Er lei av å være mislykket i nesten alt...

[Anonym bruker]

For å si det slik, nesten alt jeg prøver på mislykkes jeg i. Det gjelder hobbyer, sosiale ferdigheter, sminke, interiør osv. Eneste jeg får til er barna og jobben, og til dels også ekteskapet.

 

Helt fra jeg var liten ble jeg ledd av hvis jeg prøvde å lære meg nye ting, andre fortalte meg hvor stygt, kjedelig og mislykket det er. Har prøvd to forskjellige typer idrett og fått beskjed om at jeg var helt håpløst til det. Var med i teatergruppa på skolen, og mange av de andre lo av meg da jeg var med på fremføring av teaterstykkene - de satt seg på første rad for å le i ansiktet på meg, peke og herme. Jeg hadde ingen venner på skolen, var aldri invitert i bursdager eller på besøk til noen og vokste opp alene rett og slett.

 

Da jeg ble 15 år begynte jeg å interessere meg for gutter, pyntet meg, gikk på dans, prøvde å flørte, men ble latterliggjort der også¨. Eneste gang jeg ble bedt på date var for at venninner til denne karen skulle filme oss i smug og vise til hele klassen etterpå for underholdningens skyld. Jeg var også den som alltid fikk "nei" da det var tur for damenes dans på disko, der jenter ba gutter opp til dans. Jeg ble fortalt at jeg var stygg uansett hvordan jeg sminket meg, dum i oppførselen osv. Eneste var at jeg var flink på skolen og avsluttet videregående med bare seksere.

 

Fant min første kjærlighet da jeg var 18 år, og flyttet ganske raskt sammen med ham. Vi kjøpte hus sammen, fikk 2 barn, men allerede etter at barnet nr 1 var født begynte den gode mannen som var hodestups forelsket i meg, forandre seg. Til slutt fant jeg at han var notorisk utro med jenter som var ned i 17 års alder, var registrert både på møteplassen, diverse sexdatingssider osv, der han oppsøkte utroskap. Han begynte også å oppføre seg kontrollerende, truende og til slutt begynte å slå slik at jeg måtte bryte forholdet og flykte fra ham med barna. Både han og hans familie kuttet da ut meg og barna slik at jeg ble "alene i verden" - ingen familie eller venner.

 

Venner er også et annet kapittel da..., siden jeg bare har opplevd mobbing og aldri vært invitert på noe som helst i barndommen, så mangler jeg totalt de sosiale kodene slik at folk ikke ønsker å bli venn med meg. Jeg er aktiv i barnas idrettsklubber og er sosial av meg, men det slutter også der. Så jeg har gitt opp å finne venner.

 

Etter at jeg ble singel med 2 barn så var det faktisk mange som var interessert i meg, virket det som. Det viste seg at begge to av disse beilerne som jeg valgte å date var kun interessert i sex og anså ikke meg som noe særlig til kjæresteemne. 4 år etter jeg ble singel fant jeg endelig min nåværende mann, vi fikk barn, giftet oss og han holder nå på å adoptere mine barn fra før. De første 5 årene vi har vært sammen var imidlertid turbulente som bare det, han var utro og holdt på å forlate meg for en annen mens jeg var gravid, men vi jobbet oss heldigvis gjennom det. Likevel satt det igjen spor i meg - hvorfor forelsket han seg i en annen? Er jeg stygg? Har jeg forferdelig personlighet? Er jeg kjedelig?

 

Når det gjelder hobbyer og helt vanlige ting også, så får jeg ingenting til. Uansett hvor mye jeg sminker meg så blir det ikke like bra som hos andre. Uansett hvor mye jeg vasker og rydder hus så blir det seende stusselig ut sammenlignet med andre. Jeg har prøvd å lære meg å strikke, synge i kor, gå på ski osv - alt går i dass og jeg får det ikke til., Jeg baker gode kaker, men de ser ut som et flykræsj, selv om de smaker veldig godt - jeg får ikke til å pynte dem, uansett hvor mye jeg prøver.

 

Så det jeg får til her i livet er mine 4 barn - jeg blir ansett som god forelder, de to eldste gjør det bra på skolen og i idrett, og de to yngste utvikler seg fint i barnehagen. Jeg er også flink i jobben min, likt av ledelsen, men ikke av kollegaer siden jeg igjen mangler sosiale koder og ikke er så spennende å være sammen med på fritiden. Jeg og mannen har per i dag veldig godt forhold, vi krangler aldri, setter av kvalitetstid til bare oss to etter barnas leggetid og fungerer som en bra familie.

 

Likevel, hvert nederlag gjør noe med selvfølelsen min - den er så å si på null. Jeg begynner å spørre meg selv om jeg virkelig er flink i jobben eller om det er bare noe jeg tror selv, begynner å tvile på meg selv i alt. Og hver gang jeg begynner på noe nytt så forventer jeg et nederlag, slik at det blir lettere å takle det.

 

Er det flere som har det slik?

 

Har forresten opplevd seksuell mishandling i tenårene, mobbing gjennom hele skolegangen, fysisk og psykisk voldelige foreldre som later som ingenting nå som jeg er voksen, utroskap i begge forholdene og vanvittig mye svik fra såkalte "venner" som jeg trodde de var. Det gir meg også følelse av å være verdiløs og mislykket...

Anonymous poster hash: ea258...c63

[sug lut]

Du har da virkelig genuint halvtomt glass også. "Når det gjelder hobbyer og helt vanlige ting også, så får jeg ingenting til. Uansett hvor mye jeg sminker meg så blir det ikke like bra som hos andre. Uansett hvor mye jeg vasker og rydder hus så blir det seende stusselig ut sammenlignet med andre. Jeg har prøvd å lære meg å strikke, synge i kor, gå på ski osv - alt går i dass og jeg får det ikke til., Jeg baker gode kaker, men de ser ut som et flykræsj, selv om de smaker veldig godt - jeg får ikke til å pynte dem, uansett hvor mye jeg prøver."

 

Altså, hvor galt kan noe av det følgene gå: sminke, rydding og skigåing? Ingen kan sminke seg vekk fra det trynet man har, og så lenge du ikke tegner hus på kinna med øyensverten skjønner jeg ikke hva problemet er, jeg blir heller ikke magisk Cameron Diaz med sminke, men det ikke noen heksekunst å gjøre de 22 sekundene jeg gidder, det blir akkurat det lille hakket framgang fra å se ut som Gollum. Rydding er nå engang bare rydding. Stapper du alt i kasser med lokk vil det se ryddig ut. At kassene ser ut som et bosnisk horehus inni er da ikke noe problem? Skigåing er lite mer enn å gli ett bein foran det andre, det er ikke noe nederlag i å ikke gå Birken eller krysse Grønland. Om du har behov for å føle deg dritflink på ski kan du jo ta en tur på golfbanen på Bogstad og se på ambassadepersonale lære langrenn i voksen alder. Smaker kakene bra blir de spist, hva mer kan man be om, om ikke man har tenkt å bli med på ett eller annet matprogram? Du har tydeligvis hobbyer, trives du ikke i koret så drit i det og syng på badet eller i bilen, men det er uansett ikke noe mislykket ved det (de færreste i et kor høres uansett). Liker du å strikke så strikk, eller la være, men man kan altså ikke måle vellykkethet i forhold til det ypperste i genren på alle områder, du trenger heller å klappe deg på skulderen for at du driver med ting på ditt eget mislykka nivå, som 99% av alle andre, bare at de ikke kaller seg mislykka.

[Anonym bruker]

Gratulerer med barn som gjør det bra! Det viser jo bare hvor flink du EGENTLIG er...Selv sliter jeg med følelse av aldri skule fått barn fordi de har sine "hindringer" pga meg og mine gener..

 

Jeg har aldri følt meg mislykket eller blitt mobbet i den grad du har. Men sliter litt sosialt, både med og oppføre meg og si de rette tingene (jeg vet ha man bør gjøre og si, men det blir aldri til at jeg får det til), jeg har delvis angst for selskap med mange "jeg kjenner de bare litt";- personer. Jeg har aldri vært dårligst i idrett, men aldri hatt evner til og bli god eller middels god i noe. Jeg er tung, sen, uten spenst, moderat ballkontroll mm. Altså, veldig "Under snitt" på mye, bortsett fra teoretiske skolefag. Der var jeg blant toppen. Uten at det var eksepsjonelt bra, bare "skolelys"-nivå.... Utseende er en liten vits, men aldri følt meg stygg, mer at jeg ikke føler meg pen...

 

Uansett, SUMMEN av det er negativt har slått ut i full blomst hos mine barn. Blandet med min dårlige selvtillit og evne til og snakke ned og tenke ned meg selv og mineevner, så sliter barna veldig. Eldste fungerer heldigvis relativt godt sosialt, men ellers.. En del hindringer i idrett og skole. Og sliter med og føle hun mestrer en del ting...Minste er totalt uten evne til og synes at han er flink til noe. Prøver gjerne, men går det ikke første gang, så "kan han ikke". Han er redd for høyder, fart og ball. Han er også flink på skolen, men ikke VELDIG flink. Så han opplever ikke mestringsfølelse der heller, fordi det er så mange som er flinkere... Han er sosialt litt "bakpå", og ser han "stjeler" mye krefter fra venner når han er sammen med de. De går lei av ham, rett og slett. SÅ han har i perioder "ingen venner", altså kompiser som ber ham hjem, eller vil bli med hjem. Men så går det seg til i perioder...

 

Jeg kan ligge våken og bekymre meg for barnas fremtid. Og vet at det blir ikke letter med tida...De vanskelige tenårene ligger og lurer der fremme,- og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det.

 

Hadde jeg bare vært mislykket selv, så hadde jeg skulle takle det,- så lenge jeg så at barna mine hadde det bra,- og ikke møtte mer utfordringer enn normalt... Men det gjør de. Og det er trekk arvet, fysiske og personlige fra MEG som "ødelegger" hverdagen deres...

 

altså, nå er det ikke slik at jeg bekymrer meg daglig over dette. Stort sett går hverdagen greit, men i perioder er det veldig mye "negativt" og da sliter jeg....

 

Huff, ble langt, og negativt dette. Men det jeg vil frem til er at du må bruke dine barns gode liv og egenskaper for det det er verdt. har du klart det, til tross for alt du har opplevd, så har du MYE og være takknemlig for. Den følelesen og ikke ha bekymringer for barnas sosiale liv eller fritid, skole.. Den følelsen ville jeg gitt mitt liv for............ Så begynn og fokuser på det, deretter tar du for deg andre positive ting med deg selv og ditt liv...Også kan du etter hvert begynne med den vanskelige prosessen og være ærlig om at du sliter sosialt...jeg snakket om "angsten" med forsamlinger av "litt-kjent" fol,- og det har hjulpet meg. Med venner har jeg også vært åpen og at jeg noen gang sliter med og oppføre meg rett og spørre om de rette ting, fordi jeg sitter og tenke på hva jeg bør gjøre og si....

 

Ikke dvel for mye ved den vanskelige fortiden, den KAN ikke endres. Den har vært og alle involverte i og gjøre den for jævlig kan ikke gjør den bedre uansett. Den har gjort deg til den du er og hva du har i dag. Med 4 barn som har det bra, trives og fungerer bra, så vil jeg si du har lykkes veldig Bedre enn hva mange "vellykkede" gjør, faktisk! Så igjen, nyt det du har nå, og utnytt det positive du har oppnådd. uten den vanskelige fortiden, hadde ting kanskje vært annerledes? Kanskje hadde barna dine slitt mer, fordi du da ikke hadde hatt samme evne til og lære de hva som er rett og viktig i livet?

Anonymous poster hash: c894b...1b7

[Anonym bruker]

Jeg tror mye av dine følelser rundt det å være mislykket kommer av at du har blitt mobbet og misbrukt.. at du har blitt ribbet for all selvtillit rett og slett..

 

Noen av de tingene du nevner at du ikke får til er jo egentlig bagateller (strikke, sminke, bake) som mange andre heller ikke får til.

 

Jeg er heller ikke spesielt flink til noen hobby. Men jeg gjør det jeg liker å gjøre! Bryr meg ikke så mye om at kakene mine ikke er like fine som naboens, eller at jeg ikke er like standhaftig på treninga som enkelte andre. Jeg gjør det jeg trives med, enkelt og greit

 

Du skriver at du er ansett som en god forelder og er flink i jobben din. Det er jo to av de viktigste tingene i livet. Å kunne forsørge seg selv og ta vare på barna:)

 

Du har vært uheldig i livet og med menn, men det er ikke din feil.

 

Jeg vil foreslå at du snakker med en psykolog om alt som plager deg..

 

Kanskje det går an å trene på de sosiale kodene også?

Jeg har en venn som ikke er så flink med de sosiale kodene pga mye mobbing.. og hun har blitt bedre etter mange års vennskap der jeg på en vanlig måte gav beskjed om hvordan det hun sa og gjorde påvirket andre.. Hun tar det til seg hver gang, og prøver å tilpasse seg.

 

Håper det ordner seg for deg. Bare husk at ikke alle er flinke til alt. Jeg hadde valgt "å være flink på skolen/jobb" fremfor "strikking/baking/sport" anytime;)

 

Klem

 

Anonymous poster hash: cfdb5...ddf

[Anonym bruker]

Du har da virkelig genuint halvtomt glass også. "Når det gjelder hobbyer og helt vanlige ting også, så får jeg ingenting til. Uansett hvor mye jeg sminker meg så blir det ikke like bra som hos andre. Uansett hvor mye jeg vasker og rydder hus så blir det seende stusselig ut sammenlignet med andre. Jeg har prøvd å lære meg å strikke, synge i kor, gå på ski osv - alt går i dass og jeg får det ikke til., Jeg baker gode kaker, men de ser ut som et flykræsj, selv om de smaker veldig godt - jeg får ikke til å pynte dem, uansett hvor mye jeg prøver."

 

Altså, hvor galt kan noe av det følgene gå: sminke, rydding og skigåing? Ingen kan sminke seg vekk fra det trynet man har, og så lenge du ikke tegner hus på kinna med øyensverten skjønner jeg ikke hva problemet er, jeg blir heller ikke magisk Cameron Diaz med sminke, men det ikke noen heksekunst å gjøre de 22 sekundene jeg gidder, det blir akkurat det lille hakket framgang fra å se ut som Gollum. Rydding er nå engang bare rydding. Stapper du alt i kasser med lokk vil det se ryddig ut. At kassene ser ut som et bosnisk horehus inni er da ikke noe problem? Skigåing er lite mer enn å gli ett bein foran det andre, det er ikke noe nederlag i å ikke gå Birken eller krysse Grønland. Om du har behov for å føle deg dritflink på ski kan du jo ta en tur på golfbanen på Bogstad og se på ambassadepersonale lære langrenn i voksen alder. Smaker kakene bra blir de spist, hva mer kan man be om, om ikke man har tenkt å bli med på ett eller annet matprogram? Du har tydeligvis hobbyer, trives du ikke i koret så drit i det og syng på badet eller i bilen, men det er uansett ikke noe mislykket ved det (de færreste i et kor høres uansett). Liker du å strikke så strikk, eller la være, men man kan altså ikke måle vellykkethet i forhold til det ypperste i genren på alle områder, du trenger heller å klappe deg på skulderen for at du driver med ting på ditt eget mislykka nivå, som 99% av alle andre, bare at de ikke kaller seg mislykka.

 

 

Problemet er jo at det er veldig ille - jeg kan overhode ikke gå på ski. Det er ikke snakk om å gå Birken, men at jeg etter mange år med forsøk på trening detter i hver eneste nedoverbakke og klarer ikke å gå fiskebein i oppoverbakker. Kakene mine vil folk vanligvis ikke smake på (på tilstelninger, idrettsarrangementer for barn osv hvor jeg melder meg til å bake), mens barna, naboer og mannens familie gafler i seg disse når jeg kommer hjem med nesten hele kaka intakt. Når det gjelder sminke så er det ikke snakk om å se ut som Cameron Diaz, men å kunne se ordentlig ut. Jeg får aldri til å se fin ut på håret, uansett hva jeg gjør, øyenbrynene mine forblir stygge uansett hvordan jeg napper dem og jeg får ikke til å fremheve mine gode sider. Har masse kroppslige skavanker i tillegg som jeg skulle ønske jeg kunne skjule bedre, blant annet vitiligo over store deler av kroppen, kraftig hårvekst overalt, kvisearr osv. Så hadde vært fint å kunne sminke seg

 

Det med sosiale koder har jeg gitt opp - de få forsøkene til å få meg venner i voksen alder endte i baksnakking og latterliggjøring av meg bak ryggen min, folk snakker om at jeg er sosialt klønete, men gidder ikke å forklare meg hva konkret jeg gjør/sier galt. Har opplevd mye utfrysing og dolking i ryggen i voksen alder, blant annet spredning av to av mine ganske såre hemmeligheter rundt på bygda av ei som jeg regnet for ei venninne.

 

Anonymous poster hash: ea258...c63

[LME1001]

Les boken The Secret, den kan hjelpe deg å forbedre tankegangen og dermed livet ditt.

Endret 12. januar 2015 av LME1001

[Anonym bruker]

Det eneste jeg trengte å lese av hovedinnlegget ditt, er i grunnen de to første setningene. Det du oppsummerer er i grunnen at du får til det viktigste i livet, barna, ekteskapet og jobben. Og det skal du være stolt av!

 

Når jeg leste videre kunne jeg ikke la være å tenke: hvorfor sammenligner du deg alltid med alle andre? Hvorfor må du prestere hele tiden? Hvorfor ikke bare kose deg med det du liker? Du trenger ikke sminke. Du trenger ikke å gå på ski om du ikke liker det. Du trenger ikke å ha de penest pyntede kakene på bordet. Du trenger ikke å strikke om du ikke liker det. Gjør ting du trives med og får til. Og finner du noe du liker, men som du ikke mestrer helt med en gang - øvelse gjør mester! Slutt å sammenlign deg med alle andre. Vi har våre feil vi også. Ingen er flinke i alt.

 

Når det gjelder sosiale koder skjønner jeg at du sliter. Jeg er ikke så veldig flink der selv. Men jeg observerer og lærer. Ser hva andre gjør, hører hva andre sier, og bruker det i mine neste møter med folk. Etter å ha vokst opp i en dysfunksjonell familie, der sosiale koder ikke var det viktigste, ser jeg hvorfor jeg sliter sånn. Det er altså ikke -min feil- at det har blitt sånn. Det tenker jeg du også har erfart. Men det er ikke for sent å lære! Jeg trenger ikke å være ei sosial kløne resten av mitt liv. Jeg kan lære meg å si "takk for sist," og komme med komplimenter i passende tilfeller fordi jeg ser at det er noe de fleste andre gjør. Prøv å være en observatør neste gang du skal på noe sosialt. Hva gjør de andre når de møtes? Hvordan hilser de? Hva snakker de om? Tar de med gaver? Hvordan kler de seg? Osv. På denne måten tror jeg du lærer mye. Hvis du fremdeles trenger mer hjelp anbefaler jeg gruppeterapi. Der får du direkte tilbakemelding på hva du "gjør feil" i ulike situasjoner. Veldig lærerikt, men det kan også være litt tøft å få så direkte tilbakemeldinger, så vær obs på det.

 

Anonymous poster hash: 4eca9...ead

[Anonym bruker]

 

Det eneste jeg trengte å lese av hovedinnlegget ditt, er i grunnen de to første setningene. Det du oppsummerer er i grunnen at du får til det viktigste i livet, barna, ekteskapet og jobben. Og det skal du være stolt av!

 

Når jeg leste videre kunne jeg ikke la være å tenke: hvorfor sammenligner du deg alltid med alle andre? Hvorfor må du prestere hele tiden? Hvorfor ikke bare kose deg med det du liker? Du trenger ikke sminke. Du trenger ikke å gå på ski om du ikke liker det. Du trenger ikke å ha de penest pyntede kakene på bordet. Du trenger ikke å strikke om du ikke liker det. Gjør ting du trives med og får til. Og finner du noe du liker, men som du ikke mestrer helt med en gang - øvelse gjør mester! Slutt å sammenlign deg med alle andre. Vi har våre feil vi også. Ingen er flinke i alt.

 

Når det gjelder sosiale koder skjønner jeg at du sliter. Jeg er ikke så veldig flink der selv. Men jeg observerer og lærer. Ser hva andre gjør, hører hva andre sier, og bruker det i mine neste møter med folk. Etter å ha vokst opp i en dysfunksjonell familie, der sosiale koder ikke var det viktigste, ser jeg hvorfor jeg sliter sånn. Det er altså ikke -min feil- at det har blitt sånn. Det tenker jeg du også har erfart. Men det er ikke for sent å lære! Jeg trenger ikke å være ei sosial kløne resten av mitt liv. Jeg kan lære meg å si "takk for sist," og komme med komplimenter i passende tilfeller fordi jeg ser at det er noe de fleste andre gjør. Prøv å være en observatør neste gang du skal på noe sosialt. Hva gjør de andre når de møtes? Hvordan hilser de? Hva snakker de om? Tar de med gaver? Hvordan kler de seg? Osv. På denne måten tror jeg du lærer mye. Hvis du fremdeles trenger mer hjelp anbefaler jeg gruppeterapi. Der får du direkte tilbakemelding på hva du "gjør feil" i ulike situasjoner. Veldig lærerikt, men det kan også være litt tøft å få så direkte tilbakemeldinger, så vær obs på det.

 

 

Anonymous poster hash: 4eca9...ead

 

 

 

Vi har ikke noe gruppeterapi der jeg bor for å lære seg sånne koder. Jeg er høflig og kan spillereglene i samfunnet, men det som er "mellom linjene" klarer jeg ikke å lese. Har også blitt mobbet mye og løyet til om hvordan ting virkelig fungerer. Har for eksempel blitt fortalt at man ikke deler sine personlige ting med venninner, man snakker bare om vind, vær, klær, mat osv. Hvis man vil dele noe personlig så må man til psykolog. Og jeg som trodde at vennskap, i hvert fall nært vennskap eksisterer OGSÅ for å dele sine personlige tanker og erfaringer med hverandre, lære av hverandre osv. I ettertid ser jeg at disse damene er veldig åpne overfor hverandre og deler så å si alt av tanker og opplevelser. Jeg er blitt kritisert for helt vanlige pene klær, latterliggjort (at jeg har "feil" frisyre, "feil" støvletter, "feil" kjole osv). Har fått høre da jeg kledde meg pent at jeg kler meg for utfordrende, hvis jeg tonet ned så kledde jeg meg kjedelig. Jeg er forresten aldri invitert på noe sosialt, så kan ikke være og observere noe der, dessverre.

 

Jeg synes ikke det er tøft å få direkte tilbakemeldinger, men liker ikke av folk lyver til meg og prøver å fortelle meg at alt er min feil. For det er det jeg har hørt hele livet. To lærere og foreldrene mine som fortalte meg at jeg ble mobbet på grunn av min egen oppførsel - jeg var for sjenert, for skoleflink, for ditt og for datt. Hvis jeg endret meg og ble som "alle andre", ville jeg se at mobbingen forsvant. Joda, jeg har prøvd å dilte etter de populære jentene og kopiere det de gjør, da fikk jeg beskjed at jeg ikke må tro at jeg er noe og at slike ting var forbeholdt dem som var populære, jeg kunne bare sitte der i hjørnet mitt og holde kjeft. Synes det er veldig ensomt å ikke ha venner. Mannen har reisejobb der han er borte i 2 uker om gangen, og da sitter jeg mutters alene kveld etter kveld. Ingen ringer, ingen kommer på besøk, ingen skriver på Facebook, med mindre de trenger en tjeneste.

 

Når det gjelder sminke - jo, jeg trenger det. Har vitiligo i ansiktet, store kvisearr og trøtte øyne på grunn av mangel på søvn. Vil gjerne være fin for mannen min og ikke grøsse når jeg ser meg selv i speilet. Men får da tilbakemeldinger om at det enten er for mye sminke, for lite eller for feil. Men ingen forklarer hvordan de synes det burde være :S

 

Senest i går kveld fikk jeg avslag på en søknad som jeg var 99% sikker på å få innvilget, har fått info om at alt var i boks, så avslaget kom som et sjokk. Og slik er det nesten hver dag - jeg strever og strever og møter stengte dører overalt. Det tar veldig på.

 

Jeg vet at jeg høres negativ ut, men begeret rant bare over til slutt. Er lei av å være sterk og alene hele tiden. Når det gjelder barn, jobb og ekteskap så er det fint at man får det til, men jeg vil gjerne føle meg som noe annet enn husmor, arbeidstaker og mor en gang i blant. Har så å si glemt hva det vil si å være MEG som person. Jeg har også, som tidligere nevnt, opplevd at min mann forelsket seg i ei av de "populære" damene i bygda, og fikk massiv støtte fra sine tre søstre og broren, fordi denne dama ikke var så sosialt klønete, stygg og rar som meg, som de sa. Vi jobbet oss gjennom det, men det har igjen medført solid knekk i selvtilliten min (ja, de hadde et forhold over ganske lang tid, ca. 6 måneder før jeg oppdaget det), og han måtte kutte kontakt med familien sin. Per dags dato er det svigers og to fettere vi har kontakt med, pluss noen kompiser og venninner av mannen som fungere som "reserveslekt".

 

Anonymous poster hash: ea258...c63

[Anonym bruker]

Tror du må lære deg å gi litt mer faen. En god psykolog, eller til og med en person på familievernkontoret kan hjelpe deg med å endre hvordan du ser på deg selv. Det virker som du henger deg opp i bagateller, selv om de nok for deg ikke er det.

 

Hvem faen bryr seg om du kan gå på ski, ser ut som en yeti eller baker kaker som ser ut som ræva til Stoltenberg? Jeg liker å bake jeg, men bollene mine kan du drepe folk med, kaker har jeg gitt opp å prøve på for de faller bare sammen, og sminke? Så et par tutorials på youtube, bomma og feila kraftig noen ganger (det dreper ingen) og har funnet en grei stil, syns JEG. Mannen syns jeg ser ut som jeg kommer rett fra sirkus når jeg skal ut på byen, men vet du? Det gir jeg en god faen i, for JEG føler meg fin. Ikke er jeg ute for å dra mannfolk heller, så hvorfor bry seg?

 

Ang. hobbyer. Jeg har en hobby som koster en formue, tar sinnsykt mye tid og kanskje 5% av de som driver med den kommer så langt som til OL og større konkurranser. Men hva så? JEG liker å drive med denne hobbyen, om jeg gjør tusen feil hver eneste gang er det ikke en kjeft som bryr seg om. Det er gøy og koselig, og det er det viktigste. 

 

Og øyenbryna stikker du innom frisøren og får dem til å vokse for deg, null problem.

 

Du må begynne å se litt lyst på livet! Nyt det du har

Anonymous poster hash: dbca2...b3e

[PRobert]

Send meg gjerne en pm hvis du vil bli kjent med noen Jeg legger ikke fingrene mellom, og er hyggelig på en rett frem måte  

[Anonym bruker]

 

 

Vi har ikke noe gruppeterapi der jeg bor for å lære seg sånne koder. Jeg er høflig og kan spillereglene i samfunnet, men det som er "mellom linjene" klarer jeg ikke å lese. Har også blitt mobbet mye og løyet til om hvordan ting virkelig fungerer. Har for eksempel blitt fortalt at man ikke deler sine personlige ting med venninner, man snakker bare om vind, vær, klær, mat osv. Hvis man vil dele noe personlig så må man til psykolog. Og jeg som trodde at vennskap, i hvert fall nært vennskap eksisterer OGSÅ for å dele sine personlige tanker og erfaringer med hverandre, lære av hverandre osv. I ettertid ser jeg at disse damene er veldig åpne overfor hverandre og deler så å si alt av tanker og opplevelser. Jeg er blitt kritisert for helt vanlige pene klær, latterliggjort (at jeg har "feil" frisyre, "feil" støvletter, "feil" kjole osv). Har fått høre da jeg kledde meg pent at jeg kler meg for utfordrende, hvis jeg tonet ned så kledde jeg meg kjedelig. Jeg er forresten aldri invitert på noe sosialt, så kan ikke være og observere noe der, dessverre.

 

Jeg synes ikke det er tøft å få direkte tilbakemeldinger, men liker ikke av folk lyver til meg og prøver å fortelle meg at alt er min feil. For det er det jeg har hørt hele livet. To lærere og foreldrene mine som fortalte meg at jeg ble mobbet på grunn av min egen oppførsel - jeg var for sjenert, for skoleflink, for ditt og for datt. Hvis jeg endret meg og ble som "alle andre", ville jeg se at mobbingen forsvant. Joda, jeg har prøvd å dilte etter de populære jentene og kopiere det de gjør, da fikk jeg beskjed at jeg ikke må tro at jeg er noe og at slike ting var forbeholdt dem som var populære, jeg kunne bare sitte der i hjørnet mitt og holde kjeft. Synes det er veldig ensomt å ikke ha venner. Mannen har reisejobb der han er borte i 2 uker om gangen, og da sitter jeg mutters alene kveld etter kveld. Ingen ringer, ingen kommer på besøk, ingen skriver på Facebook, med mindre de trenger en tjeneste.

 

Når det gjelder sminke - jo, jeg trenger det. Har vitiligo i ansiktet, store kvisearr og trøtte øyne på grunn av mangel på søvn. Vil gjerne være fin for mannen min og ikke grøsse når jeg ser meg selv i speilet. Men får da tilbakemeldinger om at det enten er for mye sminke, for lite eller for feil. Men ingen forklarer hvordan de synes det burde være :S

 

Senest i går kveld fikk jeg avslag på en søknad som jeg var 99% sikker på å få innvilget, har fått info om at alt var i boks, så avslaget kom som et sjokk. Og slik er det nesten hver dag - jeg strever og strever og møter stengte dører overalt. Det tar veldig på.

 

Jeg vet at jeg høres negativ ut, men begeret rant bare over til slutt. Er lei av å være sterk og alene hele tiden. Når det gjelder barn, jobb og ekteskap så er det fint at man får det til, men jeg vil gjerne føle meg som noe annet enn husmor, arbeidstaker og mor en gang i blant. Har så å si glemt hva det vil si å være MEG som person. Jeg har også, som tidligere nevnt, opplevd at min mann forelsket seg i ei av de "populære" damene i bygda, og fikk massiv støtte fra sine tre søstre og broren, fordi denne dama ikke var så sosialt klønete, stygg og rar som meg, som de sa. Vi jobbet oss gjennom det, men det har igjen medført solid knekk i selvtilliten min (ja, de hadde et forhold over ganske lang tid, ca. 6 måneder før jeg oppdaget det), og han måtte kutte kontakt med familien sin. Per dags dato er det svigers og to fettere vi har kontakt med, pluss noen kompiser og venninner av mannen som fungere som "reserveslekt".

Anonymous poster hash: ea258...c63

 

 

Du må lære deg hva som er bra nok -for deg-. Spør du en person hva som er pent (hår/klær/sminke) og prøver å gjøre det sånn, kan du banne på at neste person du møter mener noe helt annet. Du vil aldri klare å tilfredsstille alle. Har du en dame du ser opp til (utseendemessig) kan du prøve å kopiere henne når det gjelder stil, så har du et holdepunkt. Så driter du i hva alle andre sier etterpå. Du vil aldri oppleve at alle du møter er fornøyde og liker det de ser. Har du problemer med huden tar du kontakt med en hudterapeut. Det finnes fagfolk innen sminke og annet som kan hjelpe deg med det. Søk faghjelp på de områdene du føler du trenger, og hvis dette er så viktig for deg som du gir uttrykk for så tar du deg råd til dette.

 

Er du sikker på at det ikke finnes gruppeterapi i ditt område? Ta kontakt med nærmeste DPS og forhør deg. 

 

Når du sier at du ikke klarer å lese det "mellom linjene" får det meg til å tenke på asbergers. Har du tenkt i samme baner selv? 

 

Jeg skjønner ditt behov for å være noe mer enn mor, kone og kollega. Og jeg forstår frustrasjonen din over "venninner" som lyver og ikke vil dele. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at du får fortsette å ta initiativ til å treffe andre, ikke gi opp. Min erfaring er at det er mange i samme situasjon som deg, men de fleste tør ikke å ta initiativ. Og det er mange som har nok med seg og sitt og derfor prøver å avvise på en hyggelig måte. Det er også lov. 

 

Hva med å melde seg inn i en gruppe for folk med samme interesse på facebook eller et forum? F.eks en bokgruppe om du er interessert i bøker, eller et forum for et fag du er interessert i? Du kan ikke forvente å få venner der over natten, men er du aktiv i diskusjoner vil du etter hvert komme i kontakt og bli mer personlig. Kanskje kan det føre til at flere på forumet ønsker å treffes. Å skaffe seg venner er ikke så enkelt når man har blitt voksen. Man må gi det tid og forvente at ikke alle har tid eller ønske om å treffes. 

 

Hva med å sette strek over fortiden og si velkommen til dagen i dag? Du har ordnet opp i gammelt rot med mannen, du har kvittet deg med dårlige venninner og du lar være å tenke på alt du har hørt om at du må gjøre sånn eller slik.  

 

Anonymous poster hash: 4eca9...ead

[Anonym bruker]

 

 

 

Vi har ikke noe gruppeterapi der jeg bor for å lære seg sånne koder. Jeg er høflig og kan spillereglene i samfunnet, men det som er "mellom linjene" klarer jeg ikke å lese. Har også blitt mobbet mye og løyet til om hvordan ting virkelig fungerer. Har for eksempel blitt fortalt at man ikke deler sine personlige ting med venninner, man snakker bare om vind, vær, klær, mat osv. Hvis man vil dele noe personlig så må man til psykolog. Og jeg som trodde at vennskap, i hvert fall nært vennskap eksisterer OGSÅ for å dele sine personlige tanker og erfaringer med hverandre, lære av hverandre osv. I ettertid ser jeg at disse damene er veldig åpne overfor hverandre og deler så å si alt av tanker og opplevelser. Jeg er blitt kritisert for helt vanlige pene klær, latterliggjort (at jeg har "feil" frisyre, "feil" støvletter, "feil" kjole osv). Har fått høre da jeg kledde meg pent at jeg kler meg for utfordrende, hvis jeg tonet ned så kledde jeg meg kjedelig. Jeg er forresten aldri invitert på noe sosialt, så kan ikke være og observere noe der, dessverre.

 

Jeg synes ikke det er tøft å få direkte tilbakemeldinger, men liker ikke av folk lyver til meg og prøver å fortelle meg at alt er min feil. For det er det jeg har hørt hele livet. To lærere og foreldrene mine som fortalte meg at jeg ble mobbet på grunn av min egen oppførsel - jeg var for sjenert, for skoleflink, for ditt og for datt. Hvis jeg endret meg og ble som "alle andre", ville jeg se at mobbingen forsvant. Joda, jeg har prøvd å dilte etter de populære jentene og kopiere det de gjør, da fikk jeg beskjed at jeg ikke må tro at jeg er noe og at slike ting var forbeholdt dem som var populære, jeg kunne bare sitte der i hjørnet mitt og holde kjeft. Synes det er veldig ensomt å ikke ha venner. Mannen har reisejobb der han er borte i 2 uker om gangen, og da sitter jeg mutters alene kveld etter kveld. Ingen ringer, ingen kommer på besøk, ingen skriver på Facebook, med mindre de trenger en tjeneste.

 

Når det gjelder sminke - jo, jeg trenger det. Har vitiligo i ansiktet, store kvisearr og trøtte øyne på grunn av mangel på søvn. Vil gjerne være fin for mannen min og ikke grøsse når jeg ser meg selv i speilet. Men får da tilbakemeldinger om at det enten er for mye sminke, for lite eller for feil. Men ingen forklarer hvordan de synes det burde være :S

 

Senest i går kveld fikk jeg avslag på en søknad som jeg var 99% sikker på å få innvilget, har fått info om at alt var i boks, så avslaget kom som et sjokk. Og slik er det nesten hver dag - jeg strever og strever og møter stengte dører overalt. Det tar veldig på.

 

Jeg vet at jeg høres negativ ut, men begeret rant bare over til slutt. Er lei av å være sterk og alene hele tiden. Når det gjelder barn, jobb og ekteskap så er det fint at man får det til, men jeg vil gjerne føle meg som noe annet enn husmor, arbeidstaker og mor en gang i blant. Har så å si glemt hva det vil si å være MEG som person. Jeg har også, som tidligere nevnt, opplevd at min mann forelsket seg i ei av de "populære" damene i bygda, og fikk massiv støtte fra sine tre søstre og broren, fordi denne dama ikke var så sosialt klønete, stygg og rar som meg, som de sa. Vi jobbet oss gjennom det, men det har igjen medført solid knekk i selvtilliten min (ja, de hadde et forhold over ganske lang tid, ca. 6 måneder før jeg oppdaget det), og han måtte kutte kontakt med familien sin. Per dags dato er det svigers og to fettere vi har kontakt med, pluss noen kompiser og venninner av mannen som fungere som "reserveslekt".

 

Anonymous poster hash: ea258...c63

 

 

Du må lære deg hva som er bra nok -for deg-. Spør du en person hva som er pent (hår/klær/sminke) og prøver å gjøre det sånn, kan du banne på at neste person du møter mener noe helt annet. Du vil aldri klare å tilfredsstille alle. Har du en dame du ser opp til (utseendemessig) kan du prøve å kopiere henne når det gjelder stil, så har du et holdepunkt. Så driter du i hva alle andre sier etterpå. Du vil aldri oppleve at alle du møter er fornøyde og liker det de ser. Har du problemer med huden tar du kontakt med en hudterapeut. Det finnes fagfolk innen sminke og annet som kan hjelpe deg med det. Søk faghjelp på de områdene du føler du trenger, og hvis dette er så viktig for deg som du gir uttrykk for så tar du deg råd til dette.

 

Er du sikker på at det ikke finnes gruppeterapi i ditt område? Ta kontakt med nærmeste DPS og forhør deg. 

 

Når du sier at du ikke klarer å lese det "mellom linjene" får det meg til å tenke på asbergers. Har du tenkt i samme baner selv? 

 

Jeg skjønner ditt behov for å være noe mer enn mor, kone og kollega. Og jeg forstår frustrasjonen din over "venninner" som lyver og ikke vil dele. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at du får fortsette å ta initiativ til å treffe andre, ikke gi opp. Min erfaring er at det er mange i samme situasjon som deg, men de fleste tør ikke å ta initiativ. Og det er mange som har nok med seg og sitt og derfor prøver å avvise på en hyggelig måte. Det er også lov. 

 

Hva med å melde seg inn i en gruppe for folk med samme interesse på facebook eller et forum? F.eks en bokgruppe om du er interessert i bøker, eller et forum for et fag du er interessert i? Du kan ikke forvente å få venner der over natten, men er du aktiv i diskusjoner vil du etter hvert komme i kontakt og bli mer personlig. Kanskje kan det føre til at flere på forumet ønsker å treffes. Å skaffe seg venner er ikke så enkelt når man har blitt voksen. Man må gi det tid og forvente at ikke alle har tid eller ønske om å treffes. 

 

Hva med å sette strek over fortiden og si velkommen til dagen i dag? Du har ordnet opp i gammelt rot med mannen, du har kvittet deg med dårlige venninner og du lar være å tenke på alt du har hørt om at du må gjøre sånn eller slik.  

 

 

Anonymous poster hash: 4eca9...ead

 

 

 

Jeg har ikke asbergers, har blitt sjekket for det som ungdom. Legen konstaterte at det feilet meg ingenting, men at jeg på grunn av mobbing og ensom oppvekst ikke har lært meg å omgås andre og det som fremkommer "mellom linjene" i sosial omgang. Jeg treffer folk på aktiviteter til barna osv, men tør ikke åpne meg for noen i frykt for at dette lekker på bygda enda en gang, som flere ganger før... Jeg vet at det ikke er så lett å få seg venner som voksen, og at man må prøve og feile. Har også merket at de fleste med familie har nok med seg selv og venner de har fra før, mens de som er barnløse og yngre enn meg vil bare feste og har helt andre interesser enn mine.

 

Tusen takk for innspill

 

Anonymous poster hash: ea258...c63

[sug lut]

Les boken The Secret, den kan hjelpe deg å forbedre tankegangen og dermed livet ditt.

 

Er det noe man I HVERT FALL ikke skal rote seg borti om man allerede sliter så er det det mølet det. Det er en gimmick på linje med hvilken som helst nedbrytende religiøs tankegang som forteller deg at bare du tror sterkt nok og er god nok vil det gå deg bra. Det HI her trenger er ikke noe som gir henne selv skylda for det som ikke funker.

[Anonym bruker]

Huff, det er egentlig som å lese om meg selv. Ble også misbrukt i barndommen og igjennom ungdomstiden var jeg veldig usikker. Nå i voksen alder aner jeg ikke om jeg egentlig kan spillereglene ettersom jeg ikke klarer å få meg skikkelige venner. Har noen få, men jeg lurer på om jeg bare er "venn" med dem pga jeg bestandig inntrer hjelperollen og får aldri noe til gjengjeld, blir ikke invitert på venninnesamlingene osv . 

Her er det forresten ikke et interiør hjem, stygge møbler og slikt, men det kjenner jeg faktisk går bra. Sminker meg ikke ofte, og kler meg normalt - tror jeg  

Kakene jeg lager er gode også, men jeg blir hele tiden mobbet for at dem er så lite pene. Lagde en gang en bursdagskake som jeg iherdig hadde prøvd å få til å se ut som om at den var en krone, en gjest lo høyt når hun så den. Den lignet en pupp.... haha. Lagde også en gang muffinser som jeg også prøvde og gjøre så pene jeg kunne. En annen gjest sa at det lignet muffins med hundebæsj på. Jeg prøver å ta det med humor og ler høyt sammen med dem, men jeg kjenner også at det stikker litt for jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. 

Men jeg får til det viktigste, nemlig ungen! Jeg har en fantastisk datter som blomstrer og er lykkelig, ler høyt hver dag, smiler og pusler med det hun vil. Det er mitt livsprosjekt som jeg ikke er misfornøyd med, selvfølgelig har jeg dager jeg tenker "herregud jeg er en dårlig mor", men jeg er egentlig ikke det.  

 

Anonymous poster hash: 68f0d...7de

[Anonym bruker]

 

Les boken The Secret, den kan hjelpe deg å forbedre tankegangen og dermed livet ditt.

 

Er det noe man I HVERT FALL ikke skal rote seg borti om man allerede sliter så er det det mølet det. Det er en gimmick på linje med hvilken som helst nedbrytende religiøs tankegang som forteller deg at bare du tror sterkt nok og er god nok vil det gå deg bra. Det HI her trenger er ikke noe som gir henne selv skylda for det som ikke funker.

 

 

 

Jeg har lest boka og er enig med Sug Lut. Der får man virkelig beskjed om at man selv er skyld i alt som feiler en. Og at hvis man bare TENKER sterkt nok på å lykkes så får man det til. Vel, det er ikke alltid det fungerer slik. Jeg har ordnet økonomi, men et par venninner har rot med inkasso, namsmann osv. Det hjelper ikke for dem å tenke seg bort fra regninger I boka får man også inntrykk av at man kan bli frisk fra for eksempel kreft, kraftig depresjon, PTSD osv ved å tenke seg frisk. Nope. Har møtt mange veldig positive folk som har opplevd å miste jobb, miste sine kjære (barn, mann, foreldre) i kreft, ulykker osv, og møte masse motgang. Ei solstråle av tidligere klassevenninne av meg har blitt voldtatt TRE ganger (og nei, hun hadde ikke skyld i noen av gangene). Første gang var det onkelen som voldtok henne va hun var 10 år. Så var det en voldelig kompis av kjæresten hennes da hun var 18 år, kom på besøk da kjæresten var vekk og voldtok henne i hennes hus. Så da hun fylte 28 ble hun dopet ned på gjenforeningsfest med klassen og voldtatt. Dette er en dame som driver frivillig arbeid, har mann, barn, sitter i FAU, jobber som familieterapeut og hjelper mange folk, og stråler eller. Hun ler, er positiv og innstilt på å lykkes.

 

Jeg har hørt nok at jeg selv er skyld i mobbing gjennom hele barndommen, mannens tidligere utroskap, venninners svik og foreldrenes vold. Det skjedde nok ikke på grunn av min tankegang, men fordi jeg har vært uheldig, og fordi jeg er litt annerledes enn andre i min fremtoning.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ea258...c63

[Anonym bruker]

 

Huff, det er egentlig som å lese om meg selv. Ble også misbrukt i barndommen og igjennom ungdomstiden var jeg veldig usikker. Nå i voksen alder aner jeg ikke om jeg egentlig kan spillereglene ettersom jeg ikke klarer å få meg skikkelige venner. Har noen få, men jeg lurer på om jeg bare er "venn" med dem pga jeg bestandig inntrer hjelperollen og får aldri noe til gjengjeld, blir ikke invitert på venninnesamlingene osv . 

 

Her er det forresten ikke et interiør hjem, stygge møbler og slikt, men det kjenner jeg faktisk går bra. Sminker meg ikke ofte, og kler meg normalt - tror jeg  

 

Kakene jeg lager er gode også, men jeg blir hele tiden mobbet for at dem er så lite pene. Lagde en gang en bursdagskake som jeg iherdig hadde prøvd å få til å se ut som om at den var en krone, en gjest lo høyt når hun så den. Den lignet en pupp.... haha. Lagde også en gang muffinser som jeg også prøvde og gjøre så pene jeg kunne. En annen gjest sa at det lignet muffins med hundebæsj på. Jeg prøver å ta det med humor og ler høyt sammen med dem, men jeg kjenner også at det stikker litt for jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. 

 

Men jeg får til det viktigste, nemlig ungen! Jeg har en fantastisk datter som blomstrer og er lykkelig, ler høyt hver dag, smiler og pusler med det hun vil. Det er mitt livsprosjekt som jeg ikke er misfornøyd med, selvfølgelig har jeg dager jeg tenker "herregud jeg er en dårlig mor", men jeg er egentlig ikke det.  

 

 

 

Anonymous poster hash: 68f0d...7de

 

 

 

Da er det vel heller gjestene som ikke kan de sosiale kodene... Man latterliggjør ikke andres mat og kaker når man er på besøk! Hørt på makan...

 

Her skjer det mer i det stille, fnising og hvisking som på ungdomsskolen, små stikk av kommentarer, og at folk lar være å spise det jeg baker fordi det er "stygt". Så kommer man hjem til barn som er kresne på godteri, og det blir slukt i et jafs. Så kakene var ikke så fæle likevel. Jeg får ofte kjeft av eldste fordi jeg ikke baker oftere

 

HI

 

Anonymous poster hash: ea258...c63