Er du glad i dine tantebarn, dvs din manns søskens barn?

[Anonym bruker]

Jeg greier ikke føle noe særlig for mine tantebarn. De er mannens brors barn. De er for meg bare barn jeg kjenner, på lik linje med venners barn. Det gleder meg at mine barn og de leker godt sammen og har hverandre, men det varmer ikke om hjertet å se på dem eller snakke med dem liksom. Ikke frister det å sitte med dem på fanget å kose heller..

 

Ser jo at min søster er veldig god tante for mine barn, og det virker som hun er oppriktig glad i dem. Hun har ingen barn. Blir det annerledes med tantebarn som er blodslekt kanskje? Hvis min søster hadde hatt barn hadde jeg kanskje vært mer "glad i" de barna?

 

Er jeg kald og følelsesløs eller er dette vanlig?

Anonymous poster hash: dc4a7...f4f

[Anonym bruker]

Nei det er jeg ikke, men de var ganske store da jeg traff mannen, og vi ser dem nesten aldri. Regner med det hadde blitt annerledes hvis jeg hadde fulgt dem i oppveksten.

Anonymous poster hash: 70e58...2db

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke glad i de (min svogers barn).

 

Vi ser de sjelden, de har en oppførsel jeg missliker og i tillegg tror jeg det handler mye om at de årene hvor barna var små fikk jeg ikke være tante fordi vi ikke var gift, så jeg fikk aldri noe forhold til dem da. Nå er barna store, vi er gift og de gjør et stort nummer ut av at jeg nå er blitt tante. Nå har jeg ikke noe forhold til dem. 

Anonymous poster hash: 02218...897

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Jeg er jo glad i dem, men ikke på den måten at jeg ønsker å kose og være veldig nær dem. Men det er klart det er hyggelig å se dem i ny og ne.

Men, disse barna var 3 og 7 år da jeg og mannen møttes. I tillegg bor de ganske lagt unna.

Tror ikke du og jeg er de eneste som har det sånn

Når det gjelder barn av egne søsken vet jeg ikke for ingen av mine søsken har barn enda. Men jeg tror det ville føltes veldig anderledes.mine søsken forbudet jo min sønn.

 

Anonymous poster hash: b6668...8ef

[Anonym bruker]

Jeg har tantebarn på både min og mannens side og bryr meg selvfølgelig om alle sammen. Vet ikke hvordan du definerer "glad i" når det kommer til andres barn men jeg bryr meg om disse barna, ønsker det beste for dem, synes de er søte og gode, liker å glede dem med alt fra å lage vafler til å kjøpe en julegave de ønsker seg. Jeg synes det er kjempekoselig at de er så gode venner med mine barn, at søskenbarna har et så godt og tett forhold. Jeg definerer det som glad i jeg, det er familie som jeg bryr meg om.

 

Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes med den kjærligheten jeg føler for egne barn, men det er det jo ingenting som kan.

Anonymous poster hash: c81fe...a14

[Anonym bruker]

Debor i utlandet, og vi har ikke felles språk. Har bare møtt dem 2-3 ganger. Det gjør det vanskelig å utvikle sterke følelser for dem, men jeg synes det er hyggelig å være sammen med dem. Tror det hadde vært annerledes dersom vi hadde kunnet snakke sammen og møtt hverandre oftere. Jeg blir lett glad i mennesker, og har sterke følelser for både mine søskens barn og mine søslenbarns barn.

Anonymous poster hash: 9f3c6...2f5

[Anonym bruker]

Jeg er glad i dem.

 

Men de bor 100 mil borte, mens mine søsken med familier bor i gåavstand. Kunne nok blitt like glad i dem alle, men blir nok mest glad i dem jeg ser i hverdagen. Noe jeg tenker er naturlig.

 

Anonymous poster hash: f02a5...e18

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med mannen min siden hans søsters barn var små, men jeg er ikke mer glade i dem enn i mine venners barn... Stiller som barnevakt og i besøk, men er ikke mer enn det. Er ikke tette bånd fra mannen min til søstrene eller tantebarna heller. Min egen søster er myyyyye eldre enn meg, og hennes barn er mer eller mindre vokst opp som mine søsken da vi bodde tett og er jevngamle. Deres barn betyr masse masse for meg, og der føler jeg meg som tante!

 

Anonymous poster hash: 757c4...70d

[Anonym bruker]

For meg er ikke dette vanlig. Kanskje har dette noe med at jeg har et veldig godt forhold til mine tantebarn på mannens side. Jeg har også gjort mye for at de skal stå meg nær. De sover over her, vi sees hvertfall en gang i uken, tar de med på aktiviteter osv. Den eldste av guttene er veldig "tantegutt". Spiller ingen rolle om de er på min eller mannens side, de er familie og jeg elsker tantebarna mine. Kanskje merker ungene at du distanserer deg litt fra dem? Setter du ikke av tid til dem vil heller ikke båndet mellom dere bli sterkt( som oftest).

De merker det garantert ikke, de enser meg ikke faktisk, omtrent. Er vel litt derfor jeg ikke føler stort for dem. Vi ses ikke veldig ofte da, kanskje annenhver mnd.

 

Anonymous poster hash: dc4a7...f4f

[Iselilja]

Absolutt. De er herlige barn (og noen voksne) alle sammen. Er veldig glad i dem, og setter stor pris på de gangene vi møtes.

[Anonym bruker]

Ja, det er jeg! Nå skal det sies at min manns bror har sviktet barnet sitt fullstendig, så gutten fikk et ekstra godt forhold til min mann og har alltid vært mye hos oss og nesten blitt som en bror til mine barn.

Han er en helt super gutt, og jeg digger ham!

Anonymous poster hash: 8b752...399

[Anonym bruker]

Ja det er jeg. Niesen vår har vært i livet mitt siden hun var 6 mnd! Og selv om at hun bor i Sverige så er det alltid ikke stas når vi treffes

 

Anonymous poster hash: 9559a...c35

[Anonym bruker]

det er en av dem og det er en veldig trivelig unge som leker veldig bra med mitt barn. Vi har hatt barnet med på ferie og det fungerte kjemefint!

 

Jeg er glad i ham og om det noen gang skulle skje foreldrene noe, så tar vi gjerne over omsorgen for ham.

Anonymous poster hash: 402f4...d97

[Love my kidz]

Nå er min manns nieser og nevøer blitt store og begynt å etablere familier selv. Vi har lite kontakt med de, men når vi samles tenker jeg ikke på dem som "mine" nei, kun som bekjente jeg er veldig hyggelig mot. Mine egne tantebarn har jeg opplevd fra de var nyfødt og de er alle delvis litt små ennå, og dem kjenner jeg stor boblende kjærlighet for. Vi har mye kontakt og de får bra gaver m.m

 

Er bare sånn ;-)

[Anonym bruker]

Ja, det er jeg, men jeg ser henne sjelden siden hun bor i et annet land. Hun er nesten voksen og klarer seg selv når hun må, men jeg håper jo vi får fortsette å være en del av livet hennes likevell, selv om vi bor langt unna.

Anonymous poster hash: c86c0...226

[Anonym bruker]

Nei. Men jeg har kun møtt dem 4-5 ganger og de var allerede skolebarn da.

De er i tillegg svært sjenerte og sier aldri et ord, bare ser i bakken og løpet sin vei.

 

Mine søstres barn er jeg derimot svært glade i.

 

Anonymous poster hash: 18498...56d

[Anonym bruker]

Siden de bor i et annet land og vi sees veldig sjelden kan jeg dessverre ikke si at jeg har så sterke følelser for dem :-/ Barna til søsteren min derimot er jeg utrolig glad i! Vi bor i nærheten av hverandre og sees ofte.

 

Anonymous poster hash: 3ddb8...46c

[Suzie Que]

Ja, veldig! Jeg har dem på besøk ofte, og synes de er fantastiske unger/ungdommer som betyr noe helt spesielt for meg.

[Anonym bruker]

Både ja og nei. Barna er uskyldige, men mor til barna er tragisk.

Oppdragelsen er deretter.

Så da blir det så jeg ikke liker barna så godt heller.

Men inviterer dem over på overnatting osv.. Pga vi vil gi barna litt annen innputt enn det de har hjemme. Og barna stortrivest her.

 

Anonymous poster hash: cd04e...fba

[moota m storebror&lillebror]

Ja jeg er veldig glad i alle tantebarna mine. Også dem som jeg har via mannen.

 

Det er ikke alle jeg/vi har like god kontakt med og får jo et best forhold til de vi ser oftest. Spesielt når de er små. Men jeg bryr meg og er glad i dem alle sammen

[❤lille stjerne❤]

Ja jeg er glad i de, men jeg ser de ikke så ofte pga de bor langt vekk. Men det er koselig når vi sees og de er gode unger alle 4 (to søskenpar). De er noen år eldre enn våre små og veldig flinke til å leke med og passe på våre, noe de synes er utrolig stas.

[Anonym bruker]

 

 

For meg er ikke dette vanlig. Kanskje har dette noe med at jeg har et veldig godt forhold til mine tantebarn på mannens side. Jeg har også gjort mye for at de skal stå meg nær. De sover over her, vi sees hvertfall en gang i uken, tar de med på aktiviteter osv. Den eldste av guttene er veldig "tantegutt". Spiller ingen rolle om de er på min eller mannens side, de er familie og jeg elsker tantebarna mine. Kanskje merker ungene at du distanserer deg litt fra dem? Setter du ikke av tid til dem vil heller ikke båndet mellom dere bli sterkt( som oftest).

De merker det garantert ikke, de enser meg ikke faktisk, omtrent. Er vel litt derfor jeg ikke føler stort for dem. Vi ses ikke veldig ofte da, kanskje annenhver mnd.

 

Anonymous poster hash: dc4a7...f4f

 

De merker det garantert! Bruk enhver anledning til å skape kontakt med dem. Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 754c5...31b

[Anonym bruker]

Nei, kjenner de ikke. Har aldri møtt de og kommer nok aldri til å møte dem. De bor i Midtøsten så sjangsen er nok liten før at jeg får treffe dem. Aner ikke hva de heter heller, er så mange av dem;)

 

Anonymous poster hash: 4baa1...0a4

[Katteskinnet]

Niesen min som er kjøtt og blod elsker jeg som mine egne barn.

Nevøen til mannen min er jeg ufattelig glad i.

[Anonym bruker]

Best å være anonym her.

 

Men jeg har det på samme måte som deg. I mannens familie har alle tantebarn kommet til verden etter at jeg og mannen ble sammen. Det betyr at jeg har fått æren av å følge alle små helt fra begynnelsen av.

Men alikavell nærer jeg ingen kjære følelser for de.

Når de kommer på fanget og vil lese eller bare prate har jeg mest lyst å be de om å gå bort.

 

Veldig kjekt for min egen unge med mange søskenbarn å leke med, men nei- glad i de kan jeg ikke si jeg er... dessverre.

 

Som hos deg så ser jeg at mannens søster er oppriktig glad i min unge da.

 

Men så ble jeg tante- på ordentlig. Min bror bor langt borte herfra, og barnet ser jeg kanskje tre ganger i året.

Men henne er jeg oppriktig glad i.

 

Så jeg tror blodsbånd har mye å si ja.

Anonymous poster hash: ca800...538