Skuffet over kjønn

[Anonym bruker]

Altså, vi har prøvd å få en liten baby lenge.
Det har vært en humpete lang tur men mange ned turer, men endelig klarte vi det.
Så var det tid for ordinær UL.

Vi gledet oss masse.
Jeg har lenge hatt en skikkelig guttefølelse, men har likevel sett på jenteklær i smug.
Spiller egentlig ingen rolle, vi ønsker oss et barn.

 

Det var ikke tvil det er en gutt, og det jeg føler er en enorm skuffelse..
Følelsen kommer helt brått og uventet.

Hva er det som går av meg??
Er ikke slik jeg ønsker å være.
Har nesten problemer med å forholde meg til at det er en gutt.
Det er ikke slik jeg skal være.
Jeg skal være hoppende glad fordi det er et friskt barn.

Er skikkelig, skikkelig skuffet over meg selv og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Dette barnet SKAL elskes uavhengig av hvem det er!!

Andre som har vært der?
Hvor lang tid brukte dere til å komme over det?

Er heldig vis lenge til termin i mars...

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

[Anonym bruker]

Hadde du vært 18 og du ble gravid på første forsøk så hadde jeg hatt mer forståelse om man kan det med en slik sak, men når dere har forsøkt leeeenge - nei da sier jeg bare - skjerp deg!

 

Anonymous poster hash: b20ab...a98

[Gullunger]

Når du holder babyen din etter fødselen, lover jeg deg at du aldri ville ønsket det var et annet barn enn akkurat det du fikk!!!

Gled deg!

[Anonym bruker]

Ingenting er som mammas lille gutt <3 Gled deg!

Anonymous poster hash: b4bb1...c92

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært der.

"Alle" trodde vi skulle få ei jente, og det var det jeg følte også.

Men ultralyden i uke 19 sa noe annet - det skulle bli en gutt. Jeg gråt og hulket hele veien hjem fra sykehuset. Jeg var knust, og følte meg dødsteit. Man skulle jo bli like glad for gutt. Han virket tross alt frisk og rask.

 

Det er ikke sånn at man bare kan skjerpe seg. Man kan styre hvilke følelser man viser, men ikke hvilke man har inni seg.

 

Men trøsten er at det går over. Sakte men sikkert blir man vandt med tanken. Og tro meg: når gutten er der kommer du ikke til å ville bytte han ut med NOE annet!!

 

Snakk med jordmor om det. Jeg tror det er viktig for deg å få luftet disse tankene, slik at det ikke utvikler seg til en dvangerskapsdepresjon.

 

Jeg er gravid med nummer to nå. De sa jente på ultralyd, men jeg tør ikke å stole helt på det. Jeg er for redd for å gjennoppleve skuffelsen hvis den motsatte beskjeden kommer.

 

Anonymous poster hash: 1e325...7b3

[Anonym bruker]

Hadde du vært 18 og du ble gravid på første forsøk så hadde jeg hatt mer forståelse om man kan det med en slik sak, men når dere har forsøkt leeeenge - nei da sier jeg bare - skjerp deg!

 

Anonymous poster hash: b20ab...a98

 

Unnskyld meg.

 

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

[Anonym bruker]

Hadde du vært 18 og du ble gravid på første forsøk så hadde jeg hatt mer forståelse om man kan det med en slik sak, men når dere har forsøkt leeeenge - nei da sier jeg bare - skjerp deg!

 

Anonymous poster hash: b20ab...a98

Sorry forrige ble postet litt fort.

 

Unnskyld meg.

Det er ikke frivillig at jeg føler det slik.

Det er IKKE noe jeg ønsker.

 

Snarere tvert i mot.

Jeg ønsker IKKE å føle det slik.

 

Det er derfor jeg spør.

 

 

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært der.

"Alle" trodde vi skulle få ei jente, og det var det jeg følte også.

Men ultralyden i uke 19 sa noe annet - det skulle bli en gutt. Jeg gråt og hulket hele veien hjem fra sykehuset. Jeg var knust, og følte meg dødsteit. Man skulle jo bli like glad for gutt. Han virket tross alt frisk og rask.

 

Det er ikke sånn at man bare kan skjerpe seg. Man kan styre hvilke følelser man viser, men ikke hvilke man har inni seg.

 

Men trøsten er at det går over. Sakte men sikkert blir man vandt med tanken. Og tro meg: når gutten er der kommer du ikke til å ville bytte han ut med NOE annet!!

 

Snakk med jordmor om det. Jeg tror det er viktig for deg å få luftet disse tankene, slik at det ikke utvikler seg til en dvangerskapsdepresjon.

 

Jeg er gravid med nummer to nå. De sa jente på ultralyd, men jeg tør ikke å stole helt på det. Jeg er for redd for å gjennoppleve skuffelsen hvis den motsatte beskjeden kommer.

 

Anonymous poster hash: 1e325...7b3

Tusen takk.

Håper det går over veldig fort.

Vil ikke har det slik

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

[Anonym bruker]

 

 

Hadde du vært 18 og du ble gravid på første forsøk så hadde jeg hatt mer forståelse om man kan det med en slik sak, men når dere har forsøkt leeeenge - nei da sier jeg bare - skjerp deg!

 

Anonymous poster hash: b20ab...a98

Unnskyld meg.

 

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

Du er klar over at noen ender opp med ingen barn? Enten etter 10 års prøving osv må de innse at det hverken blir gutt eller jente? Du er også klar over at noen må føde sine dødfødte barn? Setter det det litt i perspektiv?

 

Anonymous poster hash: b20ab...a98

[Anonym bruker]

Når barnet kommer blir det annerledes😃 da vil du ikke forstå hvordan du kunne tenke sånn.. Gi deg Selv lov til å føle Det Du Føler . Jeg lover Deg Det blir bedre😉 du vil elske ham høyere Enn Alt Annet

 

Anonymous poster hash: afc8f...b2e

[Anonym bruker]

 

 

Hadde du vært 18 og du ble gravid på første forsøk så hadde jeg hatt mer forståelse om man kan det med en slik sak, men når dere har forsøkt leeeenge - nei da sier jeg bare - skjerp deg!

 

Anonymous poster hash: b20ab...a98

Unnskyld meg.

 

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

Du er klar over at noen ender opp med ingen barn? Enten etter 10 års prøving osv må de innse at det hverken blir gutt eller jente? Du er også klar over at noen må føde sine dødfødte barn? Setter det det litt i perspektiv?

 

Anonymous poster hash: b20ab...a98

 

 

Selvfølgelig..

Og jeg ønsker å ha det slik, det er derfor jeg spør om andre har hatt det på samme måte.

 

Jeg vil IKKE har det slik, det er IKKE noe jeg har valgt.

Den følelsen kom som et SJOKK på meg.

 

Jeg spurte om 2 ting

1. Er det andre som har hatte det slik

2. Når går det over

 

Barnet SKAL elskes

 

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg Virkelig!!

Jeg hadde det akkurat likt

Så vondt, så forferdelig vondt.. Man kan ikke styre følelsene sine dessverre Jeg tenkte fæle tanker etc...

Jeg snakket med jordmor, hun sa jeg ikke var alene om dette og at der nok var mye hormoner i omløp osv..

Men det jeg følte var Ikke hormoner, det var min største skrekk tenkte jeg!

Men ukene gikk... Ting ble bedre men ikke Bra....

Men når barnet kommer så vil du ikke automatisk bli stormende forelsket som mange sier. Det kan ta tid å venne seg til den nye og Det nye kjønnet... Du skal bli kjent... Og det kan gå lang tid før du får denne morsfølelsen, Men den kommer tro meg!

Jeg trodde Aldri i mitt liv at det skulle skje men nå elsker jeg alle barna mine, og jeg har begge kjønn nå

 

 

 

Anonymous poster hash: 37ac7...af7

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg Virkelig!!

Jeg hadde det akkurat likt

Så vondt, så forferdelig vondt.. Man kan ikke styre følelsene sine dessverre Jeg tenkte fæle tanker etc...

Jeg snakket med jordmor, hun sa jeg ikke var alene om dette og at der nok var mye hormoner i omløp osv..

Men det jeg følte var Ikke hormoner, det var min største skrekk tenkte jeg!

Men ukene gikk... Ting ble bedre men ikke Bra....

Men når barnet kommer så vil du ikke automatisk bli stormende forelsket som mange sier. Det kan ta tid å venne seg til den nye og Det nye kjønnet... Du skal bli kjent... Og det kan gå lang tid før du får denne morsfølelsen, Men den kommer tro meg!

Jeg trodde Aldri i mitt liv at det skulle skje men nå elsker jeg alle barna mine, og jeg har begge kjønn nå

 

 

 

Anonymous poster hash: 37ac7...af7

Tusen takk for oppmuntrende ord

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd

[Anonym bruker]

Jeg følte det om sistemann enda jeg hadde to jenter fra Før.

Mange forskjellige grunner til det, men jeg skal si deg, jeg var fortapt i han fra det øyeblikket jeg så han, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk en sønn også.

Jeg tror du kan føle deg trygg på at dette vil gå over.

 

 

Anonymous poster hash: 2e4e6...da5

[Honningmelon]

Du kommer til å elske dette barnet som du aldri har elsket noe eller noen før. Når barnet kommer til verden og du blir kjent med den lille gutten din, lurer du hva du tenkte på når du var gravid.

[Anonym bruker]

Jeg følte stor skuffelse da min tredje viste seg å være gutt. Jeg har en gutt og en jente fra før og var så sikker på at det var jente denne gangen også. Gledet meg til å bruke de søte jenteklærne jeg hadde fra før og at jenta jeg hadde fra før og den nye kom til å bli venninner.

 

Så var vi på ultralyd og beskjeden kom at alt var tipp topp med babyen vår + at det var en liten gutt som lå der inne. Ble så utrolig skuffet og kunne egentlig ikke forstå de følelsene jeg hadde. Det lå tross alt en frisk baby i magen min.

 

Tiden gikk og jeg ble mer og mer vant til at det var gutt. Gledet meg til han skulle komme. Må si at den dagen han kom så syns jeg at jeg hadde fått verdens vakreste gutt igjen:-) nå er han ni mnd og en helt utrolig baby. Så snill og god og gråter aldri. Sover godt hele natten og blid på dagen. Er så vanvittig glad for at det er akkurat han som kom til oss og det tror jeg du også vil bli med din gutt :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 825ea...b02

[Anonym bruker]

Har du noen anelse om hvorfor du ble skuffet? Er det at du ikke får kjøpe rosa klær? At du tror jenter er enklere? Søtere? Ser du for deg kos og lek med sminke?

 

Kan bli lettere å akseptere for deg hvis du klarer å sette ord på hva det er som gjør at du ble skuffet over gutt..

Anonymous poster hash: f4bef...b88

[Anonym bruker]

Jeg ønsket meg jente første gang, og fikk det. Andre gang ville jeg ikke vite kjønn før fødselen. Men tankene mine var vanskelige, jeg følte at jeg ikke ville klare å elske en gutt like mye som en jente.

 

Følelsen forsvant det sekundet den fantastiske gutten vår kom. Nå fatter jeg ikke hvorfor jeg tenkte sånn. Så trøst deg med at disse følelsene går over!

 

Anonymous poster hash: 0fa26...d99

[Twintipp og himmelblå]

Tror du kan føle det slik fordi gutt er ukjent for oss kvinner.

Har du kanskje et godt forhold til din mor og tenker at det er det du vil gjenleve?

Disse ønskene er bare noe du har nå før du har fått barnet.

Når barnet kommer er det ikke kjønnet du blir forelsket i, det er DIN baby! Ditt barn, laget av deg og din mann, en liten del av dere to smeltet sammen i en baby.

De preferansene du har nå er bygd på stereotypeforventninger.

For både gutter og jenter er forskjellige.

 

Jeg har verdens beste gutt. Han har vært det enkleste barnet. Rolig, smart, god, og helt fantastisk. Mammadalt og.

 

Dette er tanker som kommer til å bli kastet ombord den dagen din fine lille skjøre skapning blir født:)

[Anonym bruker]

Tror nok det er en helt normal reaksjon. Kroppen er full i hormoner og tankene ikke helt rasjonelle. En side av oss ser for seg livet med en sønn, en annen med en datter. Når man oppdager at man ikke får begge deler på en gang, er det en liten prosess man skal gjennom. Handler gjerne en del om identiteten vår, man blir både mor, men får også tilleggstittelen jentemamma/guttemamma. Videre skal det sies at jeg var like forvirra i første svangerskap når det viste seg at det var en jente og ikke en gutt som jeg trodde, og motsatt ved andre svangerskap, men det tok ikke mange minuttene før jeg var overlykkelig begge gangene.

 

Anonymous poster hash: 8e183...98d

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på akkurat den måten du beskriver. Varte bare et par dager

Anonymous poster hash: 40136...e88

[Anonym bruker]

Har aldri forstått at en kan gråte over et kjønn. Noe så smålig .

Her har dere prøvd lenge med å få barn, så er du misfornøyd?!!!

Skam deg. !!

 

 

Anonymous poster hash: 7df92...3d5

[Anonym bruker]

Jeg var helt overbevist om at jeg ventet en liten gutt. Det måtte liksom bare være en tøff liten gutt som ble unnfanget på tross av ppiller, og som overlevde student-fyllekuler, spekemat og store mengder blåmuggost fram til jeg fant ut som graviditeten i uke 16.

 

Overraskelsen var stor da ul viste ei jente. Og det var liksom ikke noe tvil om kjønnet, da jeg var hele 25 uker på vei... og jeg ble rett og slett litt skuffet. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg var bare så innstilt på gutt.

Jeg klarte ikke helt å tro på bildene, og sa også til jordmor under fødselen at hun måtte si fra dersom det var gutt alikevel. Jeg var nemlig skråsikker på at det var gutt. Og jeg er ikke noe spesielt jentete av meg, at tanken på en datter var rett og slett veldig skummelt.

 

Men ut kom det som må være verdens tøffeste jente, og jeg har ikke tenkt ett sekund på at det var "feil" kjønn etterpå. :-)

 

Nå venter jeg på gutten om få dager, og nå er det det som er skummelt. Jente kan jeg jo nå. En gutt er noe nytt og skremmende. :-)

 

Jeg tror følelsene dine er mer normale enn du aner. De færreste bare tør å nevne det høyt (før evt etterpå). Og de går garantert over, sannsynligvis før barnet blir født, men garantert etterpå. :-)

 

Anonymous poster hash: 9e1aa...96d

[Anonym bruker]

Prøvd lenge sier du? Jeg er litt i tvil om hvor lenge du har prøvd og hvilke humper og dumper du har måtte gått gjennom for å ende opp skuffet pga kjønn? 

 

Uansett: Du blir like glad i barnet uansett kjønn.  Det kan du slappe helt av med. Og det er sikkert mange som har tenkt de helst ønsker seg gutt eller jente og at de føler seg skuffet. Det viktigste er ikke om du føler deg skuffet, men hvordan du kommer kjappest over følelsen og gleder deg til resten av svangerskapet og babyen som kommer. Gutt er det uansett, så det er ikke veldig lurt å bruke mye tid på å være skuffet når du kan glede deg til tiden som kommer. 

Anonymous poster hash: 21a03...1c1

[kiki1980]

Åååh gutterver herlig,skal du se! De virkelig elllsker mamma med hele seg! Du skal være hans nummer en kvinne!

Hilsen mamma til to gutter som slåss om å sitte ved min side