Endelig ferdig med morkakeprøven!

[scirocco]

Tok morkakeprøve i dag, og ville bare dele opplevelsen i tilfelle noen lurer på hvordan det er. Jeg gruet meg noe voldsomt, leste mange skrekkhistorier på nett og sov nesten ikke noenting i natt. Da jeg kom dit ble jeg tatt i mot av en veldig hyggelig sykepleier og en minst like hyggelig lege. De forklarte nøye hva som skulle skje, hvilken risiko det innebar osv og lurte på om jeg hadde noen spørsmål, men jeg sa at jeg var så nervøs og bare ville bli ferdig med det. Det skjønte de veldig godt så da satt vi i gang, men først måtte jeg underskrive et skjema om at jeg hadde fått veiledning, visste om risiko etc etc.

 

Testen skulle tas vaginalt og først undersøkte legen med ultralyd innvendig for å se hvor fosteret lå. Deretter kom en annen sykesøster for å holde ultralyden utvendig, mens legen begynte å vaske skjeden. Det var litt ubehagelig, men det var nok mest fordi jeg gruet meg til hva som skulle skje.

 

Både lege og sykesøstre hadde en veldig hyggelig tone og var flinke til å forklare underveis. I tillegg så jeg alt som skjedde gjennom ultralyden. Den lille krabaten lå der inne og koste seg totalt utenvitende om alt som skjedde. Legen fant fram "mikrotanga" og jeg ventet på at det skulle gjøre vondt, da jeg plutselig så den på ultralyden på vei opp mot fosteret uten at jeg kjente noe i det hele tatt. Han stoppet like ved siden av fosteret og sa at der var en fin plass til å ta prøven. Nok en gang ventet jeg på at det skulle gjøre vondt, da han plutselig sa at han hadde tatt prøven og jeg så hvordan han tok tanga ut igjen, men fortsatt kjente jeg ingenting. Samtidig må jeg si at de var flinke til å roe meg ned og få meg til å slappe av, så det kan nok ha gjort at jeg var mindre anspent og dermed ikke kjente noe særlig.

 

Både legen og sykesøster sjekket biten under mikroskopet, og sa den så helt perfekt ut. Dermed tok de ut instrumentene fra underlivet og undersøkelsen var ferdig. Fra jeg la meg ned og til jeg reiste meg tok det ca 5-10 min. Etter undersøkelsen var jeg mye mer rolig og hadde en lang samtale med legen om prøven, resultat, prognosene etc etc, og han forklarte så godt han kunne på en veldig hyggelig måte. For første gang på sykehuset følte jeg at jeg pratet med en som virkelig visste hva han snakket om. Han prøvde ikke å rosemale ting, men var realistisk og sa at han syntes jeg hadde veldig høy risiko på alle tre trisomi-prøvene (1:21, 1:154 og 1:111), men måten han pratet og forklarte på gjorde meg allikevel mer beroliget. "Ok, så har jeg høy risiko. Jeg får ikke gjort noe med det nå, og derfor er jeg her for å finne ut helt sikkert."

 

Deretter måtte jeg ned på laboratoriet for å ta en blodprøve, før jeg kunne reise hjem. Legen sa jeg kunne blø litt og ha smerter, men foreløpig har jeg ikke kjent noe som helst. Jeg fikk beskjed om å slappe av ett døgn, så nå prøver jeg å ligge i ro på sofaen men det er ikke så lett når jeg ikke har noe vondt men føler meg frisk og rask...

 

Jeg vet at alle har forskjellige opplevelser, men dette var i hvert fall min lille historie. Det mest ubehagelige var at jeg måtte komme med full blære, og det var litt slitsomt når hun presset med ultralydapparatet oppå magen hele tiden. Det var nesten verre enn selve morkakeprøven... Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet framover. Legen håpet å gi svar om en uke, men i noen tilfeller kunne det ta lengre tid og da ville han heller anbefale å komme tilbake for å ta en fostervannsprøve. Huff, krysser fingre for at alt går bra!

 

Lykke til til alle som skal ta lignende prøver!

[Anonym bruker]

Så bra! Oppdater da!!

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 3b903...e93

[Anonym bruker]

Så bra men kan jeg spørre om hvorfor det tas prøver av morkaken ??

 

Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

[Anonym bruker]

Så bra men kan jeg spørre om hvorfor det tas prøver av morkaken ??Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

For å se om fosteret har kromosomfeil eller trisomi...

 

Anonymous poster hash: 3b903...e93

[HappyCilla]

Fint at positive opplevelser også deles:) Håper du får positivt svar på prøven!

[Anonym bruker]

Fint at positive opplevelser også deles:) Håper du får positivt svar på prøven!

 

En må vel egentlig håpe på et negativt svar på prøven. Et positivt svar vil si at det er noe feil. 

 

Anonymous poster hash: c472b...7dc

[Anonym bruker]

 

Så bra men kan jeg spørre om hvorfor det tas prøver av morkaken ??Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

For å se om fosteret har kromosomfeil eller trisomi...Anonymous poster hash: 3b903...e93

pga alder da eller?

 

Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

[scirocco]

 

 

Så bra men kan jeg spørre om hvorfor det tas prøver av morkaken ??Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

For å se om fosteret har kromosomfeil eller trisomi...Anonymous poster hash: 3b903...e93

pga alder da eller? Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

 

 

Jeg tok først tidlig ultralyd og blodprøve (duotest) pga alder, blir 39 før termin. Prøvene viste veldig høy risiko for at det kunne være noe feil, bl.a 1:21 for Downs og ganske høy på to andre kromosom-feil også (Edward og Patau syndrom). Derfor valgte jeg å ta morkakeprøve for å få et 100% sikkert svar. Det er helt frivillig om man vil ta det eller ikke, men jeg valgte å gjøre det i stedet for å gå rundt og gruble.

[HappyCilla]

 

Fint at positive opplevelser også deles:) Håper du får positivt svar på prøven!

 

En må vel egentlig håpe på et negativt svar på prøven. Et positivt svar vil si at det er noe feil. 

 

Anonymous poster hash: c472b...7dc

 

 

Hehehe, dårlig formulert av meg! Mente selvfølgelig at jeg håper på et positivt utfall;)

[Anonym bruker]

 

 

 

Så bra men kan jeg spørre om hvorfor det tas prøver av morkaken ??Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

For å se om fosteret har kromosomfeil eller trisomi...Anonymous poster hash: 3b903...e93

pga alder da eller? Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

Jeg tok først tidlig ultralyd og blodprøve (duotest) pga alder, blir 39 før termin. Prøvene viste veldig høy risiko for at det kunne være noe feil, bl.a 1:21 for Downs og ganske høy på to andre kromosom-feil også (Edward og Patau syndrom). Derfor valgte jeg å ta morkakeprøve for å få et 100% sikkert svar. Det er helt frivillig om man vil ta det eller ikke, men jeg valgte å gjøre det i stedet for å gå rundt og gruble.

aha, jammen da forstår jeg bedre, tusen takk for svar ønsker deg masse lykke til og krysser fingrene for deg

 

Anonymous poster hash: 19b3b...1d2

[Anonym bruker]

Hva har du tenkt å gjøre dersom det viser seg at barnet har kromosomfeil? Siden oddsene er dårlige regner jeg med at du/dere har gjort dere opp noen tanker rundt dette?

Krysser selvsagt fingrene for at resultatet er at barnet er "friskt"!

Anonymous poster hash: 313e4...d31

[scirocco]

Fikk telefon fra legen nå; "Barnet ditt har trisomi 21, Downs syndrom"...

 

Jeg har alltid ment at alle menneskeliv har like stor rett til å leve, uansett om de har Downs eller ikke. Men både barnefaren og absolutt alle rundt meg mener det kommer til å bli altfor tøft og at vi må tenke på barnet vi allerede har osv osv. Er fortsatt i sjokk, men vi får nok gå i tenkeboksen et par dager. Huff...

[Leirha]

Uff så trist situsasjon
Ikke et lett valg nei.
 

Jeg er heller ikke noe for abort på grunnlag av downs syndrom, men så har jeg tydeligvis endret meg litt med årene.
Grunnen er ikke barnet oi seg selv, men hva det kommer til  kreve.
Man vet ikke hva følgesykdommer som vi følge med, de med down syndrom vi ser i media, er jo ofte de som er friske, men veldig mange av dem som blir født har tillegssykdommer.

og hva ed barna man har fra før av?
Det vil ta mye fra dem med et søsken med downs syndrom, spesiellt hvis barnet er sykt i tillegg.

Nei, ikke ett det der.

Lykke til med valget, jeg er sikker på dere tar det rette for dere.

[scirocco]

Takk for et veldig fint svar <3

[Anonym bruker]

Først av alt vil jeg si at det var veldig leit og høre. Og du har all min sympati. Og jeg har ikke tenkt å gi deg noen moraliserende svar, men jeg syns det er dårlig gjort av de rundt deg og fortelle deg hva du kan klare eller ikke. At barnefar har en reaksjon er jo naturlig, men resten av verden burde støtte dere i hva dere velger og bare det.

 

Jeg har et barn med diagnose (ikke down). Det så man ikke på ultralyden, og jeg har egentlig vært glad for at jeg ikke kunne velge. Mange ganger har jeg tenkt at barnet mitt hadde hatt det bedre hos en mor som var mer tålmodig, har mer ressurser og generelt bedre stilt enn meg. Men fy søren jeg elsker henne og hun gir meg utrolig mye glede.

Så vil bare si ta med hjertet på valget ditt og ikke bare hodet.

Masse lykke til..

 

 

Anonymous poster hash: d3dff...cc6

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal si, tror egentlig jeg hadde følt d akkurat som deg...

 

Meeeeen de som har Downs barn sier jo alle som en at d er den største gledesgaven de har fått! D er ikke synd i søskenene, tvert imot, de lærer rett&slett kjærlighet uten grenser.

 

D finnes sikkert en eller annen forening for foreldre med Downs barn, kanskje du burde kontakte dem? Prate litt med folk som har både store og små barn med syndromet.

D kan være dere får en positiv overraskelse

 

Anonymous poster hash: 3b903...e93

[shari_z]

Så trist å høre! Jeg tok selv morkakeprøve i mars og fikk heldigvis gode resultater (er 44 år gammel). Men vi måtte tenke oss grundig gjennom "hva om...". Jeg har alltid ment at abort ikke er noe for meg, og det tror jeg fortsatt - men så har ikke jeg vært i en situasjon der jeg må ta et valg. Jeg tok morkakeprøven basert på alderen min og med tanke på å kunne forberede meg mentalt hvis det skulle vise seg å være avvik hos barnet. Men tanken var der; hva skjer med barnet vårt når vi som foreldre ikke klarer lenger å ta vare på det? Vi er jo ikke unge foreldre!

 

Jeg har en fetter som fikk påvisst trisomi 13 hos sitt barn. De fant ikke ut noe var galt før ved OUL; duotest visste svar på over 1:13000 på alle tre trisomier! Så ble det fostervannsprøve med det triste svaret. Det, kombinert med store avvik som kunne ses på ultralyd gjorde at de valgte å avslutte svangerskapet. Inntil dét skjedde hos dem, var jeg bastant at abort var feil - uansett! Men så skjønte jeg hvor alvorlig syk deres barn var, og meningen min ble forandret fort. Det var det rette valget for dem, men ikke nødvendigvis for andre. De også hadde et barn til å ta hensyn til, men valget var mest basert på graden av sykdommen hos gutten deres.

 

Jeg tror du og mannen vil klare å ta det valget som er mest riktig for akkurat deres familie! Lykke til med valget. Jeg unner ingen å sitte i den situasjon dere nå er i, og å ta det valget dere nå må ta. 

 

Klem!

 

Edit: Kom på en historie jeg leste om her på BIM om en mor og familie som valgte å beholde. Deres historie er bare helt vakkert; kanskje den kan hjelpe deg? Her er websiden: 

http://www.evykristine.com/evykristine.com/Velkommen.html

Endret 27. november 2014 av shari_z