Sønnen min har blitt en frekk og utakknemlig drittunge.....

[Anonym bruker]

Beklager det ufine språket, jeg ville selvsagt aldri sagt til han at han oppførte seg som en drittunge, men nå har jeg fått så nok!!!! 

 

Gutten er 6 år og enebarn (har en i magen nå).

 

Altså, han svarer frekt (særlig pappaen). Om vi gir en beskjed reagerer han lynraskt med et enkelt "Nei!", uansett hva beskjeden er (så lenge han ikke føler for det). 

 

Vi får høre 1000000 ganger om dagen at alt er urettferdig og at han aldri får bestemme noe, på tross av at han har leker i hele stua og stort sett er med å bestemme de fleste hverdagslige ting.

 

Han er jævlig utakknemlig.... i dag snakket vi om å dra på bowling, men i stedet ble han invitert med en kompis i svømmehallen. Vi sa at vi kunne dra på bowling i morgen. Nå på kvelden ble han sur og sint for at han  måtte vente helt til i morgen med bowling for han syntes ikke det var bra nok med turen i svømmehallen. 

 

The list goes on......

 

Jeg VET at dette skyldes oss som foreldre. Men dette har kommet litt snikende på oss for å være helt ærlig... Han har før vært en grei unge, og dette har nok utviklet seg sakte og sikkert. Jeg tenker det handler om at han får lov å ta for mye plass i hjemmet (?) og at vi gir for mye tilsnakk om at "neste gang..." eller "dette vil vi ikke ha noe mer av..." uten at det følges opp av noe mer en det samme, altså ikke noe handling... hva tenker dere om det? 

 

Hva ville dere gjort for å få slutt på dette? Vi tar han ikke med på aktiviteter særlig ofte, så lite å kutte ned på der.... men kanskje på tide å ta lego osv på hans eget rom, og bla sette noen grenser for okkupasjon av stua? Trenger vi strengere generelle regler? Eller bare mer skikkelige konsekvenser for den dårlige oppførslen? (prat og forklare at vi ikke liker det når jo IKKE frem....)

 

Trenger forslag!!!! 

Anonymous poster hash: d0e16...189

[Anonym bruker]

Litt er vel kanskje alderen, og litt at han har fått styrt litt for mye? Kanskje greit å begynne å stramme inn grensene nå før babyen kommer. Ellers kan overgangen til en bror/søster bli ganske stor. 

Anonymous poster hash: 1448a...1a9

[Anonym bruker]

Reagerer han ikke på at han skal bli storebror da? Snakket mye om det? Kan virke som om det er en reaksjon hvis det nylig har blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 2e03a...71d

[Anonym bruker]

 

Litt er vel kanskje alderen, og litt at han har fått styrt litt for mye? Kanskje greit å begynne å stramme inn grensene nå før babyen kommer. Ellers kan overgangen til en bror/søster bli ganske stor. 

 

Anonymous poster hash: 1448a...1a9

 

Ja, jeg har nok ikke helt sett at en del av de "uskyldige" tingene kunne ha en slik negativ effekt på sikt.... Kanskje sette noen grenser for leker i stua og la han delta mindre i avgjørelser hjelper?

 

Anonymous poster hash: d0e16...189

[Anonym bruker]

Reagerer han ikke på at han skal bli storebror da? Snakket mye om det? Kan virke som om det er en reaksjon hvis det nylig har blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 2e03a...71d

Nei, han gleder seg faktisk veldig Han har nok gradvis blitt slik uten at vi har sett det helt før han er skikkelig frekk nå Jeg tenker han er litt for vant til å "gjøre som han vil", ha leker der han vil osv og også at jeg har blitt sur for enkelt oppførsel mange ganger og snakket med han om det, men så gjør han det igjen og igjen og jeg gjør ikke noe annet enn å gi advarsler på en måte... Lite handling fra min side. Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre heller liksom. Sende på rommet? 

 

Frustrerende, for vi har ikke hatt noen skikkelige problemer med han før. Men det er akkurat som han gir faen i det vi sier, rett og slett. Føler han står og snakker oss etter munnen, lager dådyrøyne og sier unnskyld, men han mener ikke en dritt av det og det er like fort glemt som det er sagt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d0e16...189

[Anonym bruker]

 

Reagerer han ikke på at han skal bli storebror da? Snakket mye om det? Kan virke som om det er en reaksjon hvis det nylig har blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 2e03a...71d

Nei, han gleder seg faktisk veldig Han har nok gradvis blitt slik uten at vi har sett det helt før han er skikkelig frekk nå Jeg tenker han er litt for vant til å "gjøre som han vil", ha leker der han vil osv og også at jeg har blitt sur for enkelt oppførsel mange ganger og snakket med han om det, men så gjør han det igjen og igjen og jeg gjør ikke noe annet enn å gi advarsler på en måte... Lite handling fra min side. Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre heller liksom. Sende på rommet? 

 

Frustrerende, for vi har ikke hatt noen skikkelige problemer med han før. Men det er akkurat som han gir faen i det vi sier, rett og slett. Føler han står og snakker oss etter munnen, lager dådyrøyne og sier unnskyld, men han mener ikke en dritt av det og det er like fort glemt som det er sagt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d0e16...189

 

Sønnen min hadde en periode da han var rundt den alderen. Kom som kastet på, og varte noen mnd. Plutselig ble han "normal" igjen. 

 

Anonymous poster hash: 1448a...1a9

[Anonym bruker]

Jepp, les litt om 6-åringen, det er IKKE enkelt å være 6 år. Men kan jo være en kombinasjon kanskje

Anonymous poster hash: 9dab5...5a2

[Anonym bruker]

 

 

Reagerer han ikke på at han skal bli storebror da? Snakket mye om det? Kan virke som om det er en reaksjon hvis det nylig har blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 2e03a...71d

Nei, han gleder seg faktisk veldig Han har nok gradvis blitt slik uten at vi har sett det helt før han er skikkelig frekk nå Jeg tenker han er litt for vant til å "gjøre som han vil", ha leker der han vil osv og også at jeg har blitt sur for enkelt oppførsel mange ganger og snakket med han om det, men så gjør han det igjen og igjen og jeg gjør ikke noe annet enn å gi advarsler på en måte... Lite handling fra min side. Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre heller liksom. Sende på rommet? 

 

Frustrerende, for vi har ikke hatt noen skikkelige problemer med han før. Men det er akkurat som han gir faen i det vi sier, rett og slett. Føler han står og snakker oss etter munnen, lager dådyrøyne og sier unnskyld, men han mener ikke en dritt av det og det er like fort glemt som det er sagt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d0e16...189

 

Sønnen min hadde en periode da han var rundt den alderen. Kom som kastet på, og varte noen mnd. Plutselig ble han "normal" igjen. 

 

Anonymous poster hash: 1448a...1a9

 

Kanskje det er håp for min også da.... Jeg vet at en del andre foreldre i klassen sliter med en del av de samme problemene med sine gutter, særlig det med å være frekk. Overhørte en samtale mellom en kompis av gutten min og hans mor i dag og det var som å høre min egen! Samme måte å være frekk på, og mange av de samme ordene og måten å si det på, så det kan nok være noe som har utviklet seg blant gutta i klassen, at det er kult eller noe? Vekk vil jeg ha det uansett..... Og jeg er ganske sikker på at vi gjør noe feil også siden han ikke blir bedre. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: d0e16...189

[Anonym bruker]

Vi har en snart 6-åring som har perioder med "tenåringsfakter". Han er også enebarn, men ut fra det jeg ser av andre 6-åringer vi kjenner, er det en fase som er forholdsvis vanlig for alderen og han er ikke verre enn de andre. Det som kan være fristende når man bare har et barn er derimot å unngå konflikter ved å føye seg til barnets trass og fakter (selvsagt vanskeligere/umulig med flere barn i hus), og da forsterker man bare problemet.

 

Det vi har gjort er å stramme inn på enkelte områder, samtidig som vi har gitt han mer frihet/bestemmelsesrett på andre. Vi har ikke hatt behov for noe straff/konsekvenser siden 3-års alderen, nå har vi begynt igjen når han er frekk eller ikke hører etter. I det store og hele blir goder kuttet eller han bli sendt på rommet sitt for å tenke litt. Vi har få regler, men de er absolutte og ikke åpne for diskusjoner (gjelder voksne såvel som barn). På den andre siden blir han oppmuntret og støttet til å teste egne grenser og får i størst mulig grad bestemme over egen person. Han går alene på skolen, han får være alene hjemme hvis jeg skal ute for å handle (dersom han vil), vi driver med aktiviteter der han kan være selvstendig, osv... Jeg tenker at han har et behov for å vise at han kan fikse seg selv, og jeg gir han mulighet til det der det er mulig.

 

Jeg tar det som en øvelse før tenårene, de kommer fort nok de også.

 

Anonymous poster hash: d046a...95e

[Anonym bruker]

Seksårsalderen kalles ikke "den lille puberteten" for ingenting. I tillegg; selv om han gleder seg til å bli storebror, blir det jo en stor overgang også. Kanskje det ubevisst plager ham litt, og han er usikker på sin egen posisjon midt i det hele? Jeg har bare gutter, og har ikke merket noe til problemene som liksom skal komme rundt seksårsalderen, men har venninner med jenter, og friogbevare meg for et støy de har laget.

 

Anonymous poster hash: 54445...f72

[Anonym bruker]

Jeg tenker: Alle leker på rommet først og fremst. Og konsekvenser for dårlig oppførsel og stygg snakking. Når han maser om bowling og er misfornøyd, null bowling. Når han oppfører seg bra: Bowling. Han knekker fort koden. Og generelt vær strenge. Når du sier noe så må du mene det, de gjennomskuer deg ellers. Nei er nei. Ikke si; Det vil jeg ikke ha noe av. Si; Det du gjorde nå er ikke lov, og nå må du si unnskyld, gå på rommet ditt, sitte på krakken/stolen osv. Konsekvens med en gang, ingen sjanser. Han er seks år og noen ting VET han ikke er lov. De tingene må han straffes for eller det må få en kjip konsekvens.

 

Anonymous poster hash: f33dc...e5a

[Anonym bruker]

Dere er nok altfor slappe på konsekvensene. Ta en prat med gutten i rolige omgivelser og fortell ham at ting kommer til å endre seg fra nå av. Bruk gjerne skjema med stjerner eller smilemerker for god oppførsel. Dårlig oppførsel (og JA, dette inkluderer å svare frekt) straffes med time out. Hvis dere ikke har brukt time out før: Gi advarsel ved første "feil": Neste gang du svarer frekt, må du sitte i time out. Og neste gang han gjør det, setter dere ham i time out i 6 minutter. 

 

Få lekene hans ut av stua. Stua skal ikke være hans private lekerom. Ikke la ham bestemme de fleste hverdagslige ting, kun noen få utvalgte, og da kun ut fra noe dere har bestemt på forhånd. Eks "Vil du ha pannekaker eller pizza til middag i dag?" "Vil du ha den blå eller røde buksa?"

 

Ikke snakk ham ihjel om hva som er rett og galt. Ta ham vekk fra situasjonen, gi time out, bli venner etterpå. 

 

Anbefaler å lese "De utrolige årene". Jeg har nettopp begynt på den. Har en utfordrende 4-åring (dog på litt annen måte enn dere). Har også en 6-åring som oppfører seg stort sett eksemplarisk, så jeg har en av hver sort

Anonymous poster hash: 976e5...e88

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle fine svar! 

 

Tok en prat med han å fortalte han at det blir noen endringer her hjemme. Leker skal på rommet osv.... og at det ikke blir noen flere sjanser i forhold til dårlig oppførsel, men at det blir konsekvenser. Forklarte at jeg synes det er trist at det skal være kjefting og slikt hver dag og at det ikke er greit å være frekk osv. Til nå i dag har han oppført seg helt eksemplarisk! Regner jo ikke med at det fortsetter for alltid, men deilig er det! 

 

Dere har helt rett i at vi må bli flinkere til å gi konsekvenser. Gjorde det jo før, men så ble han så grei at det ikke var nødvendig mer også har vi liksom bitt sittende fast i det... Tror vi skal bli flinkere til å ikke la han være med å bestemme så mye også... blir sikkert litt forvirrende for han når han får bestemme så mye. 

 

Godt å se at det ikke kun er vår som er slik også... Da handler det kanskje ikke BARE om oss som foreldre

Anonymous poster hash: d0e16...189

[Anonym bruker]

Høres ut som om gutten har fått styre alt for mye og trenger strengere grenser og langt mindre valgfrihet i hverdagen rett og slett.

Merker det godt på største her også når jeg slipper for mye på regler og lar henne bestemme litt mye i perioder (hun er 7) da blir hun utakknemlig og klarer ikke sette pris på ting for hun venter hele tiden på å få noe bedre. 

Så da er det på tide å ta en alvorsamtale, og hente inn friheten igjen. Etter litt motstand i en periode blir det en mer harmonisk og takknemlig unge igjen.

Hos oss er det spilling på tv, ds, data, nettbrett som er det hun regner som best å gjøre. Så ved dårlig oppførsel er det det som ryker. (vi har opplegg med at hun i løpet av ukedagene hvor hun ikke har lov å spille kan tjene seg opp "merker" og disse kan byttes mot spilletid i helgen. men opptjente merker forsvinner igjen ved dårlig oppførsel)

 

Anonymous poster hash: d64d6...f2d

[Anonym bruker]

Det er garantert ikke bare dere som foreldre, men hvordan det ender er opp til dere. Gutten din jobber langsomt men sikkert med å bli voksen, og han prøver seg her og der med å ta kontroll over eget (og gjerne andres) liv. Kunsten er å få han til å forstå at han skal få gradvis mer frihet, men at det er dere som bestemmer hvor mye avhengig av hans utvikling. Vi hadde også en lang periode der vi ikke trengte å gi konsekvenser fordi gutten oppførte seg så fint, og etter en forbigående krise i september-oktober ser vi ut til å være tilbake til en harmonisk tilværelse.

 

Her har vi flere grader av beslutninger.

- de der mamma og/eller pappa bestemmer. Ingen diskusjon, og da pleier jeg å si det rett ut at det ikke er forhandlerbart. Hvordan ting skal være i huset, f.eks. hvor mye rot vi godtar og hvor lekene skal være (her er regelen at lekene på rommet får stå frem til tirsdager når vi har husvask, i stuen må de ryddes fortløpende og senest før legging).

- de der vi gjerne hører hva han har å si, men vi har siste ord i saken uansett. Typisk feriedestinasjon neste sommer.

- de der det er åpning for forhandling, men når avtalen er i bos, er den i boks. Og vi snakker om ordentlig forhandling med kompromisser på begge sider. Typisk menyen på fredagsmiddagen aller aktiviteter om helgene.

- de der han bestemmer, men jeg kommer gjerne med råd/anbefalinger. Typisk påkledning.

- de han bestemmer selv over og jeg blander meg ikke i saken (og han må leve med konsekvensene). Ikke så mange av de enda utenom hva han skal ha på skiven, men det kommer.

 

Jeg passer på at han vet hvor ting plasseres seg i aksen, og er temmelig konsekvent på det. Vi kjefter ikke noe særlig, men jeg er veldig streng ift reglene og maser ikke på han i en halv enighet når han ikke følger de. Da er det rett til konsekvens uten høy stemme og mye fakter fra min side. Han vet hvor skapet står, resten er opp til han.

 

Anonymous poster hash: d046a...95e

[Anonym bruker]

Vi har slitt med det samme, at vi plutselig må sette strengere grenser til femåringen. Han har virkelig tatt litt av i det siste, og er frekk og hører ikke etter for fem flate. Time-out har vi innført, men foreløpig sitter han mer i time-out enn han er ute, for han klarer ikke å sitte i de fem minuttene han får beskjed om. Så da blir det fem nye minutter, og ryker han etter 3 minutter blir det fem nye. Når han sitter der skal han tenke, så han får heller ikke lov å reise seg opp/surre rundt/prate mens han sitter der, men det er visst fryktelig vanskelig. 

 

Generelt er det tydeligvis mye vås som MÅ sies hele forbanna tiden, og det er sjeldent noe viktigere enn at han kun vil prate, typ "eh, mamma, eh, eh, jeg må si noe, eh, buksa mi er blå". Jeg blir gal! 

Anonymous poster hash: 50e91...9dc

[Anonym bruker]

Vi har slitt med det samme, at vi plutselig må sette strengere grenser til femåringen. Han har virkelig tatt litt av i det siste, og er frekk og hører ikke etter for fem flate. Time-out har vi innført, men foreløpig sitter han mer i time-out enn han er ute, for han klarer ikke å sitte i de fem minuttene han får beskjed om. Så da blir det fem nye minutter, og ryker han etter 3 minutter blir det fem nye. Når han sitter der skal han tenke, så han får heller ikke lov å reise seg opp/surre rundt/prate mens han sitter der, men det er visst fryktelig vanskelig.  Generelt er det tydeligvis mye vås som MÅ sies hele forbanna tiden, og det er sjeldent noe viktigere enn at han kun vil prate, typ "eh, mamma, eh, eh, jeg må si noe, eh, buksa mi er blå". Jeg blir gal!  Anonymous poster hash: 50e91...9dc

Hei! Vet ikke om du har prøvd, men jeg sitter der med sønnen vår når han har time-out og ser morsk ut, da funker det. Vi har tom hatt "gående tenkepause" (når vi er på tur) der han må holde meg i hånden og gå stille i 5 minutter.

 

Er jeg der, vet han at jeg er oppmerksom på han, men han bli samtidig minnet på at han har gjort noe galt (derav morsk ansikt) og glemmer ikke hva han sitter der for. Med en gang tiden er omme (bruker timer på mobilen) blir alt normalt igjen, vi snakker rolig sammen og han kommer ofte med en spontan beklagelse.

 

Jeg bruker forøvrig bare tenkepause når jeg ikke har en bedre konsekvens på lager. Om han skaper seg på vei ut til en utflukt, pleier jeg bare å droppe utflukten, tuller han ved middagen blir han sendt fra bordet (det har ikke skjedd siden 4 års alderen). Er det krøll å vei til/fra skolen, ryker dagens skjermtid. Og påkledning gidder jeg ikke krangle over, han er 6 år og tåler å fryse om han ønsker å prøve å gå ut uten lue/votter (tar med i skjul for å kunne ta det ut med en klar "hva var det jeg sa", men han må ynke seg litt først).

 

Anonymous poster hash: d046a...95e

[Anonym bruker]

 

Vi har slitt med det samme, at vi plutselig må sette strengere grenser til femåringen. Han har virkelig tatt litt av i det siste, og er frekk og hører ikke etter for fem flate. Time-out har vi innført, men foreløpig sitter han mer i time-out enn han er ute, for han klarer ikke å sitte i de fem minuttene han får beskjed om. Så da blir det fem nye minutter, og ryker han etter 3 minutter blir det fem nye. Når han sitter der skal han tenke, så han får heller ikke lov å reise seg opp/surre rundt/prate mens han sitter der, men det er visst fryktelig vanskelig.  Generelt er det tydeligvis mye vås som MÅ sies hele forbanna tiden, og det er sjeldent noe viktigere enn at han kun vil prate, typ "eh, mamma, eh, eh, jeg må si noe, eh, buksa mi er blå". Jeg blir gal!  Anonymous poster hash: 50e91...9dc

Hei! Vet ikke om du har prøvd, men jeg sitter der med sønnen vår når han har time-out og ser morsk ut, da funker det. Vi har tom hatt "gående tenkepause" (når vi er på tur) der han må holde meg i hånden og gå stille i 5 minutter.

 

Er jeg der, vet han at jeg er oppmerksom på han, men han bli samtidig minnet på at han har gjort noe galt (derav morsk ansikt) og glemmer ikke hva han sitter der for. Med en gang tiden er omme (bruker timer på mobilen) blir alt normalt igjen, vi snakker rolig sammen og han kommer ofte med en spontan beklagelse.

 

Jeg bruker forøvrig bare tenkepause når jeg ikke har en bedre konsekvens på lager. Om han skaper seg på vei ut til en utflukt, pleier jeg bare å droppe utflukten, tuller han ved middagen blir han sendt fra bordet (det har ikke skjedd siden 4 års alderen). Er det krøll å vei til/fra skolen, ryker dagens skjermtid. Og påkledning gidder jeg ikke krangle over, han er 6 år og tåler å fryse om han ønsker å prøve å gå ut uten lue/votter (tar med i skjul for å kunne ta det ut med en klar "hva var det jeg sa", men han må ynke seg litt først).

 

Anonymous poster hash: d046a...95e

 

Godt tips:) Alt det andre gjør vi alt..

 

Anonymous poster hash: 50e91...9dc

[Anonym bruker]

Vi var ensten i ferd med å gå i samme grøfta. Lange samtaler, daglige påminnelser osv de siste 6 mnd har hjulpet betraktelig!

 

Det er f.eks. lov til å vise følelser, men når man er så stor som 6 år, så må man finne en måte å gjøre det på som er spiselig for omverdnen. Skal man være sur (uten grunn som i eksempelet ditt), så får man gjøre det et annet sted enn der vi voksne er osv.

 

Vi gir klar beskjed om når barnet er urimelig. Vi firer ikke på det å rydde etter seg selv, hjelpe hverandre osv.

Anonymous poster hash: 54b9a...d21

[Anonym bruker]

For det første så tenker jeg at dere foreldre ikke så flinke til å sette grenser for dere selv. Dette er noe dere må jobbe med og som ikke er enkelt å endre.

 

Konsekvenser pleier jeg ikke dele ut til mine barn, og de klarer å skilje seg allikevel. Men jeg vet hvordan jeg vil ha det, jeg velger mine kamper og jeg mener det jeg sier.

 

Det kunne kanskje vært lurt å lese noen bøker for at dere som foreldre kan utvikle dere på en god måte?

 

Anonymous poster hash: 54cc8...242

[Anonym bruker]

Tror det har lett for å bli sånn med enebarn.. de har jo ingen å kvesse seg mot, og de fleste hensyn blir tatt i deres fordel. De har ingen å måtte ta hensyn til og ingen å måtte dele ting med.

 

To av mine unger har venner som er enebarn og begge de to vennene har sånne nykker.. tydelig at foreldrene godtar alt for mye drittunge-oppførsel og at de er vant til å få det som de vil og få det de peker på..

 

Anonymous poster hash: a72bc...668

[Gjest ronja røverdatter]

Med en gang jeg leste overskriften din, tenkte jeg at gutten din var 6 år - sånn omtrent i alle fall.  Og det stemte jo.  Kan godt hende at ungen er en bortskjemt drittunge og at dere er dårlige foreldre som ikke klarer å sette grenser, men sjansen er større for at nå har dere fått den vidunderlige, slitsomme, utrolig irriterende og håpløse store lille 6-åringen i hus.   Og midt oppi alt kaoset 6-åringen går gjennom skal han bli storebror også.  Det er helt ok for 4 og 5 åringen å bli store bror, og stort sett for 8 åringen også, men for seksåringen kan det (akkurat som for tenåringen) være omtrent krise, i alle fall følelsemessig.

 

Jeg har hatt et par seksåringer i hus og har lest og undersøkt og lært masse om akkurat det, for jeg (vi) trodde også at vi hadde gjort noe riv ruskende galt første gangen da den snille, lille, enkle, flinke jentungen omtrent over natta forvandlet seg til noe jeg ikke har ord for.  Første var enebarn da hun ble seks, og livssituasjonen vår gjorde at vi hadde henne med på mye voksenting.  Og hun som kunne sitte ved lange arrangement og middager og spise pent og leke fint der hun satt med sine lydløse leker eller blad i bøker eller tegne, kunne plutselig ikke sitte stille på stolen en gang, hun hun kunne ikke holde i en gaffel og begynte å spise på en måte hun aldri hadde lært hjemme...  - og mer til.

 

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, og jeg mener ikke at disse ville seksåringene skal få lov til å gjøre hva de vil, men vi som voksne må vite at mye av det de gjør og sier har de ikke helt kontroll over selv.  De kan rett og slett ikke sitte stille.  Rent fysisk kribler det i hele kroppen deres, mye pga vokseperioder og følelseslivet er enda verre.  De er som ten-åringer, men kanskje enda vanskeligere fordi tenåringen til tider kan skjønne litt av det som skjer med dem, i alle fall når en snakker med dem i gode stunder.  

 

Det går over.  De trenger å behandles med en veldig kjærlig hånd, mye forståelse (selv om de ikke vil ha det), vise at vi er like glad i dem, unngå å fortelle dem at "du som er så stor" - eller "du er for liten til..." - for det er jo det som er et av problemene, de føler seg for små og for store på samme tid.  Vi må velge vår kamper med omhu, sette grenser selvfølgelig, men også velge å overse det vi kan overse og så går det over, heldigvis.  Og så kan vi slappe av helt til hormonene pubertetshormonene  om en 3-4 år eller litt mer om en er heldig...

[Anonym bruker]

Tror det har lett for å bli sånn med enebarn.. de har jo ingen å kvesse seg mot, og de fleste hensyn blir tatt i deres fordel. De har ingen å måtte ta hensyn til og ingen å måtte dele ting med.

To av mine unger har venner som er enebarn og begge de to vennene har sånne nykker.. tydelig at foreldrene godtar alt for mye drittunge-oppførsel og at de er vant til å få det som de vil og få det de peker på.. Anonymous poster hash: a72bc...668

Tja...de verste 6-åringene jeg kjenner har søsken (og foreldre som enten praktiserer fri oppdragelse eller er veldig opptatt av å alltid være populære hos sine barn). Men jeg tror det er lettere for enebarns foreldre å 1) ikke se at de er kommet i en vanskelig fase; 2) akseptere uoppdragen oppførsel fordi det ikke er flere barn å ta seg av.

 

Jeg er i alle fall meget oppmerksom på at mitt barn ikke skal oppføre seg dårligere enn andre bare fordi han er alene, og jeg skal love deg at han er bedre oppdratt enn mange. Men det går på bevisshet og handlekraft fra foreldrenes side. Og mange foreldre sliter med begge deler, uavhengig av antall barn.

 

Anonymous poster hash: d046a...95e

[gorboro]

http://www.mammanett.no/barn/6

[gorboro]

http://m.db.no/2013/04/26/tema/skolebarn/foreldre/klikk/helse/26879465/?www=1