7-års krise? (Forhold)

[Anonym bruker]

Noen som har hørt om det? Statistisk sett skiller de fleste (som skiller lag) seg når forholdet har vart 5-9 år.

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article847585.ece

 

Og jeg tror samboeren min har blitt rammet av denne 7-års krisa. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kjenner jeg får litt panikk igrunn, at jeg mister kontrollen over forholdet, og det verste er at det skjedde over natta så det kom brått på. Jeg føler meg lei meg, deppa, sliten og har vonde drømmer om natta om at jeg gråter og så videre.

 

For 1,5-2 uker siden begynte han plutselig å bli annerledes. Vanskelig å sette fingeren på det, men han er fjern, kald og snakker til meg som om jeg er en annen enn den jeg er. Han kan plutselig komme med små stikk og negative kommentarer til/om meg, og er irritabel. Han virker litt fremmed. Han har også valgt noe utenom det vanlige, han har alltid likt seg best hjemme med familien og ikke vært så sosial. Nå skal han plutselig overnatte og besøke sine foreldre, og en kompis han ikke har sett på 6 år. Jeg nevner det fordi det bryter med karakteren hans, og kanskje det har en sammenheng med at han plutselig endret væremåte?

Jeg mener, jeg tror han trenger å komme seg litt vekk...

 

Har forsøkt å prate med ham, men han sier utelukkende at han er sliten. For 5 mnd siden begynte han i ny jobb og jeg skjønner at han er sliten, det er fysisk tungt arbeid. Men denne endringen kom plutselig... Får også panikk av å tenke på familievernkontoret; føler at det er siste holdeplass før forholdet går dukken. Og har dårlig erfaring med å prate med terapeuter. Jeg føler meg utrygg, usikker, alt dette har jeg også sagt til ham fordi jeg mener det er viktig med kommunikasjon, men han distanserer seg litt. Han sier han elsker meg, sier unnskyld for oppførselen, men så fortsetter det bare selvom han lover å prøve og bli bedre jeg føler som sagt at jeg ikke kan påvirke dette på noen måte, og at hvis det fortsetter orker jeg ikke forholdet mer fordi det tærer sånn på meg (t.o.m i drømme, som jeg sa så får jeg vonde drømmer). Og jeg har sagt også dette til ham. Uff..... Har forresten ett barn som vi fikk for to år siden, har vært mye våkenetter og problemer.

 

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

[Anonym bruker]

Dere har en slitsom periode og du sier at du ikke orker å fortsette om det er slik det skal være? Ehh....javel. Det kan ikke være en dans på roser hele tiden vet du.

Her har vi 5 barn, og de tre yngste hadde småbarns astma. Myyye syke, og vi har ikke sovet en hel natt på 9 år. Klart det blir gnissninger når man er sliten! Men, aldri i livet om vi skal gi opp! Barna skal ha et hjem, så vi får bare jobbe oss gjennom det. Og merker det er letter nå som de vokser til.

Anonymous poster hash: 973ed...dc5

[Anonym bruker]

Noen som har hørt om det? Statistisk sett skiller de fleste (som skiller lag) seg når forholdet har vart 5-9 år.

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article847585.ece

 

Og jeg tror samboeren min har blitt rammet av denne 7-års krisa. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kjenner jeg får litt panikk igrunn, at jeg mister kontrollen over forholdet, og det verste er at det skjedde over natta så det kom brått på. Jeg føler meg lei meg, deppa, sliten og har vonde drømmer om natta om at jeg gråter og så videre.

 

For 1,5-2 uker siden begynte han plutselig å bli annerledes. Vanskelig å sette fingeren på det, men han er fjern, kald og snakker til meg som om jeg er en annen enn den jeg er. Han kan plutselig komme med små stikk og negative kommentarer til/om meg, og er irritabel. Han virker litt fremmed. Han har også valgt noe utenom det vanlige, han har alltid likt seg best hjemme med familien og ikke vært så sosial. Nå skal han plutselig overnatte og besøke sine foreldre, og en kompis han ikke har sett på 6 år. Jeg nevner det fordi det bryter med karakteren hans, og kanskje det har en sammenheng med at han plutselig endret væremåte?

Jeg mener, jeg tror han trenger å komme seg litt vekk...

 

Har forsøkt å prate med ham, men han sier utelukkende at han er sliten. For 5 mnd siden begynte han i ny jobb og jeg skjønner at han er sliten, det er fysisk tungt arbeid. Men denne endringen kom plutselig... Får også panikk av å tenke på familievernkontoret; føler at det er siste holdeplass før forholdet går dukken. Og har dårlig erfaring med å prate med terapeuter. Jeg føler meg utrygg, usikker, alt dette har jeg også sagt til ham fordi jeg mener det er viktig med kommunikasjon, men han distanserer seg litt. Han sier han elsker meg, sier unnskyld for oppførselen, men så fortsetter det bare selvom han lover å prøve og bli bedre jeg føler som sagt at jeg ikke kan påvirke dette på noen måte, og at hvis det fortsetter orker jeg ikke forholdet mer fordi det tærer sånn på meg (t.o.m i drømme, som jeg sa så får jeg vonde drømmer). Og jeg har sagt også dette til ham. Uff..... Har forresten ett barn som vi fikk for to år siden, har vært mye våkenetter og problemer.

 

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

utro ? Kan høres slik ut. Hadde sjekket det ut hvertfall. Ellers må du bare holde ut , det kommer vanskelige tider i et forhold , da rir man ut stormen. Så blir det bedre etterpå. Har gubben kommet i overgangsalderen tidlig ? deprimert ?

 

Anonymous poster hash: 77bde...5ec

[Anonym bruker]

Så lenge han ikke gjør noe galt går det nok over. Tror han trenger litt pusterom, noe vi alle trenger en gang i mellom, og da er det viktig at han får det.

 

Selvsagt bør det ikke gå for lang tid..

 

Håper det ordner seg, lykke til!

 

Anonymous poster hash: 8e2eb...64c

[Anonym bruker]

Jeg tror det er helt umulig å gå gjennom et livslangt forhold uten å ha noen nedturer altså, men det er ikke dermed sagt at man ønsker å bryte ut eller at forholdet er i ferd med å gå dukken.

 

Trenger mannen din litt rom så gi han litt rom, uten å bebreide han eller mase på han om det. Vis han at du elsker han, vær god mot han og la han vite at du ikke ønsker å miste han, men la han også få lov å utvikle seg litt. Vi forandrer oss jo gjennom livet alle sammen.

 

Jeg har vært gift i 15 år, samboere i 16 år og kjærester i 17 år. Vi har selvfølgelig ikke hatt det like rosenrødt hele tiden, det er perioder hvor man er sliten, lei, irritabel osv. Vi påvirkes av jobben, av venner, ting som skjer i storfamilien, barna våre og partneren, av og til trenger vi bare litt rom rundt oss. Men vi ønsker ikke avslutte forholdet for det, vi elsker hverandre hele tiden, men noen ganger trenger vi mer å "lufte vettet" med noen kompiser eller gå en tur alene i skogen enn å sitte i armkroken og sludre hjemme.

 

Mitt råd er å være tydelig, fortell at du elsker han og er redd for å miste han, at du alltid vil være her for han. Men at du også forstår at han trenger litt rom og tid akkurat nå fordi han er sliten, bare minn han på at han ikke kan tillate seg selv å gli vekk fra deg, for forholdet deres er verdt å kjempe for. Så gir du han litt frihet til å puste, tenke og kjenne, han er et eget individ også, ikke bare partneren din.

Anonymous poster hash: a13b4...ddd

[Anonym bruker]

Beklager, men her lukter det utroskap lang vei....

 

Anonymous poster hash: fc6fd...469

[Anonym bruker]

Først og fremst: takk for svar, men jeg ser utifra hvilke svar jeg får at jeg tydeligvis ikke har fortalt nok så dere kan danne dere et riktig bilde, men kort fortalt så har jeg gitt alt av meg selv og ofret alt for at han skal ha det bra, helt fra starten av forholdet. Jeg har mistet meg selv fordi alt handlet om at han skulle ha det bra Vi har vært gjennom mange kriser, vært nær døden, hatt mye krangling, men denne gangen føles det annerledes.

 

Dere har en slitsom periode og du sier at du ikke orker å fortsette om det er slik det skal være? Ehh....javel. Det kan ikke være en dans på roser hele tiden vet du.Her har vi 5 barn, og de tre yngste hadde småbarns astma. Myyye syke, og vi har ikke sovet en hel natt på 9 år. Klart det blir gnissninger når man er sliten! Men, aldri i livet om vi skal gi opp! Barna skal ha et hjem, så vi får bare jobbe oss gjennom det. Og merker det er letter nå som de vokser til. Anonymous poster hash: 973ed...dc5

Jeg var for noen år siden nær døden, så tror jeg vet hva det vil si å ha det vanskelig. Og nettopp - jeg ønsker ikke å leve resten av livet slik at jeg har det vondt. Det tjener ingen på.

 

 

 

Noen som har hørt om det? Statistisk sett skiller de fleste (som skiller lag) seg når forholdet har vart 5-9 år. http://www.klikk.no/foreldre/helse/article847585.ece

Og jeg tror samboeren min har blitt rammet av denne 7-års krisa. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kjenner jeg får litt panikk igrunn, at jeg mister kontrollen over forholdet, og det verste er at det skjedde over natta så det kom brått på. Jeg føler meg lei meg, deppa, sliten og har vonde drømmer om natta om at jeg gråter og så videre.

For 1,5-2 uker siden begynte han plutselig å bli annerledes. Vanskelig å sette fingeren på det, men han er fjern, kald og snakker til meg som om jeg er en annen enn den jeg er. Han kan plutselig komme med små stikk og negative kommentarer til/om meg, og er irritabel. Han virker litt fremmed. Han har også valgt noe utenom det vanlige, han har alltid likt seg best hjemme med familien og ikke vært så sosial. Nå skal han plutselig overnatte og besøke sine foreldre, og en kompis han ikke har sett på 6 år. Jeg nevner det fordi det bryter med karakteren hans, og kanskje det har en sammenheng med at han plutselig endret væremåte?

Jeg mener, jeg tror han trenger å komme seg litt vekk...

Har forsøkt å prate med ham, men han sier utelukkende at han er sliten. For 5 mnd siden begynte han i ny jobb og jeg skjønner at han er sliten, det er fysisk tungt arbeid. Men denne endringen kom plutselig... Får også panikk av å tenke på familievernkontoret; føler at det er siste holdeplass før forholdet går dukken. Og har dårlig erfaring med å prate med terapeuter. Jeg føler meg utrygg, usikker, alt dette har jeg også sagt til ham fordi jeg mener det er viktig med kommunikasjon, men han distanserer seg litt. Han sier han elsker meg, sier unnskyld for oppførselen, men så fortsetter det bare selvom han lover å prøve og bli bedre jeg føler som sagt at jeg ikke kan påvirke dette på noen måte, og at hvis det fortsetter orker jeg ikke forholdet mer fordi det tærer sånn på meg (t.o.m i drømme, som jeg sa så får jeg vonde drømmer). Og jeg har sagt også dette til ham. Uff..... Har forresten ett barn som vi fikk for to år siden, har vært mye våkenetter og problemer.Anonymous poster hash: 81e03...ce8

utro ? Kan høres slik ut. Hadde sjekket det ut hvertfall. Ellers må du bare holde ut , det kommer vanskelige tider i et forhold , da rir man ut stormen. Så blir det bedre etterpå. Har gubben kommet i overgangsalderen tidlig ? deprimert ? Anonymous poster hash: 77bde...5ec

Jeg vet t det kan høres slik ut, men det er 100% sikkert at han ikke er det. Ingenting tilsier det, og han er sterkt imot det.

Vi har hatt mange kriser, mye krangling, men denne gangen føles det annerledes. Som om et lys har slukket? Sikkert jeg som overdriver.. Overgangsalderen, neppe, han er i tyveårene. Deprimert vet jeg at han er, men det har han vært i 15 år, så det er ikke noe nytt. Jeg har levd med en deprimert person i syv år, klart det er skikkelig slitsomt og vanskelig, men som sagt føles dette annerledes fra de 1000 andre gangene vi har kranglet om noe..

 

  

Så lenge han ikke gjør noe galt går det nok over. Tror han trenger litt pusterom, noe vi alle trenger en gang i mellom, og da er det viktig at han får det.

Selvsagt bør det ikke gå for lang tid..

Håper det ordner seg, lykke til!Anonymous poster hash: 8e2eb...64c

Det får han (men aldri jeg!), jeg har aldri nektet ham å finne på noe. Takk!

 

  

Jeg tror det er helt umulig å gå gjennom et livslangt forhold uten å ha noen nedturer altså, men det er ikke dermed sagt at man ønsker å bryte ut eller at forholdet er i ferd med å gå dukken. Trenger mannen din litt rom så gi han litt rom, uten å bebreide han eller mase på han om det. Vis han at du elsker han, vær god mot han og la han vite at du ikke ønsker å miste han, men la han også få lov å utvikle seg litt. Vi forandrer oss jo gjennom livet alle sammen. Jeg har vært gift i 15 år, samboere i 16 år og kjærester i 17 år. Vi har selvfølgelig ikke hatt det like rosenrødt hele tiden, det er perioder hvor man er sliten, lei, irritabel osv. Vi påvirkes av jobben, av venner, ting som skjer i storfamilien, barna våre og partneren, av og til trenger vi bare litt rom rundt oss. Men vi ønsker ikke avslutte forholdet for det, vi elsker hverandre hele tiden, men noen ganger trenger vi mer å "lufte vettet" med noen kompiser eller gå en tur alene i skogen enn å sitte i armkroken og sludre hjemme. Mitt råd er å være tydelig, fortell at du elsker han og er redd for å miste han, at du alltid vil være her for han. Men at du også forstår at han trenger litt rom og tid akkurat nå fordi han er sliten, bare minn han på at han ikke kan tillate seg selv å gli vekk fra deg, for forholdet deres er verdt å kjempe for. Så gir du han litt frihet til å puste, tenke og kjenne, han er et eget individ også, ikke bare partneren din. Anonymous poster hash: a13b4...ddd

Jeg vet ikke hvorfor du tror at vi ikke har vært gjennom krangling og vanskelige perioder tidligere, når man har vært sammen i 7 år så er det lite sannsynlig at hver dag er en dans på roser. Her har det heller vært det motsatte, vi har hatt det ekstremt tøft med alvorlig sykdom hos meg, og depresjon hos ham. Jeg har ikke skrevet at jeg har bebreidet eller mast på ham fordi han trenger pusterom. Jeg ga ham bankkortet mitt jeg så han skulle ha råd til å reise til foreldrene sine og være der siden han er blakk. Det eneste jeg har mast på ham om er at han skal fortelle meg hva som er galt, og hvorfor han oppfører seg på den måten han gjør. Karakterbrudd er noe jeg tar på alvor. Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

[Anonym bruker]

Beklager, men her lukter det utroskap lang vei....Anonymous poster hash: fc6fd...469

Nei, det gjør det ikke. Han er kristen, og veldig opptatt av moral etc, dessuten vet jeg at han skal besøke kompisen sin siden kompisen har snakket med meg om det. Og det unner jeg ham, virkelig! Han trenger sikkert å oppleve noe nytt, og bare være for seg selv litt.. Så får det være min tur etterpå.

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

[Anonym bruker]

Høres utro ut ja ;-/

 

Anonymous poster hash: debca...ca7

[Anonym bruker]

Høres utro ut ja ;-/Anonymous poster hash: debca...ca7

Nei, kan folk vennligst svare seriøst? Blir sliten av å tro at jeg får svar ang. det jeg skriver om, så kommer det bare sånne korte setninger som ikke stemmer... Blir litt provosert og lei meg også over at folk tillater seg å si noe så stygt om en jeg elsker så høyt

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

[Anonym bruker]

 

Beklager, men her lukter det utroskap lang vei....Anonymous poster hash: fc6fd...469

Nei, det gjør det ikke. Han er kristen, og veldig opptatt av moral etc, dessuten vet jeg at han skal besøke kompisen sin siden kompisen har snakket med meg om det. Og det unner jeg ham, virkelig! Han trenger sikkert å oppleve noe nytt, og bare være for seg selv litt.. Så får det være min tur etterpå.

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

Ikke for å mase om det utroskap greine. Men jeg vokste opp i et kristent miljø og når folk skilte seg der så var det som regel pga utroskap. Så kristne folk kan fint falle for fristelsen på samme måte som oss andre dødelige.

 

Men uansett det beste er å prate med mannen din. Høres hva som plager han. Uten å angripe han eller forvente et svar. Men du sier selv at han har vært deprimert i mange år og fortsatt er det? Blir han behandlet og fulgt opp av profesjonelle? Hvis ikke så er det vel veien å gå.

 

Anonymous poster hash: 78a97...a53

[Anonym bruker]

 

 

Beklager, men her lukter det utroskap lang vei....Anonymous poster hash: fc6fd...469

Nei, det gjør det ikke. Han er kristen, og veldig opptatt av moral etc, dessuten vet jeg at han skal besøke kompisen sin siden kompisen har snakket med meg om det. Og det unner jeg ham, virkelig! Han trenger sikkert å oppleve noe nytt, og bare være for seg selv litt.. Så får det være min tur etterpå. Anonymous poster hash: 81e03...ce8

Ikke for å mase om det utroskap greine. Men jeg vokste opp i et kristent miljø og når folk skilte seg der så var det som regel pga utroskap. Så kristne folk kan fint falle for fristelsen på samme måte som oss andre dødelige.

Men uansett det beste er å prate med mannen din. Høres hva som plager han. Uten å angripe han eller forvente et svar. Men du sier selv at han har vært deprimert i mange år og fortsatt er det? Blir han behandlet og fulgt opp av profesjonelle? Hvis ikke så er det vel veien å gå. Anonymous poster hash: 78a97...a53

Jeg har pratet med ham, og fått som svar at han er sliten. Men han er ikke så god til å prate om følelser egentlig. Han blir ikke fulgt opp, siste behandling endte for et par år siden etter 1 år hos psykolog som anså seg "ferdig snakka". Jeg kan jo nevne det for ham...

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

[Anonym bruker]

 

 

 

Beklager, men her lukter det utroskap lang vei....Anonymous poster hash: fc6fd...469

Nei, det gjør det ikke. Han er kristen, og veldig opptatt av moral etc, dessuten vet jeg at han skal besøke kompisen sin siden kompisen har snakket med meg om det. Og det unner jeg ham, virkelig! Han trenger sikkert å oppleve noe nytt, og bare være for seg selv litt.. Så får det være min tur etterpå. Anonymous poster hash: 81e03...ce8

Ikke for å mase om det utroskap greine. Men jeg vokste opp i et kristent miljø og når folk skilte seg der så var det som regel pga utroskap. Så kristne folk kan fint falle for fristelsen på samme måte som oss andre dødelige.

Men uansett det beste er å prate med mannen din. Høres hva som plager han. Uten å angripe han eller forvente et svar. Men du sier selv at han har vært deprimert i mange år og fortsatt er det? Blir han behandlet og fulgt opp av profesjonelle? Hvis ikke så er det vel veien å gå. Anonymous poster hash: 78a97...a53

Jeg har pratet med ham, og fått som svar at han er sliten. Men han er ikke så god til å prate om følelser egentlig. Han blir ikke fulgt opp, siste behandling endte for et par år siden etter 1 år hos psykolog som anså seg "ferdig snakka". Jeg kan jo nevne det for ham...

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

Jeg ville gjort mer enn å bare nevnt det for han. Jeg ville krevd det. Men nå har jeg vokst opp med en psykisk syk mor og kjempet for henne i alle år. Og det var verdt det.

 

Men han fungerer fint i jobben? Med barna? Med venner og familien sin? Det er bare deg og deres forhold han ikke klarer å forholde seg til?

Da ville jeg nok tenkt andre veier enn kun depresjon. De fleste med depresjon sliter på de fleste arenaer, ikke kun forholdet til partneren.

 

Anonymous poster hash: 78a97...a53

[Anonym bruker]

Utroskap. Ingen tvil. Hadde nok sjekket litt opp at han er der han sier han er på overnatting. Tilfeldigvis ringt foreldre osv. 

Anonymous poster hash: 5cb38...b86

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Beklager, men her lukter det utroskap lang vei....Anonymous poster hash: fc6fd...469

Nei, det gjør det ikke. Han er kristen, og veldig opptatt av moral etc, dessuten vet jeg at han skal besøke kompisen sin siden kompisen har snakket med meg om det. Og det unner jeg ham, virkelig! Han trenger sikkert å oppleve noe nytt, og bare være for seg selv litt.. Så får det være min tur etterpå. Anonymous poster hash: 81e03...ce8

Ikke for å mase om det utroskap greine. Men jeg vokste opp i et kristent miljø og når folk skilte seg der så var det som regel pga utroskap. Så kristne folk kan fint falle for fristelsen på samme måte som oss andre dødelige.

Men uansett det beste er å prate med mannen din. Høres hva som plager han. Uten å angripe han eller forvente et svar. Men du sier selv at han har vært deprimert i mange år og fortsatt er det? Blir han behandlet og fulgt opp av profesjonelle? Hvis ikke så er det vel veien å gå. Anonymous poster hash: 78a97...a53

Jeg har pratet med ham, og fått som svar at han er sliten. Men han er ikke så god til å prate om følelser egentlig. Han blir ikke fulgt opp, siste behandling endte for et par år siden etter 1 år hos psykolog som anså seg "ferdig snakka". Jeg kan jo nevne det for ham... Anonymous poster hash: 81e03...ce8

Jeg ville gjort mer enn å bare nevnt det for han. Jeg ville krevd det. Men nå har jeg vokst opp med en psykisk syk mor og kjempet for henne i alle år. Og det var verdt det.

Men han fungerer fint i jobben? Med barna? Med venner og familien sin? Det er bare deg og deres forhold han ikke klarer å forholde seg til?

Da ville jeg nok tenkt andre veier enn kun depresjon. De fleste med depresjon sliter på de fleste arenaer, ikke kun forholdet til partneren. Anonymous poster hash: 78a97...a53

Han sliter nok på de fleste arenaer, men det har alltid vært sånn. Det jeg reagerer på er at han hadde en plutselig personlighetsendring. Det kan være at han er i en ekstra depressiv periode? Men det er ikke så lett, jeg gjør allerede mest mtp ungen, så ikke så lett å gjøre enda mer. Tenkte å kanskje gjøre noe hyggelig til han kommer hjem, helt nyvaska hus og vafler (som han er glad i) kanskje. Kanskje han blir glad da

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

[Anonym bruker]

Høres ut som han har dårlig samvittighet

Og gjør noe galt

 

Beklager å si det

 

Jeg har hatt sex med et gift jehovas vitne

De skal jo være de mest pripne eier

Folk hadde fått SJOKK hvis de visste det om HAN

 

Anonymous poster hash: 363ef...a29

[Anonym bruker]

Har dette pågått lenge, og har dere vært sammen lenge?

 

Jeg er i forhold som har vart lenge. Jeg er 29 og vært sammen m samboeren min i 12 år. Forholdet har gått opp og ned..

 

En gang fikk jeg følelsen du beskriver. Alle et lys som sluknet eller at forholdet var over.. Det viste seg i ettertid at forholdet var neste over også. Alt han trengte var tid og avstand til meg (og omvendt). Denne situasjonen gikk over helt av seg selv.. Men vi har pratet masse om den i ettertid.

 

Følg magefølelsen din du, du som kjenner deres dynamikk best:)

 

Anonymous poster hash: 8e2eb...64c

[Anonym bruker]

Høres ut som han har dårlig samvittighet

Og gjør noe galt

 

Beklager å si det

 

Jeg har hatt sex med et gift jehovas vitne

De skal jo være de mest pripne eier

Folk hadde fått SJOKK hvis de visste det om HAN

 

Anonymous poster hash: 363ef...a29

Jeg hadde ikke fått sjokk. Vokste opp i det og maaaange der var utro. Stygge skilsmisseensom ble dysset ned av de eldste. Nei utroskap finnes like mye hos jo som hos andre. De gifter seg jo som 17-18 åringer så ikke rart de faller for fristelsen en eller annen gang i løpet av livet.

 

Anonymous poster hash: 78a97...a53

[Anonym bruker]

Har dette pågått lenge, og har dere vært sammen lenge?

Jeg er i forhold som har vart lenge. Jeg er 29 og vært sammen m samboeren min i 12 år. Forholdet har gått opp og ned..

En gang fikk jeg følelsen du beskriver. Alle et lys som sluknet eller at forholdet var over.. Det viste seg i ettertid at forholdet var neste over også. Alt han trengte var tid og avstand til meg (og omvendt). Denne situasjonen gikk over helt av seg selv.. Men vi har pratet masse om den i ettertid.

Følg magefølelsen din du, du som kjenner deres dynamikk best:)Anonymous poster hash: 8e2eb...64c

Tusen takk! Har vært sammen i 7 år. Det rare er at han ikke føler det jeg føler, han føler ikke at noe er annerledes.. Håper han får et avbrekk når han reiser bort litt. Litt opplevelser og gode samtaler..

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8

[Iiiiik]

Den dårlige perioden har jo ikke vart lenge da, hva er et par uker i et langt forhold? Prøv å puste med magen og slappe av litt, det er veldig sannsynlig at hvis du maler fanden på veggen, så trekker han seg lengre unna. Å tenke på utroskap, at han vil forlate dere og annet når han sier at han er sliten, gjør jo belastningen på deg selv bare enda større . Hvis det vedvarer, må dere jobbe med det. Å oppsøke familievernkontoret trenger slett ikke være begynnelsen på slutten, for mange gir det positiv effekt. 

[Anonym bruker]

Ny jobb, plutselig adferdsendring og overnatter borte, skal ikke nekte på at jeg ville mistenkt utroskap altså ! Spesielt siden han plutselig er irritabel, man kan bli det av dårlig samvittighet.

 

Med min exsamboer var det i en vanskelig periode at jeg fikk kontakt med en annen og sendte mye snap med han, det ga meg noe ekstra å kjenne på den flørten, men samvittigheten var dårlig og jeg bel veldig irritabel mot partner pga det.

Anonymous poster hash: c88fb...dd5

[Anonym bruker]

Han trenger jo ikke nødvendigvis ha hatt sex med en annen dame enda, men kanskje han har falt for en annen?

 

Hvis han kun er deprimert og sliten regner jeg med at han også er mer likegyldig til utseendet enn vanlig? Det er vanlig å bli likegyldig til utseendet når man er utslitt cEller er han mer opptatt av det enn han pleier? Det kan være en god pekepinn.

 

Anonymous poster hash: fc6fd...469

[Anonym bruker]

Synes du bør gi det mer tid enn 1,5-2 uker før alarmen ringer.

 

Anonymous poster hash: b6f8a...4f8

[Anonym bruker]

Jeg tror han er utro. Det er som å lese om min mann som var utro. Jeg og hadde mareritt på natten - akkurat som om jeg egentlig visste det!

 

Anonymous poster hash: 23bc4...47a

[Anonym bruker]

Eh, alarmen ringer ikke og kommer ikke til å ringe uansett hvor mye dere roper "utro" jeg vet endel flere detaljer enn jeg oppgir. Så han er 100% sikkert ikke utro, men synes det er dårlig gjort av dere å ødelegge tråden min jeg som var deppa fra før av...

 

Anonymous poster hash: 81e03...ce8