flytte til utlandet med barn..

[Anonym bruker]

vi lurer litt på om vi skal flytte til min manns hjemland med barna..

 

men jeg blir så kremt av all logistikken..

hvilken rekkefølge gjør vi ting i? jobb først, så flytte? flytte et sted og så begynne å søke jobb?

hva med skoler? hvordan kan vi vite hvor det er bra å bo, og hvilke skole vi ønsker...

 

og alle de tusen andre tingene vi ikke en gang kommer på at vi må tenke på..

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

[Anonym bruker]

Hvilket land er det snakk om

Anonymous poster hash: b7c5c...f33

[Anonym bruker]

Storbritannia

 

(Uten at jeg helt skjønner hvorfor det har noe å si..)

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

[Anonym bruker]

Storbritannia

 

(Uten at jeg helt skjønner hvorfor det har noe å si..)

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

 

Du forstår ikke forskjellen mellom England og Iran...?

 

Anonymous poster hash: 2139b...b1b

[Anonym bruker]

Storbritannia

 

(Uten at jeg helt skjønner hvorfor det har noe å si..)

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

He he. Se filmen 'ikke uten min datter' og du skjønner hvorfor. Litt kjipt om reglene i landet er slik at ved brudd blir mann og barn igjen i hans hjemland, mens du må flytte tilbake til Norge.

 

Anonymous poster hash: 5a285...e90

[Anonym bruker]

 

 

Storbritannia

 

(Uten at jeg helt skjønner hvorfor det har noe å si..)

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

Du forstår ikke forskjellen mellom England og Iran...?

 

Anonymous poster hash: 2139b...b1b

Ikke nødvendigvis når det kommer til om vi skal skaffe jobb først eller velgecated først osv..

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

[Anonym bruker]

 

Storbritannia

 

(Uten at jeg helt skjønner hvorfor det har noe å si..)

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

He he. Se filmen 'ikke uten min datter' og du skjønner hvorfor. Litt kjipt om reglene i landet er slik at ved brudd blir mann og barn igjen i hans hjemland, mens du må flytte tilbake til Norge.

 

Anonymous poster hash: 5a285...e90

Jeg spør ikke om råd om hvorvidt det er lurt å flytte til utlandet med familien min.. Men hvordan vi skal løse logistikken..

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

[Leirha]

Storbritannia

 

(Uten at jeg helt skjønner hvorfor det har noe å si..)

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

Klart det har noe å si.

 

Har selv blitt flyttet på som barn, og syns det var svært vanskelig.

Jeg ville ikke gjort det med mine barn, jeg vil jo ikke bytte by engang, fordi jeg har opplevd det på kroppen og kjent det mentalt. Samtidig som jeg har sett det gå virkelig ille med noen som står meg nær.

Så brent barn skyr ilden.

Men det betyr ikke at det ikke er en god løsning for dere og deres barn.

Jeg kjenner bare at gambling med mine barns trygghet når det gjelder å flytte ut av landet er totalt uaktuet, selv om det faktisk har vært aktuelt.

[Leirha]

Men for å svare på det du spør om, eneste jeg kan si, at det er veldig lurt å ha ordnede forhold å komme ned til.
Dere bør ha jobb å gå til, plass å bo og ordnet med hvor ungene skal gå på skole.-

Dere bør nok dra litt fram og tilbake for å ordne ting med andre ord.

Det er for å gjøre det trygt og stabilt for barna.
Dette gir dere også en trygghet nr dere flytter ned, som i og for seg er en trygghet for de små.

[Anonym bruker]

 

 

Storbritannia

 

(Uten at jeg helt skjønner hvorfor det har noe å si..)

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

Du forstår ikke forskjellen mellom England og Iran...?

 

Anonymous poster hash: 2139b...b1b

Ikke nødvendigvis når det kommer til om vi skal skaffe jobb først eller velgecated først osv..

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1

 

 

Du forstår ikke hvilke problemer kulturforskjeller kan ha, med andre ord. Logistikken kommer mye an på landet man drar til.

 

Anonymous poster hash: 2139b...b1b

[Anonym bruker]

Bor nå i utlandet med barn og har bodd i 5 land så langt. Her er min erfaring.

 

En av dere burde ha jobb før dere flytter, og den andre burde ha en viss oversikt over hvilken muligheter som foreligger i jobbveien. Men egentlig er det greit om en av dere ikke jobber en stund etter at dere har flyttet dit. For det er VELDIG tidkrevende den første tiden, ikke minst med barn. Nå kan du i det minste lokalspråket mens jeg forstod ikke et ord sveitsertysk ved ankomst, men uansett må man ha tid til å fikse det praktiske: åpne bankkonti, få internett, strøm, telefon, tv, orientere seg i helsesystemet (snakker fransk, men brukte flere dager på å skjønne systemet når vi bodde i Paris), ordne ting og tang i den nye boligen, osv... Det er alltid noe som skjærer seg. Pianoet vårt ble stuck ved grensen pga importpapirer som skulle komme fra Norge, ingen i flyttefirma i Norge snakket tysk, mens de på Sveitsisk side ikke snakket engelsk. Ingen sa i fra til oss så det gikk 6 mndr før vi fikk det i hus. Så må dere sette dere i all regelverk som man kjenner i Norge og som kan være "same, same but different" eller veldig annerledes i det nye landet: husleieloven, arbeidsmiljøloven osv...

 

Skal dere være der "for godt", eller bare midlertidig? Da må du bestemme om du tar med alt, om du selger det meste og starter på nytt der borte, eller om du setter ting på lagring i Norge. Hver løsning har sines fordeler og ulemper. Det påvirker også valg av bolig. der kan du enten gå for en midlertidig møblert leilighet mens dere leter etter leilighet etter ankomst eller satse på å finne noe før dere flytter dit. Jeg har gjort begge deler og foretrekker klart den andre løsningen, selv om det innebærer at man er i stand til å bestemme seg raskt. I Paris hadde vi 5 dager for å finne en leilighet, så reise hjem igjen, organisere flyttingen og være på plass 1 mnd senere. Der vi er nå var det mannen som fant leilighet selv mens jeg ordnet ting i Norge, vi var på plass 2 mndr senere. Mildertidig leilighet har jeg bare prøvd uten barn, det var litt styrete, men noen liker å ha veldig god tid til å finne bolig og da kan det være en løsning.

 

Også er det barnet. Vi flyttet med en 3,5-åring, det tok i hvert fall 6-8 mndr før han følte seg hjem her. Men nå er det like mye hjem som Norge, og fol blir veldig forvirret fordi vi snakker om hjem (Sveits), hjem (Norge), og hjem (hjemlandet mitt). Man må respektere at det kommer reaksjoner i begynnelsen, og der igjen hjelper det veldig om man har god tid til barnet (underforstått, en av dere ikke jobber, i alle fall ikke full tid i begynnelsen). Man må også være veldig proaktiv når det gjelder å hjelpe barnet å få seg et nettverk, bli kjent med det nye landet og evt. etablere kontakt med de Norske som bor der dere bor. Det siste er vi ikke veldig flinke på, men vi deltar på juleverksted og 17. mai feiring i regi av den norske klubben. Man må også sørge for å tilpasse seg nok til lokale forhold at ikke man oppfattes som "den som prøver å vende om resten av verden til norsk varemåte". Vi mødre kan være fæle på det...

 

Ift skole regner jeg med at 1) dine barn kan engelsk; 2) dere skal velge lokalskolen. Hvis ikke, må dere undesøke skolesystemet og mulighetene før dere velger noe, igjen i lys av hvorvidt dere ønsker å bli i England eller gå tilbake til Norge etter en stund. Vi valgte opprinnelig en privatskole på et av guttens morsmål den første tiden her siden vi ikke skulle bli lenge. Nå har vi gått over til en skole på tysk og engelsk, men fremdeles privat så han får ekstra undervisning i tysk. Om vi blir, vil han bytte til lokalskole når han er 7 år, inntil da regner vi med at han har tatt igjen de innfødte i tysk. Han begynte på skolen som 3,5-åring i stedet for å gå over til storavd. i norsk barnehage, det har gått over all forventning, han som ikke likte bhg blomstret på skolen. Men det var en bratt lærekurv for mor og far. Og fordi det er fremdeles mulighet for retur, er vi veldig nøye med å jobbe med norsken så han ikke mister det undeveis. Det er faren som har bl.a. fått i oppgave p sørge for at gutten lærer å lese og skrive norsk.

 

Forresten, en tabbe vi gjorde med gutten var å reise altfor ofte hjem til Norge det første halvåret. Det var ikke tilsiktet, han farfar var døende og vi ønsket at han skulle se han mest mulig før han falt fra, men det gjorde det vanskeligere for han å gro røtter i det nye landet. Det kom seg veldig fort etter farfarens død, når vi sluttet å reise "hjem" hver måned og brukte tid på å bli kjent med vårt nye hjem. Når blir det reiser til Norge ca. 3-4 ganger i året. Da blir det skikkelig familie- og vennebesøks marathon.

 

Håper det svarer på spørsmålene dine, ikke nøl med å kommentere ytterligere om du lurer på noe.

 

Anonymous poster hash: d3104...5fd

[Anonym bruker]

Bor nå i utlandet med barn og har bodd i 5 land så langt. Her er min erfaring.

 

En av dere burde ha jobb før dere flytter, og den andre burde ha en viss oversikt over hvilken muligheter som foreligger i jobbveien. Men egentlig er det greit om en av dere ikke jobber en stund etter at dere har flyttet dit. For det er VELDIG tidkrevende den første tiden, ikke minst med barn. Nå kan du i det minste lokalspråket mens jeg forstod ikke et ord sveitsertysk ved ankomst, men uansett må man ha tid til å fikse det praktiske: åpne bankkonti, få internett, strøm, telefon, tv, orientere seg i helsesystemet (snakker fransk, men brukte flere dager på å skjønne systemet når vi bodde i Paris), ordne ting og tang i den nye boligen, osv... Det er alltid noe som skjærer seg. Pianoet vårt ble stuck ved grensen pga importpapirer som skulle komme fra Norge, ingen i flyttefirma i Norge snakket tysk, mens de på Sveitsisk side ikke snakket engelsk. Ingen sa i fra til oss så det gikk 6 mndr før vi fikk det i hus. Så må dere sette dere i all regelverk som man kjenner i Norge og som kan være "same, same but different" eller veldig annerledes i det nye landet: husleieloven, arbeidsmiljøloven osv...

 

Skal dere være der "for godt", eller bare midlertidig? Da må du bestemme om du tar med alt, om du selger det meste og starter på nytt der borte, eller om du setter ting på lagring i Norge. Hver løsning har sines fordeler og ulemper. Det påvirker også valg av bolig. der kan du enten gå for en midlertidig møblert leilighet mens dere leter etter leilighet etter ankomst eller satse på å finne noe før dere flytter dit. Jeg har gjort begge deler og foretrekker klart den andre løsningen, selv om det innebærer at man er i stand til å bestemme seg raskt. I Paris hadde vi 5 dager for å finne en leilighet, så reise hjem igjen, organisere flyttingen og være på plass 1 mnd senere. Der vi er nå var det mannen som fant leilighet selv mens jeg ordnet ting i Norge, vi var på plass 2 mndr senere. Mildertidig leilighet har jeg bare prøvd uten barn, det var litt styrete, men noen liker å ha veldig god tid til å finne bolig og da kan det være en løsning.

 

Også er det barnet. Vi flyttet med en 3,5-åring, det tok i hvert fall 6-8 mndr før han følte seg hjem her. Men nå er det like mye hjem som Norge, og fol blir veldig forvirret fordi vi snakker om hjem (Sveits), hjem (Norge), og hjem (hjemlandet mitt). Man må respektere at det kommer reaksjoner i begynnelsen, og der igjen hjelper det veldig om man har god tid til barnet (underforstått, en av dere ikke jobber, i alle fall ikke full tid i begynnelsen). Man må også være veldig proaktiv når det gjelder å hjelpe barnet å få seg et nettverk, bli kjent med det nye landet og evt. etablere kontakt med de Norske som bor der dere bor. Det siste er vi ikke veldig flinke på, men vi deltar på juleverksted og 17. mai feiring i regi av den norske klubben. Man må også sørge for å tilpasse seg nok til lokale forhold at ikke man oppfattes som "den som prøver å vende om resten av verden til norsk varemåte". Vi mødre kan være fæle på det...

 

Ift skole regner jeg med at 1) dine barn kan engelsk; 2) dere skal velge lokalskolen. Hvis ikke, må dere undesøke skolesystemet og mulighetene før dere velger noe, igjen i lys av hvorvidt dere ønsker å bli i England eller gå tilbake til Norge etter en stund. Vi valgte opprinnelig en privatskole på et av guttens morsmål den første tiden her siden vi ikke skulle bli lenge. Nå har vi gått over til en skole på tysk og engelsk, men fremdeles privat så han får ekstra undervisning i tysk. Om vi blir, vil han bytte til lokalskole når han er 7 år, inntil da regner vi med at han har tatt igjen de innfødte i tysk. Han begynte på skolen som 3,5-åring i stedet for å gå over til storavd. i norsk barnehage, det har gått over all forventning, han som ikke likte bhg blomstret på skolen. Men det var en bratt lærekurv for mor og far. Og fordi det er fremdeles mulighet for retur, er vi veldig nøye med å jobbe med norsken så han ikke mister det undeveis. Det er faren som har bl.a. fått i oppgave p sørge for at gutten lærer å lese og skrive norsk.

 

Forresten, en tabbe vi gjorde med gutten var å reise altfor ofte hjem til Norge det første halvåret. Det var ikke tilsiktet, han farfar var døende og vi ønsket at han skulle se han mest mulig før han falt fra, men det gjorde det vanskeligere for han å gro røtter i det nye landet. Det kom seg veldig fort etter farfarens død, når vi sluttet å reise "hjem" hver måned og brukte tid på å bli kjent med vårt nye hjem. Når blir det reiser til Norge ca. 3-4 ganger i året. Da blir det skikkelig familie- og vennebesøks marathon.

 

Håper det svarer på spørsmålene dine, ikke nøl med å kommentere ytterligere om du lurer på noe.

 

Anonymous poster hash: d3104...5fd

 

takk for en veldig nyttig svar

 

Anonymous poster hash: a65e1...ea1