Høysensitiv med barn

[Anonym bruker]

Flere som vil dele erfaringer eller tips?

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

Kan anbefale dere å lese boka "høysensitiv" Veien fra sårbarhet til ressurs av Trond Haukedal. Der er det teknikker som snur sensitiviteten til en ressurs. Det virker som om Hi og noen andre her ikke er helt velbalanserte. På tide å gå ut av offerrollen!

 

Anonymous poster hash: 369ac...f53

[Anonym bruker]

Kan anbefale dere å lese boka "høysensitiv" Veien fra sårbarhet til ressurs av Trond Haukedal. Der er det teknikker som snur sensitiviteten til en ressurs. Det virker som om Hi og noen andre her ikke er helt velbalanserte. På tide å gå ut av offerrollen! Anonymous poster hash: 369ac...f53

Takk! Vet mange sier det er en ressurs, det kan det såklart være. Jeg er alltid den som trøster, det har jeg alltid vært. Vet hva som skal til for at andre skal få det bra, det er en kjemperessurs!

 

Men det er baksidene, at man ikke orker noenting, at man blir sur og sliten og er mer utsatt for depresjoner o.l. hadde vært kjekt å lære seg og takle personlighetstrekket på en slik måte at man føler at man fungerer godt i dagens samfunn.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

 

Jeg på det stort sett som en styrke, men jeg merker også at en del ting sliter meg mer ut enn det gjør for mannen. I babytiden fikk jeg fullstendig klaustrofobi av babyens konstant nærhet. Når jeg er sliten reagerer jeg veldig på berøring og lyder, og gjett hvor sliten man er med en baby...hele kroppen min ba meg om å flykte, men jeg kunne vel ikke det?! Også brak jeg meg hver gang han gulpet pga lukten av syrnet mm. Lukt er enda verre enn lyd. Heldigvis har jeg en fantastisk omgsorgsfull mann som støttet meg og tok seg ypperlig av gutten nør han kom hjem fra jobben slik at jeg fikk ladet batteriene. I trassalderen ble jeg selv trassig fordi guttens stemning smittet automatisk over på meg. Man vet at man ikke skal la seg påvirke, men kroppen og sjelen reagerer for det. Det var en mørk periode.

Nå som gutten er stor er det lettere, men enkelte ting tærer fremdeles på. F.eks. barnebesøk og bursdagsselskaper med mye bråk. Eller når han har det dårlig, da er det så vondt i meg at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst. Hans humør smitter automatisk over på meg, i perioder er det veldig berg og dalbane.

Heldigvis igjen har jeg en stødig kar til mann, han blir ikke påvirket av andres humør, bråk, lukt, osv... Dessuten er livet mitt gjort lettere ved at gutten også er hypersensitiv; han skyr bråk nesten like mye som meg, er var for lukt, liker kroppskontakt bare med meg og pappaen og liker å ha det rolig og ryddig rundt seg. Vi forstår hverandre godt. Tror jeg ville slitt veldig om jeg hadde fått en bråkete rabbagast!

Det vanskeligste er egentlig den automatiske synkronisering av humør, er vi glad går det helt fint, men står en av oss to på feil fot drar vi automatisk den andre ned, selv om vi prøver å unngå det. Kjedelig. Men det går seg til, og jeg kjenner ikke noe annet, for slik er jeg, og slik er han.Anonymous poster hash: 290e5...4f6

Jeg er også sensitiv, og det samme er som sagt et av mine barn, men dette her kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i altså. Det du skriver her er skikkelig sært, du oppfører deg som et bortskjemt barn, selvsentrert om umodent til tusen. Dette er ikke normalt, sensitiv eller ei...Anonymous poster hash: 751a7...bc9

Nå synes jeg at dere var strenge med meg, men jeg har vel ikke uttrykt meg godt nok. Selvsagt viser jeg ingenting av dette utad. Men poenget er at f.eks. i den perioden gutten ikke ville gå i bhg (trolig pga bråk) og trasset pga det om morgenen, så var jeg trist og lei meg hele dagen. Gråt en del på vei til jobben. Jeg viste ingenting av det til andre, men det er veldig slitsomt å alltid holde sin følelser inne. Må legge til at jeg er fra en latinsk kultur der følelser får løpe en del friere enn i Norge, så det som er normalt for meg kanskje ikke er det for dere.

 

Jeg visste ingenting om høysensitivitet før gutten ble sendt til barnepsykolog ifm med hans reaksjon på et dødsfall i familien. Psykologen mener at han har høy IQ (som oss 2, så ingen overraskelse) og er høysensitiv. Da leste jeg meg opp og skjønte at jeg også er det. Inntil da tenkte jeg at det var helt normalt å bli sliten av å være med andre over tid og at alle syntes lukt, lyder og stoffer kan være uutholdelig ubehagelige. En del brikker falt på plass, og etter det har vi vært flinkere til å sørge for at alle får sin dose alenetid.

 

Det eneste som jeg burde fått hjelp for er barseldepresjonen jeg fikk, som kanskje ble forverret av hypersensitiviteten, men underveis trodde vi at alt var helt normalt og at det bare var å bite tennene sammen. Jeg er fra utlandet og svigerfamilien bodde langt unna, vi hadde ikke noe nettverk å sammenligne oss med. Men det gikk seg til til slutt og jeg kom ut av det med bedre selvinnsikt og enda større respekt for min mann. Senere har jeg gått hos psykolog i mange måneder og lært enda mer om hvordan ting henger sammen.

 

Gutten har det bra nå, han går på en Montessoriskole som ikke prøver å få han til å bli en annen en. Han er. De respekterer han behov for ro og tid til å hente seg inn samtidig som han får plenty med intellektuelle utfordringer. Han er sosial nok, har venner han samhandler godt med, men haner også blitt flink til å si at "nå trenger jeg å leke litt alene". Det hele handler om balanse.

 

Lukt, lyd og taktile inntrykk får vi ikke gjort noe med da, det er egentlig det som er mest plagsomt i hverdagen. I det minste er jeg ikke den eneste lenger som lukter ting ingen andre lukter, nå er vi to.

 

Til den som lurte på hva jeg jobbet med, jeg jobber med finans. Er veldig god på analyse og klarer meg med andre i formelle settinger (da kan jeg "skru av" empatien og tune inn på mine testosteronsterke kollegaer). Jeg ville aldri klart å jobbe i et omsorgsyrke for jeg blir så fort dratt inn i andres følelser at alle andres problemer går veldig dypt på meg. Jeg ville aldri klart å skille jobb fra privatliv og til slutt ville det spist meg opp. Det er egentlig synd, for jeg synes ikke jobben er gjør er så veldig vesentlig ift hvordan man kan gjør verden til et bedre sted.

 

Siste innlegg fra min side, travel dag i sikte her.

 

Anonymous poster hash: 290e5...4f6

[Anonym bruker]

 

Kan anbefale dere å lese boka "høysensitiv" Veien fra sårbarhet til ressurs av Trond Haukedal. Der er det teknikker som snur sensitiviteten til en ressurs. Det virker som om Hi og noen andre her ikke er helt velbalanserte. På tide å gå ut av offerrollen! Anonymous poster hash: 369ac...f53

Takk! Vet mange sier det er en ressurs, det kan det såklart være. Jeg er alltid den som trøster, det har jeg alltid vært. Vet hva som skal til for at andre skal få det bra, det er en kjemperessurs!

 

Men det er baksidene, at man ikke orker noenting, at man blir sur og sliten og er mer utsatt for depresjoner o.l. hadde vært kjekt å lære seg og takle personlighetstrekket på en slik måte at man føler at man fungerer godt i dagens samfunn.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

Bare hyggelig. Var ikke meningen å virke krass. Jeg er høysensitiv selv og vet hvor tungt det kan være å ta inn 3-5 ganger flere inntrykk enn de fleste andre. Jeg har også en sønn som er det.

 

Et lite tips kan være å se litt på kostholdet. Nervesystemet er ikke bare følsomt for inntrykk, men kan også være det for mat. Jeg har fått et nytt liv med mer energi etter at jeg kuttet ut sukker og hvete.

 

 

Anonymous poster hash: 369ac...f53

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale deg å fokusere på mindfulness. Det har hjulpet meg enormt mye. Jeg gjør avspenningsøvelser flere ganger om dagen og er nøye med å aldri bli for sulten. Fokuser på et godt kosthold, og hold deg i størst mulig grad unna sukker.

 

Anonymous poster hash: 5b9a0...5ac

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?Anonymous poster hash: aaac4...c04

Hvis du vil provosere, må du forsøke litt hardere Anonymous poster hash: e7467...067

  Er overhode ikke ute for å provosere, men alle skal liksom ha en eller annen sykdom for tiden. Er man følsom så er man høysensitiv. Er et barn rampete har barnet sikkert ADHD. Er man lat har man ME. Selvfølgelig er det mange som virkelig har disse sykdommene, men ikke på langt nær så mange som det fremstilles. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Du har ikke noe i denne tråden å gjøre. Gå og lek på Facebook.Anonymous poster hash: e7467...067

  Det bestemmer man vel selv, hvor man har hva å gjøre. Du er ute etter en diskusjon, men synes kun støtteinnlegg og ikke wake-up call har plass i diskusjonen. Da må du opprette et koseforum eller noe der DU legger reglene. Det her er et åpent forum der alle har lov til å si det de har å si. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Lever du i din egen boble? dette er tråden for de som er høysensitive, og som har barn, som kan dele tips og erfaringer.

Ikke tråden for uvitende, uopplyste skeptikere som vil lage kvalm. Gå og plag noen andre.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

 

Her er det nå engang sånn at alle tråder er for alle. Og om du blir kvalm av innspill som ikke understøtter de allerede digre underarmsputene dine så får du som sagt over her lage ditt eget høysensitive forum der ingen får skrive med store bokstaver.

 

Anonymous poster hash: d0ff4...3e9