SnartMamma? Skrevet 3. februar 2015 #1 Skrevet 3. februar 2015 Hengt her en stund og lest mye, og ser at mange drar frem trusler om barnevern i tide og utide. Derfor tenkte jeg å dele noen av mine erfaringer. Vi hører lite om de som er etterforsket av barnevernet. Det er tabu å snakke om, man skammer seg, og dessverre er det altfor mange som dømmer deg uten å vite hva det gjelder. De vi hører om er stort sett de saker som har gått galt som havner i media. De er ikke representative. Så er det sagt. Mange bruker uttrykk som "ingen røyk uten ild", "sikkert noen som var bekymret" osv. Av de jeg har pratet med, var det en som trengte hjelp, 2 som ble meldt som hevn, 3 som ble meldt på ren bullshit. 5/6 er alenemødre, kommer fra flere deler av landet. Mammapolitiet har blitt ekstremt, om man er uenig går man til BV. Resultatet er liv som går i knas, og at man tar BV's fokus fra de sakene som faktisk er viktige. Konsekvensene er store, BV er heller ikke ufeilbarlig, og samtidig tror folk at man faktisk har gjort noe galt. Det er ikke alltid tilfelle. Jeg ble meldt av noen som jeg trodde var venner. Det var noen forjævlige måneder. Fra første brev kom, hvor det kun står at det blir opprettet sak, intet annet, ingen kontaktinfo, nada, går det en måneds tid før du får vite hva det gjelder (får de fleste, gjelder ikke hastesaker naturligvis). Barnevernet er subjektivt, og det har ekstremt mye å si hvem du får til saksbehandlere. Mine løy, ga meg ikke papirer jeg hadde bedt om flere ganger og brøt taushetsplikten. Jeg ble aldri på noe tidspunkt opplyst om mine rettigheter. Plutselig hørte jeg ikke noe mer, før jeg tok mot til meg og ringte selv. Nå ble saken heldigvis henlagt, og jeg fikk tilogmed unnskyldning fra saksbehandler, det burde aldri vært opprettet sak, bekymringsmeldingen var en blanding av oppspinn, overdrivelser og misforståelser. Selv om saken ble henlagt, er resultatet at min selvtillit som mor er helt ødelagt. Jeg har mistet noen jeg trodde var venner, slik at jeg sitter alene. Jeg har en helsesøster som nå bruker enhver anledning til å fiske etter "bevis". Jeg er blitt redd for å være ute blant andre med mitt barn; jeg er redd for at det skal skje igjen. Og jeg tør ikke fortelle, annet enn til de jeg kjenner godt. Jeg sitter og lyver i selskap, fordi mange syns det er morsomt å spøke med barneoppdragelse osv. Jeg har gått ned mange kilo, sliter med søvn og konsentrasjon. Selvfølgelig skal man melde ved alvorlige mistanker. Men det er lov å bruke hodet. Ser du en sliten alenemor, så kanskje inviter henne på middag? Er det andre rundt barnet du er bekymret for som kanskje vet mye mer enn du? Har du kun erfaring med eget barn, husk at ingen barn er like. Litt medmenneskelighet rekker ofte mye lengre enn den lettvinte løsningen å melde til BV.
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #2 Skrevet 3. februar 2015 Virkelig? Er du sur for at bv undersøker en sak når de får melding? Merkelig... Og om dette har gjort noe med din selvtillit som mor så sier jo det litt om at alt kanskje ikke er så bra? De fleste gode mødre er ofte veldig trygge på seg selv i morsrollen fordi man VET at man gjør alt rett. Anonymous poster hash: 91aeb...613
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #3 Skrevet 3. februar 2015 Det er selvsagt lett å skjønne din side av saken. Men lista for å melde fra skal ikke være skyhøy. Hvis man mistenker at et barn utsettes for omsorgssvikt, så skal det meldes i fra. Det er bedre at en uskyldig voksen føler seg overkjørt enn at et barn fortsetter å leve under dårlige omsorgsforhold. Anonymous poster hash: 42dfa...830
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #4 Skrevet 3. februar 2015 Virkelig? Er du sur for at bv undersøker en sak når de får melding? Merkelig... Og om dette har gjort noe med din selvtillit som mor så sier jo det litt om at alt kanskje ikke er så bra? De fleste gode mødre er ofte veldig trygge på seg selv i morsrollen fordi man VET at man gjør alt rett. Anonymous poster hash: 91aeb...613 At man er god til noe betyr da ikke automatisk at man har selvtillit på området. Ingen gjør dessuten alt rett. Anonymous poster hash: ac868...c76
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #5 Skrevet 3. februar 2015 Virkelig? Er du sur for at bv undersøker en sak når de får melding? Merkelig... Og om dette har gjort noe med din selvtillit som mor så sier jo det litt om at alt kanskje ikke er så bra? De fleste gode mødre er ofte veldig trygge på seg selv i morsrollen fordi man VET at man gjør alt rett. Anonymous poster hash: 91aeb...613 At man er god til noe betyr da ikke automatisk at man har selvtillit på området. Ingen gjør dessuten alt rett. Anonymous poster hash: ac868...c76 Jeg har svart over, og mener at det er viktigere å ta hensyn til barn og foreldre. Men du har rett i at man kan få selvtilliten knust av noe slikt. Jeg opplevde en veldig vanskelig runde i retten med barnefar (barnevernet var ikke koblet inn), der jeg ble fremstilt som en veldig dårlig mor. Sakkyndig vurderte oss og fant ingen holdepunkter for det han sa, og jeg vant saken. Likevel satt det å bli betvilt som mor i meg i flere år etterpå. Men, selv om det er slik, så må barna likevel gå først. Men selvsagt skal man ikke melde fra hvis man ikke faktisk er bekymret! Anonymous poster hash: 42dfa...830
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #6 Skrevet 3. februar 2015 Jeg har en annen opplevelse enn deg. Her ble min mann meldt til bv, vi vet ikke hvem som gjorde det, men vi har våre mistanker. Personen sa i allefall til bv at min mann brukte narkotika. Vi fikk brev en torsdag om at bv hadde mottat bekymringsmelding og at de kom til å opprette sak. Og dato for når vi skulle ha møte med dem. Min mann ringte bv når han hadde lest brevet. Han fikk da vite hvorfor han var blitt meldt. Han ringte meg og vi gikk rett til legen for å ta blodprøve for å bevise at det ikke var narkotika i blodet. Når vi kom på møte med bv var det to stk der. Vi ga de papirene fra legen hvor det stod at det ikke var narkotika i blodet vårt. De stilte noen spørsmål og vi hadde en veldig god tone med de. Min mann sa også at han ukentlig kunne ta blodprøver hos legen for å bevise at han ikke brukte stoff. De sa de ikke kunne kreve det, var visst bare politiet. Men de var veldig hyggelige, vi var helt åpen og hadde en god tone. De sa de gjerne ville møte barna og vi sa det var her greit. 3 dager senere ringte saksbehandleren og sa det ikke var nødvendig å møte barna fordi de henla saken. Verken jeg eller mannen har brukt narkotika. Jeg var aldri nervøs foran møte fordi jeg vet jeg er en god mor og min mann er en god far. Og barna våre har det veldig godt. Anonymous poster hash: fd5a6...8f3
SnartMamma? Skrevet 3. februar 2015 Forfatter #7 Skrevet 3. februar 2015 Men, selv om det er slik, så må barna likevel gå først. Men selvsagt skal man ikke melde fra hvis man ikke faktisk er bekymret! Anonymous poster hash: 42dfa...830 Siste setningen der ja. Mange virker ikke å skjønne den forskjellen.
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #8 Skrevet 3. februar 2015 Jeg kan fortelle deg min historie jeg da... Jeg ble låst inne i kjelleren, slått, truet, sparket, stengt ute uten klær, kastet øks etter, for ikke å snakke om den psykiske mishandlingen. Vi vokste opp i en søppelhaug, med avføring og urin etter hunder, katter og kaniner i hele huset, søppel over alt, lite mat og ingen annen mulighet til å vaske klær enn i kjøkkenvasken. Min mor var i barnevernets søkelys flere ganger, men snodde seg unna på grunn av svært slett saksbehandling. Jeg kunne lett vært et av de barna som havner i media etter å ha blitt drept av foreldrene. Hvorfor slapp hun unna? Fordi folk lukket øynene. Det er alltid lettere å tro at noen andre tar ansvar. Fordi barnevernet henla for tidlig. Fordi ingen tenker at sånt skjer her, på min vakt, hos min nabo... Det eksisterer mange sånne barn. Det minste vi kan gjøre for å hjelpe er å tipse barnevernet, og så må vi kunne stole på at barnevernet faktisk sjekker. Jeg fikk barndommen min fullstendig ødelagt fordi barnevernet ikke sjekket skikkelig. Det provoserer meg enormt at noen stakkarslige voksne mennesker skal sutre over sine sjelelige sår når barnevernet faktisk gjør jobben sin og forsikrer seg om at barna har det bra! Anonymous poster hash: 68820...04e
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #9 Skrevet 3. februar 2015 Jeg ble også meldt til barnevernet for noen år siden. Meldingen var full av feil og mange misforståelser, men siden meldingen kom fra helsestasjonen ble den tatt veldig alvorlig. Mitt barn var under utredning og jeg var syk selv, så vi hadde uten tvil utfordringer. Jeg innså det selv også, hadde faktisk prøvd å få hjelp av nettopp barnevernet selv, men fått avslag... Men så kom altså denne meldingen, det snudde totalt opp ned på livet vårt! Det nyttet ikke hva barnehage, lege, familie eller jeg selv sa. pga hva denne ene helsesøsteren hadde skrevet - basert på EN time hos henne, og ting hun missforsto til de grader og resten virket det som hun bare diktet opp. Barnevernet gjorde livet mitt virkelig surt. Hele 3 ganger fikk jeg "tilbud om omsorgsovertagelse" Dvs de hadde ikke nok til at de kunne "ta" barnet mitt, men de ville jeg skulle gi omsorgen fra meg frivillig. Jeg nektet selvfølgelig, prøvde å spørre etter avlastning, støttekontakt og HJELP slik at jeg bedre kunne kunne takle tøffe dager. Dette ble avslått. Eneste "tilbudet" jeg fikk var fosterhjem... Jeg fikk advokat, vi kjempet en tung kamp. samtidig som barnet mitt ble utredet. Tilslutt fikk barnet mitt en autismediagnose. På diagnosemøtet var også barnevernet tilstedte. Utreder var ikke nådig i sin kritikk, og BV fikk virkelig passet påskrevet! Saken ble henlagt og jeg fikk en unnskyldning fra banevernet Av kommunen fikk vi avlastning og støttekontakt. Barnet mitt fikk også god oppfølging i barnehage og senere skole. vi har det knall bra nå men gud fader, selvtilliten fikk seg en god knekk!! Jeg er fortsatt livende redd for å bli meldt til barnevernet... Anonymous poster hash: 7ae76...087
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #10 Skrevet 3. februar 2015 Jeg kan fortelle deg min historie jeg da... Jeg ble låst inne i kjelleren, slått, truet, sparket, stengt ute uten klær, kastet øks etter, for ikke å snakke om den psykiske mishandlingen. Vi vokste opp i en søppelhaug, med avføring og urin etter hunder, katter og kaniner i hele huset, søppel over alt, lite mat og ingen annen mulighet til å vaske klær enn i kjøkkenvasken. Min mor var i barnevernets søkelys flere ganger, men snodde seg unna på grunn av svært slett saksbehandling. Jeg kunne lett vært et av de barna som havner i media etter å ha blitt drept av foreldrene. Hvorfor slapp hun unna? Fordi folk lukket øynene. Det er alltid lettere å tro at noen andre tar ansvar. Fordi barnevernet henla for tidlig. Fordi ingen tenker at sånt skjer her, på min vakt, hos min nabo... Det eksisterer mange sånne barn. Det minste vi kan gjøre for å hjelpe er å tipse barnevernet, og så må vi kunne stole på at barnevernet faktisk sjekker. Jeg fikk barndommen min fullstendig ødelagt fordi barnevernet ikke sjekket skikkelig. Det provoserer meg enormt at noen stakkarslige voksne mennesker skal sutre over sine sjelelige sår når barnevernet faktisk gjør jobben sin og forsikrer seg om at barna har det bra! Anonymous poster hash: 68820...04e Forferdelig å høre om din oppvekst, kan ikke vært lett. Men regner med dette er noen år siden? Tror det HI mener er at trenden nesten er helomvendt nå. Før var det aalt for stor terskel for å melde, nå er vi kanskje for ukritiske. Er det noe vi kan gjøre for de menneskene som sliter? Annet enn å kvittere for vår egen samvittighet ved å melde bekymring til bv. Anonymous poster hash: 8378d...cbc
SnartMamma? Skrevet 3. februar 2015 Forfatter #11 Skrevet 3. februar 2015 Jeg kan fortelle deg min historie jeg da... Jeg ble låst inne i kjelleren, slått, truet, sparket, stengt ute uten klær, kastet øks etter, for ikke å snakke om den psykiske mishandlingen. Vi vokste opp i en søppelhaug, med avføring og urin etter hunder, katter og kaniner i hele huset, søppel over alt, lite mat og ingen annen mulighet til å vaske klær enn i kjøkkenvasken. Min mor var i barnevernets søkelys flere ganger, men snodde seg unna på grunn av svært slett saksbehandling. Jeg kunne lett vært et av de barna som havner i media etter å ha blitt drept av foreldrene. Hvorfor slapp hun unna? Fordi folk lukket øynene. Det er alltid lettere å tro at noen andre tar ansvar. Fordi barnevernet henla for tidlig. Fordi ingen tenker at sånt skjer her, på min vakt, hos min nabo... Det eksisterer mange sånne barn. Det minste vi kan gjøre for å hjelpe er å tipse barnevernet, og så må vi kunne stole på at barnevernet faktisk sjekker. Jeg fikk barndommen min fullstendig ødelagt fordi barnevernet ikke sjekket skikkelig. Det provoserer meg enormt at noen stakkarslige voksne mennesker skal sutre over sine sjelelige sår når barnevernet faktisk gjør jobben sin og forsikrer seg om at barna har det bra! Anonymous poster hash: 68820...04e Da burde noen ha sett noe? Som jeg skrev i HI, man skal selvfølgelig bry seg om det er alvorlig. Trist å høre at ingen så deg. Jeg ble i bunn og grunn meldt fordi jeg "var sliten, og de aldri ville klare å være alene med barn". Utifra omfang skjønner jeg at BV måtte sjekke, det er ikke de jeg er mest bitter på, på tross av behandlingen jeg fikk der.
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #12 Skrevet 3. februar 2015 Jeg kan fortelle deg min historie jeg da... Jeg ble låst inne i kjelleren, slått, truet, sparket, stengt ute uten klær, kastet øks etter, for ikke å snakke om den psykiske mishandlingen. Vi vokste opp i en søppelhaug, med avføring og urin etter hunder, katter og kaniner i hele huset, søppel over alt, lite mat og ingen annen mulighet til å vaske klær enn i kjøkkenvasken. Min mor var i barnevernets søkelys flere ganger, men snodde seg unna på grunn av svært slett saksbehandling. Jeg kunne lett vært et av de barna som havner i media etter å ha blitt drept av foreldrene. Hvorfor slapp hun unna? Fordi folk lukket øynene. Det er alltid lettere å tro at noen andre tar ansvar. Fordi barnevernet henla for tidlig. Fordi ingen tenker at sånt skjer her, på min vakt, hos min nabo... Det eksisterer mange sånne barn. Det minste vi kan gjøre for å hjelpe er å tipse barnevernet, og så må vi kunne stole på at barnevernet faktisk sjekker. Jeg fikk barndommen min fullstendig ødelagt fordi barnevernet ikke sjekket skikkelig. Det provoserer meg enormt at noen stakkarslige voksne mennesker skal sutre over sine sjelelige sår når barnevernet faktisk gjør jobben sin og forsikrer seg om at barna har det bra! Anonymous poster hash: 68820...04e Da burde noen ha sett noe? Som jeg skrev i HI, man skal selvfølgelig bry seg om det er alvorlig. Trist å høre at ingen så deg. Jeg ble i bunn og grunn meldt fordi jeg "var sliten, og de aldri ville klare å være alene med barn". Utifra omfang skjønner jeg at BV måtte sjekke, det er ikke de jeg er mest bitter på, på tross av behandlingen jeg fikk der. Alle så at noe var galt, og ingen sa noe. Allikevel ble barnevernet koblet inn av politiet to ganger, men de nøyde seg med en samtale med min mor før de henla. Selvfølgelig skal man ikke melde for hevn eller tull, men allikevel heller en gang for mye enn en gang for lite. Anonymous poster hash: 68820...04e
SnartMamma? Skrevet 3. februar 2015 Forfatter #13 Skrevet 3. februar 2015 Jeg kan fortelle deg min historie jeg da... Jeg ble låst inne i kjelleren, slått, truet, sparket, stengt ute uten klær, kastet øks etter, for ikke å snakke om den psykiske mishandlingen. Vi vokste opp i en søppelhaug, med avføring og urin etter hunder, katter og kaniner i hele huset, søppel over alt, lite mat og ingen annen mulighet til å vaske klær enn i kjøkkenvasken. Min mor var i barnevernets søkelys flere ganger, men snodde seg unna på grunn av svært slett saksbehandling. Jeg kunne lett vært et av de barna som havner i media etter å ha blitt drept av foreldrene. Hvorfor slapp hun unna? Fordi folk lukket øynene. Det er alltid lettere å tro at noen andre tar ansvar. Fordi barnevernet henla for tidlig. Fordi ingen tenker at sånt skjer her, på min vakt, hos min nabo... Det eksisterer mange sånne barn. Det minste vi kan gjøre for å hjelpe er å tipse barnevernet, og så må vi kunne stole på at barnevernet faktisk sjekker. Jeg fikk barndommen min fullstendig ødelagt fordi barnevernet ikke sjekket skikkelig. Det provoserer meg enormt at noen stakkarslige voksne mennesker skal sutre over sine sjelelige sår når barnevernet faktisk gjør jobben sin og forsikrer seg om at barna har det bra! Anonymous poster hash: 68820...04e Da burde noen ha sett noe? Som jeg skrev i HI, man skal selvfølgelig bry seg om det er alvorlig. Trist å høre at ingen så deg. Jeg ble i bunn og grunn meldt fordi jeg "var sliten, og de aldri ville klare å være alene med barn". Utifra omfang skjønner jeg at BV måtte sjekke, det er ikke de jeg er mest bitter på, på tross av behandlingen jeg fikk der. Alle så at noe var galt, og ingen sa noe. Allikevel ble barnevernet koblet inn av politiet to ganger, men de nøyde seg med en samtale med min mor før de henla. Selvfølgelig skal man ikke melde for hevn eller tull, men allikevel heller en gang for mye enn en gang for lite. Anonymous poster hash: 68820...04e Så vidt jeg vet er ting stort sett annerledes nå, nettopp fordi folk melder for hevn/tull, som tar fokus og ressurser fra de viktige sakene. Som sagt, vi hører bare om de sakene der det går galt i media. Mange (ikke alle) er gamle, og det har vært opptil flere endringer av rutiner mm. siden. Men vi hører ikke om alle oss andre, fordi man tør ikke. "En gang for mye" har blitt dratt altfor langt, nettopp fordi den generelle befolkning ikke hører om annet enn ekstremsaker.
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #14 Skrevet 3. februar 2015 Jeg kan fortelle deg min historie jeg da... Jeg ble låst inne i kjelleren, slått, truet, sparket, stengt ute uten klær, kastet øks etter, for ikke å snakke om den psykiske mishandlingen. Vi vokste opp i en søppelhaug, med avføring og urin etter hunder, katter og kaniner i hele huset, søppel over alt, lite mat og ingen annen mulighet til å vaske klær enn i kjøkkenvasken. Min mor var i barnevernets søkelys flere ganger, men snodde seg unna på grunn av svært slett saksbehandling. Jeg kunne lett vært et av de barna som havner i media etter å ha blitt drept av foreldrene. Hvorfor slapp hun unna? Fordi folk lukket øynene. Det er alltid lettere å tro at noen andre tar ansvar. Fordi barnevernet henla for tidlig. Fordi ingen tenker at sånt skjer her, på min vakt, hos min nabo... Det eksisterer mange sånne barn. Det minste vi kan gjøre for å hjelpe er å tipse barnevernet, og så må vi kunne stole på at barnevernet faktisk sjekker. Jeg fikk barndommen min fullstendig ødelagt fordi barnevernet ikke sjekket skikkelig. Det provoserer meg enormt at noen stakkarslige voksne mennesker skal sutre over sine sjelelige sår når barnevernet faktisk gjør jobben sin og forsikrer seg om at barna har det bra! Anonymous poster hash: 68820...04e Da burde noen ha sett noe? Som jeg skrev i HI, man skal selvfølgelig bry seg om det er alvorlig. Trist å høre at ingen så deg. Jeg ble i bunn og grunn meldt fordi jeg "var sliten, og de aldri ville klare å være alene med barn". Utifra omfang skjønner jeg at BV måtte sjekke, det er ikke de jeg er mest bitter på, på tross av behandlingen jeg fikk der. Alle så at noe var galt, og ingen sa noe. Allikevel ble barnevernet koblet inn av politiet to ganger, men de nøyde seg med en samtale med min mor før de henla. Selvfølgelig skal man ikke melde for hevn eller tull, men allikevel heller en gang for mye enn en gang for lite. Anonymous poster hash: 68820...04e Så vidt jeg vet er ting stort sett annerledes nå, nettopp fordi folk melder for hevn/tull, som tar fokus og ressurser fra de viktige sakene. Som sagt, vi hører bare om de sakene der det går galt i media. Mange (ikke alle) er gamle, og det har vært opptil flere endringer av rutiner mm. siden. Men vi hører ikke om alle oss andre, fordi man tør ikke. "En gang for mye" har blitt dratt altfor langt, nettopp fordi den generelle befolkning ikke hører om annet enn ekstremsaker. Ja, det er noen som melder for tull, men samtidig er et altfor mange som ikke melder i fra. Se på Christoffer-saken. Eller gutten som døde i sommer. Anonymous poster hash: 6efe2...264
SnartMamma? Skrevet 3. februar 2015 Forfatter #15 Skrevet 3. februar 2015 Jeg kan fortelle deg min historie jeg da... Jeg ble låst inne i kjelleren, slått, truet, sparket, stengt ute uten klær, kastet øks etter, for ikke å snakke om den psykiske mishandlingen. Vi vokste opp i en søppelhaug, med avføring og urin etter hunder, katter og kaniner i hele huset, søppel over alt, lite mat og ingen annen mulighet til å vaske klær enn i kjøkkenvasken. Min mor var i barnevernets søkelys flere ganger, men snodde seg unna på grunn av svært slett saksbehandling. Jeg kunne lett vært et av de barna som havner i media etter å ha blitt drept av foreldrene. Hvorfor slapp hun unna? Fordi folk lukket øynene. Det er alltid lettere å tro at noen andre tar ansvar. Fordi barnevernet henla for tidlig. Fordi ingen tenker at sånt skjer her, på min vakt, hos min nabo... Det eksisterer mange sånne barn. Det minste vi kan gjøre for å hjelpe er å tipse barnevernet, og så må vi kunne stole på at barnevernet faktisk sjekker. Jeg fikk barndommen min fullstendig ødelagt fordi barnevernet ikke sjekket skikkelig. Det provoserer meg enormt at noen stakkarslige voksne mennesker skal sutre over sine sjelelige sår når barnevernet faktisk gjør jobben sin og forsikrer seg om at barna har det bra! Anonymous poster hash: 68820...04e Da burde noen ha sett noe? Som jeg skrev i HI, man skal selvfølgelig bry seg om det er alvorlig. Trist å høre at ingen så deg. Jeg ble i bunn og grunn meldt fordi jeg "var sliten, og de aldri ville klare å være alene med barn". Utifra omfang skjønner jeg at BV måtte sjekke, det er ikke de jeg er mest bitter på, på tross av behandlingen jeg fikk der. Alle så at noe var galt, og ingen sa noe. Allikevel ble barnevernet koblet inn av politiet to ganger, men de nøyde seg med en samtale med min mor før de henla. Selvfølgelig skal man ikke melde for hevn eller tull, men allikevel heller en gang for mye enn en gang for lite. Anonymous poster hash: 68820...04e Så vidt jeg vet er ting stort sett annerledes nå, nettopp fordi folk melder for hevn/tull, som tar fokus og ressurser fra de viktige sakene. Som sagt, vi hører bare om de sakene der det går galt i media. Mange (ikke alle) er gamle, og det har vært opptil flere endringer av rutiner mm. siden. Men vi hører ikke om alle oss andre, fordi man tør ikke. "En gang for mye" har blitt dratt altfor langt, nettopp fordi den generelle befolkning ikke hører om annet enn ekstremsaker. Ja, det er noen som melder for tull, men samtidig er et altfor mange som ikke melder i fra. Se på Christoffer-saken. Eller gutten som døde i sommer. Anonymous poster hash: 6efe2...264 Hvor det var reelle tegn til at noe var galt. Og da skal man melde fra. Har ikke sagt noe annet, og det er ikke det jeg kritiserer.
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #16 Skrevet 3. februar 2015 Jeg har stor sympati med deg HI, og er til dels enig i at mange melder for mye rart. Det har utviklet seg slik at det nærmest bare er en måte å oppdra barn på, og hvis man avviker fra dette, bør man meldes. Samfunnet bør være åpent for at det er mange, gode måter å være foreldre på! Anonymous poster hash: 99780...9fd
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #17 Skrevet 3. februar 2015 Jeg sitter under "etterforsking" av barnevernet nå, en situasjon jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme opp i, dette etter at jeg og barna kom på krisesenter pga av min mann gjennom 10 år, psykisk syk til slutt nådde dead end. Han har brukt mer eller mindre all sin energi på å sverte meg, har fortalt "alle" at jeg har et rusproblem - bullshit, det ble da opprettet såkalt 4.12 vedtak. Jeg har hele veien hatt et godt samarbeid med bvt. Kjører pliktskyldigst over til legekontoret i lunsjen når jeg er på jobb for å tisse på et glass som en simpel kriminell. Men jeg vet at det ikke er noe feil her, men det var galt av meg å være med mannen så lenge, men jeg følte meg truet til det. Skole, barnehage, helsestasjon, familievernkontoret har ingenting å tilføye, jeg ber ikke en gang om innsyn i dokumentene men får det bare oversendt til bistandsadvokaten min (som jeg har pga. Familievoldsiktelsen mot min samboer) eneste jeg syns er trist er at jeg føler vi tar opp ressursene for de som faktisk trenger hjelp. Men er alikevel takknemlig fordi det kan være greit å ha med seg i en evt. Rettsak (far har truet med å stevne meg, og det allerede før etterforskningen er ferdig - knivtrusler og skadeverk) ikke alle som er under barnevernet trenger å være der, alikevel føler jeg det er stigmatiserende, men velger å være relativt åpen mot arbeidsgiver og perifere omgangskrets) Anonymous poster hash: 252c7...408
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #18 Skrevet 3. februar 2015 Jeg vart trua fra 1 ansatt ved barneskulen vedr barnevernet. jeg gidder ikkje og skrive korfor men BUP og ppt er ikkje enige kva skulen har gjort mot meg. Anonymous poster hash: ea5e3...d23
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #19 Skrevet 3. februar 2015 Poenget mitt (jeg med den voldelige mora) er at det selvsagt er galt å melde for hevn eller andre "uredelige" motiv, men er man reelt bekymret så skal man melde! Uansett om det kanskje viser seg å være "ingenting". Hvis hver enkelt sitter og tenker at "det er sikkert en enkeltepisode" og lar være å melde, får ikke barnevernet anledning til å danne seg noe bilde av situasjonen. Når folk melder sin bekymring - uansett hvor liten og bagatellmessig bekymringen kan virke - er det barnevernets oppgave å sile ut hvilke bekymringer man bør ta en titt på og hvilke som kan arkiveres. Man skal ikke la være å melde hvis man er bekymret, av hensyn til at man kan komme til å tråkke en sart mor på tærne hvis det viser seg at alt er greit. Anonymous poster hash: 68820...04e
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #20 Skrevet 3. februar 2015 Det er ubehagelig for voksne å bli meldt til barnevernet. Det takler man. Barn takler ikke å bli utsatt for omsorgssvikt. Noen ganger tar melder feil. Det er ubehagelig for melder. Det takler man. Barn som blir utsatt for omsorgssvikt takler ikke å vente. Risikoen er større for barna enn det er for oss voksne. Derfor skal man melde fra når man er bekymret. Man trenger ikke vite 100% eller leke Frøken Detektiv på egen hånd. Anonymous poster hash: fbce3...dc2
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #21 Skrevet 3. februar 2015 Jeg var et barn som burde vært sett.. Mine brødre og.. Foreldrene våre ble meldt 3 ganger, (1gang av meg selv pga av mindre søsken fremdeles hjemme) men hver gang ble det henlagt.. Hver henleggelsen tok et til bit av barndommen vår. Vi kunne hatt det bedre, jeg er sikker. Både familie, skole, barnevern, venner av familien og naboer så en annen vei. Jeg ble sett på som et vanskelig barn, men er det rart egentlig? Tror de aller fleste barn som vokser opp i alkoholisme, psykisk terror, fester, sexfester, skitt, rot og null hygiene blir litt vanskelige. Som aldri ble elsket, og som måtte rydde i flasker og kondomer om morgenen før jeg gikk på skolen. Jeg er ferdig med barndommen, jeg har ryddet i skapet mitt. Men ene bror min sliter med narkotika, en annen har alkoholsyndrom. Jeg er deres støtte i livet, og det gjør jeg med glede. Og de vet, at om de mot formodning får barn en gang kommer jeg til å følge de med angusøyne og kommer ikke til å gi noen slakk i forhold til mine tantebarn. Det jeg vil frem til er at det meldes for lite, det er barn som har det vondt som ingen ser skikkelig. Og om noen melder meg skal jeg stå å ta i mot BV og vise de alt de vil se. For om jeg gjør noe graverende feil trenger jeg veiledning. Anonymous poster hash: 13fe8...dee
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #22 Skrevet 3. februar 2015 Poenget mitt (jeg med den voldelige mora) er at det selvsagt er galt å melde for hevn eller andre "uredelige" motiv, men er man reelt bekymret så skal man melde! Uansett om det kanskje viser seg å være "ingenting". Hvis hver enkelt sitter og tenker at "det er sikkert en enkeltepisode" og lar være å melde, får ikke barnevernet anledning til å danne seg noe bilde av situasjonen. Når folk melder sin bekymring - uansett hvor liten og bagatellmessig bekymringen kan virke - er det barnevernets oppgave å sile ut hvilke bekymringer man bør ta en titt på og hvilke som kan arkiveres. Man skal ikke la være å melde hvis man er bekymret, av hensyn til at man kan komme til å tråkke en sart mor på tærne hvis det viser seg at alt er greit. Anonymous poster hash: 68820...04e Selvfølgelig skal man melde hvis man er bekymret, men det er teit å bli bekymret for hver minste ting man er uenig i. Som hvis man f.eks. observerer at et barn får en brødskive med nugatti eller får være oppe en time lenger på kvelden enn ens egne barn. Noen synes jo til og med det er heeelt krise om man har full plass til ungene i bhg fordi man må jobbe, siden de selv velger annerledes. Tenk om de skulle sende bekymringsmelding på alle som gjør det. Anonymous poster hash: ac868...c76
Iiiiik Skrevet 3. februar 2015 #23 Skrevet 3. februar 2015 (endret) Hvor har dere det fra at det er mange hevngjerrige privatpersoner som melder bekymring til barneverntjenesten? Slik jeg leser statistikken fra SSB, er det kun 5% av meldingene som kommer fra private. Vil tro at mange av disse er reelle. Ut fra eget kjennskap til barnevernet mener jeg det fremdeles er et langt større problem at det ikke meldes bekymring når det burde vært gjort, enn det motsatte. Antallet meldinger fra offentlige instanser har økt ganske mye de siste årene, men særlig barnehage og helsestasjon har over tid vært kritisert for manglende meldingskultur og dette fokuset har medført flere bekymringsmeldinger fra dem som treffer de minste barna. Jeg mener det er positivt. Statistikk: http://www.ssb.no/barneverng/ Endret 3. februar 2015 av Iiiiik
mamma til adhd gutt<3 Skrevet 3. februar 2015 #24 Skrevet 3. februar 2015 Vi har blitt meldt 2 ganger, ene gang anonymt med masse tull og svada... Andre gang av skolen pga barnets uttalelser . Begge ble henlagt og føler vi hadde ett fantastisk samarbeid med bv og ble godt tatt i mot . Jeg mener personlig at det er forjævlig med folk som melder folk på tull og tøys og ting som ikke er rotfestet i virkeligheten . Man SKAL derimot melde om man har reel bekymring for ett barn. Har man ikke noe å frykte er en slik undersøkelse kjedelig og kan være utfordrende men ikke verre enn at man fint kommer gjennom det. Viktig å huske at de er til for barn og at det er ett viktig og seriøst organ. Det er synd det ligger så mye tabu rundt det å ha blitt undersøkt av bv, slikt kan faktisk skje alle.
Anonym bruker Skrevet 3. februar 2015 #25 Skrevet 3. februar 2015 Hvor har dere det fra at det er mange hevngjerrige privatpersoner som melder bekymring til barneverntjenesten? Slik jeg leser statistikken fra SSB, er det kun 5% av meldingene som kommer fra private. Vil tro at mange av disse er reelle. Ut fra eget kjennskap til barnevernet mener jeg det fremdeles er et langt større problem at det ikke meldes bekymring når det burde vært gjort, enn det motsatte. Antallet meldinger fra offentlige instanser har økt ganske mye de siste årene, men særlig barnehage og helsestasjon har over tid vært kritisert for manglende meldingskultur og dette fokuset har medført flere bekymringsmeldinger fra dem som treffer de minste barna. Jeg mener det er positivt. Statistikk: http://www.ssb.no/barneverng/ Og i disse prosentene ligger også foreldre som melder seg selv - dvs. som tar kontakt på eget initiativ Anonymous poster hash: fbce3...dc2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå