Er du glad i dine tantebarn, dvs din manns søskens barn?

[Anonym bruker]

 

Best å være anonym her.

 

Men jeg har det på samme måte som deg. I mannens familie har alle tantebarn kommet til verden etter at jeg og mannen ble sammen. Det betyr at jeg har fått æren av å følge alle små helt fra begynnelsen av.

Men alikavell nærer jeg ingen kjære følelser for de.

Når de kommer på fanget og vil lese eller bare prate har jeg mest lyst å be de om å gå bort.

 

Veldig kjekt for min egen unge med mange søskenbarn å leke med, men nei- glad i de kan jeg ikke si jeg er... dessverre.

 

Som hos deg så ser jeg at mannens søster er oppriktig glad i min unge da.

 

Men så ble jeg tante- på ordentlig. Min bror bor langt borte herfra, og barnet ser jeg kanskje tre ganger i året.

Men henne er jeg oppriktig glad i.

 

Så jeg tror blodsbånd har mye å si ja.

 

Anonymous poster hash: ca800...538

 

 

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Om et barn kommer og vil sitte på fanget og prate med meg, så er det i seg selv nok til at jeg blir glad i barnet, uansett om det er familie eller ikke. Barn er så utrolig herlige og lette å bli glad i. Jeg er glad i alle vennene til sønnen min f.eks.

 

Skjønner jo at ikke alle har det på samme måte, men det er vanskelig å sette seg inn i.

 

Anonymous poster hash: 70e58...2db

[Anonym bruker]

Tja. Jeg er vel mer som deg. Glad for at de leker godt sammen og bryr meg litt om dem, vil at de skal ha det fint og sånn, men ikke sånn glad i- glad i. Ene unntaket er min mann sin eldste niese som nå er voksen, hun er jeg veldig glad i. De andre synes jeg er greie og søte, men ikke mer enn mine barns venner.

 

Det som forundrer meg litt er at det later til at mange finner dette pussig. Flere av de som svarer gjør det på en måte som om det er forventet at man skal bli glad i inngifte tantebarn og at man gjør noe feil dersom man ikke har et nært forhold til dem. Jeg har aldri vært noe glad i barn generelt, og jeg har helt oppriktig talt ikke noe ønske om å bli bedre kjent med disse barna heller. Jeg holdt dem aldri da de var babyer, har aldri passet dem da de var smårollinger, aldri hatt dem på fanget osv. Nå som de er større snakker jeg en del med dem, tuller med dem, de er av og til på overnatting osv, og jeg har på ingen måte noe i mot dem, jeg er bare ikke noe mer glad i dem (eller har større interesse for dem) enn vennene til mine barn. Altså, jeg ønsker det beste for de, synes de kan være søte og morsomme, men det er ikke slik som min manns sin eldste nise som jeg kjenner at jeg er veldig glad i.

 

Anonymous poster hash: b212d...fc8

[Anonym bruker]

Nei, ikke noe mer enn i barna til venninnene mine. Kan ga sammenheng med at jeg misliker jeg mannens bror, han er veeldig usjarmerende, en stor dust 😩

 

Anonymous poster hash: e674b...7e2

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i tantebarna mine, jeg har kun de på min manns side enda. Eldste er like gammel som vårt eldste barn så jeg har vært tanten deres så lenge de har levd. Selv om det er min mann som har blodsbånd til dem så er jeg igrunn mer tante for dem enn han er onkel, det er meg de søker til av oss to. Hele søskenflokken med partnere og barn har et veldig godt forhold, så da blir det kanskje mer naturlig å bli mer glad i hverandres barn enn om vi ikke hadde det.

 

Enn så lenge har vi ikke hverandres barn på besøk fordi de ikke er så store enda og vi ikke bor i samme by, men når de blir større så håper jeg de kommer til å ville komme på besøk uten foreldrene også

 

Jeg har også et par "tantebarn" jeg ikke finnes i familie med, men som kaller meg for tante. Er veldig glad i dem også

 

Anonymous poster hash: ab283...c12

[Kathrine.]

Ja veldig. Skulle det skje foreldra noke hadde eg adoptert de uten å nøle.

[Hippomama]

Kom inn i livet til barna da minste var 2år, og eldste var 6-7. Har aldri blitt sett på som tante, selv om det er 12år siden. Men jeg er glad i dem, på samme måte som jeg er glad i resten av familien.

[Anonym bruker]

Jeg er kjempeglad i mitt tantebarn. Har vært sammen med min mann i 12 år å ble tante for første gang i år til en liten gutt. Mannen min sin bror som ble far, det er utrolig stas å jeg er ekte tante.

Jeg setter stor pris på dette barnet, jeg har ingen søsken selv så derfor må jeg si jeg er superheldig som får mulighet til å bli tante for at min mann har flere søsken. Han har bare ekte søsken å vi er en sammensveiset familie<3

 

Anonymous poster hash: c5235...cea

[Anonym bruker]

Jeg er mer glad i svigersøsters barn, enn i min brors. Eller, kanskje ikke mer glad i dem, men jeg liker dem mye bedre. De er lettere å være sammen med, og er kanskje mer lik meg selv enn de andre barna. Jeg er ikke glad i så mange mennesker, jeg mest bryr meg om dem. Det skal mye til for meg å utvikle "glad i deg" følelser, men jeg har alltid ment at man er "forpliktet" til å være glad i familie uansett, men hadde min brors barn vært venners barn, ville jeg trolig bare brydd meg om dem, ikke vært glade i dem.

Anonymous poster hash: cc80c...57d

[Klompelompe]

Ja, det er jeg

[Anonym bruker]

Jeg er glad i min svigerinnes barn, har vært i livene deres siden de ble født. Veldig skjønne barn som vi har hatt ganske gjevn omgang med siden de ble født. Min svogers barn kjenner jeg ikke så godt, så har vel ikke blitt veldig glad i henne egentlig. Men såklart er hun veldig søt og sjarmerende og jeg bryr meg om henne. Min bror sine barn elsker jeg over alt på jord. Kunne adoptert de på flekken:))) Og mitt bonustantebarn har jeg også blitt veldig glad i. Jeg tror nok blodsbånd er sterkere, men jeg har en tendens til å bli veldig glad i de barna jeg omgås mye.

Anonymous poster hash: 89ccb...5ac

[Anonym bruker]

Ja, jeg er glad i dem! Jeg kom inn i familien da yngste ble født, og eldste var tre. De bor ganske langt unna, men vi bruker de fleste ferier sammen med dem. De er to flotte og morsomme gutter

 

Anonymous poster hash: 917a2...a6e

[Anonym bruker]

Nja bryr meg om de men kjenner de ikke godt nok.

 

 

 

Anonymous poster hash: cef2e...892

[Anonym bruker]

Min søsters barn elsker jeg som mine egne, mine venners barn like så. Kunne adoptert de på flekken. De på min manns side; har ingen følelser for de.

Anonymous poster hash: 5353f...21d

[Anonym bruker]

Nei, må nok bare innrømme at jeg ikke har noen spesielle følelser for dem. Vi bor i samme by, men ser dem så sjeldent at vi ikke har noe spesielt forhold til dem.

 

Anonymous poster hash: a8058...972

[Anonym bruker]

 

 

For meg er ikke dette vanlig. Kanskje har dette noe med at jeg har et veldig godt forhold til mine tantebarn på mannens side. Jeg har også gjort mye for at de skal stå meg nær. De sover over her, vi sees hvertfall en gang i uken, tar de med på aktiviteter osv. Den eldste av guttene er veldig "tantegutt". Spiller ingen rolle om de er på min eller mannens side, de er familie og jeg elsker tantebarna mine. Kanskje merker ungene at du distanserer deg litt fra dem? Setter du ikke av tid til dem vil heller ikke båndet mellom dere bli sterkt( som oftest).

De merker det garantert ikke, de enser meg ikke faktisk, omtrent. Er vel litt derfor jeg ikke føler stort for dem. Vi ses ikke veldig ofte da, kanskje annenhver mnd.

 

Anonymous poster hash: dc4a7...f4f

 

De merker det garantert! Bruk enhver anledning til å skape kontakt med dem. Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 754c5...31b

 

De er ikke slike barn man får kontakt med, de hører ikke, bare turer fram. Aldri hørt på hva jeg sier eller sagt noe/henvendt seg til meg. De samspiller ikke så mye med foreldrene heller forsåvidt.. Mine barn klatrer opp i fanget til tante og onkel, vil kose og lese bøker og skravle. Så det blir litt lettere for dem å samspille med mine barn. Mine tantbarn er ett og tre år da så veldig små, men litt spesielle... Mistenker en diagnose på eldste. Uten at det egentlig har noe med saken å gjøre, de er bare vanskelig å få "kontakt" med. Setter en seg ned med dem for å leke så ser de liksom bare tomt på eller gjennom en, og fortsetter med sitt. Letter å bli kjent med barn som en får kontakt med, som barna til mine venner.

 

Anonymous poster hash: dc4a7...f4f

[Anonym bruker]

 

Best å være anonym her.

 

Men jeg har det på samme måte som deg. I mannens familie har alle tantebarn kommet til verden etter at jeg og mannen ble sammen. Det betyr at jeg har fått æren av å følge alle små helt fra begynnelsen av.

Men alikavell nærer jeg ingen kjære følelser for de.

Når de kommer på fanget og vil lese eller bare prate har jeg mest lyst å be de om å gå bort.

 

Veldig kjekt for min egen unge med mange søskenbarn å leke med, men nei- glad i de kan jeg ikke si jeg er... dessverre.

 

Som hos deg så ser jeg at mannens søster er oppriktig glad i min unge da.

 

Men så ble jeg tante- på ordentlig. Min bror bor langt borte herfra, og barnet ser jeg kanskje tre ganger i året.

Men henne er jeg oppriktig glad i.

 

Så jeg tror blodsbånd har mye å si ja.

 

Anonymous poster hash: ca800...538

 

Hadde tantebarna mine kommet slik bort til meg så hadde jeg nok blitt glad i dem. Men jeg får ikke kontakt med mine tantebarn jeg. Lurte lenge på om de i det hele tatt har hørsel. De reagerer ikke når jeg snakker til dem, og prøver jeg å leke med dem så enses det ikke. De er litt hmm.. spesielle. Ingen av mine venners barn eller andre barn er slike...

 

Anonymous poster hash: dc4a7...f4f

[Anonym bruker]

Nå har jeg ingen tantebarn på "min side", men har på mannen sin side. Han har en bror som har tre barn, men av eget ønske vil han ikke ha noe med den broren å gjøre. Det er gjensidig, så da får det bare være. Kommer nok ikke å møte han og barna før begravelsen til svigermor. 

 

Men vi har en nevø som er like gammel som vår sønn. En flott gutt, så absolutt. Skulle gjerne hatt mer med ham å gjøre, men vi bor på tvers av landet. Desverre er det også sånn at mora er av den komplett gale sorten så mannen min har satt ned foten og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Jeg er glad i gutten og bryr meg veldig om han, så det er svært beklagelig at situasjonen er slik den er i dag. Jeg har et stort håp om at når guttene blir større så kan det etableres en eller annen kontakt, kanskje han kan komme på ferie til oss, eller vi kan møtes hos sviger. Håper nå det i hvertfall! 

Anonymous poster hash: 7ca7b...f3f

[Anonym bruker]

Har ikke så mye kontakt, og er ikke glad i dem som mine tantebarn.

 

Anonymous poster hash: 70c11...96b