Oppdragelse 3åring. Hjelp?

[Anonym bruker]

Hva mener dere en 3åring bør kunne og hva kan man forvente? Evt tips til bøker om oppdragelse? Det er en gutt, om det har noe å si, føler kanskje noen jenter er litt mer moden for alderen enn gutter, og han her er ikke spesielt moden for alderen.

 

Føler jeg må ta noen grep ovenfor 3åringen her. Føler han bare blir mer og mer umulig, mulig det er 3års trass itillegg? Folk spøker med at han har ADHD, flere uavhengig hverandre som har sagt det, pga at han er så vilter, ukonsentrert og at det er vanskelig å nå igjennom til han og få han til å høre når han har kjørt seg inn på et spor. Jeg tror ikke han har ADHD, tror dessverre han bare er litt uoppdragen (og en aktiv gutt)...

 

Han legger seg IKKE ned å hyler for å få godteri på butikken ol, er ikke sånne type ting vi sliter med.

-Men lurer på tips for å få han til å sitte ved bordet når vi spiser, det er alltid en kamp og han har aldri vært noe særlig glad i mat.

-han blir så "vill" og løper fra meg, gjerne på vei til bilen ved barnehagen, på vei til bilen hjemme osv. Ved trafikkerte veier, har en baby også og ofte jeg bærer baby og feks handleposer så er ikke alltid jeg har mulighet til å holde fast 3åringen. Prøver å prate med han, forklare han at han må gå med meg osv, men han lukker ørene og bare løper og det kan være farlig.

-rett og slett det at han "lukker" ørene og jeg når ikke frem

-han går aldri, bare løper..

-kle på seg selv er også en kamp, han vil ikke kle på seg selv stort sett

-han må rett og slett lære å høre etter og lære at voksne/foreldre bestemmer, tror han mener at han bestemmer/er sjefen.

 

Han går i barnehage og de sliter også med å få han til å kle på seg, gå på do osv. Mye er en kamp, en unødvendig kamp. Føler jeg bare går rundt å kjefter nå..

 

Anonymous poster hash: a86aa...b1d

[Giss]

Sender en klem.

Den fasen der kan virkelig være tung!

Gutten min er akkurat blitt fem år og vi er kommet ut på andre siden.

Kjenner den der med at han ikke vil høre, springer fra en og ikke skjønner alvoret i situasjonen osv.

Det som funket best for å få kontakt og bli tatt alvorlig her var å sette seg på kne foran ham så vi hadde direkte og tett øyenkontakt og så å si klart og kort og rolig hva som skulle skje. F. eks. "Nå skal vi gå ut til bilen og der er det mye trafikk så vi må holde i hverandre." Ofte kunne det også hjelpe å gi ham et valg. F eks, ville han holde meg i venstre hand eller hjelpe meg å bære baggen i den høyre ved å holde i et av håndtakene?

Ut over det er det greit å fortelle dem hva de skal i stedet for hva de ikke skal. F eks om han ikke vil sitte ved bordet, så kan man si at nå skal vi alle sitte ved bordet i lag og da kan du fortelle oss hva du gjorde sammen med Otto i dag, i stedet for å fokusere på at han MÅ sitte på sin stol til alle er ferdig f eks. Om han ikke vil spise så fokuser på hva han skal gjøre i stedet mens han sitter der i stedet for å fokusere på maten, som han ikke vil ha.

Lykke til med det hele!

[Sjøbanan]

Positiv forsterkning - altså SKRYT av ham når han gjør noe bra. Ellers er det viktig å ha klare og tydelige grenser og formidle disse på en god måte. Og husk: ingen er Alltid konsekvente, så gi dere selv litt "slæck".

 

Men bli enig om hva som er viktig for dere: Er det det han sitter ved bordet til alle er ferdige med å spise? Er det at han holder dere i hånda ute, sånn at han ikke farer ut i trafikken og bli påkjørt? At han ikke gjør andre vondt?

 

Dere bestemmer - men jeg tenker at det viktigste er at dere Mener de reglene dere setter, og heller har noen færre og viktigere, enn mange, regler som kan ha innvirken på liv og helse, til seg selv eller andre, er viktigere enn bordskikk (i alle fall i den alderen), tenker jeg. Og skryt fra hjertet når han gjør noe bra! Overse enkelte av foreteelsene hans (ja, "kjeft", kan også virke som en slags "belønning", i ale fall i den alderen...), og vær tydelig og bestemt/myndig på de viktige tingene.