Var denne sovingen da....

[rene82]

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg mer..ingen hjelp å få på helsestasjonen..tenker på å be om ny helsesøster..har fått henne helt opp i halsen.

Tuppa er blitt 1,5 år..har vel vært syk annenhver uke siden etter ferien 😱 vært i bhg to hele uker nå etter ørebetennelse, men fredag ringte de på ettermiddagen..feberen var tilbake. Legetime senere i dag for å sjekke ørene.

Hun sovner greit ved 18.30 tiden..vi har prøvd ut kl 18 men ble bare stress etter jobb og morgenen startet før fuglen feis. Pga sliten og trøtt sliter vi med å holde henne våken lenger enn til 18.30, men prøver til 19 om mulig. Men så sover hun til 21.30...da er det inn og ut, smokk og stryking, sitte der fysisk så hun ser oss. Sovner og våkner igjen. Sånn kan vi holde på frem til 23-00, da gir vi opp og tar henne med inn til oss..da blir det ofte ikke mye søvn, stort sett er hun så urolig og våkner og skriker. Hun er lita..veide i helga, kommet opp i 9,2kg faktisk..yej. Spist veldig bra de siste to ukene ca..(i forhold til tidligere) skriver matdagbok i bhg og hjemme om dagen. Hun får vann når hun ikke roer seg i senga, men hjelper ikke. Kan være at hun er blitt vant til å ligge hos oss nå, men hvorfor våkner hun i det hele tatt(fra starten). Hvor er det vondt liksom..sengen har bøker i hodeenden, vi lufter godt før natta(lukker ved legging om kaldt ute) hun er vant med lyder, tv og prat og storebror på 7. Men blir var etter oppvåkning på kvelden.

Vet ikke om det er mer å si...😔 sliten og går på siste gir..føler ikke jeg har sovet siden før jeg ble gravid..

Hun sover max 2 timer på dagen...de siste dagene 1 time og 45 min i dag...

Endret 1. desember 2014 av rene82

[rene82]

Da fikk vi sovemedisin som det kalles av legen..kunne ikke hjelpe med noe annet sa han 😔

[Anonym bruker]

Vi har også en gutt på snart halvannet år som har sovet dårlig siden han var fem måneder gammel. Dvs. en måned i sommer sov han natten gjennom, til og med da vi var på ferie - det var veldig deilig, men frustrerende da det tok slutt og vi ikke skjønte hva vi hadde "gjort riktig" den måneden han sov godt. Ellers har vi hatt perioder der han har våknet omtrent hver time hele natten. De siste månedene har han typisk våknet 2-3 ganger fra han legger seg og frem til femtiden, da sover han videre med meg (ikke mulig å få ham til å roe seg igjen i egen seng).

 

Vi har også prøvd "alt", fra manuellterapi til cøliakitesting, og fokus på riktig mat, nattøy,lysforhold og temperatur på rommet hans etc.etc. Jeg har brukt mye tid på å prøve å finne ut av mulige forklaringer og løsninger på søvnproblemene, men foreløpig har vi ikke kommet så mye lenger (vel, å våkne 2-3 ganger per natt er i hvert fall mye bedre enn hver time). Både jeg og min mann er også slitne, og i perioder har jeg vært langt nede.Nå har han snart fått alle tennene (bortsett fra toårsjekslene), og jeg lever i håpet om at når den siste hjørnetannen kommer ut, skal alt bli så bra...

 

Skrikekurer er jeg ikke tilhenger av, men samtidig tror jeg at det er noe i at barn trenger å lære at det er natt og at de skal sove i sengen sin. Vi har fått en del råd fra helsesøster og søvnterapeut som jeg tror har hjulpet oss litt (vi har en veldig fin helsesøster - det er synd at du ikke føler at du har fått så mye hjelp fra deres). Det har gått på at hvordan skal barn kunne vite hvordan noe skal være uten at noen lærer dem det, og at vi som foreldre må tenke på oss selv som en leder som skal vise vei. Vår eldste (som for øvrig har sovet mye bedre enn lillebror) hadde en periode da hun ble vant til å sove med oss, og til slutt gikk det så langt at jeg måtte legge meg samtidig med henne om kvelden (og det var ikke snakk om at jeg kunne stå opp igjen). Jeg tror hun da var rundt 1,5-2 år. Vi ble da rådet til å gå en runde på soverommene før leggetid hver kveld og si blidt, men tydelig og med overbevisning "her er mamma og pappa sin seng, her skal mamma og pappa sove; og her er din seng, her skal du sove. Mamma og pappa passer på deg". Og så gjennomføre det konsekvent, dvs. ikke ta barnet opp/inn i foreldresengen, men legge barnet varsomt, men bestemt ned igjen og si, "hysj, det er natt, nå må du sove i sengen din". Om nødvendig, gjentatte (mange) ganger. Det innebar for vår del noen slitsomme kvelder/netter med en del gråt; aldri skrikekur hvor barnet gråter alene, men en veiledende og trøstende (men konsekvent) mamma ved siden av sengen til hun sovnet. Det fungerte for oss.  

 

Med minstemann har ikke problemet vært helt det samme, han roer seg i egen seng bare han får smukken (helt til kl. 5), det er "bare" det at han våkner igjen - og igjen - og igjen. Og da blir jeg mer rådvill, for det er jo ikke aktuelt å ikke gå til ham når han gråter, og da er søvnen min/vår blitt forstyrret selv om han roer seg raskt igjen. Men vi brukte en liknende metode for nattavvenning, og det hjalp litt. Nå vet jeg at jeg kan bli litt flinkere til å ikke løpe inn til ham ved den første lyd, men gi ham litt tid (et halvt minutt i hvert fall) for å se om han kan begynne å finne roen selv, noe han har klart noen ganger i det siste. 

 

Det er ikke lett dette her. Søvn betyr så utrolig mye. For meg har såkalt sovemedisin føltes som en siste utvei, men jeg skjønner at det er blitt nødvendig for dere, og kan ikke utelukke at vi ikke også kommer dit. Det hadde vært kjekt om du etter hvert kunne skrive litt om hvordan det går. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 1b695...1d7

[rene82]

Tusen takk for fint innlegg. Det er godt å lese og tenke ja her å 😃

Sovemedisinen prøvde vi i fire dager, ga en time før sovetid. Det hjalp ikke. Hun ble trøttere og sovnet raskere på kvelden, men like urolig og våknet like mye og gjerne noen timer før enn vi er vant til. Men virket som det var mye drømming, for da jeg gikk inn å ga smokk var hun ikke våken med åpne øyne. Vi har ikke prøvd å bli i senga hennes når hun setter i gang for fullt om natta, og det er kanskje dumt men har ikke overskudd og da er det lett å ta med ungen og dyna inn til oss. Jeg har fått byttet helsesøster, skal dit til tirsdag. Jeg har også tatt avgjørelsen om å sykemelde meg 40% for rett og slett å hente meg inn og overleve. Jeg har ikke råd til en redusert stilling for en periode på økonomien og det er synd. Men er litt redd legen min ikke godtar, de har blitt strenge på slikt. Er ikke juridisk god nok grunn for sykemelding ved noe depresjon engang. Jeg datt ned i kjelleren her i september tror jeg det var..bare gråt, men fikk meg opp og ut av døra med barna og dro på trening hver dag den ene uka..det hjalp. Men så ble lillemor syk..annen hver uke 😵 da var det ikke lett å "bo" i kjelleren. Gubben hadde pålagt overtid pga flytting den samme tiden så jeg var alenemor egentlig. Men legen kunne ikke skrive annet enn myalgi(rygg) på sykemeldingen..det er jo rart da.

Men vi får se til uka om det går, jeg har morgninger jeg er på vei til sammenbrudd så må bare få det gjennom. Sjefen min er imøtekommende så vet om det.