Tilvenning hos dagmamma.

[Anonym bruker]

Det er meningen at barnet vårt skal begynne hos dagmamma. Vi har funnet en som virker grei, som har et annet barn fra før. Jeg har snakket med det andre barnets foreldre, og de virker fornøyde med dagmammaen.

 

Jeg har møtt dagmammaen sammen med mitt barn flere ganger på ulike steder, men jeg føler ikke at de har blitt ordentlig kjent. For et par dager siden prøvde vi at jeg gikk ut i en time. Barnet gråt ikke da jeg sa farvel, og de så at jeg gikk. Etter en halvtime trakk barnet seg bort og begynte å gråte.

 

Dagmamma er veldig pågående på å skulle ha barnet alene, men jeg føler ikke at barnet er klar for det enda. Jeg har ingen erfaring med tilvenning hos dagmamma eller i barnehage, og jeg er VELDIG usikker på om jeg gjør det rette. Jeg er usikker på om vi har funnet rett dagmamma. Jeg er usikker på hvordan tilvenningen skal gjøres, og hvor lang tid som skal brukes.

 

Er det noen som har erfaringer, tips og råd å komme med. Jeg er desperat. Dette er desidert det verste jeg har følt på, føler meg skikkelig hjelpeløs.

Anonymous poster hash: 03c7f...50e

[9desember]

Jeg ser at ingen har svart, så tenkte jeg kunne gjøre det. Men først vil jeg bare si at jeg ikke har erfaring på dette området fra en forelders perspektiv, men jeg har erfaring fra tiden jeg jobbet som ped.leder i barnehage. Når et barn skal begynne i barnehagen for første gang, har man en innkjøringsfase. Denne kan variere litt i lengde, hos oss var den kun tre dager. Da kommer mor/far med barnet og er sammen med oss og barnet i bhg sånn at vi alle skal bli vant til hverandre. Det er veldig viktig at forelderen er litt tilbakeholden i denne perioden så barnet får mulighet til å bli kjent med de ansatte. I løpet av disse dagene går gjerne forelderen litt til og fra; drar og handler kanskje, eller tar en kaffe et annet sted, eller hva som helst. Den siste dagen er gjerne forelderen borte halve tiden eller noe lignende.

Som ansatt i barnehage ser man gjerne at denne fasen er nesten mer for forelderens skyld enn den er for barnet. Det er vanskeligere for forelderen å forlate barnet enn det det er for barnet å være i barnehagen alene. Barnet gråter gjerne litt når den foresatte går, men det går veldig fort over med litt omsorg og avledning fra en ansatt. For å si det sånn: det er kanskje første gangen du gjør dette, men for de ansatte er dette hverdagen, dette gjør de hvert år, kanskje flere ganger i året. De er utdannet i å vite hvordan de skal gjøre det, og de fleste i hvertfall, gjør jobben sin godt. Som ansatt så ser man at en forelder som drøyer avskjeden med barnet faktisk bare gjør situasjonen verre. Og det kan jo ha en sammenheng med at hvis barnet merker at du er litt usikker, så blir han/hun det også. Hvis barnet føler at du ikke ser på situasjonen som "trygg", så vil ikke han/hun gjøre det heller.

Jeg forstår hvorfor dagmammaen presser på for litt alenetid med barnet, og det er nok mye fordi det er veldig vanskelig for henne å få en relasjon med barnet når du også er der. For barnet vil da alltid komme til deg. Og hvis du er usikker på henne i tillegg så vil ikke barnet ditt stole på henne heller.

Når det er sagt så har jeg ingen erfaring med dagmammaer, og hvis du føler at noe er "galt" med denne, så syns jeg absolutt at du skal følge dine egne instinkter og kanskje finne deg en annen.

Lykke til