Hva tenker dere om å gi Ritalin til barn med Adhd?

[Anonym bruker]

 

 

 

2007 er nyere enn Fingold studien du referer til, den er allikevel gammel nok til at den kunne være med på oppdatert info fra norske myndigheter. 

A study by researchers at the University of Southampton has shown evidence of increased levels of hyperactivity in young children consuming mixtures of some artificial food colours and the preservative sodium benzoate.

Videre viser jo dine henvisninger at det gir utslag fra signifikante utslag til mindre utslag og bedringer for alle de nevnte ting som sukker, vitaminer og mineraler så vel som ulike fett typer. 

Om man får mindre bedringer av hver enkelt av disse kan det sammen gjøre utslag som kan karakteriseres som signifikante. 

 

Jeg skal google mer om linker til forskning siden det ser ut til å være av stor betydning med kildehenvisninger også på anonymforum. Men jeg er egentlig av den oppfatning at de som er intresserte kan google selv. 

 

Det skal også kombineres med kognitiv terap, adferdsterapi. Et annet aspekt her er jo at forskning tilsier at medisinering skal alltid kombineres med terapi, noe som ikke blir gjort i Norge. At riktig adferdsterapi er viktig i mesteringen av ADHD symptomer. Dette er derimot et kostnadsspørsmål, og det krever ekstra av behandlingsappparatet. Desverre er psykisk helse nedprioritert over hele linja. 

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337

[mamma til adhd gutt<3]

Foreldre som ikke har barn med ADHD kan umulig sette seg inn i hvordan det er å ta dette valget. Det blir for bastant å si at det er feil å gi Ritalin på generelt grunnlag når mange barn får en bedre hverdag. Ritalin virker ikke på alle men de det virker på kan få ett nytt liv.

[Anonym bruker]

Det er ikke sant at Ritalin hemmer veksten. Den kan hemme veksten, den gjør det slett ikke hos alle, faktisk ikke hos de fleste.

 

Det er ikke sant at Ritalin bare er til bruk i noen få år. Det er enorme mengder eksempler på mennesker som har nytte av medisinen i år etter år etter år.

 

Det er ikke sant at man utvikler toleranse. Man mistenker at noen kan gjøre det, ellers er doseøkninger relatert til vekst.

 

Det er ikke sant at fagmiljøet som helhet er skeptisk til medisinering. Noen er det.

 

Du er upresis, unyansert og virker ikke å ha særlig dyptgående kunnskap om temaet.

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

 

 

Dette med å hemme veksten aner jeg ikke prosentandelen av, mitt inntrykk fra BUP var at det var en vanlig bivirkning. Mulig det ikke gjelder alle, men det sier noe om alvorlighetsgraden av denne type medisinering. 

Jeg har heller ikke sagt at alle blir psykisk syke utover ADHD diagnosen av medisinering, men jeg sier at fagmiljøet begynner å bli urolig for at det er en større andel enn hva man per dd tror. Deler av fagmiljøet mener at her må det forses mer. 

Jeg har heller ikke påstått at alle utvikler resistanse som du sier, men jeg sier at fagmiljøet hevder at det trengs mer forskning på hvor stor andel faktisk gjør dette, og at det er deler av fagmiljøet som hevde det er mange. Viser igjen til linken ovenfor. 

 

Når et paradigmeskifte skjer så er ikke alle av den oppfatning, man snur ikke den faglige oppfatning før forskningen til å støtte de nye teorier er på plass, og muligens skjer det ikke. 

 

Men før denne skepsisen er avklart, enten i den ene eller andre retning vil i alle fall ikke jeg utsette ungen min for slik alvorlig medisinering. Da ønsker vi å gå minste inngreps vei, fordi om resultatene ikke er like store som ved medisinering, så medfører det heller ikke en stor risiko for alvorlige bivirkninger. 

 

Når man ser på det internasjonale fagmiljø så er det faktisk gode holdepunkter for å bli litt mer restriktiv i synet på medisinering. Det err alvorlige medisiner, med uavklart langvarig effekt, som man skal gi til små barn. Jeg mener det absolut er på sin plass å vurdere risiko opp mot gevinst for mitt barn. 

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337

[Anonym bruker]

 

 

Det er ikke sant at Ritalin hemmer veksten. Den kan hemme veksten, den gjør det slett ikke hos alle, faktisk ikke hos de fleste.

 

Det er ikke sant at Ritalin bare er til bruk i noen få år. Det er enorme mengder eksempler på mennesker som har nytte av medisinen i år etter år etter år.

 

Det er ikke sant at man utvikler toleranse. Man mistenker at noen kan gjøre det, ellers er doseøkninger relatert til vekst.

 

Det er ikke sant at fagmiljøet som helhet er skeptisk til medisinering. Noen er det.

 

Du er upresis, unyansert og virker ikke å ha særlig dyptgående kunnskap om temaet.

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

 

Dette med å hemme veksten aner jeg ikke prosentandelen av, mitt inntrykk fra BUP var at det var en vanlig bivirkning. Mulig det ikke gjelder alle, men det sier noe om alvorlighetsgraden av denne type medisinering.

Jeg har heller ikke sagt at alle blir psykisk syke utover ADHD diagnosen av medisinering, men jeg sier at fagmiljøet begynner å bli urolig for at det er en større andel enn hva man per dd tror. Deler av fagmiljøet mener at her må det forses mer.

Jeg har heller ikke påstått at alle utvikler resistanse som du sier, men jeg sier at fagmiljøet hevder at det trengs mer forskning på hvor stor andel faktisk gjør dette, og at det er deler av fagmiljøet som hevde det er mange. Viser igjen til linken ovenfor.

 

Når et paradigmeskifte skjer så er ikke alle av den oppfatning, man snur ikke den faglige oppfatning før forskningen til å støtte de nye teorier er på plass, og muligens skjer det ikke.

 

Men før denne skepsisen er avklart, enten i den ene eller andre retning vil i alle fall ikke jeg utsette ungen min for slik alvorlig medisinering. Da ønsker vi å gå minste inngreps vei, fordi om resultatene ikke er like store som ved medisinering, så medfører det heller ikke en stor risiko for alvorlige bivirkninger.

 

Når man ser på det internasjonale fagmiljø så er det faktisk gode holdepunkter for å bli litt mer restriktiv i synet på medisinering. Det err alvorlige medisiner, med uavklart langvarig effekt, som man skal gi til små barn. Jeg mener det absolut er på sin plass å vurdere risiko opp mot gevinst for mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337

Les det første innlegget ditt en gang til.

Du er bastant og generaliserende. Det virker tvers gjennom useriøst og som dommedagssvada.

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

[mamma til adhd gutt<3]

Hva med å bare godta at folk har forskjellige meninger og at det som er rett for noen kan være det motsatte for andre ? Er sinnsykt at det skal være slik at noen beskylder andre for å være en dårlig forelder for sitt barn fordi de gjør det de mener er best for deres barn...

[Anonym bruker]

Nabogutten på 9 år får ritalin nå. Han har vært uten medisin frem til nå da han har reagert veldig negativt på det meste. Nå gjorde de et forsøk igjen (han har blitt eldre enn sist) og det fungerer supert.

 

Før når han kom til oss for å leke med vår sønn, klarte han ikke leke. Han løp mellom de forskjellige lekene og klarte ikke roe seg ved noe som helst. I tillegg snakket han konstant og ustoppelig og var veldig intens. Det gjorde jo at vårt barn ble sliten av han og ikke orket å leke med han for de "lekte" jo ikke uansett....

 

Nå klarer han å sitte med lego i en times tid og leke fint. Han kan ha vanlige samtaler med mitt barn og lar han slippe til på alle måter. Det virker som om gutten selv har det mye bedre nå, siden han kan leke og er roligere. 

 

Han blir tatt av medisin i ferier. 

Anonymous poster hash: 55f03...635

[Jezebel]

 

 

Har ikke presentert det som annet enn en risiko, men det er en risiko jeg ikke ønsker å utsette mitt barn for. Det er heller ikke useriøs dommemedagssvada, det er det siste i den internasjonale opinonen når det gjelder medisinering av barn med ADHD.

Når det er proffesorer ved anerkjente universiteter som maner til forsiktighet, menerjeg vel at jeg ikke skal sette mine synsinger over dette. Min mann er fra Storbrittania, der de har omfattende erfaring med medisinering av barn, og de vitenskaplige miljøene begynner å advare mot denne praksis. Dette er seriøse universiteter som Oxbridge med flere, og Professor Helm universitetet i Aberdeen er sentral i dette arbeidet.

 

Klart det hadde vært fint, med et barn som har indre ro, og girer ned 12 hakk i hverdagen. Men jeg/vi er av den oppfatning at medisinering ikke er en god løsning. Men vi ser det som at vi og vårt barn like gjerne kan lære oss å leve med sykdommen allerede nå, og ikke utsette det et par, tre år. Det er ingenting som tilsier at det blir lettere om en stund.

 

Det finnes også mye forskning på andre effektive tiltak, som kosthold, terapi, og endringre i undervisningssituasjoen etc. Vi som foreldre må gi barna våre det beste vi kan utfra forutsetningene. Vi har valgt å prioritere skole, kosthold og det psyososiale oppvekst miljø.

Om andre velger noe annet, så er det dem om det, men spørsmålet var vel hva "jeg" mente.

Og jeg mener at det ikke er heldig, derfor velger jeg å ikke medisinere mitt barn med ADHD, basert på de grunnene jeg har oppgitt. Jeg er ikke villig til å ta den risikoen.

 

For de som vil lese mer, er dette en begynnelse.

 

http://igennus.com/nutrition-blog/adhd-medication-are-the-benefits-worth-the-risk/

 

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337

Du formulerer deg bastant. Du skriver at det ER sånn og fremstår da som arrogant og temmelig kunnskapsløs. Det ER nemlig ikke slik du sier.

 

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

Jeg klarer ikke å se hvor hun uttaler seg bastant. Kan du sitere de bastante utrykkene?

[Anonym bruker]

Jeg er skeptisk til sterk medisinering av barn, og om jeg var i den situasjonen vil jeg nok undersøkt både for og mot, deretter vurdert. Og mine vurderingskilder hadde nok ikke vært DIB.

 

Uansett, jeg har en venninne som er svært oppegående og flink som mor. (Siden noen påpekte at det bare var "dårlige" foreldre som tok denne løsningen). Sønnen hennes har ADHD, i en virkelig sterk grad. Han fungerer ikke i noen sosiale sammenhenger, var han i en bursdag måtte de reise hjem etter 10 minutter osv. De har prøvd det meste og tilogmed vært utenlands hos en eller annen spesialst, for ett år siden innså de at medisinering var den siste løsningen. Og det har fungert utmerket, gutten har faktisk begynt å få venner, og han kan til og med være med i en hel bursdag. Både han og familien hans har fått et helt nytt liv. (Ikke lett for søsken heller å være i en slik situasjon)

Ja, det kan nok være at sterk medisinering kan gi negative bivirkninger, men hva er et liv der man ikke fungerer i det hele tatt sosialt med andre mennesker? At man aldri mestrer noe fordi man er så ukonsentrert og vill? Jeg er nesten sikker på at konsekvensen av et slikt liv vil gå sterkere inn på psyken. Medisinering bør være siste løsningen, etter at andre tiltak har vært utprøvd. Og når man har komt til det punktet der man vurderer medisineringer må man se på fordeler kontra ulemper.

 

Anonymous poster hash: e654a...775

[Anonym bruker]

 

 

 

Har ikke presentert det som annet enn en risiko, men det er en risiko jeg ikke ønsker å utsette mitt barn for. Det er heller ikke useriøs dommemedagssvada, det er det siste i den internasjonale opinonen når det gjelder medisinering av barn med ADHD.

Når det er proffesorer ved anerkjente universiteter som maner til forsiktighet, menerjeg vel at jeg ikke skal sette mine synsinger over dette. Min mann er fra Storbrittania, der de har omfattende erfaring med medisinering av barn, og de vitenskaplige miljøene begynner å advare mot denne praksis. Dette er seriøse universiteter som Oxbridge med flere, og Professor Helm universitetet i Aberdeen er sentral i dette arbeidet.

 

Klart det hadde vært fint, med et barn som har indre ro, og girer ned 12 hakk i hverdagen. Men jeg/vi er av den oppfatning at medisinering ikke er en god løsning. Men vi ser det som at vi og vårt barn like gjerne kan lære oss å leve med sykdommen allerede nå, og ikke utsette det et par, tre år. Det er ingenting som tilsier at det blir lettere om en stund.

 

Det finnes også mye forskning på andre effektive tiltak, som kosthold, terapi, og endringre i undervisningssituasjoen etc. Vi som foreldre må gi barna våre det beste vi kan utfra forutsetningene. Vi har valgt å prioritere skole, kosthold og det psyososiale oppvekst miljø.

Om andre velger noe annet, så er det dem om det, men spørsmålet var vel hva "jeg" mente.

Og jeg mener at det ikke er heldig, derfor velger jeg å ikke medisinere mitt barn med ADHD, basert på de grunnene jeg har oppgitt. Jeg er ikke villig til å ta den risikoen.

 

For de som vil lese mer, er dette en begynnelse.

 

http://igennus.com/nutrition-blog/adhd-medication-are-the-benefits-worth-the-risk/

 

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337

Du formulerer deg bastant. Du skriver at det ER sånn og fremstår da som arrogant og temmelig kunnskapsløs. Det ER nemlig ikke slik du sier.

 

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

Jeg klarer ikke å se hvor hun uttaler seg bastant. Kan du sitere de bastante utrykkene?

Ja, det kan jeg:

 

"Jeg tenker at det ikke er en god ide da det kun er korttidsvirkning. Etter noen år må domene økes for å få samme effekt, og fordi forskning tyder på at årelang bruk kan gi alvorlige psykiske lidelser.

 

Så gode tider mellom 8-10 årsalderen for så å kutte medisinene og begynne å lære å leve leve med sykdommen uten medisiner, da kan man virkelig bare begynne å forholde seg til ADHD med en gang.

Medisinen påvirker også sentrale organ, hjerte, hjerne og nyrer/lever. Den hemmer også veksten, så ADHD medisinerne barn blir ikke like lange som de skulle bli.

Dette er alvorlige medisiner og bivirkninger jeg ikke vil utsette mitt barn for, det er en høy pris/risk for en korttidsgevinst.

 

Å fortsette medisinering utover det som var i bivirkningsforsøkene er ikke å anbefale da doseringer må økes for effekt, og det er ikke grundige og vitenskaplig nok utredet hvilke bivirkninger dette faktisk gir. De lærde ber om forsiktighet. Om det vitenskapligemiljøet ber om forsiktighet ønsker jeg ikke dette for mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337"

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

[Jezebel]

 

 

 

Har ikke presentert det som annet enn en risiko, men det er en risiko jeg ikke ønsker å utsette mitt barn for. Det er heller ikke useriøs dommemedagssvada, det er det siste i den internasjonale opinonen når det gjelder medisinering av barn med ADHD.

Når det er proffesorer ved anerkjente universiteter som maner til forsiktighet, menerjeg vel at jeg ikke skal sette mine synsinger over dette. Min mann er fra Storbrittania, der de har omfattende erfaring med medisinering av barn, og de vitenskaplige miljøene begynner å advare mot denne praksis. Dette er seriøse universiteter som Oxbridge med flere, og Professor Helm universitetet i Aberdeen er sentral i dette arbeidet.

 

Klart det hadde vært fint, med et barn som har indre ro, og girer ned 12 hakk i hverdagen. Men jeg/vi er av den oppfatning at medisinering ikke er en god løsning. Men vi ser det som at vi og vårt barn like gjerne kan lære oss å leve med sykdommen allerede nå, og ikke utsette det et par, tre år. Det er ingenting som tilsier at det blir lettere om en stund.

 

Det finnes også mye forskning på andre effektive tiltak, som kosthold, terapi, og endringre i undervisningssituasjoen etc. Vi som foreldre må gi barna våre det beste vi kan utfra forutsetningene. Vi har valgt å prioritere skole, kosthold og det psyososiale oppvekst miljø.

Om andre velger noe annet, så er det dem om det, men spørsmålet var vel hva "jeg" mente.

Og jeg mener at det ikke er heldig, derfor velger jeg å ikke medisinere mitt barn med ADHD, basert på de grunnene jeg har oppgitt. Jeg er ikke villig til å ta den risikoen.

 

For de som vil lese mer, er dette en begynnelse.

 

http://igennus.com/nutrition-blog/adhd-medication-are-the-benefits-worth-the-risk/

 

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337

Du formulerer deg bastant. Du skriver at det ER sånn og fremstår da som arrogant og temmelig kunnskapsløs. Det ER nemlig ikke slik du sier.

 

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

Jeg klarer ikke å se hvor hun uttaler seg bastant. Kan du sitere de bastante utrykkene?

Ja, det kan jeg:

 

"Jeg tenker at det ikke er en god ide da det kun er korttidsvirkning. Etter noen år må domene økes for å få samme effekt, og fordi forskning tyder på at årelang bruk kan gi alvorlige psykiske lidelser.

 

Så gode tider mellom 8-10 årsalderen for så å kutte medisinene og begynne å lære å leve leve med sykdommen uten medisiner, da kan man virkelig bare begynne å forholde seg til ADHD med en gang.

Medisinen påvirker også sentrale organ, hjerte, hjerne og nyrer/lever. Den hemmer også veksten, så ADHD medisinerne barn blir ikke like lange som de skulle bli.

Dette er alvorlige medisiner og bivirkninger jeg ikke vil utsette mitt barn for, det er en høy pris/risk for en korttidsgevinst.

 

Å fortsette medisinering utover det som var i bivirkningsforsøkene er ikke å anbefale da doseringer må økes for effekt, og det er ikke grundige og vitenskaplig nok utredet hvilke bivirkninger dette faktisk gir. De lærde ber om forsiktighet. Om det vitenskapligemiljøet ber om forsiktighet ønsker jeg ikke dette for mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337"

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

 

Takk. Litt bastant der, ja. Tror det er viktig å få frem at det er en risiko for alt dette. Hadde det vært gitt at alt dette ville skje tror jeg få ville gitt ungene ritalin. Siden det "bare" er en risiko må man jo veie det opp mot fordelene. Hvis et barn klarer å få seg en utdannelse og sannsynligheten for bivirkninger er liten (jeg vet ikke om den er det, jeg sier bare hvis) så er det kanskje verdt det.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Har ikke presentert det som annet enn en risiko, men det er en risiko jeg ikke ønsker å utsette mitt barn for. Det er heller ikke useriøs dommemedagssvada, det er det siste i den internasjonale opinonen når det gjelder medisinering av barn med ADHD.

Når det er proffesorer ved anerkjente universiteter som maner til forsiktighet, menerjeg vel at jeg ikke skal sette mine synsinger over dette. Min mann er fra Storbrittania, der de har omfattende erfaring med medisinering av barn, og de vitenskaplige miljøene begynner å advare mot denne praksis. Dette er seriøse universiteter som Oxbridge med flere, og Professor Helm universitetet i Aberdeen er sentral i dette arbeidet.

 

Klart det hadde vært fint, med et barn som har indre ro, og girer ned 12 hakk i hverdagen. Men jeg/vi er av den oppfatning at medisinering ikke er en god løsning. Men vi ser det som at vi og vårt barn like gjerne kan lære oss å leve med sykdommen allerede nå, og ikke utsette det et par, tre år. Det er ingenting som tilsier at det blir lettere om en stund.

 

Det finnes også mye forskning på andre effektive tiltak, som kosthold, terapi, og endringre i undervisningssituasjoen etc. Vi som foreldre må gi barna våre det beste vi kan utfra forutsetningene. Vi har valgt å prioritere skole, kosthold og det psyososiale oppvekst miljø.

Om andre velger noe annet, så er det dem om det, men spørsmålet var vel hva "jeg" mente.

Og jeg mener at det ikke er heldig, derfor velger jeg å ikke medisinere mitt barn med ADHD, basert på de grunnene jeg har oppgitt. Jeg er ikke villig til å ta den risikoen.

 

For de som vil lese mer, er dette en begynnelse.

 

http://igennus.com/nutrition-blog/adhd-medication-are-the-benefits-worth-the-risk/

 

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337

Du formulerer deg bastant. Du skriver at det ER sånn og fremstår da som arrogant og temmelig kunnskapsløs. Det ER nemlig ikke slik du sier.

 

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

Jeg klarer ikke å se hvor hun uttaler seg bastant. Kan du sitere de bastante utrykkene?

Ja, det kan jeg:

 

"Jeg tenker at det ikke er en god ide da det kun er korttidsvirkning. Etter noen år må domene økes for å få samme effekt, og fordi forskning tyder på at årelang bruk kan gi alvorlige psykiske lidelser.

 

Så gode tider mellom 8-10 årsalderen for så å kutte medisinene og begynne å lære å leve leve med sykdommen uten medisiner, da kan man virkelig bare begynne å forholde seg til ADHD med en gang.

Medisinen påvirker også sentrale organ, hjerte, hjerne og nyrer/lever. Den hemmer også veksten, så ADHD medisinerne barn blir ikke like lange som de skulle bli.

Dette er alvorlige medisiner og bivirkninger jeg ikke vil utsette mitt barn for, det er en høy pris/risk for en korttidsgevinst.

 

Å fortsette medisinering utover det som var i bivirkningsforsøkene er ikke å anbefale da doseringer må økes for effekt, og det er ikke grundige og vitenskaplig nok utredet hvilke bivirkninger dette faktisk gir. De lærde ber om forsiktighet. Om det vitenskapligemiljøet ber om forsiktighet ønsker jeg ikke dette for mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 6acb2...337"

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

Takk. Litt bastant der, ja. Tror det er viktig å få frem at det er en risiko for alt dette. Hadde det vært gitt at alt dette ville skje tror jeg få ville gitt ungene ritalin. Siden det "bare" er en risiko må man jo veie det opp mot fordelene. Hvis et barn klarer å få seg en utdannelse og sannsynligheten for bivirkninger er liten (jeg vet ikke om den er det, jeg sier bare hvis) så er det kanskje verdt det.

Ikke sant?

Det må være åpenhet om risikofaktorene, men det er ikke greit ned svartmaling. Balansert og sannferdig informasjon er tingen.

 

Anonymous poster hash: 725c4...115

[FrkKværner]

Ei i familien har en gutt i andre klasse som går på Ritalin. I samråd med BUP og foreldrenes ønske ble alt fra kosthold og diverse måter å forandre hans atferd utprøvd. Ingenting hjalp. Gutten har problemer i det sosiale da han ikke forstår sosiale koder samt store konsentrasjonsproblemer noe som ble en utfordring på skolen. Gutten var også tidvis utagerende. Etter mye om og menn startet han på Ritalin. Jeg kjenner ikke igjen gutten. Han har nå er normalt aktivitetsnivå, bedre konsentrasjon og har fått muligheten til å sosialisere seg. Det er fortsatt utfordringer men de er færre og mindre. Gutten selv beskriver det som om maurene i kroppen forsvinner.

 

Jeg tror ikke Ritalin alltid er løsningen det må man se individuelt på. Samtidig vet jeg om flere barn via dette familiemedlemmer hvor barns har fått ett nytt liv etter oppstart. Det er ingen enkel beslutning å skulle sette et barn på Ritalin men det kan være nødvendig å ta den beslutningen for barnetsskyld.

[Anonym bruker]

Ei i familien har en gutt i andre klasse som går på Ritalin. I samråd med BUP og foreldrenes ønske ble alt fra kosthold og diverse måter å forandre hans atferd utprøvd. Ingenting hjalp. Gutten har problemer i det sosiale da han ikke forstår sosiale koder samt store konsentrasjonsproblemer noe som ble en utfordring på skolen. Gutten var også tidvis utagerende. Etter mye om og menn startet han på Ritalin. Jeg kjenner ikke igjen gutten. Han har nå er normalt aktivitetsnivå, bedre konsentrasjon og har fått muligheten til å sosialisere seg. Det er fortsatt utfordringer men de er færre og mindre. Gutten selv beskriver det som om maurene i kroppen forsvinner.

 

Jeg tror ikke Ritalin alltid er løsningen det må man se individuelt på. Samtidig vet jeg om flere barn via dette familiemedlemmer hvor barns har fått ett nytt liv etter oppstart. Det er ingen enkel beslutning å skulle sette et barn på Ritalin men det kan være nødvendig å ta den beslutningen for barnetsskyld.

Enig. Jeg jobber mye med barn med adhd, både på skole og generelt i hjelpeapparatet og har lignende erfaring. For noen barn kan medisiner gjøre en enorm forskjell. Selvsagt prøver man andre tiltak først, men min erfaring er at medisiner fungerer veldig godt for noen. Jeg hadde nok prøvd på eget barn om de hadde hatt omfattende vansker og andre tiltak ga liten effek.

 

 

 

Anonymous poster hash: 46632...424

[Nyttårs barn]

Jeg har ikke noe personlig erfaring med dette men har en kommentar til det å være en dårlig foreldre.

Kjenner til to barn ,gutter, som får medisiner for ADHD. Begge kommer fra oppegående hjem med flinke foreldre slik jeg ser det.

Endret 12. desember 2014 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: ef517...a1e

[Anonym bruker]

Jeg tenker at medisinering er siste utvei, når alt annet er forsøkt. I tillegg skal det utelukkes at det ikke er andre forhold, som er grunnen til ADHD symptomer.

 

Samboeren min vokste opp i et voldelig hjem og dette gjorde han ekstremt urolig. Foreldrene og skolen ønsket derfor å utrede han for ADHD. Det hadde han ikke. Det var jo hjemmeforholdene som var problemet og ikke han.

 

Anonymous poster hash: cb6be...4ff

[Anonym bruker]

Sier bare en ting... "There is something about Julia"

Anonymous poster hash: 455da...1d0

[Gjest ronja røverdatter]

Jeg aner ikke hva jeg tenker. Vi har ei med sterk Adhd som bupa mener burde få Ritalin. De eneste jeg vet om som gir barna Ritalin er foreldre som ikke er gode foreldre. Føler at jeg selv stigmatiserer folk som gir barna Ritalin og klarer ikke helt å slippe de negative tankene rundt det. Så spørsmålet er vel om jeg skal gi barnet mitt Ritalin. Og nei, det er ikke hva folk her sier som vil avgjøre det. Men det er kjekt med flere synspunkter og det vil jeg få her

 

Det stemmer i alle fall ikke.  Eller det stemmer sikkert at de du vet om er "dårlige" foreldre, men av dem jeg vet om så er det flere gode foreldre som også velger å gi Ritalin til barna sine.  Kanskje blir også noen av de foreldrene man ser rett og slett litt "dårlige" foreldre fordi de blir slitne, oppgitte og rett og slett ikke orker mer etter årevis med skjønne små og store som ikke er som andre og som kanskje ikke har sovet natten gjennom i årevis.  Det blir man sliten av.

 

Det er mange betenkeligheter med å medisinere, og all medisinering har bivirkninger og av og til går det dessverre galt, enten på grunn av eller på tross av medisiner.  Samtidig tenker jeg at mange av dem som er narkomane i dag egentlig driver med selvmedisinering og man ser jo hvordan det ender.

 

Det er en vanskelig avgjørelse, det er jeg helt sikker på.