Syk familie. Mann på jobb fortsatt kl 20...

[Anonym bruker]

Barna er 6, 7 og 9. Vi er alle syke, og det vet mannen. Jeg ringte 16.30 og fortalte at det går skikkelig dårlig hjemme. Jeg er sengeliggende og helt slått ut. Nå er kl 20, og han er fortsatt ikke hjemme. Han har fleksitid. Han prioriterer virkelig jobben foran oss. Kjenner at jeg er så skuffet. Han kom ikke hjem og hjalp til noe, og barna er i seng nå.

 

Når han en gang dukker opp, kommer det til å bli krangel, og jeg vet ikke lengre hvordan håndtere det. Jeg kommer til å fortelle at jeg er skuffet. Han kommer til å bli sint fordi jeg må jo skjønne hvor viktig jobben hans er. Uten jobben hans mister vi huset, og det er kunder han må svare. Alt han gjør, gjør han pga oss, og vi er utakknemlige. Hvordan argumenterer man i mot noe slikt? En trøsteklem hadde også vært godt å få nå.

 

Anonymous poster hash: f6240...843

[Anonym bruker]

Hva jobber han egentlig med?

 

Anonymous poster hash: f3fc9...317

[Anonym bruker]

Jeg har også en viktig jobb. Når det er krise kommer jeg selvsagt hjem og så jobber jeg heller etter at barna er lagt.

 

Anonymous poster hash: dc9c5...df5

[Anonym bruker]

Mannen min har også en viktig jobb, han kommer som regel hjem klokken fire og er 100% pappa frem til rundt 20, da jobber han noen timer igjen (sånn gjør han det selv om ingen er syke).

Anonymous poster hash: 0e830...3c7

[Anonym bruker]

Hva jobber han egentlig med?

 

Anonymous poster hash: f3fc9...317

Prosjektleder med kundeansvar

 

Anonymous poster hash: f6240...843

[Anonym bruker]

Masse sympati til deg fra meg. Hvis du klarer å holde deg rolig ville jeg forsøkt det. Hva med å spørre han hvordan hans dag har vært, og så rolig forklare hvorfor du er skuffa over at han ikke kom. Tipper han har holdt seg unna fordi han bare ikke orket. Feigt og usselt, absolutt, men det hjelper nok ikke til neste gang hvis du biter hodet av ham. Fortell ham hva du trenger.

 

Anonymous poster hash: 43cf3...044

[Anonym bruker]

Jeg vil si at jeg har en viktig jobb, men ungene mine er det viktigste i verden. Jobben kommer aldri først og sånn skal det være.

 

Anonymous poster hash: 3efe1...574

[Anonym bruker]

 

Hva jobber han egentlig med? Anonymous poster hash: f3fc9...317

Prosjektleder med kundeansvarAnonymous poster hash: f6240...843

Altså ingenting med liv og død. Da kan han mer enn fint komme hjem til familien sin.

 

Anonymous poster hash: 3efe1...574

[Anonym bruker]

Ikke en jobb med liv og helse nei, bare kunder/penger som står på spill. Jeg er enig i at familien bør komme først.

 

Jeg har nå tatt det opp med han. Han ble veldig oppgitt over meg. Jeg måtte jo skjønne at han måtte gjøre jobben sin. Jeg er utakknemlig som er sur når han jobber 80 timer i uka for familien. Dessuten skulle han egentlig vært på reise i dag i utlandet, og siden han da hadde sagt for lenge siden at han ikke skulle være hjemme i dag, så kunne han være borte i dag uansett. Han ga seg heldigvis litt da jeg påpekte at han ikke har sett barna i hele dag. Han jobber/har fritid utover natta når barna og jeg sover, sover når vi står opp og de drar i bhg og skole, og så ser vi han av og til når det er leggetid. Han velgercå leggexsin fritid til natten og ikke når vi andre er våkne. Jeg er faktisk veldig lei meg. Det var ikke slikt familieliv jeg har sett for meg. HI seg heldigvi

 

Anonymous poster hash: f6240...843

[Anonym bruker]

For en dust!!! Han angrer nok den dagen du får nok og ikke orker mer! Hva skal man med en sånn mann!? Som kun bidrar med penger.. Du har vel egne penger!?

 

Anonymous poster hash: c04ae...caf

[Anonym bruker]

Ikke en jobb med liv og helse nei, bare kunder/penger som står på spill. Jeg er enig i at familien bør komme først.

 

Jeg har nå tatt det opp med han. Han ble veldig oppgitt over meg. Jeg måtte jo skjønne at han måtte gjøre jobben sin. Jeg er utakknemlig som er sur når han jobber 80 timer i uka for familien. Dessuten skulle han egentlig vært på reise i dag i utlandet, og siden han da hadde sagt for lenge siden at han ikke skulle være hjemme i dag, så kunne han være borte i dag uansett. Han ga seg heldigvis litt da jeg påpekte at han ikke har sett barna i hele dag. Han jobber/har fritid utover natta når barna og jeg sover, sover når vi står opp og de drar i bhg og skole, og så ser vi han av og til når det er leggetid. Han velgercå leggexsin fritid til natten og ikke når vi andre er våkne. Jeg er faktisk veldig lei meg. Det var ikke slikt familieliv jeg har sett for meg. HI seg heldigvi

 

Anonymous poster hash: f6240...843

 

Høres ut som om dere bør prioritere å gå i samtaleterapi. Ring fvk og få ham med dit.

 

For det første så driver han fullstendig rovdrift på seg selv hvis han jobber 80 i uka og så er våken utover nettene.

Fortsetter han slik risikerer han å bli alvorlig syk. Hva har han igjen den dagen du er lei av å ikke se ham og ikke ha noen støtte i ham... hvis han selv blir syk og du og barna er borte? Det er det han risikerer. Barna merker at pappa ikke er hjemme, de merker hvem som er til stede for dem og er trygge og gir dem stabilitet.

 

Du risikerer å bli bitter fordi du føler han bortprioriterer deg og barna og at du står alene om alt.

Han risikerer å bli bitter fordi du ikke "forstår" hvor mye han mener han ofrer for deg og barna.

 

Hvis det er slik at dere er avhengig av at han jobber 80 timer i uken for å beholde huset, da er det jammen på tide å gjøre noe med bosituasjonen, for slik kan han ikke fortsette å jobbe. Om du ikke jobber så bør du jobbe, slik at dere har to inntekter.

 

Dra til fvk NÅ før dere driver enda lenger fra hverandre enn dere allerede har gjort!

 

Mamma fikk nok i samme situasjon og gikk. Jeg så egentlig ikke pappa noe mindre etter de var skilt enn jeg gjorde før. Men pappas prioriteringer har jeg aldri vært i tvil om.... og jeg har kommet langt, langt ned på listen. Og guess what.... kone nr to valgte også å gå fra ham... av samme grunn... Han har prioritert barna der noe høyere enn meg, men også de er ganske langt ned på listen hans over de "virkelig viktige tingene i livet", for må jo vite hvor mye han ofrer ved å jobbe seg ihjel. Hos ham er det rett og slett redsel for å måtte forholde seg til følelser, det er så brysomt og vanskelig og ubehagelig. Da er det lettere å si at ingen forstår hvor mye han ofrer ved å jobbe. For å si det slik, min far er en meget ensom mann i dag. Slik risikerer din mann å ende opp også - jeg tviler på at det er det han egentlig vil, eller er klar over at det er det han risikerer. Jeg tror pappas begge skillsmisser kom like overraskende på ham...

 

Så søk hjelp på fvk NÅ.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 41020...79e

[Anonym bruker]

Skjønner litt hvordan du har det. Har selv en samboer som jobber mye. Han er opptatt av karriere. Jeg tusler her hjemme med unge og bikkje og lurer på når vi skal være en familie. Ikke har han tid til å få barn heller og det er jeg glad for. Bortsett fra at jeg ønsket meg mer enn ett barn. Hun er 12 år nå så ikke mange årene før hun er ute av redet.

 

Hadde jeg hatt råd så hadde jeg gått for lengst. Bedrer økonomien min seg så kommer jeg til å gå så kan han jobbe seg i hel for min del. Jeg jobber selv 100 % men ser barnet mitt hver dag.

 

Han har lovet meg barn og ekteskap men ser nå etter mange års samliv at han har andre ting å tenke på. Kanskje like greit for det er lettere å skille lag nå uten felles barn og ekteskap.

 

Anonymous poster hash: 20a4f...4f1

[Anonym bruker]

 

 

Ikke en jobb med liv og helse nei, bare kunder/penger som står på spill. Jeg er enig i at familien bør komme først.

 

Jeg har nå tatt det opp med han. Han ble veldig oppgitt over meg. Jeg måtte jo skjønne at han måtte gjøre jobben sin. Jeg er utakknemlig som er sur når han jobber 80 timer i uka for familien. Dessuten skulle han egentlig vært på reise i dag i utlandet, og siden han da hadde sagt for lenge siden at han ikke skulle være hjemme i dag, så kunne han være borte i dag uansett. Han ga seg heldigvis litt da jeg påpekte at han ikke har sett barna i hele dag. Han jobber/har fritid utover natta når barna og jeg sover, sover når vi står opp og de drar i bhg og skole, og så ser vi han av og til når det er leggetid. Han velgercå leggexsin fritid til natten og ikke når vi andre er våkne. Jeg er faktisk veldig lei meg. Det var ikke slikt familieliv jeg har sett for meg. HI seg heldigvi

 

Anonymous poster hash: f6240...843

Høres ut som om dere bør prioritere å gå i samtaleterapi. Ring fvk og få ham med dit.

 

For det første så driver han fullstendig rovdrift på seg selv hvis han jobber 80 i uka og så er våken utover nettene.

Fortsetter han slik risikerer han å bli alvorlig syk. Hva har han igjen den dagen du er lei av å ikke se ham og ikke ha noen støtte i ham... hvis han selv blir syk og du og barna er borte? Det er det han risikerer. Barna merker at pappa ikke er hjemme, de merker hvem som er til stede for dem og er trygge og gir dem stabilitet.

 

Du risikerer å bli bitter fordi du føler han bortprioriterer deg og barna og at du står alene om alt.

Han risikerer å bli bitter fordi du ikke "forstår" hvor mye han mener han ofrer for deg og barna.

 

Hvis det er slik at dere er avhengig av at han jobber 80 timer i uken for å beholde huset, da er det jammen på tide å gjøre noe med bosituasjonen, for slik kan han ikke fortsette å jobbe. Om du ikke jobber så bør du jobbe, slik at dere har to inntekter.

 

Dra til fvk NÅ før dere driver enda lenger fra hverandre enn dere allerede har gjort!

 

Mamma fikk nok i samme situasjon og gikk. Jeg så egentlig ikke pappa noe mindre etter de var skilt enn jeg gjorde før. Men pappas prioriteringer har jeg aldri vært i tvil om.... og jeg har kommet langt, langt ned på listen. Og guess what.... kone nr to valgte også å gå fra ham... av samme grunn... Han har prioritert barna der noe høyere enn meg, men også de er ganske langt ned på listen hans over de "virkelig viktige tingene i livet", for må jo vite hvor mye han ofrer ved å jobbe seg ihjel. Hos ham er det rett og slett redsel for å måtte forholde seg til følelser, det er så brysomt og vanskelig og ubehagelig. Da er det lettere å si at ingen forstår hvor mye han ofrer ved å jobbe. For å si det slik, min far er en meget ensom mann i dag. Slik risikerer din mann å ende opp også - jeg tviler på at det er det han egentlig vil, eller er klar over at det er det han risikerer. Jeg tror pappas begge skillsmisser kom like overraskende på ham...

 

Så søk hjelp på fvk NÅ.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 41020...79e

Takk for gode råd. Vi burde absolutt gått i samtaleterapi. Jeg har foreslått det mange ganger, men han nekter. Han vet nok innerst inne at han vil få pepper der, så det er nok grunnen til hans steile holdning.

 

Han hangler hele tiden men presser seg selv. Alle varsellampene er på fra legens side, men han står på over evne på jobben for det. Jeg er redd han stuper en dag.

 

Han får ikke overtids betalt, så sånn sett burde det holdt at han jobber normalt. Det er bare det at han har stor samvittighet i forhold til jobben, liker å reise og gå på fine restauranter, og så tror jeg det er litt flukt hjemmefra. Det er krevende å ha barn, selv om de er aldri så snille. Han har dessuten hengende over seg at man i det private kan få sparken (flere har måttet gå oppigjennom årene), så derfor må han alltid prestere. Mister han jobben, så mister vi huset.

 

Vi bor i et stort og flott hus, og det var lagt opp til 2 inntekter for å betjene det store lånet. Jeg presset meg med 100% jobb lenge, og endte opp med kronisk sykdom og går nå på AAP. Håper å komme tilbake til full jobb, men ser at det tar tid. Det hadde selvsagt hjulpet om han bidro mer på hjemmebane. Hans holdning er at jeg er hjemmeværende, så alt med barn/hus er mitt ansvar. Jeg prøver å forklare at jeg er hjemme fordi jeg er syk, men det synker ikke inn. De siste dagene har vært ekstra ille for nå har barna feber/oppkast/forkjølet og jeg har det på toppen også.

 

Han vil virkelig ikke at jeg skal gå. Han ser verdien i å holde sammen, da det bare blir krøll å gå fra hverandre nå og for all fremtid. Vi har snakket en del om våre skilte foreldre og hvor uheldig det er. De kunne kost seg med barnebarna, men pga nye samboere (som ikke er bedre på noen som helst måte), kan de ikke prioritere familien pga de nye ikke er interessert. Mye krøll i bursdager også.

 

Jeg skal prøve en gang til å få han med på fvk.

 

Takk for råd ☺.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f6240...843

[Anonym bruker]

Skjønner litt hvordan du har det. Har selv en samboer som jobber mye. Han er opptatt av karriere. Jeg tusler her hjemme med unge og bikkje og lurer på når vi skal være en familie. Ikke har han tid til å få barn heller og det er jeg glad for. Bortsett fra at jeg ønsket meg mer enn ett barn. Hun er 12 år nå så ikke mange årene før hun er ute av redet.

 

Hadde jeg hatt råd så hadde jeg gått for lengst. Bedrer økonomien min seg så kommer jeg til å gå så kan han jobbe seg i hel for min del. Jeg jobber selv 100 % men ser barnet mitt hver dag.

 

Han har lovet meg barn og ekteskap men ser nå etter mange års samliv at han har andre ting å tenke på. Kanskje like greit for det er lettere å skille lag nå uten felles barn og ekteskap.

 

Anonymous poster hash: 20a4f...4f1

Huff da. Høres ikke særlig ut. Kanskje dere også burde vært hos fvk? Hva slags jobb/utdannelse har du? Kunne du tatt på deg mer ansvar/fått kurs/utdannelse som gjør at du får bedre økonomi? Så flott at du ser datteren din så mye hver dag.

 

Anonymous poster hash: f6240...843

[soleia]

Det kan vere at det økonomiske ansvaret faktisk tyngjer han veldig.  Har sett friske menn bli psykisk og fysisk sjuke av bekymring pga dårleg økonomi.  Det blei jo ikkje betre av at du gjekk over på AAP, no kjenner han nok på at han er nesten åleine om å skaffe inntekt, og kan ikkje risikere å miste jobben sin. 

Det er mykje betre å vere lukkelege saman i eit lite rekkehus, enn sjuke og einsame i stort flott hus!  Så kanskje de skal setje dykk ned og snakke om økonomien dykkar, og korleis de kan gjere den solid nok til å takle sjukdom og eventuelle periodar utan arbeid.  

Det høyres ut som de har eit godt utgangspunkt, sidan hans haldning er at han vil halde familien saman, og har sett kva som skjer når familiar bryt opp.

[Anonym bruker]

Du beskriver min far helt nøyaktig. Foreldrene mine har kranglet om dette så lenge jeg kan huske, mamma har grått og rast, og pappa har lovet bot og bedring. Men ingenting har endret seg annet enn toppen i noen få dager før det dukket opp noe nytt som var kjempeviktig. Det har fortsatt på samme måten etter jeg ble voksen og fikk barn også, barnebarna kjenner ham ikke enda vi bor i samme gate.

 

Så jeg tror ikke sånne folk forandrer seg dessverre. Hadde gitt ham opp, evt. stilt ultimatum om fvk bare for å vite at jeg hadde prøvd.

 

Jeg vet i alle fall ganske sikkert at jeg ikke hadde merket noe forskjell om foreldrene mine hadde gått fra hverandre da jeg var barn. Det var jo bare mamma og oss barna uansett, og han hadde hvertfall ikke hatt tid til noe samvær.

Anonymous poster hash: 77fde...db9