Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #26 Skrevet 1. november 2014 Du elsker barnet ditt uansett hvordan tisser ser ut. Så enkelt er det! Jeg har stort sett sympati med alle som blir skuffet over kjønn, det er noe som forsvinner i samme sekund man holder babyen sin. Men når man har kjempet lenge om et barn?? Hva kjempet du for? En datter, eller et barn? Anonymous poster hash: f8435...784
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #27 Skrevet 1. november 2014 Hei alle sammenJeg har tenkt i flere dager før jeg skrev dette innlegget.Vet det er et tabu område jeg tar opp Kritikken jeg har fått var forventet, men det er ikke lett å skjerpe seg når følelsen kom uventet, og veldig uønsket.Skamme meg, vel som jeg skrev, jeg er veldig skuffet over meg selv så det gjør jeg allerede.Ser det er flere her som skriver de har vært gjennom det samme, og det kommer til å gi seg.Det er akkurat det jeg trenger å høre.Det varmer meg å lese deres støtte, og det hjelper faktisk på denne følelsen også.Har i kveld for første gang sett ordentlig på gutte-babytøy på nett :-)Kommer til å ta en dag av gangen.HI Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd
LittLykkelig Skrevet 1. november 2014 #28 Skrevet 1. november 2014 Hadde du vært 18 og du ble gravid på første forsøk så hadde jeg hatt mer forståelse om man kan det med en slik sak, men når dere har forsøkt leeeenge - nei da sier jeg bare - skjerp deg! Anonymous poster hash: b20ab...a98 Unnskyld meg. Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd Du er klar over at noen ender opp med ingen barn? Enten etter 10 års prøving osv må de innse at det hverken blir gutt eller jente? Du er også klar over at noen må føde sine dødfødte barn? Setter det det litt i perspektiv? Anonymous poster hash: b20ab...a98 Herregud, slapp av du a..
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #29 Skrevet 1. november 2014 Hadde du vært 18 og du ble gravid på første forsøk så hadde jeg hatt mer forståelse om man kan det med en slik sak, men når dere har forsøkt leeeenge - nei da sier jeg bare - skjerp deg! Anonymous poster hash: b20ab...a98 Sorry forrige ble postet litt fort. Unnskyld meg. Det er ikke frivillig at jeg føler det slik. Det er IKKE noe jeg ønsker. Snarere tvert i mot. Jeg ønsker IKKE å føle det slik. Det er derfor jeg spør. Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd Må være hormonene som spiller deg et puss Det er lov å føle forskjellige ting, tenker jeg. Ikke alltid fornuften greier å styre følelsene. Du vet veldig godt at dere ønsker dere barn, det viktigste er at barnet er friskt osv. osv., men ikke lett å styre hormonelle følelser likevel. Tillat deg selv å ha følelsene. Ikke skam deg over det. Snakk med noen om det. Du venner deg nok til guttemammarollen ganske snart. Om ikke før fødsel, så kommer det etterpå! Tenk så fint å få en gutt som nr. 1, da! Jeg ønsket meg alltid storebror da jeg vokste opp. Anonymous poster hash: 424d4...0cf
LittLykkelig Skrevet 1. november 2014 #30 Skrevet 1. november 2014 Kjære HI. Jeg hadde det på samme måte. Idag har jeg to nydelige gutter. Ville aldri byttet bort de. MEN! Det vil alltid være en liten del av meg som synes det er sårt å ikke få bli jentemamma også. Jeg er veldig feminin og så alltid for meg å få jenter. Det å være guttemamma er herlig, men klart, det er noen aspekter som jeg ikke får oppleve. Og det må være greit å si! Det er selvfølgelig verre med ingen barn i det hele tatt, likevel må det vel være lov å ytre et savn for det kjønnet man aldri fikk? Uten at det betyr at du ikke elsker de barna du har fått! Føler som om folk klikker skikkelig om man sier sånt. Herregud, vi er forskjellige. Noen bryr seg om kjønn, selv om vi ikke er mindre glad i barna våre av den grunn!
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #31 Skrevet 1. november 2014 Sånn hadde jeg det og! Men jeg hadde hele tiden håpet på at det var jente. Var skuffet noen dager men så gikk det heldigvis over Nå er han 3 år å jeg elsker han selvsagt over alt på jord! Anonymous poster hash: b7863...6f7
kiki1980 Skrevet 1. november 2014 #32 Skrevet 1. november 2014 Gutter sa til meg bare i en times tid:jeg elsker deg x10, du er min gode hjerte,mamma,du er pen,jeg elsker deg helt til stjernene og tilbake,jeg skal kjøpe deg hello kitty.
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #33 Skrevet 1. november 2014 Jeg blir forbannet over dette! Fy faen, ta abort om det er så feil og keep trying to get the perfect sex....skjerp deg, du trenger et spark bak for at du i det hele tatt tenker noe så idiotisk. Værsågod! Anonymous poster hash: ab6c7...e6c
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #34 Skrevet 1. november 2014 Jeg blir forbannet over dette! Fy faen, ta abort om det er så feil og keep trying to get the perfect sex....skjerp deg, du trenger et spark bak for at du i det hele tatt tenker noe så idiotisk. Værsågod! Anonymous poster hash: ab6c7...e6c Og det var det en som tydeligvis bare leste overskriften og ikke innlegget.... Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #35 Skrevet 1. november 2014 Jeg kjente også umiddelbar skuffelse og ble også veldig overrasket. Men, det gikk over, måtte bare ha litt tid til å omstille meg. Jeg fikk verdens beste gutt som er kjærlig og omtenksom, samtidig som han er en skikkelig tøffing. Nå er jeg gravid igjen og jeg blir veldig glad om det blir en gutt til. Jente er plutselig mer ukjent. Anonymous poster hash: 62457...29e
*Smiley* Skrevet 1. november 2014 #36 Skrevet 1. november 2014 Ikke bekymre deg. Det blir helt fantastisk når han kommer. Når du får ham i armene dine, er disse tankene glemt på er blunk!
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #37 Skrevet 1. november 2014 Synes dette er helt merkelig tankegang. Har to gutter, er gravid og håååper dette blir gutt. Er fint med sønner og nemlig. Vi er fire i søskenflokken, jeg er eneste jenta, og det er brødrene mine som har best kontakt med mamma (om det er det du er redd for). Gutt er såå fint! Anonymous poster hash: 8263f...afe
Anonym bruker Skrevet 1. november 2014 #38 Skrevet 1. november 2014 Altså, vi har prøvd å få en liten baby lenge. Det har vært en humpete lang tur men mange ned turer, men endelig klarte vi det. Så var det tid for ordinær UL. Vi gledet oss masse. Jeg har lenge hatt en skikkelig guttefølelse, men har likevel sett på jenteklær i smug. Spiller egentlig ingen rolle, vi ønsker oss et barn. Det var ikke tvil det er en gutt, og det jeg føler er en enorm skuffelse.. Følelsen kommer helt brått og uventet. Hva er det som går av meg?? Er ikke slik jeg ønsker å være. Har nesten problemer med å forholde meg til at det er en gutt. Det er ikke slik jeg skal være. Jeg skal være hoppende glad fordi det er et friskt barn. Er skikkelig, skikkelig skuffet over meg selv og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dette barnet SKAL elskes uavhengig av hvem det er!! Andre som har vært der? Hvor lang tid brukte dere til å komme over det? Er heldig vis lenge til termin i mars... Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd Jeg har blitt skuffet over kjønnet med begge mine barn, men det går over. Særlig med første syntes jeg det var trist at jeg ble skuffet, men da jeg ble skuffet andre gangen visste jeg at det kom til å gå fort over Når du får ungen din og blir kjent med han og ser han vokse opp så blir du så glad i dem for dem de er og er glad de er akkurat sånn Etter jeg fikk min første skjønte jeg også at grunnen til at jeg ble skuffet egentlig handler om hvilke forestillinger jeg har knyttet til kjønn. Men så er barn og voksne så forskjellige at det er egentlig ikke relevant hvilket kjønn de er. Du kan få en gutt som elsker å dolle seg opp og drikke te med moren sin og du kan få en jente som blir sjef i et aksjeselskap og aldri besøker sin mor Helsigvis kan vi alltids forme de barna vi får, så hvis du vil at sønnen din skal gjøre "jenteting" som å vise omsorg for foreldrene sine, shoppe med deg og sånne ting kan du jo alltids oppmuntre han til det Anonymous poster hash: 365e5...2e0
LittLykkelig Skrevet 2. november 2014 #39 Skrevet 2. november 2014 Det jeg lurer på er hvorfor mange blir så provosert over at noen er skuffet over kjønn. Det er liksom mer akseptert at man er skuffet over bursdagsgaver fra venninner, skuffet over svigerforeldre osv. Dersom man har to av et kjønn og kan kjenne et savn etter motsatt kjønn av og til, er det ensbetydende med at man er utakknemlig? Ofte er det de som har begge kjønn som roper høyest om at kjønn ikke har noe å si. Jeg ser jo at kjønn hadde mindre å si enn jeg først trodde. Men det må jo likevel være lov å kjenne et lite stikk når man ser fine jenteklær i butikken? Her skrives stadig om å kjenne et savn etter singellivet, ha lyst på andre menn selv om man elsker mannen sin og aldri ville vært utro. Skjønner ikke hvorfor det da må være så tabu å ønske seg et barn av motsatt kjønn selv om man elsker de barna man har?
Anonym bruker Skrevet 2. november 2014 #40 Skrevet 2. november 2014 Må bare si det: Ta deg sammen kvinne! Skal ikke prøve å gi deg dårlig samvittighet og nevne at noen ender opp med svært syke barn eller uten barn, for det vet du nok fra før. Det som provoserer meg med hele den kjønn-greia, er at det er et lite MENNESKE du snakker om. Ditt lille menneske. Det er ikke en handelsvare, ei heller ber han om å komme til verden, det er det du og faren som sørger for. Og jeg mener virkelig at mennesker med slike holdninger umulig kan være helt vel bevarte! Regner med at det kommer en del barnslige svar på hvor frekk jeg var nå o.s.v...spar meg. Noen ganger må enkelte voksne gi seg selv et spark bak! Alle snakker om følelser, men det er faktisk mulig å kjenne på en følelse, jobbe med det og slå fra seg det somn er helt på viddene eller lite jordbundet... Om vi ikke gjorde det, så kunne vi unnskyldt det meste av ting og tang som skjer og snakkes høyt som, som ikke er allment akseptert pga følelser... Nordmenn og sutring over trivielle ting...blir flau kjenner jeg....Det er barnet det er synd på, ikke moren. Anonymous poster hash: 0ddf0...b9f
Bonanza Skrevet 2. november 2014 #41 Skrevet 2. november 2014 (endret) Hei alle sammenJeg har tenkt i flere dager før jeg skrev dette innlegget.Vet det er et tabu område jeg tar oppKritikken jeg har fått var forventet, men det er ikke lett å skjerpe seg når følelsen kom uventet, og veldig uønsket.Skamme meg, vel som jeg skrev, jeg er veldig skuffet over meg selv så det gjør jeg allerede.Ser det er flere her som skriver de har vært gjennom det samme, og det kommer til å gi seg.Det er akkurat det jeg trenger å høre.Det varmer meg å lese deres støtte, og det hjelper faktisk på denne følelsen også.Har i kveld for første gang sett ordentlig på gutte-babytøy på nett :-)Kommer til å ta en dag av gangen.HI Anonymous poster hash: 6b8d1...3bd Jeg hadde det akkurat likt som deg da jeg ventet gutt. Men følelsen ble til skamme den dagen skjønne gutten ble født. Dette er ikke noe man ønsket å føle, jeg vet heller ikke hva som gikk av meg. Det var utenfor min kontroll for å si det sånn. Styrt av ville hormoner og Gud veit hva!! Ja det er nok et tabuemne, men jeg vet om mange andre som dessverre også har slitt med disse følelsene, og det er jo sååå vondt! Det vil alltid være noen som ikke forstår at noen virkelig kan ha slike følelser, og det er jo kanskje ikke så rart om man ikke har opplevd slikt selv. Og mange er raske til å dømme det som man ikke kan forstå.. Takk for et et ærlig innlegg ! Du kommer til å elske din lille babygutt Endret 2. november 2014 av Bonanza
Anonym bruker Skrevet 2. november 2014 #42 Skrevet 2. november 2014 Skulle gjerne sendt deg en PM HI. Hilsen meg som skrev at jeg skjønner deg Veldig godt !!! Anonymous poster hash: 37ac7...af7
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå