Kunsten å si nei. Føler livet mitt bare er mas og stress.

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som ikke klarer å sette grenser og dette slår virkelig tilbake på meg om dagen. Nyttig idiot er vel riktig beskrivelse.

 

På jobben har jeg en ganske stor arbeidsmengde. Det har økt jevnt siden jeg startet. Siden jeg kan det og ikke kollegaene mine har sjefen veldig lett for å bare spørre, kan du fikse det? Oppgavene er i utgangspunktet ikke store i seg selv, men siden andre ikke har gjort forarbeidet skikkelig, blir det ganske omfattende. Jeg går også ofte ansvar for å lære opp nye. Har skiftet jobb tidligere for å få en mindre krevende jobb, men havner så altfor fort tilbake i samme situasjon. Tydeligvis.

 

Hjemme har jeg hovedansvar, vi har flere barn og i tillegg et barn med handikap.

 

Jeg blir alltid så overrasket over at ikke en sjef som delegere ser at en får over det dobbelte av arbeidsmengden til en annen. Jeg synes egentlig det ikke er riktig at jeg skal være nødt til å si, nå må dette slutte å gi meg alle oppgavene, dere må gjøre noe av dette selv og. Det ligger bare ikke i min natur. Jeg forsøkte å si i fra her om dagen. Da sov jeg nesten ikke nettene før. Gruet sånn fordi jeg synes det er så ubehagelig.

 

Nå er jeg så sliten etter jobb at jeg knapt klarer enkle oppgaver som å handle mat. Jeg glemmer mye, har vondt i hodet og magen konstant. Har bare lyst til å legge meg i senga og bli der et år eller to.

 

Hvordan lære seg å sette grenser uten at det tærer og river i meg både i forkant og etterkant fordi det føles så ekkelt og jeg føler meg så mislykket som ikke takler alle forventingene.

 

Anonymous poster hash: 52cae...be4

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Du må lære deg og sette grenser! ASAP! Ellers ender du med å gå på en kræsj, og det skal jeg love deg ingen er tjent med!

 

Jeg har vært syk i over to år nå. Gikk vel på en smell. Er et ja-menneske og hadde veldig stor kapasitet. Trodde jeg. Tre barn, jobb, venner etc. Tok på meg altfor mye.

 

Angrer som en hund på at jeg ikke lyttet til kroppens signaler tidligere. Nå er jeg så redusert at jeg knapt orker noen ting.

 

Jobber en dag i uken, og klamrer meg til den dagen, fordi den får meg til å føle meg noenlunde normal. De andre dagene ligger jeg på sofaen og sover. Jeg tåler stress ekstremt dårlig, da går jeg på en smell og kan risikere å bli sengeliggende i flere dager.

 

Dette er kroppens måte i si fra på!

 

Jeg synes det er ekstremt trist at jeg ikke orker å finne på noe med barna mine i helgene. Føler jeg går glipp av den dyrebare barndommen deres.

 

Det er først nå jeg har begynt å sette grenser for meg selv. Synd jeg måtte bli så syk før jeg klarte det.

 

Har et håp om å bli helt frisk igjen, men vet sannelig ikke hvor lang tid det vil ta.

 

Jeg vet ikke hvordan du kan lære deg å sette grenser, siden jeg ikke klarte det tidsnok selv. Ville bare si at du må gjøre det NÅ! Før det er for sent...!

 

Lykke til! Vet du kan klare det! :-)

 

Anonymous poster hash: fc80d...17d

[Anonym bruker]

Jeg må si fra på jobben min om slike ting ca. 2 ganger i året og sjefen sier det skal bli bedre, men etter noen uker sklir det ut igjen.

Dette syns også jeg er veldig slitsomt for jeg som deg HI må virkelig manne meg opp for å tørre å si fra og når det ikke hjelper blir det bare verre for hver gang.

Vurderer nå igjen å skifte jobb.

 

At de ikke kan se at de vil miste viktige ansatte når de holder på slik.

 

Når jeg har sluttet i jobber tidligere blir de alltid lei seg og sier de ikke vet hvordan de skal klare seg uten men. Det jeg da ikke skjønner er hvorfor de driver folk ut med å lesse på de alt for mye som ikke er en del av jobbe

Sjefen min nå har sagt en del ganger at jeg aldri må slutte, men kjenner det er like før nå. Sjekker ledige stillinger.

Anonymous poster hash: 4d5ad...ec3

[Anonym bruker]

 

Jeg må si fra på jobben min om slike ting ca. 2 ganger i året og sjefen sier det skal bli bedre, men etter noen uker sklir det ut igjen.

Dette syns også jeg er veldig slitsomt for jeg som deg HI må virkelig manne meg opp for å tørre å si fra og når det ikke hjelper blir det bare verre for hver gang.

Vurderer nå igjen å skifte jobb.

 

At de ikke kan se at de vil miste viktige ansatte når de holder på slik.

 

Når jeg har sluttet i jobber tidligere blir de alltid lei seg og sier de ikke vet hvordan de skal klare seg uten men. Det jeg da ikke skjønner er hvorfor de driver folk ut med å lesse på de alt for mye som ikke er en del av jobbe

Sjefen min nå har sagt en del ganger at jeg aldri må slutte, men kjenner det er like før nå. Sjekker ledige stillinger.

 

Anonymous poster hash: 4d5ad...ec3

Kjenner meg så godt igjen, ser på jobb selv om dagen. Det er jo synd fordi jeg trives jo egentlig med jobben og kollegaene. Det er bare det som du og skriver om at det alltid sklir ut med oppgaver.

 

Skal prøve å høre på det hun over her skriver. Det traff meg skikkelig, for jeg ser jo hvilken retning det går om dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 52cae...be4

[Himmel og hav]

Først og fremst: Et nei er bare et nei. Det sier ikke noe mer om deg som person enn det et ja gjør.

 

I forhold til jobb, så sier det noe om arbeidskapasiteten din. Om du synes det er vanskelig å si "nei, det kan jeg ikke ta på meg", så kan du f.eks si til sjefen når han/hun kommer og vil legge noe over på deg: "Jeg kan godt gjøre det, men da må jeg la være å gjøre noe annet. Dette er arbeidsoppgavene mine denne uka/dagen. Hvilken er du komfortabel med at blir lagt bort, eller hvilken kan du gi til noen andre?" Da sier du ikke nei, men du viser tydelig fram at det ikke bare er å øse på med oppgaver. 

 

Du synes det er ubehagelig å si nei. Been there, done that. Det er vrient de første gangene, men så vil du antagelig oppdage at de du sier nei til ikke tenker at det er verdens undergang, for det er det ikke. Kan du ikke få bakt den kaka til foreldremøtet, nei, så spør de noen andre da! Du blir antagelig spurt om hjelp veldig ofte, nettopp fordi du sier ja. Dessuten, så må du kjenne litt på, hva som skaper mest ubehag: Å si nei noen ganger, og klare å ha hodet over vannet. Eller fortsette å si ja, og drukne. På det du skriver, så høres det ikke ut som det er noe å lure på.

[Anonym bruker]

Så lenge du sier ja, tenker vel sjefen at det er greit?

 

Beklager, men det er faktisk ditt ansvar å sette grenser for deg selv. Ta det fra et annet ja- menneske. Det er bare ditt ansvar at du har dobbel arbeidsmengde..

 

Neste gang du får en ekstra oppgave, sier du enten "nei, det har jeg ikke tid til" eller "da må du få noen andre til å gjøre dette.

 

Mønsteret gjentar seg fra forrige jobb, sier du. Sjefen kommer til å laste på deg akkurat så mye arbeid som du sier ja til..

 

Anonymous poster hash: 8fac3...45b

[Anonym bruker]

Enig med hun over. Du må lære å sette grenser. Kroppen din har begynt å si i fra. Stopp i tide jeg er på AAP og vært borte fra arb.livet i 2,5 år, så du MÅ lærd deg å si nei.

 

Du lager en liste over arb.oppgavene dine og tidfester dem. Så tar du med deg listrn til sjefen, og så sier du at dette er arb.oppgavene mine og dette er tiden jeg har tilgjengelig. Han vil da se svart på hvitt at det er mismatch her, og at oppgavene er større enn tiden du har tilgjengelig. Så sier du at du vil ha hjelp til å prioritere (det er sjefens jobb). Hva vil han du skal gjøre, og hva skal du la ligge? For hver ny oppg. du får, så spør du hva du skal la ligge av oppg på lista for å rekke det.

 

Mulig du også bør si i fra at det går dårlig på hjemmebane, og at du er nødt til å ha færre oppg en tid for å hente deg inn igjen og unngå sykemelding.

 

Mannen min er sjef. Han lesser også på de ansatte oppg til de selv sier stopp. Det er jo en sjefs jobb å få mest mulig ut av de ansatte for minst mulig. Ingen takker deg den dagen du ligger nede for telling. Du bare må si stopp.

 

Du kan også si at 'det rekker jeg ikke før om 2 uker', eller er det noe annet du vil jeg ikke skal gjøre?!

 

Sjefen har høyere betalt enn deg fordi han har ansvaret, og det er hans jobb å prioritere. Be han foreta den prioriteringen!

 

Anonymous poster hash: 9e173...372

[soleia]

Så lenge du ikkje seier noko kjem oppgåvene til å strøyme på.  Det er lettare å spørje ja-menneske om å gjer noko, og ein reknar med at du seier i frå om det vert for mykje.  Øv deg på å seie i frå på ein grei måte i kvardagen, så blir det ikkje sure miner.  "Eg kan desverre ikkje ta på meg meir akkurat no" feks, eller føreslå andre som kan ta oppgåva "No er eg oppteken av den andre oppgåva eg fekk, men kanskje du kan spørje NN?"  eller "det kan eg gjere, men då må nokon andre ta den andre jobben eg held på med"

 

Du må setje grenser, og du må gjere det NO!  Det høyres ut som tida er overmoden, og du held på å stange hovudet i veggen.

Du må kanskje og ta grep på heimebane for å delegere oppgåver til mannen eller større barn.