Noen av dere som aldri har mistet? :-)

[medfram]

Kjære deg, ikke lett å være gravid nei. Husker godt hvor stresset jeg selv var med første mann. Falt og brakk ankelen i uke fire og måtte rett inn i operasjon med alt som følger med og var dødsredd for at jeg skulle miste. Men det gikk veldig bra! Så mistet vi tidlig andremann i spontan abort i uke 5 og det var jo veldig leit. Jeg ble dog gravid igjen under to uker etter denne aborten og fikk en frisk og fin bebis:) Brukte progesteron de første 15 ukene siden gynekolog ga beskjed om det. Dernest ble jeg gravid med nr tre under et år etter. Og her så alt ut til å gå veldig bra, ultralyd i uke 13 og alt var tipp topp men bebisen døde i uke 14 og selvfølgelig var det tungt. Hun gynekologen jeg var hos som bekreftet aborten sa at det var vistnok veldig typisk å miste barn nr tre...av en eller annen grunn. Så da fikk vi beksjed om å ta både progesteron og albyl-e til neste gang. Men vi bestemte oss at neste gang skulle ikke komme for jeg var ferdig med barn. Jadda. Klarte å bli smelt på tjukka lell og denne gangen ble jeg så tatt på senga at jeg ikke har tatt noe som helst av alle preparatene jeg egentlig skulle ta om jeg noengang ble gravid igjen. Ikke var jeg så flink med folat og spiste en god del spekemat og salami og er nå 28 uker på vei med en gutt. Poenget er at hvis det går gæli så er det OFTEST fordi det var et eller annet galt med barnet....det er ikke alt de kan se på ultralyd men når kroppen ordner opp så er det oftest en grunn. Ikke stress med dette med å miste, nyt gravid tiden din.

 

Herlighet! Så bra at det har gått bra :-)

 

Jeg tar det hele ganske med ro, og tenker likt som deg; om man mister, så er det ikke uten grunn. Det jeg synes er så dumt, og som jeg egentlig vil motvirke med dette tråden, er at man (iallefall i mitt tilfelle) blir sååå glad over å endelig bli gravid - men at man på en måte automatisk blir litt nedtrykt når man ser hvor mange som mister på forumene - selv om man ikke vil bli det. Og nødvendigvis ikke trenger å bli det. Jeg har heldigvis ristet det av meg, og stresser ikke særlig med tanken. Skjer det så skjer det, og da er det bare å prøve på ny :-)

 

Har vært med på en del obduksjoner av fostre/nyfødte i jobben, og min erfaring er at man som sagt mister pga. avvik. Om man ikke finner noe galt med barnet er konklusjonen til foreldrene at det ikke skal utgjøre noen fare om man velger å prøve igjen - altså ingen fare for gjentakelse. Det setter sine spor å ha en slik jobb, spesielt nå som jeg er gravid selv - men det er heldigvis ikke så ofte at man mister langt ute i svangerskapet! Og det synes iallefall jeg er ganske betryggende :-)

[Trilletrill]

 

Kjære deg, ikke lett å være gravid nei. Husker godt hvor stresset jeg selv var med første mann. Falt og brakk ankelen i uke fire og måtte rett inn i operasjon med alt som følger med og var dødsredd for at jeg skulle miste. Men det gikk veldig bra! Så mistet vi tidlig andremann i spontan abort i uke 5 og det var jo veldig leit. Jeg ble dog gravid igjen under to uker etter denne aborten og fikk en frisk og fin bebis:) Brukte progesteron de første 15 ukene siden gynekolog ga beskjed om det. Dernest ble jeg gravid med nr tre under et år etter. Og her så alt ut til å gå veldig bra, ultralyd i uke 13 og alt var tipp topp men bebisen døde i uke 14 og selvfølgelig var det tungt. Hun gynekologen jeg var hos som bekreftet aborten sa at det var vistnok veldig typisk å miste barn nr tre...av en eller annen grunn. Så da fikk vi beksjed om å ta både progesteron og albyl-e til neste gang. Men vi bestemte oss at neste gang skulle ikke komme for jeg var ferdig med barn. Jadda. Klarte å bli smelt på tjukka lell og denne gangen ble jeg så tatt på senga at jeg ikke har tatt noe som helst av alle preparatene jeg egentlig skulle ta om jeg noengang ble gravid igjen. Ikke var jeg så flink med folat og spiste en god del spekemat og salami og er nå 28 uker på vei med en gutt. Poenget er at hvis det går gæli så er det OFTEST fordi det var et eller annet galt med barnet....det er ikke alt de kan se på ultralyd men når kroppen ordner opp så er det oftest en grunn. Ikke stress med dette med å miste, nyt gravid tiden din.

 

Herlighet! Så bra at det har gått bra :-)

 

Jeg tar det hele ganske med ro, og tenker likt som deg; om man mister, så er det ikke uten grunn. Det jeg synes er så dumt, og som jeg egentlig vil motvirke med dette tråden, er at man (iallefall i mitt tilfelle) blir sååå glad over å endelig bli gravid - men at man på en måte automatisk blir litt nedtrykt når man ser hvor mange som mister på forumene - selv om man ikke vil bli det. Og nødvendigvis ikke trenger å bli det. Jeg har heldigvis ristet det av meg, og stresser ikke særlig med tanken. Skjer det så skjer det, og da er det bare å prøve på ny :-)

 

Har vært med på en del obduksjoner av fostre/nyfødte i jobben, og min erfaring er at man som sagt mister pga. avvik. Om man ikke finner noe galt med barnet er konklusjonen til foreldrene at det ikke skal utgjøre noen fare om man velger å prøve igjen - altså ingen fare for gjentakelse. Det setter sine spor å ha en slik jobb, spesielt nå som jeg er gravid selv - men det er heldigvis ikke så ofte at man mister langt ute i svangerskapet! Og det synes iallefall jeg er ganske betryggende :-)

 

 

 

Du må bare la vær å lese tråder som har med misting å gjøre. Hva forskjell gjør det for din reelle situasjon om du bekymrer deg?

Det går jo oftest bra! Det eneste man gjør som førstegangs ved å lese sånne tråder er å bekymre seg og "kjenne" på altmulig rart og ikke nyte tiden man har med graviditeten. Bruk heller energien din på noe annet positivt noe:) Det er jo litt uheldig å jobbe med akkurat fosterobduksjon kanskje akkurat nå. Jeg hadde bare gledet meg over at du har klart å bli gravid, tenkt det i seg selv er jo så flott for det er mange som ikke engang kommer så langt. Om det blir vanskelig for deg å jobbe med det du gjør nå så tror jeg de aller fleste sejefer/ledere hadde forstått det med tanke på din situasjon.

[medfram]

 

 

Kjære deg, ikke lett å være gravid nei. Husker godt hvor stresset jeg selv var med første mann. Falt og brakk ankelen i uke fire og måtte rett inn i operasjon med alt som følger med og var dødsredd for at jeg skulle miste. Men det gikk veldig bra! Så mistet vi tidlig andremann i spontan abort i uke 5 og det var jo veldig leit. Jeg ble dog gravid igjen under to uker etter denne aborten og fikk en frisk og fin bebis:) Brukte progesteron de første 15 ukene siden gynekolog ga beskjed om det. Dernest ble jeg gravid med nr tre under et år etter. Og her så alt ut til å gå veldig bra, ultralyd i uke 13 og alt var tipp topp men bebisen døde i uke 14 og selvfølgelig var det tungt. Hun gynekologen jeg var hos som bekreftet aborten sa at det var vistnok veldig typisk å miste barn nr tre...av en eller annen grunn. Så da fikk vi beksjed om å ta både progesteron og albyl-e til neste gang. Men vi bestemte oss at neste gang skulle ikke komme for jeg var ferdig med barn. Jadda. Klarte å bli smelt på tjukka lell og denne gangen ble jeg så tatt på senga at jeg ikke har tatt noe som helst av alle preparatene jeg egentlig skulle ta om jeg noengang ble gravid igjen. Ikke var jeg så flink med folat og spiste en god del spekemat og salami og er nå 28 uker på vei med en gutt. Poenget er at hvis det går gæli så er det OFTEST fordi det var et eller annet galt med barnet....det er ikke alt de kan se på ultralyd men når kroppen ordner opp så er det oftest en grunn. Ikke stress med dette med å miste, nyt gravid tiden din.

 

Herlighet! Så bra at det har gått bra :-)

 

Jeg tar det hele ganske med ro, og tenker likt som deg; om man mister, så er det ikke uten grunn. Det jeg synes er så dumt, og som jeg egentlig vil motvirke med dette tråden, er at man (iallefall i mitt tilfelle) blir sååå glad over å endelig bli gravid - men at man på en måte automatisk blir litt nedtrykt når man ser hvor mange som mister på forumene - selv om man ikke vil bli det. Og nødvendigvis ikke trenger å bli det. Jeg har heldigvis ristet det av meg, og stresser ikke særlig med tanken. Skjer det så skjer det, og da er det bare å prøve på ny :-)

 

Har vært med på en del obduksjoner av fostre/nyfødte i jobben, og min erfaring er at man som sagt mister pga. avvik. Om man ikke finner noe galt med barnet er konklusjonen til foreldrene at det ikke skal utgjøre noen fare om man velger å prøve igjen - altså ingen fare for gjentakelse. Det setter sine spor å ha en slik jobb, spesielt nå som jeg er gravid selv - men det er heldigvis ikke så ofte at man mister langt ute i svangerskapet! Og det synes iallefall jeg er ganske betryggende :-)

 

 

 

Du må bare la vær å lese tråder som har med misting å gjøre. Hva forskjell gjør det for din reelle situasjon om du bekymrer deg?

Det går jo oftest bra! Det eneste man gjør som førstegangs ved å lese sånne tråder er å bekymre seg og "kjenne" på altmulig rart og ikke nyte tiden man har med graviditeten. Bruk heller energien din på noe annet positivt noe:) Det er jo litt uheldig å jobbe med akkurat fosterobduksjon kanskje akkurat nå. Jeg hadde bare gledet meg over at du har klart å bli gravid, tenkt det i seg selv er jo så flott for det er mange som ikke engang kommer så langt. Om det blir vanskelig for deg å jobbe med det du gjør nå så tror jeg de aller fleste sejefer/ledere hadde forstått det med tanke på din situasjon.

 

 

Ble litt sent svar, er midt i eksamenslesing :-) Jeg tror kanskje vi misforstod hverandre litt - jeg går ikke rundt å bekymrer meg så mye, heldigvis! Tenkte mer på generelt grunnlag, at det er dumt at så mange går å bekymrer seg når det vanligvis ikke er nødvendig - og tenkte derfor det var greit med en positiv tråd rundt temaet :-) Og ja, jeg har byttet avdeling! Skal på UL om en liten time, gleder meg virkelig til å se hvordan det står til der inne 

 

Og igjen, takk for svar alle sammen!! :-)