er jeg urimelig?

[neuan]

Uff, kjenner jeg bare må lette litt på trykket. Nå har det seg sånn at jeg og samboeren min har havnet i et økonomisk dilemma. Jeg har sett lenge at vi ble nødt å selge huset og flytte. Samboer trengte litt lengre tid før han skjønte det. Så nå en uke før termin er det flyttesjau og "oppussing" av ting som burde bli gjort før megler kommer. Jeg sliter veldig med bekkenløsning og får mye vonde kynnere. Så det jeg tar meg av er utpakkingen. Samboer spurte sine foreldre etter hjelp, noe de sa ja til og vi er veldig takknemlige for. Problemet her er at det har komt veldig frem hva de tenker om meg for tiden. Sambo fortalte meg idag om at svigermor først hadde forlangt at baby skulle være med på bursdagsfest som er noen dager etter termin, noe jeg har sagt at ikke kommer til å skje på grunn av at det er så tett innpå termin og hele slekten skal være der, å det er snakk om en STOR slekt. Det ville blitt for mye får både meg og baby så kort tid etter. Så forlangte hun at vi skulle være med i dyreparken i Kristiansand og ligge på hotell der, jeg spørte etter prisen i og med at vi sliter med økonomien for øyeblikket.. Måtte rekne med 5000 kr. Dette har jeg også sakt nei til med mindre de spanderer. Ungen vårs får ingen utbytte av turen likevel det første året. Det hun sa til slutt var at hun synes det var merkelig at jeg ikke var med å hjalp i huset, når hun var gravid hadde hun bekkenløsning og klarte å vaske badet? Det jeg sliter med her er at det blir mye forlanging og det virker som hun overkjører meg og samboer fordi hun kan. Hun har også sagt at når ungen er født forventer hun å komme på besøk så ofte HUN vil. Ikke ville hun gi opp å røyke inne når jeg var på besøk og hun prøvde og å forhandle med samboeren hvor vi skulle sette møblene i den nye leiligheten. Vi prøver å gi beskjed om hvor grensen går, men hun lukker bare ørene. Til og med søstrene til samboer har reagert på småting, for så komt å sakt ifra eller spurt etter. Det jeg også er fortvilt over er at jeg begynte veldig tidlig med bekkenløsning og visste at om vi skulle flytte måtte vi gjøre det mens jeg var i god nok form. Dette skjedde jo ikke, å jeg presser meg allerede med selve utpakningen. Jeg klarer ikke snu meg i sengen og får mange lange og vonde kynnere, spesielt når jeg pakket ut. Jeg mener at det er opplagt at jeg ikke klarer like mye som før. Og synes det er sårende når det blir antydet til andre ting. Jeg kjenner at det renner over for meg, når sambo fortalte meg dette idag reagerte jeg med å begynne å gråte. Etter alt jeg har prøvd med å ha en god tone med svigermor, så føler jeg hun bare utnytter det. Jeg har gått med på mye for å slippe krangler for samboer sin skyld, men kjenner jeg begynner å bli lei. Er det jeg som gjør meg vanskelig her? Noen råd? Begynner å grue meg til barnet er født med tanke på besøk og alle de nye tingene som kommer til å dukke opp. Som hva jeg skal kle ham i (som hun har begynnt smålig med) osv. Samboer legger merke til de verste tingene selv, men ikke alt. Han har vært vant til å bli herset med hele livet og har trodd dette var normalt. Jeg merker han sliter de gangene han prøver å gi beskjed, noe som gjør at hun for det meste får det som hun vil.

[Anonym bruker]

Huff hun høres ikke enkel ut å hanskes med. 

For din egen del tror jeg det er viktig at du setter foten ned, tydeligvis både for deg og mannen din, helt fra start av. Det virker som at hvis dere gir henne lillefingeren, så tar hun hele armen og mer til. 

 

Husk, for all del, at nå er det BABYEN som står i fokus, og babyens beste. Og babyens beste, akkurat nå, er ditt beste. Så du skal ikke slite deg gjennom smerter og kynnere for å få svigermor til å bli fornøyd. Du skal ikke legge deg mentalt på rygg og la andre bestemme hvor mye du orker og hva du kan og ikke kan gjøre. Det er din kropp, og det er DU som kjenner på hva du klarer. Her må du bare finne fram strengstemmen i deg selv, og bruke den. Ikke vis at du blir usikker, du vet hva som er vondt, og når det blir vondt, da har du tatt i for mye. Har dere venner elelr annen familie dere kan be på dugnad? Ikke vær redd for å spørre om hjelp fra de rundt deg nå. 

Svigermor kan ha løpt maraton med bekkenløsning og helvetes plager for alt du bryr deg, men dette er ditt svangerskap og din baby, og du bestemmer over din kropp. Og det kan du egentlig bare si til henne om hun begynner å snakke om det igjen. 

 

Og når det kommer til familiefest og Kristiansand, overnatting osv, så hører du selvfølgelig på deg selv. Orker du ikke, så drar du heller ikke (og da blir babyen selvsagt hjemme sammen med deg). Send mannen i vei, og så kan du og babyen ha en koselig tid sammen hjemme. Hvis dere ikke har råd, så si det bare rett ut, og at det dermed ikke er aktuelt for noen av dere å reise. Punktum. Jeg er invitert i bryllup to uker etter termin, men det utgår for min del med den største selvfølge. Sender mannen, og så får han kose seg en kveld ute, mens jeg og babyen koser oss en kveld hjemme. 

 

Vil anbefale å ta tak i det nå, før babyen kommer. For, ettersom det du skriver her, så vil nok ikke damen bli mindre pågående etter fødselen. Og å komme på besøk når HUN vil? Hjelpes, da hadde jeg låst døra permanent på dagtid. Det du bør tenke på oppi alt dette er (ikke for å legge stein til byrden, men jeg synes det er viktig) at stress fort kan påvirke melkeproduksjonen og ammingen. Så du bør ha fokus på å ikke la deg stresse opp, få dårlig samvittighet og ta deg nær av svigermor og hennes oppførsel. Du kan ikke ta det personlig, tross alt har mannen din opplevd det samme gjennom hele oppveksten. Tydeligvis er dette en dame som mener at alle bør tenke som henne, eller i det minste gjøre som hun ønsker. Ikke ta opp hansken og diskuter, bare si klart og tydelig NEI. Og sett et stort punktum bak. 

 

Skjønner på sett og vis mannen din, som har vokst opp sånn, underkuet og herset med. Det er ikke lett å skulle reise seg mot en som har undertrykket en hele livet, og som attpåtil er nærmeste omsorgsperson. Men her er dere nødt til å stå sammen. Spør han om det virkelig er sånn han vil ha familielivert sitt, med en bestemor som sitter på toppen og skal ha det siste ordet i hver diskusjon. Dere må sette foten ned, tydelig, begge to. Og dere må stå der sammen. Mantraet her bør være: Svigermor bestemmer ikke over livet vårt! 

Anonymous poster hash: d5563...1ac

[Trilletrill]

Oioi, hun er "en av de" ja.

 

Hvis den måten du legger frem ting i innlegget ditt faktisk stemmer med realiteten så har du absolutt rett i å føle slik du gjør. Ingenting værre enn å ha en svigermor som tror hun skal kjøre hele showet.

Så

 

Her er jeg enig med hun over. Du må sette ned foten og gjøre både svigermor og samboer (viktig at han får det med seg og) at dette finner du ikke i. Man trenger ikke å gjøre dette ved å krangle og lage stor ståhei men ved å svare saklig og være fullt klar over at det er deres liv, deres baby, deres hus og deres økonomi. Så får svigermor himle med øynene og si hva hun vil. Etter noen ganger så skal du se hun blir satt på plass. Ekstra flott er det også om samboer spiller på ditt lag selv om han kanskje er vant med harseleringen og ikke er en aktiv part.

 

Så lenge det ikke er svigermor som skal føde og betale for alt dette så er det heller ikke hun som skal bestemme. Og når hun sier sånt som "jeg gjorde ditt og datt selv om jeg hadde bekkenløsning" så sier bare du "så flott for deg, ja da var du nok mye sprekere enn meg" og det med et smil.

 

Tro meg det er det som funker.

[neuan]

Takk for svar. Godt å høre at problemet ikke ligger hos meg. Jeg har nå født, fødselen startet rett etter jeg skrev dette innlegget. Etter fødselen har det bare blitt verre, jeg har følt meg så til sidesatt at det ikke føles ut som min baby. Jeg har innsett at dette ikke går lenger, men at det blir en lang og hard kamp. Etter mye mas anngående dette slekstreffet ble jeg lei å sa blankt at jeg å barnet ikke kommer. Da satt hun å sa til babyen min "stakkers deg får du ikke komme ". Derretter gikk hun bak min rygg å prøvde å forlange fra min samboer at han skulle ta med seg babyen min. Når han sa nei, fikk hun svigerfar til å snakke med samboer, der han la frem hvor dumt det var for farmor at baby ikke kommer. Heldigvis har jeg å samboer snakket om dette for lenge siden å blitt enige om at vi heller kommer på privatbesøk til farmor, så samboer lot seg ikke knekke av at det ble spilt på samvittigheten hans. Jeg sliter også med å få melkeproduksjonen igang og driver med koppmating. Noe som gjør at jeg føler meg veldig bundet til hjemmet og gjør at jeg er veldig utmattet. Samboer jobber, så jeg er oppe om nettene, hver 3 time hvor jeg ammer, mater ham og pumper. Ikke mye tid til søvn. Å oppi dette ville svigermor at jeg skulle ta utvasket av huset. Hun ble heller aldri ferdig med det samboer spurte etter hjelp med, fordi hun ville gjøre absolutt alt annet i huset heller og i tillegg dra samboer med på dette, noe som har ført til at han ikke har fått gjort det han skulle gjøre. Jeg høres kanskje utakknemlig ut, men dette har ført til at 2 uker etter fødsel så er vi ikke ferdig med huset, noe som skulle ta et par dager opprinnelig. Hun prøvde også å utpresse samboer med at viss de ikke var å arbeidet i huset den dagen jeg fylte året og den dagen vi skulle feire at vi først møtte hverandre, så ville hun ikke hjelpe. Det var de 2 dagene jeg faktisk ville se min samboer. Jeg har nå sakt klart ifra til samboer at jeg ikke orker mer. Jeg vil ikke ha hjelp av svigers til noe lengre på grunn av at det blir brukt mot oss, og jeg kommer til å ta mer og mer avstand etterhvert som hun kommer med noe nytt. Nå er snart poden 2 uker og denne tiden har blitt så å si ødelagt, å det slo meg at jeg må slutte å la andre mennesker få denne makten over meg. Jeg kommer til å slutte å bøye meg hele tiden å la henne jobbe for forholdet for en gangs skyld. Så håper jeg at hun har tatt hintet før poden blir gammel nok til å forstå. Jeg vet at den første tiden går fort, å jeg vil huske tilbake på denne tiden som en kjekk tid.

[Anonym bruker]

Så dumt at den første tiden ble sånn neuan.

Din svigermor er veldig lik min så jeg vet hvordan du har det og det er ikke moro. Jeg håper ting har blitt bedre nå og at dere klarer å sette ned foten så dere får litt fred og ro. Gratulerer med baby

 

Anonymous poster hash: abda4...878