Mild autisme, hvilke symptomer og når fikk de diagnosen?

[Anonym bruker]

De fleste av oss har vel noen autistiske trekk Men hvor går skille på hva som er normalt og ikke? 

 

Jeg har lest mye om autisme. Det er NOE med datteren min på 3,5 år, men er umulig å sette henne i en bås. Noen dager tenker vi at hun er normal og at atferden hennes skyldes alder og personlighet, men i neste øyeblikk ser vi jo at hun ikke er som alle andre, selv om hun på sett og vis fungerer veldig bra sammen med andre. Barnehagen ser det samme som oss og er like i tvil som oss og ppt er nå koblet inn.

 

Hun har mange tegn på autisme, dog høytfungerende eller en mild form for autisme, men likevel ikke.

Hun er nemlig kosete (kun med meg, far og mormor) og hun er sosial. Men hun er kun sosial på hennes premisser. Med det mener jeg at hun godt kan finne på å ville være helt i fred og leke alene og hun er selektiv på hvem hun leker sammen med. 

 

Noen som har barn med mild autsme og kan fortelle litt om hvorfor dere mistenkte det, og hvilken alder barnet fikk diagnose?

 

 

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

[Anonym bruker]

Har en gutt med asperger og har bare lyst å si at frem til han var 8 - 9 år var han veldig sosial av seg. Men selvfølgelig på hans premisser, merket jo det var noe som ikke stemte med han. Takk for tolerante venner som godtok han som han var

Han trakk seg gradvis unna andre i 9 års alderen, og er mest alene nå. (13)

Jeg synes det er trist, han ser ut til å trives med det.

 

Jeg synes det er vanskelig å komme med symptomer som var før, var så mye annet rundt også.

Han fikk diagnosen da han var 6 år

 

Anonymous poster hash: 1f461...65a

[Anonym bruker]

Og min gutt har bestandig vært kosete med meg!

Jeg har bestandig hatt øyekontakt med han og kroppskontakt, autisme var ikke i mine tanker før han fikk diagnosen. Jeg tenkte nemlig ikke over at det car kun jeg som fikk lov å ta på han, klemme han og se han i øynene...

 

Anonymous poster hash: 1f461...65a

[Anonym bruker]

Fem år da han fikk diagnose. Han hadde kraftige sinnesutbrudd, var middels interessert i andre barn, ikke kosete, hadde ingen egen giv (ville ikke gjøre selv). Han måtte også periodevis mates til han var fire år gammel. Han hadde mange tvangstanker på en måte. Ble kjempesint hvis han ikke fikk åpne døra, gå først inn etc. Vanskelig med overgang til nye klær, ved sesongskifte. Lite øyekontakt. Forsto ikke at han feks måtte kle på seg først, også kunne vi dra på lekeplassen. Da løp han heller bare rundt og nektet å kle på seg, enda det vi skulle var noe han egentlig ville. Alltid, alltid hyl og skrik når v skulle gjøre noe, selvom det var noe han likte. Enten hyl og skrik før eller under aktiviteten, eller når vi måtte avslutte og dra hjem. 

Anonymous poster hash: d9486...e39

[Anonym bruker]

Ikke for å kuppe tråden, men var det tidlige tegn også? Altså spedbarn/småbarnsalder?

Vi har asbergers i familien, så greit å vite hva man skal se etter.

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

[Anonym bruker]

Ikke for å kuppe tråden, men var det tidlige tegn også? Altså spedbarn/småbarnsalder?

Vi har asbergers i familien, så greit å vite hva man skal se etter.

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

*aspergers

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

[Anonym bruker]

Ikke for å kuppe tråden, men var det tidlige tegn også? Altså spedbarn/småbarnsalder?

Vi har asbergers i familien, så greit å vite hva man skal se etter.

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

 

Nja, der har jeg hørt mye forskjellig. Jeg syns sønnen min var spesiell helt fra start. Han begynte tidlig med særheter. På dagtid sovnet han bare i en vogn som trillet fremover. Ved fem mnd nektet han å drikke mer mme eller vann. Han gikk altså lenge uten annen væske enn gjennom grøten. Han sov godt om natten da, i sengen sin. Han var ekstremt aktiv. Virkelig ekstremt! Før han kunne krabbe eller egentlig røre seg stort i det hele tatt veivet han med armer og bein som en gærning. Har et bilde av han og to babyer til. De andre babyene ligger inntil hverandre, min på en armlengdes avstand. Sånn var det alltid. Alle kommenterte hvor aktiv han var. 

 

Anonymous poster hash: d9486...e39

[Anonym bruker]

 

 

Ikke for å kuppe tråden, men var det tidlige tegn også? Altså spedbarn/småbarnsalder?

Vi har asbergers i familien, så greit å vite hva man skal se etter.

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

Nja, der har jeg hørt mye forskjellig. Jeg syns sønnen min var spesiell helt fra start. Han begynte tidlig med særheter. På dagtid sovnet han bare i en vogn som trillet fremover. Ved fem mnd nektet han å drikke mer mme eller vann. Han gikk altså lenge uten annen væske enn gjennom grøten. Han sov godt om natten da, i sengen sin. Han var ekstremt aktiv. Virkelig ekstremt! Før han kunne krabbe eller egentlig røre seg stort i det hele tatt veivet han med armer og bein som en gærning. Har et bilde av han og to babyer til. De andre babyene ligger inntil hverandre, min på en armlengdes avstand. Sånn var det alltid. Alle kommenterte hvor aktiv han var.

 

Anonymous poster hash: d9486...e39

Mannen min har 2 brødre og far med aspergers så jeg vet at sjangsen for at våre barn kan arve det er ganske stor.

Ene sønnen min på bare 1 år er litt annerledes enn de to andre, men det kan jo være tilfeldig.

Han fins ikke kosete, og har ikke ro i seg. Alltid vært veldig krevende og sutrete/gråt mye de første 6 mnd.

Litt dårlig blikk kontakt. Når jeg henter han i barnehagen viser han aldri tegn til glede, bare kikker raskt opp og fortsetter leken. Dette har gjort meg litt bekymret, men det kan selvsagt være under normalen.

Ikke verdens undergang om han skulle ha autisme, men sikkert greit å vite om det tidligst mulig 😉

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

[Anonym bruker]

Har en gutt som får en autismediagnose nå. Ligger i den milde enden av skalaen, da han ikke har problemer med kroppskontakt, blikkontakt osv, har ikke sære interesser, glad i andre mennesker, elsker å være sosial. Han strever mest i sosiale situasjoner f.eks i skolegården: klarer ikke lese situasjoner, koder osv blant jevnaldrende. Han startet å snakke veldig sent og snakker fortsatt ikke helt som han burde (er nå 8,5 år). Har blitt fungt opp av PPT siden han var 2,5 - men ingen har hintet frempå om mulig autisme tidligere, så litt sjokkert. Han er også veldig smart på mange områder; ingen problemer med lesing/skriving, veldig god i matte, sjakk - og scorer som en 12 åring på non-verbale ferdigheter (logisk sans osv). 

Anonymous poster hash: ac444...cc3

[thricane]

Språket var grunnen til at vi tok kontakt. Trodde også han hørte dårlig. Han bruker lang tid på å lære nye ting.

 

Alle mennesker har autistiske trekk. Les litt om Baron cohen, han beskriver dette. På en skala fra en til hundre vil normalen ligge på 50 og de som får diagnose på rundt 80 eller mer, for å danne et bilde. En diagnose vil være nødvendig når det er gjennomgripende og påvirker daglig funksjon. Du kan sammenligne det med vekt. De fleste har litt for mye eller litt for lite, men det er når du er så overvektig/undervektig at du ikke kan gjennomføre daglige oppgaver at det er gjennomgripende og påvirker daglig funksjon.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen

 

Jeg har hatt en følelse av at det "er noe" med jenta vår fra spedbarnsstadiet, men føler at det det siste året blir mer og mer tydelig.

Hun har bl.a mange tvangstanker, eller handlinger vil jeg si. Raserianfall som ikke går over ved avledning - tingene må gjøres på nytt etter hennes tralt før hun får "fred".

Er kun oss i nærmeste familie som får blikkontakt med henne. Hun faller tidvis ut og da får vi ikke kontakt med henne noen av oss.

Hun snakker kun med utvalgte personer er ellers helt taus. Hun har godt ordforråd og språk, men det er likevel vanskelig å føre en samtale med henne og det kan virke som hun ikke helt forstår når vi gir henne "ordre". Hun forstår ordene, for hun bruker dem jo selv, men hun står bare der som et spørsmålstegn. F. eks: "Kan du hente flasken? Den står i vinduet." Da står hun der helt forvirret. Hun vet jo hvor vinduet er og kan be meg om det samme. Jeg ender opp med å lede henne til flasken i vinduet. Hun tar rett og slett ikke til seg beskjeder. Er usikker på om hun kanskje sliter med å prosessere ting. Hun har innlagt dren, men hører godt nå i følge hørselstest.

Ellers så liker hun ikke å bli kysset, heller ikke av meg. Det sier hun rett ut. Men kos, det liker hun - men kun på hennes premisser.

 

Det gjelder generelt sett alt. Hennes premisser - hvis ikke blir hun helt ko ko  

 

Hun har ekstremt god hukommelse. Hun husker ting tilbake fra 1-årsalder. I dag fortalte hun meg for eksempel hvordan julehuset til mormor ser ut. Da beskrev hun alle rom i huset, og hvor alle julenissene er plassert. Dette har vi ingen bilder av og har ikke snakket om det. Sist hun så julehuset til mormor var hun 1,5 år gammel...

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen alt du skriver i siste innlegget ditt, hi. "Gjøre om igjen" hadde jeg helt glemt, men det var ekstremt en periode. Jeg husker spesielt godt en gang jeg skulle fly med sønnen og det var blå bokser som lå øverst på den sikkerhetskontrollen. Så han fikk jakka i en blå boks, men han ville ha rød kan du skjønne. Der gikk det jo ikke an å begynne forfra igjen, så det ble hyl og skrik det.

Men jo, i det hele tatt alt det du skriver er som min sønn i bhg-alder. 

Anonymous poster hash: d9486...e39

[Anonym bruker]

Hvordan håndterer dere barnet? Vi har jo for lenge siden innsett at vi må gjøre ting på en annen måte med henne enn de andre barna våre..Men er det riktig?

Nå har jo ikke hun fått noe diagnose enda, og det er jo ikke sikkert at hun er autistisk. Det kan jo være personlighet, alder, ocd, selektiv mutisme, adhd eller andre greier - eller ingen ting. Blir det feil at vi "spesialbehandler" henne frem til en eventuell diagnose?

 

Hvordan grensesetter dere barna deres i forhold til barna uten autisme? Nå tenker jeg ikke på når barnet slår og slike ting, det må jo slås ned på, men mer på forventninger og hvor mye man tilpasser seg barnet. Skal barnet få lov å gjøre ting på nytt, f,eks ta skoene av igjen og legge de på hylla for og så gjøre alt på nytt. Fordi jeg gjorde det feil.? Eller bør man tåle at resten av dagen blir ødelagt for barnet (og oss) og heller fokusere på at barnet må tilpasse seg andre?

 

Kan også legge til at hun er en helt annen person i barnehagen enn hjemme. Hun viser ikke sterke følelser i barnehagen. Det slår seg ut på en annen måte der. At hun melder seg ut eller er likegyldig.

Hun er ikke utagerende i barnehagen, men kan fint klabbe til søskene hvis hun blir sint nok.

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

[Anonym bruker]

 

De fleste av oss har vel noen autistiske trekk Men hvor går skille på hva som er normalt og ikke? 

 

Jeg har lest mye om autisme. Det er NOE med datteren min på 3,5 år, men er umulig å sette henne i en bås. Noen dager tenker vi at hun er normal og at atferden hennes skyldes alder og personlighet, men i neste øyeblikk ser vi jo at hun ikke er som alle andre, selv om hun på sett og vis fungerer veldig bra sammen med andre. Barnehagen ser det samme som oss og er like i tvil som oss og ppt er nå koblet inn.

 

Hun har mange tegn på autisme, dog høytfungerende eller en mild form for autisme, men likevel ikke.

Hun er nemlig kosete (kun med meg, far og mormor) og hun er sosial. Men hun er kun sosial på hennes premisser. Med det mener jeg at hun godt kan finne på å ville være helt i fred og leke alene og hun er selektiv på hvem hun leker sammen med. 

 

Noen som har barn med mild autsme og kan fortelle litt om hvorfor dere mistenkte det, og hvilken alder barnet fikk diagnose?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

 

 

Det du beskriver er på ingen måte unormalt.

Håper virkelig at det er noe langt mer som er grunn til bekymringen deres, og at dere ikke har overivrige ansatte i barnehagen som sammen med dere ser spøkelser på høylys dag...

 

Anonymous poster hash: 9ee94...987

[Anonym bruker]

Ikke for å kuppe tråden, men var det tidlige tegn også? Altså spedbarn/småbarnsalder?

Vi har asbergers i familien, så greit å vite hva man skal se etter.

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

 

Det dummeste du kan gjøre er å være "forberedt". Da øker du risikoen for feildiagnostisering kraftig, og vil ofte rett og slett se det du forventer å se. Dvs. at du vil tolke atferden til barnet på en helt annen måte enn du hadde gjort dersom du ikke bevisst så etter autismetegn.

 

Anonymous poster hash: 9ee94...987

[Anonym bruker]

Min sønn er 8 år nå. Han fikk diagnosen rett før skolestart. Da hadde han slitt lenge med språket, og hadde allerede spesialpedagog inne i barnehagen. Han hadde også diverse andre særegenheter; Han spiste bare tre sorter mat, og KUN det; tørre brødskiver, bananer og yoghurt  . Vi merket at han ikke forsto hva vi sa noen ganger, han responderte dårlig på kommandoer i blant.

Han lekte på en spesiell måte; likte å stable ting eller sette ting i en rekkefølge, om og om igjen. Som han var satt på repeat liksom. Han ga derimot god øyekontakt , syntes det var ok å sitte i fanget iblant. Han likte derimot ikke å leke med andre barn, han ville heller vaske eller rydde med de voksne i barnehagen han. Det hendte han lekte med andre barn, men det var mest `ved siden av` lek. 

Det går jo forsåvidt greit med gutten i dag. Han klarer seg i vanlig klasse og har en venn han forholder seg noe til. Ellers sliter han faglig. Har fortsatt ikke lært å lese skikkelig, men han er flink med tall. Han snakker fortsatt ganske urent også, og har et dårlig ordforråd. 

Anonymous poster hash: e1b9b...422

[Anonym bruker]

 

 

 

De fleste av oss har vel noen autistiske trekk Men hvor går skille på hva som er normalt og ikke?

 

Jeg har lest mye om autisme. Det er NOE med datteren min på 3,5 år, men er umulig å sette henne i en bås. Noen dager tenker vi at hun er normal og at atferden hennes skyldes alder og personlighet, men i neste øyeblikk ser vi jo at hun ikke er som alle andre, selv om hun på sett og vis fungerer veldig bra sammen med andre. Barnehagen ser det samme som oss og er like i tvil som oss og ppt er nå koblet inn.

 

Hun har mange tegn på autisme, dog høytfungerende eller en mild form for autisme, men likevel ikke.

Hun er nemlig kosete (kun med meg, far og mormor) og hun er sosial. Men hun er kun sosial på hennes premisser. Med det mener jeg at hun godt kan finne på å ville være helt i fred og leke alene og hun er selektiv på hvem hun leker sammen med.

 

Noen som har barn med mild autsme og kan fortelle litt om hvorfor dere mistenkte det, og hvilken alder barnet fikk diagnose?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

 

Det du beskriver er på ingen måte unormalt.

Håper virkelig at det er noe langt mer som er grunn til bekymringen deres, og at dere ikke har overivrige ansatte i barnehagen som sammen med dere ser spøkelser på høylys dag...

 

Anonymous poster hash: 9ee94...987

Selvfølgelig er det mye mer enn det som er skrevet som ligger bak mistanken.

 

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

[Anonym bruker]

Dytter denne

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

[Anonym bruker]

 

 

Ikke for å kuppe tråden, men var det tidlige tegn også? Altså spedbarn/småbarnsalder?

Vi har asbergers i familien, så greit å vite hva man skal se etter.

 

Anonymous poster hash: 9b353...1e8

Det dummeste du kan gjøre er å være "forberedt". Da øker du risikoen for feildiagnostisering kraftig, og vil ofte rett og slett se det du forventer å se. Dvs. at du vil tolke atferden til barnet på en helt annen måte enn du hadde gjort dersom du ikke bevisst så etter autismetegn.

 

Anonymous poster hash: 9ee94...987

Selvoppfyllende profetier.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5461f...2e9

[Anonym bruker]

 

Hvordan håndterer dere barnet? Vi har jo for lenge siden innsett at vi må gjøre ting på en annen måte med henne enn de andre barna våre..Men er det riktig?

Nå har jo ikke hun fått noe diagnose enda, og det er jo ikke sikkert at hun er autistisk. Det kan jo være personlighet, alder, ocd, selektiv mutisme, adhd eller andre greier - eller ingen ting. Blir det feil at vi "spesialbehandler" henne frem til en eventuell diagnose?

 

Hvordan grensesetter dere barna deres i forhold til barna uten autisme? Nå tenker jeg ikke på når barnet slår og slike ting, det må jo slås ned på, men mer på forventninger og hvor mye man tilpasser seg barnet. Skal barnet få lov å gjøre ting på nytt, f,eks ta skoene av igjen og legge de på hylla for og så gjøre alt på nytt. Fordi jeg gjorde det feil.? Eller bør man tåle at resten av dagen blir ødelagt for barnet (og oss) og heller fokusere på at barnet må tilpasse seg andre?

 

Kan også legge til at hun er en helt annen person i barnehagen enn hjemme. Hun viser ikke sterke følelser i barnehagen. Det slår seg ut på en annen måte der. At hun melder seg ut eller er likegyldig.

Hun er ikke utagerende i barnehagen, men kan fint klabbe til søskene hvis hun blir sint nok.

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

 

Er det noen som kan svare på disse spørsmålene?

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

[Anonym bruker]

Dytter på denne igjen  

Jenta er nettopp fylt 4 år. PPT har vært i barnehagen og observert. De er enige i at hun har selektiv mutisme og barnehagen har fått opplæring i defokusert kommunikasjon. Hun har nå gradvis begynt å snakke i barnehagen

Siden jenta gjør fremskritt mener PPT at det vil gjøre vondt verre for henne å få henne diagnostisert hos BUP. Vi skal derfor "vente å se".

Vi skal kontakte ppt til høsten igjen og evaluere. (vi og barnehagen)

 

I mellomtiden er jeg usikker på hvordan vi skal oppdra henne i forhold til de andre barna våre. Se spørsmål i innlegget over. 
Hadde satt stor pris på om noen som har erfaring kan svare

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

[skjotta]

 

Dytter på denne igjen

Jenta er nettopp fylt 4 år. PPT har vært i barnehagen og observert. De er enige i at hun har selektiv mutisme og barnehagen har fått opplæring i defokusert kommunikasjon. Hun har nå gradvis begynt å snakke i barnehagen

Siden jenta gjør fremskritt mener PPT at det vil gjøre vondt verre for henne å få henne diagnostisert hos BUP. Vi skal derfor "vente å se".

Vi skal kontakte ppt til høsten igjen og evaluere. (vi og barnehagen)

 

I mellomtiden er jeg usikker på hvordan vi skal oppdra henne i forhold til de andre barna våre. Se spørsmål i innlegget over.

Hadde satt stor pris på om noen som har erfaring kan svare

 

Anonymous poster hash: ef4d4...cda

Alle barn er individer og må oppdras deretter.

 

Dere må gjøre det som fungerer for henne, uavhengig av hva dere har gjort med de andre barna da det å prøve å klemme en rund kloss inn i et firkantet hull sjeldent fungerer bra.

 

Jeg har 2 svært ulike barn som naturligvis oppdras med ulike metoder for å oppnå samme mål. Jeg forventer det samme av dem begge, men der jeg måtte være konsekvent og streng med storesøster kan jeg forhandle og tulle med lillebror.

[Anonym bruker]

Jeg skrev tidligere om gutten på flyplassen som ville ha en rød boks. Jeg merket tidlig at vi på mange måter måtte gi etter for sønnens tenkemåte. Det var spesielt vanskelig før det forelå diagnose og med ukjente mennesker rundt. Man ser virkelig ut som en altfor ettergivende forelder som lar barnet gjøre det det vil, men i virkeligheten handler det om å velge sine kamper. Alternativet hadde vært å redigere på omtrent alt han gjorde og at hver dag hadde vært en pine for både han og oss. Så ting som å lukke døra for at han kunne åpne eller la han ta skoene av og på igjen var i det store og hele verdens minste problem når jeg ser det i ettertid. Å la han ta på genseren på nytt kunne hindre to timers utbrudd, så jo, han fikk etterhvert gjøre det ja. Dog gikk jo ikke alltid det. Iblant måtte vi trumf gjennom.

 

Min sønn er forøvrig også sånn at ute blant andre mennesker uten oss til stede, så blir han ikke sint eller protesterer. Der godtar han absolutt alt, også er han heller ekstra var og ømfintlig hjemme resten av dagen, hvis noe vanskelig har skjedd ute. Spesielt da han var yngre merket jeg med én gang om bhg- eller skoledagen hadde vært god eller ei.

 

Nå er sønnen min 11 år gammel og en utrolig omtenksom og herlig gutt. Vi tilpasser hverdagen ganske mye for ham tror jeg. Forbereder og forklarer. Han låser seg ikke lengre og er i det store og hele en lettvint gutt å ha med og gjøre.

 

Jeg er faktisk litt skeptisk til at ppt ikke vil koble inn bup. Gjennom bup trenger man vel ikke bare ta sikte på diagnose, men kan vel få veiledning også? Foreldreveiledning er uhyre viktig synes jeg, og det er takket være den at vi har klart å møte sønnen vår på en bedre måte som har hjulpet ham i utviklingen. Kan ppt gi dere dette?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d9486...e39

[Anonym bruker]

Var en studie for ikke alt for lenge siden som sa at barn med aspergers, spesielt jenter, kom bedre ut av ungdomstiden uten en diagnose. Både sosialt og faglig.

 

Bare sånn til ettertanke, før man diagnostiserer hver minste lille detalj.

Anonymous poster hash: 11c55...fef

[Iiiiik]

Barn med spesielle behov trenger som regel også særbehandling. Så blir jo balansegangen å ikke særbehandle mer enn nødvendig. Det vil være dumt hvis man oppmuntrer særtrekkene slik at de blir mer fremtredende enn de trenger å være. Samtidig er det jo noen kamper man bare bør droppe å ta for å overleve som familie. Med eldre søsken ville jeg vært redd for å skape en familiekultur der alt handler om å tilrettelegge for en liten som ellers får raserianfall. Også et barn med diagnose i autismespekteret trenger å lære seg at andre har egne behov.

 

Må si jeg blir veldig overrasket over at PPT mener henvisning til BUP vil gjøre ting verre. Enten har dere en veldig dårlig BUP, en veldig sær PP-tjeneste eller en PP-rådgiver med dårlige erfaringer med samarbeidet.