Høysensitiv med barn

[Anonym bruker]

Noen høysensitive her som har barn? Hvordan takler dere mamma/papparollen?

Har dere noen tips?

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

Æ hold i torsken når det bli førr ille

 

Anonymous poster hash: 13c1a...6f0

[Anonym bruker]

Æ hold i torsken når det bli førr ille Anonymous poster hash: 13c1a...6f0

Du er j+vlig morsom ass.. Tragisk

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

Jeg er svært sensitiv. Det er ingen diagnose, men en type personlighet. Hvordan jeg takler mammarollen? Skjønner ikke helt hva du tenker på. Jeg ser på min sensitivitet som kun en styrke, også i mammarollen. Er veldig glad for å være sensitv!

Anonymous poster hash: 7538e...edb

[Anonym bruker]

Jeg er helt klart sensitiv, og det er også det ene av mine tre barn.

 

Jeg ser på det som et personlighetstrekk og har ingen problemer med å være mamma. Vi lever jo sammen som familie og alle tar hensyn til hverandres ønsker og behov, vi tilpasser oss hverandres personlighet for å si det sånn. Ser ikke på det som noe hinder eller begrensende i forhold til å være mamma i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 751a7...bc9

[Anonym bruker]

Æ hold i torsken når det bli førr ille

 

Anonymous poster hash: 13c1a...6f0

Æ også

 

Anonymous poster hash: b925e...619

[Anonym bruker]

 

Æ hold i torsken når det bli førr ille

 

Anonymous poster hash: 13c1a...6f0

Æ også

 

Anonymous poster hash: b925e...619

Og hva betyr det - for oss søringer?

 

 

Anonymous poster hash: f742d...054

[Anonym bruker]

 

 

Æ hold i torsken når det bli førr ille

 

Anonymous poster hash: 13c1a...6f0

Æ også

 

Anonymous poster hash: b925e...619

Og hva betyr det - for oss søringer?

 

 

Anonymous poster hash: f742d...054

Hold i biffen?

 

Anonymous poster hash: b925e...619

[Anonym bruker]

Jeg på det stort sett som en styrke, men jeg merker også at en del ting sliter meg mer ut enn det gjør for mannen. I babytiden fikk jeg fullstendig klaustrofobi av babyens konstant nærhet. Når jeg er sliten reagerer jeg veldig på berøring og lyder, og gjett hvor sliten man er med en baby...hele kroppen min ba meg om å flykte, men jeg kunne vel ikke det?! Også brak jeg meg hver gang han gulpet pga lukten av syrnet mm. Lukt er enda verre enn lyd. Heldigvis har jeg en fantastisk omgsorgsfull mann som støttet meg og tok seg ypperlig av gutten nør han kom hjem fra jobben slik at jeg fikk ladet batteriene. I trassalderen ble jeg selv trassig fordi guttens stemning smittet automatisk over på meg. Man vet at man ikke skal la seg påvirke, men kroppen og sjelen reagerer for det. Det var en mørk periode.

 

Nå som gutten er stor er det lettere, men enkelte ting tærer fremdeles på. F.eks. barnebesøk og bursdagsselskaper med mye bråk. Eller når han har det dårlig, da er det så vondt i meg at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst. Hans humør smitter automatisk over på meg, i perioder er det veldig berg og dalbane.

 

Heldigvis igjen har jeg en stødig kar til mann, han blir ikke påvirket av andres humør, bråk, lukt, osv... Dessuten er livet mitt gjort lettere ved at gutten også er hypersensitiv; han skyr bråk nesten like mye som meg, er var for lukt, liker kroppskontakt bare med meg og pappaen og liker å ha det rolig og ryddig rundt seg. Vi forstår hverandre godt. Tror jeg ville slitt veldig om jeg hadde fått en bråkete rabbagast!

 

Det vanskeligste er egentlig den automatiske synkronisering av humør, er vi glad går det helt fint, men står en av oss to på feil fot drar vi automatisk den andre ned, selv om vi prøver å unngå det. Kjedelig. Men det går seg til, og jeg kjenner ikke noe annet, for slik er jeg, og slik er han.

 

Anonymous poster hash: 290e5...4f6

[Anonym bruker]

Jeg på det stort sett som en styrke, men jeg merker også at en del ting sliter meg mer ut enn det gjør for mannen. I babytiden fikk jeg fullstendig klaustrofobi av babyens konstant nærhet. Når jeg er sliten reagerer jeg veldig på berøring og lyder, og gjett hvor sliten man er med en baby...hele kroppen min ba meg om å flykte, men jeg kunne vel ikke det?! Også brak jeg meg hver gang han gulpet pga lukten av syrnet mm. Lukt er enda verre enn lyd. Heldigvis har jeg en fantastisk omgsorgsfull mann som støttet meg og tok seg ypperlig av gutten nør han kom hjem fra jobben slik at jeg fikk ladet batteriene. I trassalderen ble jeg selv trassig fordi guttens stemning smittet automatisk over på meg. Man vet at man ikke skal la seg påvirke, men kroppen og sjelen reagerer for det. Det var en mørk periode.

 

Nå som gutten er stor er det lettere, men enkelte ting tærer fremdeles på. F.eks. barnebesøk og bursdagsselskaper med mye bråk. Eller når han har det dårlig, da er det så vondt i meg at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst. Hans humør smitter automatisk over på meg, i perioder er det veldig berg og dalbane.

 

Heldigvis igjen har jeg en stødig kar til mann, han blir ikke påvirket av andres humør, bråk, lukt, osv... Dessuten er livet mitt gjort lettere ved at gutten også er hypersensitiv; han skyr bråk nesten like mye som meg, er var for lukt, liker kroppskontakt bare med meg og pappaen og liker å ha det rolig og ryddig rundt seg. Vi forstår hverandre godt. Tror jeg ville slitt veldig om jeg hadde fått en bråkete rabbagast!

 

Det vanskeligste er egentlig den automatiske synkronisering av humør, er vi glad går det helt fint, men står en av oss to på feil fot drar vi automatisk den andre ned, selv om vi prøver å unngå det. Kjedelig. Men det går seg til, og jeg kjenner ikke noe annet, for slik er jeg, og slik er han.

 

Anonymous poster hash: 290e5...4f6

Du må gå og få hjelp. Dette har kanskje sitt utspring i sensitivitet, men er gått lang utover dets rammer. Gå til legen og forklar dette, det høres virkelig ikke bra ut!

 

Anonymous poster hash: b6a21...e70

[Fandens Oldemor]

...Dessuten er livet mitt gjort lettere ved at gutten også er hypersensitiv; han skyr bråk nesten like mye som meg, er var for lukt, liker kroppskontakt bare med meg og pappaen og liker å ha det rolig og ryddig rundt seg. Vi forstår hverandre godt. Tror jeg ville slitt veldig om jeg hadde fått en bråkete rabbagast!

 

 

Anonymous poster hash: 290e5...4f6

Du har ikke vurdert muligheten for at det er du som har påvirket ham til å bli sånn?

[Anonym bruker]

 

Jeg på det stort sett som en styrke, men jeg merker også at en del ting sliter meg mer ut enn det gjør for mannen. I babytiden fikk jeg fullstendig klaustrofobi av babyens konstant nærhet. Når jeg er sliten reagerer jeg veldig på berøring og lyder, og gjett hvor sliten man er med en baby...hele kroppen min ba meg om å flykte, men jeg kunne vel ikke det?! Også brak jeg meg hver gang han gulpet pga lukten av syrnet mm. Lukt er enda verre enn lyd. Heldigvis har jeg en fantastisk omgsorgsfull mann som støttet meg og tok seg ypperlig av gutten nør han kom hjem fra jobben slik at jeg fikk ladet batteriene. I trassalderen ble jeg selv trassig fordi guttens stemning smittet automatisk over på meg. Man vet at man ikke skal la seg påvirke, men kroppen og sjelen reagerer for det. Det var en mørk periode.

 

Nå som gutten er stor er det lettere, men enkelte ting tærer fremdeles på. F.eks. barnebesøk og bursdagsselskaper med mye bråk. Eller når han har det dårlig, da er det så vondt i meg at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst. Hans humør smitter automatisk over på meg, i perioder er det veldig berg og dalbane.

 

Heldigvis igjen har jeg en stødig kar til mann, han blir ikke påvirket av andres humør, bråk, lukt, osv... Dessuten er livet mitt gjort lettere ved at gutten også er hypersensitiv; han skyr bråk nesten like mye som meg, er var for lukt, liker kroppskontakt bare med meg og pappaen og liker å ha det rolig og ryddig rundt seg. Vi forstår hverandre godt. Tror jeg ville slitt veldig om jeg hadde fått en bråkete rabbagast!

 

Det vanskeligste er egentlig den automatiske synkronisering av humør, er vi glad går det helt fint, men står en av oss to på feil fot drar vi automatisk den andre ned, selv om vi prøver å unngå det. Kjedelig. Men det går seg til, og jeg kjenner ikke noe annet, for slik er jeg, og slik er han.

 

Anonymous poster hash: 290e5...4f6

Du må gå og få hjelp. Dette har kanskje sitt utspring i sensitivitet, men er gått lang utover dets rammer. Gå til legen og forklar dette, det høres virkelig ikke bra ut!

 

Anonymous poster hash: b6a21...e70

 

Enig, det her høres ikke sunt ut

 

Anonymous poster hash: bbf53...f4b

[Anonym bruker]

Jeg på det stort sett som en styrke, men jeg merker også at en del ting sliter meg mer ut enn det gjør for mannen. I babytiden fikk jeg fullstendig klaustrofobi av babyens konstant nærhet. Når jeg er sliten reagerer jeg veldig på berøring og lyder, og gjett hvor sliten man er med en baby...hele kroppen min ba meg om å flykte, men jeg kunne vel ikke det?! Også brak jeg meg hver gang han gulpet pga lukten av syrnet mm. Lukt er enda verre enn lyd. Heldigvis har jeg en fantastisk omgsorgsfull mann som støttet meg og tok seg ypperlig av gutten nør han kom hjem fra jobben slik at jeg fikk ladet batteriene. I trassalderen ble jeg selv trassig fordi guttens stemning smittet automatisk over på meg. Man vet at man ikke skal la seg påvirke, men kroppen og sjelen reagerer for det. Det var en mørk periode.

 

Nå som gutten er stor er det lettere, men enkelte ting tærer fremdeles på. F.eks. barnebesøk og bursdagsselskaper med mye bråk. Eller når han har det dårlig, da er det så vondt i meg at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst. Hans humør smitter automatisk over på meg, i perioder er det veldig berg og dalbane.

 

Heldigvis igjen har jeg en stødig kar til mann, han blir ikke påvirket av andres humør, bråk, lukt, osv... Dessuten er livet mitt gjort lettere ved at gutten også er hypersensitiv; han skyr bråk nesten like mye som meg, er var for lukt, liker kroppskontakt bare med meg og pappaen og liker å ha det rolig og ryddig rundt seg. Vi forstår hverandre godt. Tror jeg ville slitt veldig om jeg hadde fått en bråkete rabbagast!

 

Det vanskeligste er egentlig den automatiske synkronisering av humør, er vi glad går det helt fint, men står en av oss to på feil fot drar vi automatisk den andre ned, selv om vi prøver å unngå det. Kjedelig. Men det går seg til, og jeg kjenner ikke noe annet, for slik er jeg, og slik er han.

 

Anonymous poster hash: 290e5...4f6

Dette høres ikke bra ut. Er du ikke bekymret for at du har påvirket barnet ditt til å bli slikt? Dette høres ikke ut som noen form for styrke i det hele tatt. Hva jobber du som?

 

 

Anonymous poster hash: c6e77...b12

[Anonym bruker]

Jeg på det stort sett som en styrke, men jeg merker også at en del ting sliter meg mer ut enn det gjør for mannen. I babytiden fikk jeg fullstendig klaustrofobi av babyens konstant nærhet. Når jeg er sliten reagerer jeg veldig på berøring og lyder, og gjett hvor sliten man er med en baby...hele kroppen min ba meg om å flykte, men jeg kunne vel ikke det?! Også brak jeg meg hver gang han gulpet pga lukten av syrnet mm. Lukt er enda verre enn lyd. Heldigvis har jeg en fantastisk omgsorgsfull mann som støttet meg og tok seg ypperlig av gutten nør han kom hjem fra jobben slik at jeg fikk ladet batteriene. I trassalderen ble jeg selv trassig fordi guttens stemning smittet automatisk over på meg. Man vet at man ikke skal la seg påvirke, men kroppen og sjelen reagerer for det. Det var en mørk periode.

 

Nå som gutten er stor er det lettere, men enkelte ting tærer fremdeles på. F.eks. barnebesøk og bursdagsselskaper med mye bråk. Eller når han har det dårlig, da er det så vondt i meg at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst. Hans humør smitter automatisk over på meg, i perioder er det veldig berg og dalbane.

 

Heldigvis igjen har jeg en stødig kar til mann, han blir ikke påvirket av andres humør, bråk, lukt, osv... Dessuten er livet mitt gjort lettere ved at gutten også er hypersensitiv; han skyr bråk nesten like mye som meg, er var for lukt, liker kroppskontakt bare med meg og pappaen og liker å ha det rolig og ryddig rundt seg. Vi forstår hverandre godt. Tror jeg ville slitt veldig om jeg hadde fått en bråkete rabbagast!

 

Det vanskeligste er egentlig den automatiske synkronisering av humør, er vi glad går det helt fint, men står en av oss to på feil fot drar vi automatisk den andre ned, selv om vi prøver å unngå det. Kjedelig. Men det går seg til, og jeg kjenner ikke noe annet, for slik er jeg, og slik er han.

 

Anonymous poster hash: 290e5...4f6

Jeg er også sensitiv, og det samme er som sagt et av mine barn, men dette her kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i altså. Det du skriver her er skikkelig sært, du oppfører deg som et bortskjemt barn, selvsentrert om umodent til tusen. Dette er ikke normalt, sensitiv eller ei...

 

Anonymous poster hash: 751a7...bc9

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

Jeg og eldste og far til eldste er sensitive. Men eneste vi merker det på er at støyende folkemasser ikke er helt prima. Vi blir lett stresset med folk og lyd på alle kanter, så vi må finne roen i oss selv hvis vi skal på lekeland osv.

 

Ellers er jeg og sønnen veldig synkrone på hvordan den andre har det, vi lager ikke bråk når en av oss er slitne av inntrykk. Og vi prøver å ikke lage stress på morgenen.

 

Alt annet er vel som i alle andre familier, det er ikke noe anderledes hos oss enn hos andre som jeg kan se egentlig. Guttungen var litt usikker på folkemasser fra tidlig av, men siden verken jeg eller faren hans er kjempefan av det vi heller så gikk det bra.

 

En av de tingene som kan "slå ut" meg, er når vi er i festlige lag, med alkohol til maten osv, for jeg reagerer så fælt på fulle folk og alkohol. Kan drikke en enhet, men føle meg skikkelig full fordi andre rundt meg er det. Men det påvirker jo ikke meg som mor da

[Anonym bruker]

Hi her

 

..jeg er nemlig høysensitiv, og det kan kanskje forklare hvorfor jeg står på pinne veldig for ungen og. Gråt går veldig inn på meg får fysisk vondt i hjertet og etter at jeg ble mamma har jeg vært på 3 EKGer pga hjerteproblemer pga angst og stress. Jeg tror det bunner i høysensitiviteten. Hvis jeg er på et kjøpesenter mer enn 30 min, blir jeg så sliten at jeg kunne lagt meg ned og sovnet på gulvet.

 

Jeg er glad for at jeg er empatisk, følelsesfull og forståelsesfull, men samtidig så blir jeg syk merker jeg.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?

Anonymous poster hash: aaac4...c04

[Anonym bruker]

Hi her

 

..jeg er nemlig høysensitiv, og det kan kanskje forklare hvorfor jeg står på pinne veldig for ungen og. Gråt går veldig inn på meg får fysisk vondt i hjertet og etter at jeg ble mamma har jeg vært på 3 EKGer pga hjerteproblemer pga angst og stress. Jeg tror det bunner i høysensitiviteten. Hvis jeg er på et kjøpesenter mer enn 30 min, blir jeg så sliten at jeg kunne lagt meg ned og sovnet på gulvet.

 

Jeg er glad for at jeg er empatisk, følelsesfull og forståelsesfull, men samtidig så blir jeg syk merker jeg.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

 

 

Du må slutte å sykeliggjøre deg selv og lete etter symptomer hele tiden.

 

Anonymous poster hash: aaac4...c04

[Anonym bruker]

 

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?

 

Anonymous poster hash: aaac4...c04

Hvis du vil provosere, må du forsøke litt hardere

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

 

Hi her ..jeg er nemlig høysensitiv, og det kan kanskje forklare hvorfor jeg står på pinne veldig for ungen og. Gråt går veldig inn på meg får fysisk vondt i hjertet og etter at jeg ble mamma har jeg vært på 3 EKGer pga hjerteproblemer pga angst og stress. Jeg tror det bunner i høysensitiviteten. Hvis jeg er på et kjøpesenter mer enn 30 min, blir jeg så sliten at jeg kunne lagt meg ned og sovnet på gulvet.Jeg er glad for at jeg er empatisk, følelsesfull og forståelsesfull, men samtidig så blir jeg syk merker jeg.Anonymous poster hash: e7467...067

  Du må slutte å sykeliggjøre deg selv og lete etter symptomer hele tiden. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Som sagt

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

 

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?

 

Anonymous poster hash: aaac4...c04

Hvis du vil provosere, må du forsøke litt hardere

 

Anonymous poster hash: e7467...067

 

 

 

Er overhode ikke ute for å provosere, men alle skal liksom ha en eller annen sykdom for tiden. Er man følsom så er man høysensitiv. Er et barn rampete har barnet sikkert ADHD. Er man lat har man ME. Selvfølgelig er det mange som virkelig har disse sykdommene, men ikke på langt nær så mange som det fremstilles.

 

Anonymous poster hash: aaac4...c04

[Anonym bruker]

 

 

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?Anonymous poster hash: aaac4...c04

Hvis du vil provosere, må du forsøke litt hardere Anonymous poster hash: e7467...067

  Er overhode ikke ute for å provosere, men alle skal liksom ha en eller annen sykdom for tiden. Er man følsom så er man høysensitiv. Er et barn rampete har barnet sikkert ADHD. Er man lat har man ME. Selvfølgelig er det mange som virkelig har disse sykdommene, men ikke på langt nær så mange som det fremstilles. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Du har ikke noe i denne tråden å gjøre. Gå og lek på Facebook.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[Anonym bruker]

 

 

 

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?Anonymous poster hash: aaac4...c04

Hvis du vil provosere, må du forsøke litt hardere Anonymous poster hash: e7467...067

  Er overhode ikke ute for å provosere, men alle skal liksom ha en eller annen sykdom for tiden. Er man følsom så er man høysensitiv. Er et barn rampete har barnet sikkert ADHD. Er man lat har man ME. Selvfølgelig er det mange som virkelig har disse sykdommene, men ikke på langt nær så mange som det fremstilles. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Du har ikke noe i denne tråden å gjøre. Gå og lek på Facebook.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

 

 

 

Det bestemmer man vel selv, hvor man har hva å gjøre. Du er ute etter en diskusjon, men synes kun støtteinnlegg og ikke wake-up call har plass i diskusjonen. Da må du opprette et koseforum eller noe der DU legger reglene. Det her er et åpent forum der alle har lov til å si det de har å si.

 

Anonymous poster hash: aaac4...c04

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?Anonymous poster hash: aaac4...c04

Hvis du vil provosere, må du forsøke litt hardere Anonymous poster hash: e7467...067

  Er overhode ikke ute for å provosere, men alle skal liksom ha en eller annen sykdom for tiden. Er man følsom så er man høysensitiv. Er et barn rampete har barnet sikkert ADHD. Er man lat har man ME. Selvfølgelig er det mange som virkelig har disse sykdommene, men ikke på langt nær så mange som det fremstilles. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Du har ikke noe i denne tråden å gjøre. Gå og lek på Facebook.Anonymous poster hash: e7467...067

  Det bestemmer man vel selv, hvor man har hva å gjøre. Du er ute etter en diskusjon, men synes kun støtteinnlegg og ikke wake-up call har plass i diskusjonen. Da må du opprette et koseforum eller noe der DU legger reglene. Det her er et åpent forum der alle har lov til å si det de har å si. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Lever du i din egen boble? dette er tråden for de som er høysensitive, og som har barn, som kan dele tips og erfaringer.

Ikke tråden for uvitende, uopplyste skeptikere som vil lage kvalm. Gå og plag noen andre.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

[ms.Pond]

 

 

 

 

Høysensitivitet - er det nymotens sykdom slik ME og sånt var for 10 år siden? Folk i Norge er bortskjemte og mange voksne her er ikke beredt for voksenlivet. Alle skal ta hensyn til dem, de leter lenge etter diverse symptomer og rariteter ved sin personlighet for å være "spesielle". Nei, du er ikke mer spesiell enn de andre, du er bare mer drama Queen. Og hvordan man takler foreldrerollen? Det burde man kanskje ta tenkt FØR man planlegger et barn?Anonymous poster hash: aaac4...c04

Hvis du vil provosere, må du forsøke litt hardere Anonymous poster hash: e7467...067

  Er overhode ikke ute for å provosere, men alle skal liksom ha en eller annen sykdom for tiden. Er man følsom så er man høysensitiv. Er et barn rampete har barnet sikkert ADHD. Er man lat har man ME. Selvfølgelig er det mange som virkelig har disse sykdommene, men ikke på langt nær så mange som det fremstilles. Anonymous poster hash: aaac4...c04

Du har ikke noe i denne tråden å gjøre. Gå og lek på Facebook.

 

Anonymous poster hash: e7467...067

 

 

 

Det bestemmer man vel selv, hvor man har hva å gjøre. Du er ute etter en diskusjon, men synes kun støtteinnlegg og ikke wake-up call har plass i diskusjonen. Da må du opprette et koseforum eller noe der DU legger reglene. Det her er et åpent forum der alle har lov til å si det de har å si.

 

Anonymous poster hash: aaac4...c04

 

 

Og du mener tydeligvis det er du som har fasiten på hvem som feiler hva, og hvem som bare er "drama queens" som trenger "wake-up calls", som du sier, ettersom du uttaler deg på måten du gjør? 

Forøvrig er ikke høysensitivitet en sykdom, men et personlighetstrekk. Likefullt kan det gi utfordringer av varierende grad hos de som har det trekket. Så jeg vil anbefale å lese litt om det du kommenterer på før du er så bastant.