hvordan det er riktig å vise og oppleve kjærlighet til sitt barn. Som jeg skrev tror jeg at jeg og min kone opplever dette noe forskjellig, men at dette ikke er noe å bli skremt av. Samtidig har vi bestemt oss for at det er jeg som skal bære frem eventuelle søsken til sønnen vår, så vi får jo aldri noe svar på hvordan det ville oppleves for oss personlig å bære frem hvert vårt.

 

De erfaringene du beskriver er ikke noe hyggelige, helt enig! For meg virker det rart. Har man bestemt seg for at man er en familie sammen, må man jammen sørge for at iallfall barna opplever det sånn, uansett hvilke følelser man måtte sitte med inni seg selv som voksne og foreldre.

 

Tror du og kona di kommer til å finne fint ut av dette, for du virker veldig reflektert og våger å kjenne på dette

[Anonym bruker]

Jeg har ingen personlig erfaring, men har tenkt de samme tankene. Da en bekjent ble spurt, sa hun at hun var like glad i begge barna, men at "det er jo noe spesielt med den man føder selv". Så jeg tror nok det å bære frem et barn har en innvirkning, definitivt. Og jeg tenker at når man får høre at barnet fysisk er slektslik seg selv så spiller dette inn. Et annet par jeg kjenner, der de også har båret frem hvert sitt barn, har begynt å dele seg ved besteforeldrebesøk o.l. De holder "sitt" barn nærmere sine biologiske besteforeldre. Så genetikken har nok mye å si, om vi liker det eller ei.

 

Det jeg er litt redd for er om mine fremtidige barn blir behandlet annerledes av mine foreldre (barnas besteforeldre), enn sine søskenbarn (av heteroforeldre). Dette pga ikke full aksept av legning, og det at barna er donorbarn (ingen aksept) og det at ene barnet ikke er "mitt". Noen med erfaringer?

 

Anonymous poster hash: b4533...978

[Anonym bruker]

Har fått noen erfaringer nå, vedrørende det å bære frem hvert sitt barn. Og, ihvertfall i vårt tilfelle, så ER det sånn at man får mer den "papparollen" til det barnet man ikke har født. Jeg bar frem det første barnet vårt, og var ganske ofte irritert fordi kona mi ikke våknet av de minste knyst som barnet laget om natten osv, og jeg følte at jeg gjorde mer osv osv. Men, nå som min kone har født, og det er hun og ikke jeg, som har de "nybakt mor" hormonene i kroppen, så er det jeg som sover meg igjennom gråting, og hun som gjør det meste av de "mammatingene". Så, at hormoner osv har mye å si den første tiden, det tror jeg. På en måte, så må jeg bli kjent med barnet, for å få den samme tilknytningen. Etter jeg hadde født, føltes det som å miste høyre arm hvis jeg skulle være uten barnet en halvtime, mens nå klarer jeg helt fint å være borte fra hun som jeg ikke har født. Men, dette er noe som helst sikkert endres med tiden, og tilknytningen kommer mer og mer.

 

Jeg er ikke fasiten på dette, og alle får jo sin egen histore, og sin egen oppfatning, men jeg er spent på å se hva de neste årene bringer, og om jeg med hånden på hjertet kan si at det ikke er noen som helst forskjell i mine følelser mellom barna. Håper det blir sånn!  

Anonymous poster hash: 5d3fc...410

[HK2014]

Min kone fødte vårt første barn som nå er 1-år, jeg går nå gravid med vårt andre barn. Jeg elsker datteren vår over ALT på jord og hverken føler eller tror at barnet jeg har i magen vil bli elsket noe høyere, men på lik linje. Men jeg er spent på om kona mi kommer til å elske barnet jeg føder like høyt som barnet hun har fødd. Så tror jeg ikke at svigerfar vil se på barnet som jeg føder som sitt barnebarn, DET synes jeg er veldig trist for barnet sin del.

[Anonym bruker]

Jeg kom over denne tråden nå, og vil gjerne få slenge inn en kommentar.

 

Jeg tenker nemlig det at det kanskje ikke er så stor forskjell på følelsen en medmor har og følelsen en far har. Han får jo heller aldri kjenne barnet sitt sparke inne i magen. Det må være lov å erkjenne at det er noe unikt med å føde sitt eget barn - uten at det er noe galt med kjærligheten fra medmor av den grunn!

 

Det viktigste er jo tross alt at barna vokser opp i hjem som er FULLE av kjærlighet, og den minimale ulikheten det kan bli i følelseslivene tror jeg er av liten betydning. Eller?

 

Jeg elsker iallfall mamma og pappa like høyt, selv om det er  på "hver sin måte". De hadde jo ulike roller i mitt liv Uavhengig av kjønn.

 

 

Anonymous poster hash: 76421...a4c