Du som har hatt "lett" depresjon og brukt "lykkepiller"...

[Anonym bruker]

Ja, hvordan fungerte det? Ble det noe bedre...? Hvor lang tid tok det eventuelt? Og, hvilke type "lykkepiller" tok du? 


Min lege som mener jeg må komme meg over kneika... jeg er så lei meg fordi jeg ikke klarer fungere som jeg kunne ønske i hverdagslivet pga sykdom. Jeg mener det er en normal sorgreaksjon, han mener det har gått for lang tid med sorgreaksjonen og at lykkepiller vil hjelpe... 

 

 

...har ikke lyst Går til psykiatrisk sykepleier, hun sier depresjonen er sekunder... en sorgreaksjon på sykdommen, og at det er naturlig. Er forvirret, vet ikke hvem jeg skal høre på.....

Anonymous poster hash: aed02...31e

[justme76]

Har gått på cipralex. Tok en stund før de hjalp men viktig å trappe opp. Brukte 6 mnd på å trappe ned før jeg sluttet men fikk fortsatt reaksjoner som svimmel kvalm besvimte osv.

Er igjennom en tøff periode nå men klarer meg bedre uten medisiner.

Er opp til hver enkelt tilfelle hva man bør eller ikke bør. Er opp til deg hvor godt du takler hverdagen nå uten kontra med. Tenk på det en stund.

[Anonym bruker]

Har og gått på Cipralex

 

Hjalp litt i begynnelsen

Så fikk jeg masse bivirkninger

 

Grusomt å slutte på de

Hadde abstinens. Smerte

 

Anonymous poster hash: ee001...18e

[Anonym bruker]

Ingen kan tvinge deg til å begynne på dem om du ikke vil selv. Det er jo også en risiko for at man blir langt dårligere de første ukene (før man blir bedre), og da må du ha noen som følger deg opp tett i disse ukene.

 

Jeg valgte å ikke gå på dem av lignende grunn, og med samme argument, at depresjonen var en normalreaksjon på situasjonen jeg var i. I tillegg er det noe økt risiko for å slite med depresjon senere i livet om man først har gått på slike medisiner. Jeg ønsket ikke den risikoen. Legen min var egentlig enig med meg, men hadde følt seg forpliktet til å foreslå det.

 

Kan det være at du ville hatt godt av en type kognitiv terapi? Gi deg teknikker for å snu tanker og følelser. Sorgarbeid tar tid, og det kan ta ulik tid fra person til person og fra sorg til sorg.

Det som har vært det viktigste for meg har vært å akseptere det som har skjedd, at den andre er borte og ikke vil komme tilbake. Problemet er å tørre å akseptere det, for det virker så overhvelmende å virkelig akseptere det.

Men det er først når man greier å aksptere det at man greier å gå videre på en bedre måte. I hvert fall har det vært slik for meg.

Jeg sørget over en person i flere år før jeg omsider greide å akseptere at personen var helt borte og ikke kom tilbake.

I ettertid har jeg lært mye av det, at man må akseptere. Og tårene som kommer er ikke farlige, de stopper opp igjen. Jeg var ofte redd for å gråte, det føltes som om jeg aldri kom til å stoppe om jeg gjorde det, og det føltes som om sorgen ville bli større. Men med gråten så aksepterte jeg også det som var skjedd.

 

Begynn å gjøre ting som er positive for deg, som gir deg glede. Og hver gang du vegrer deg for å gjøre slike ting, minn deg selv på at den personen som har gått bort ikke hadde ønsket at du skulle bruke for mye tid på å være nede etter at han eller hun gikk bort. Det at du også begynner å gjøre ting som gir deg glede, det betyr ikke at du glemmer eller at du ikke sørger lenger. Det betyr bare at du har akseptert det som har skjedd og at ditt liv fortsetter. Ved å gjøre gode ting for deg selv og finne tilbake til glede (og alle følelser man har når man ikke er deprimert), da plasserer man sorgen der den bør være. Ikke glemt, bare ikke lenger altoppslukende og foran alle andre følelser.

 

Snakk med den psykiatriske sykepleieren om dette igjen, fortell at du føler deg presset av legen. Og se om du og sykepleieren kan lage en plan for deg fremover, en plan dere lager sammen, for at du skal få mer glede inn i livet ditt igjen for å balansere sorgen.

 

 

Klem til deg

Anonymous poster hash: 87ed0...6fe

[Anonym bruker]

 

Ja, hvordan fungerte det? Ble det noe bedre...? Hvor lang tid tok det eventuelt? Og, hvilke type "lykkepiller" tok du? 

 

 

Min lege som mener jeg må komme meg over kneika... jeg er så lei meg fordi jeg ikke klarer fungere som jeg kunne ønske i hverdagslivet pga sykdom. Jeg mener det er en normal sorgreaksjon, han mener det har gått for lang tid med sorgreaksjonen og at lykkepiller vil hjelpe... 

 

 

...har ikke lyst Går til psykiatrisk sykepleier, hun sier depresjonen er sekunder... en sorgreaksjon på sykdommen, og at det er naturlig. Er forvirret, vet ikke hvem jeg skal høre på.....

 

Anonymous poster hash: aed02...31e

 

 

Ved en lett depresjon eller sorgreaksjon, så ville jeg ikke ha begynt på antidepressiva.

Kan du si noe om hva slags sykdom det er HI?

 

Anonymous poster hash: 0d841...53f

[Anonym bruker]

Gikk også på Cipralex. Og det... det skulle jeg aldri ha gjort.

Ble bare verre mens jeg tok dem, og da jeg slutta bom stopp på dem (ofc).

Ingen piller kan gi en "lykke". Er heller det at en selv blir lurt til å tro at disse pillene vil gjøre en glad, og som sagt; det er kun et skuespill oppi i huet.

Du klarer deg bedre uten dem, Hi. GARANTERT. Om du begynner på dem, vil du bare angre på at du overhodet starta med de.

Har også flere sykdommer som stopper meg i livet, og venter på 3 operasjoner som skal hjelpe kroppen til å komme litt videre i livet. Og slik en depresjon er av natur,- og det betyr du kan komme deg over det på egenhånd

 

Anonymous poster hash: b4118...166

[Anonym bruker]

 

Gikk også på Cipralex. Og det... det skulle jeg aldri ha gjort.

 

Ble bare verre mens jeg tok dem, og da jeg slutta bom stopp på dem (ofc).

 

Ingen piller kan gi en "lykke". Er heller det at en selv blir lurt til å tro at disse pillene vil gjøre en glad, og som sagt; det er kun et skuespill oppi i huet.

 

Du klarer deg bedre uten dem, Hi. GARANTERT. Om du begynner på dem, vil du bare angre på at du overhodet starta med de.

 

Har også flere sykdommer som stopper meg i livet, og venter på 3 operasjoner som skal hjelpe kroppen til å komme litt videre i livet. Og slik en depresjon er av natur,- og det betyr du kan komme deg over det på egenhånd

 

 

 

Anonymous poster hash: b4118...166

Ditt tilfelle er ingen fasit, du vet det?

Dine reaksjoner er bare dine.

 

HI, hvis en sorg eller uro har "satt seg fast", så er det ikke så ulogisk det legen sier, at det har gått over fra å være en reaksjon til å bli patologisk.

 

En reaksjon er begrenset i tid. Man reagerer, man bearbeider og man kommer seg videre. Er man ute av stand til å komme videre, ligger det ofte noe sykelig der.

 

Bruken av ord som "lykkepille" er så misvisende og så upopulær blant leger, fordi det nettopp gir urealistiske forventninger hos pasientene. Anonym over her er typisk eksempel på det: forventet noe helt annet enn det hun fikk, og gjorde i tillegg dødssynd nr.1 i sin omgang med antidepressiva; gjennomførte en bomstopp. Det er direkte frarådet og det står også i pakningsvedlegget. Vil man slutte med dem, skal det trappes ned, ellers vil symptomene komme tilbake med større kraft.

 

Hvorfor vil du ikke ta medisiner? Er du blant dem som tror det er det samme som å tukle med hodet ditt?

 

 

Anonymous poster hash: baf5c...632

[Novemberdama]

Cipralex reddet livet mitt (så ingen lett depresjon, altså).

Jeg har gått på de i perioder og har aldri opplevd en eneste bivirkning, hverken i opptrapping eller nedtrapping (men nå er ikke jeg en som leser alt av bivirkninger og leter etter de heller).

 

Depresjoner skyldes ofte mangel på serotonin i hjernen. Dette kan SSRI (ikke kall det lykkepiller!) gjøre noe med, akkurat som at man tar insulin dersom man har diabetes eller blodtrykksmedisin dersom man har høyt blodtrykk.

 

Selvsagt burde man få hjelp i form av bahandling også, men i mange tilfeller er man såpass dårlig at man trenger medisiner for å bli klar til å ta imot behandling.

 

Ser ei over her skriver at ingen piller kan gjøre deg lykkelig, men hun er bare helt på trynet. Det har ikke noe med lykke å gjøre, det har med din psykiske helse å gjøre. Og antidepressiva kan helt klart hjelpe deg til å fungere og bli klar til behandling!

[Anonym bruker]

Jeg har en lett depresjon pga sykdom.

Lykkepiller hjalp meg veldig. Tror det er cipralex jeg går på. Valgte å ta imot den billigere versjonen.

Jeg fikk en mye bedre hverdag. Får ikke de knekkene lenger.

 

Har gått på antidep for mange år siden også. Da var jeg deprimert. Endte på effexor og ble mye bedre.

 

Anonymous poster hash: aa465...45f

[Cat.68]

Jeg gikk på noe som hette cipramil for mange mange år siden. De hjalp meg veldig. Hadde ingen bivirkninger. Hvis man trur at sk "lykkepiller" er en vidunderkur som brått skal gjøre deg gladere og lykkeligere så er du dømt å mislykkes. Det denne medisinen gjør er å flate ut humøret slik at du ikke havner i de dype bølgedalene. Men de tar deg heller ikke opp i de store høydene. Dem lar deg ligge et sted midt imellom slik at det skal bli lettere å ta tak i vanskelighetene gjennom behandling. Lykkepillebehandling alene uten samtaleterapi i tillegg har jeg derimot liten tro på

[Anonym bruker]

Lykkepiller... Høres så lite opplyst ut! Det heter antidepressiva. Man blir ikke lykkelig av det, dessuten skal ikke sorg som er en del av livet-medisineres bort

 

Anonymous poster hash: 902a1...6e7

[Anonym bruker]

For mange år siden gikk jeg på fluoxetin, det hjalp den gangen. Nå har jeg en mild depresjon, eller moderat skrev legen og psykologen. De har begge spurt meg mange ganger om jeg vil begynne på antidepressiva, men jeg vil ikke. Jeg skal være langt nede før jeg gjør det. Jeg har en grunn til å være deprimert og jeg vil bearbeide dette fra bunnen av. Jeg har nå vært gradert sykemeldt siden september.

 

Anonymous poster hash: 1fdcc...11c

[Anonym bruker]

Nå har jeg aldri gått på antideprissiva men ble diagnostisert med en middels depresjon og angst. Jeg fikk valget mellom å begynne på medisiner eller ikke. Valgte å prøve uten først.

Det jeg prøvde først var da fysisk aktivitet. Jeg skulle gå i raskt tempo hver dag i minst 45 min til jeg ble svett på ryggen samt kognitiv terapi hver uke. Der fikk jeg også oppgaver hver uke i forhold til angsten min.

 

For en som knapt turte å hente posten virket det uoverkommelig å gå tur 45 min hver dag men jeg tok med meg bikkja og gikk og gjorde som legen sa. Det var tungt og vanskelig.

 

Lang historie kort. Jeg ble etterhvert frisk. Det løsnet sakte men sikkert. Begynte etterhvert å trene hardere enn bare å gå tur og det holder meg i gang.

 

Moren min var alvorlig deprimert med angst og hun gikk på cipralex i 1 år og hadde veldig god effekt av disse så jeg har god tro på at de fungerer. Men hun kombinerte behandlingen med fysisk aktivitet og terapi. Jeg har lite tro på at man kan sitte hjemme i stua og spise piller å vente på et mirakel.

 

Anonymous poster hash: 6ca10...ad3

[Anonym bruker]

Jeg gikk på Escitalopram (synonympreparat til Cipralex), og fikk en del bivirkninger første ukene, men når virknkngen kom så merket jeg stor forskjell ...

Jeg hadde ikke en lett depresjon, men med hjelp av medisin + metakognitiv terapi fikk jeg en mye bedre hverdag.

 

Følelsesspekteret varierte ikke fra dyp fortvilelse og suicidale tanker til "helt greit", men jeg lå mer på en jevn "flow" ...

 

Eneste bivirkning jeg hadde under hele behandlingsperioden var anorgasme (klarte ikke få orgasme), men for meg så var det verdt det.

 

Sluttet på pillene da jeg ble prøver, men gjorde en stor feil i å slutte helt med en gang istedenfor å høre på legen og trappe gradvis ned. Hadde jeg vist at det tok ett år å bli gravid så hadde jeg definitivt trappet ned over noen mnd/uker ...

 

Anonymous poster hash: dff3c...318

[Anonym bruker]

Jeg gikk på Escitalopram (synonympreparat til Cipralex), og fikk en del bivirkninger første ukene, men når virknkngen kom så merket jeg stor forskjell ...

Jeg hadde ikke en lett depresjon, men med hjelp av medisin + metakognitiv terapi fikk jeg en mye bedre hverdag.

 

Følelsesspekteret varierte ikke fra dyp fortvilelse og suicidale tanker til "helt greit", men jeg lå mer på en jevn "flow" ...

 

Eneste bivirkning jeg hadde under hele behandlingsperioden var anorgasme (klarte ikke få orgasme), men for meg så var det verdt det.

 

Sluttet på pillene da jeg ble prøver, men gjorde en stor feil i å slutte helt med en gang istedenfor å høre på legen og trappe gradvis ned. Hadde jeg vist at det tok ett år å bli gravid så hadde jeg definitivt trappet ned over noen mnd/uker ...

 

Anonymous poster hash: dff3c...318

Jeg begynte på samme medisin for noen dager siden. Hvilke bivirkninger opplevde du?

 

Har og kronisk, fysisk sykdom og vært utrolig angstfull og deprimert de siste årene.

 

Anonymous poster hash: fed49...c4b