Følsomt og vanskelig tema. Trenger råd jenter!

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å være en kone som maser om at ektemannen gjør alt feil. Han må få lov å gjøre ting på sin måte, men merker at dette begynner å ta på...

 

Vi har ei jente som nå snart er 6 måneder gammel. Når han har ansvar for henne i ukedager (et par timer etter en vanlig arbeidsdag), så stiller jeg ikke store kravene til ham. Så lenge ungen har det bra, og så lenge han trøster henne hvis hun er lei seg, så kan han bedrive tiden med hva som helst. 

 

Men i helga når han gjerne har ansvar for henne i 4-7 timer, så forventer jeg noe helt annet. Mener dere at det er ok at han tilbringer tiden sammen med henne da med disse aktivitetene:

 

* De ser på tv enten med henne sittende/liggende i fanget sitt, henne liggende alene i sofaen på magen, eller henne sittende alene i Stokke newborn seat.

* Han spiller spill mens hun enten sitter på fanget hans og ser på eller hun ligger i senga ved siden av han på magen enten med en leke eller uten.

* Hun sitter alene i Stokke newborn seat og kikker ut vinduet, mens han f.eks. ser på tv.

* Hun ligger alene på gulvet i babygymmen, mens han f.eks. ser på tv.

 

Under alle disse aktivitetene virker det som om all verbal kommunikasjon han kommer med er:

* "åååååh" - (irritert) når hun mister smokken i gulvet eller hylgriner

* "nå er du sint" - når hun begynner å lage sinte lyder før grining

 

BLIR VELDIG GLAD FOR SVAR!

 

For ordens skyld. Når jeg har henne så prater jeg mye med henne. Vi leser bok. Vi leker sammen på gulvet. Jeg synger for henne. Jeg danser med henne. Jeg går tur med henne i bæresele både utendørs og i butikker. Vi drar på besøk til noen så hun får møte andre mennesker.

 

HVA ER NORMALT??????

Anonymous poster hash: 61867...94f

[Anonym bruker]

Hva som er normalt kan jeg ikke svare deg på. Det spriker nok veldig, både for mødre og fedre.

Men jeg kan støtte deg i at det er lov å reagere.

Det er klart vi gjør ting på ulike måter, men han tilbringer jo faktisk ikke tid med datteren deres i det hele tatt. Det er uansett ikke snakk om lang tid før hun ikke vil tålerere å bli oversett slik.

Min mann snakker,synger,ler,leker og fraser med sønnen vår hele tiden. Det er klart han har øyeblikk hvor han er sliten etc og ikke orker å gi like mye av seg selv. Men å overse barnet gjør han aldri.

Men det er slik vi har det, og slik det føler riktig for oss.

Har du snakket med han om det? Fortalt at du forventer noe annet/mer av han? Spurt han hvaslags far han ønsker å være?

 

Har ingen fasit men støtter deg som sagt i at dette er noe dere må ta tak i!

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 40b7e...5f1

[Anonym bruker]

Takker så mye for svaret!!!!

 

Ikke pratet om det enda... Mye pga at jeg har vært mye ute og farta under "hans tid med henne", så har vært usikker på om jeg tar feil angående hva de gjør. Tenkte jeg kanskje bare var uheldig de gangene jeg var i huset her med dem...

 

Har også ikke tatt det opp pga at jeg føler jeg har tatt opp så mange ting ifm forholdet vårt. Er så lei av å være den som klager og tenker at han sikkert er det samme. Men jeg føler jo at jeg kun klager om store, viktige ting... I alle fall sammenlignet med det venninner klager over.... Uffff. Så vanskelig.

 

Setter stor pris på svaret ditt!

 

Anonymous poster hash: 61867...94f

[girasol]

Skjønner godt at du ikke vil klage, men er enig med hun andre som har svart her at han faktisk ikke er sammen med barnet når han ser på tv eller spiller spill. Å være sammen med vil jo si å ha oppmerksomheten på barnet og stimulere utviklingen hennes. Kan det være en måte å ta det opp på å fortelle at du har lest/hørt ifht hva som er lurt for god utvikling hos barnet? For det er jo kjempeviktig at både mamma og pappa har alenetid med barnet og bidrar til positiv utvikling. Det er ikke sikkert mannen din tenker over at han må gjøre noe mer aktivt? 

 

Håper dere finner en god måte å snakke om dette, og som du sier er det helt fint at man gjør ting på forskjellige måter så lenge det er positivt for barnet  

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk Girasol!

Holder på å legge vidunderet nå, så får jeg prøve å ta det opp med gubben etterpå. Veldig fint å vite at flere ser på d på samme måte som meg! Var nettopp det far-datter båndet jeg bekymret meg for, samt mangel på stimulerende aktiviteter. Han er en datanerd selv, så jeg frykter motargumentet "jeg har utvikla meg fint jeg"... Men så begynte han med data på barneskolen da, så håper han ser forskjellen.

 

Kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg er for begge svar! Hadde så vondt inni meg i dag pga dette og var så stressa for om jeg var helt på jordet med synet mitt på det...

 

Anonymous poster hash: 61867...94f

[Anonym bruker]

Ja.. det kunne vel gått verre... men, nå har jeg offisielt ikke trua på at dette ekteskapet kommer til å vare spesielt lenge

 

Han ble ikke sint. Virket ikke sånn i alle fall. Snakket med normal tone og hastighet. Hans svar på mine spørsmål var at han bruker kanskje 20% av tida si sammen med henne på den måten som jeg etterlyste. Han kunne prøve å gjøre en bedre jobb sa han, og videre at han ikke hadde tenkt på dette med utviklingen hennes. Han syntes det var vanskelig nå fordi han ikke får no særlig kontakt med henne...

 

Mine kommentarer tilbake var at det er vanskelig for meg å se at han ikke føler det samme som meg ovenfor henne. Jeg sa at jeg har hørt om mannfolk som har vanskeligheter med å knytte seg til barnet, og at det er enklere for dama. Men at jeg får vondt inni meg og føler meg uvel nå pga dette. Jeg forklarte at hvis jeg er borte fra henne i 1 time og kommer hjem igjen, så vil jeg bare knusekose henne. Til det bare kikket han rart, og kanskje litt oppgitt, på meg. Uten å si noe. Jeg forklarte videre at jeg virkelig ikke synes at man ikke kan få kontakt med henne nå! Hun smiler, ler, og lærer nye ting akkurat som en helt vanlig 5-6 måneder gammel baby. Det er stooor forskjell på nå og de 3 første månedene, og så sa jeg at jeg ikke skjønner at han ikke ser det og ikke kan finne glede i det.

 

Eneste responsen hans var altså at han kunne prøve å gjøre "en bedre jobb". Så jeg sa til ham at jeg følte det som om jeg hadde spurt ham om han kunne vaske litt mer i huset. Til det sa han bare "sorry da" og kom med noen oppgitte grynt. 

 

Etter at jeg hadde lagt ut om hvor vanskelig dette var for meg sa han bare "åh", og ingenting mer. Det var stille i 1 minutt, og så sa jeg bare at "da virker det som om det er tid for å se på big bang" (vi har standard kvalitetstid på kvelden etter leggetida hennes å se på big bang fra minnepinne). og så sa han bare ja til det og prøvde å ta meg på låret. Jeg tok ikke hånda mi oppå hans slik jeg pleier, og etter vi var ferdige å se en episode prøve han igjen uten at jeg ga respons. Jeg holdt avstand helt til han gikk opp...

 

Nå sitter jeg her nede alene og tenker at jeg vil ikke kysse ham en gang før han kommer til meg og sier at han elsker dattera vår. Orker ikke tanken på å holde rundt ham en gang. Dette er dråpen. Jeg skjønner meg ikke på mannfolk. Sånne mannfolk. Eller, jeg skjønner meg ikke på han. Tror ikke det finnes så mange som ham. Dessverre. 

 

Uff. Da har jeg lagt ut om privatlivet mitt på nettet. Enda godt at jeg er anonym... *snufs*

Anonymous poster hash: 61867...94f

[FirstAidKit]

Uff, kjære deg. Ikke ta sånn på vei for dette her. En ting er det du skrev innledningsvis om at du ikke føler han er tilstede nok for datteren deres, men det du skrev nå helt på tampen må du bare slutte å tro eller tenke. Det er klart at mannen din elsker datteren sin over alt på jord! Men for å være helt ærlig med deg, så kan det for noen menn ta tid før de ser det samme i barnet som vi mammaer gjør. Jeg forstår han faktisk godt når han sier det er vanskelig å få kontakt med henne, for han hadde kanskje forestilt seg noe sånt som at babyen kom ut som en fullt utviklet 3-åring som var morsom, sjarmerende, snakket og spøkte. En baby er jo ikke så innmari "artig" før etter en lang stund, mener nå jeg. Og 6 mnd er jo ikke mye. Det er klart at du som mamma ser barnet ditt helt annerledes enn pappaen som bare ser det noen timer om dagen. Datteren din er jo sammen med deg nesten hele tiden, og det skulle bare mangle om det ikke var en viss forskjell på hvilke følelser man har som mor og som far sånn i starten. Men når barnet vokser, blir dette skillet visket bort, og du skal se at pappaen til datteren deres blomstrer i farsrollen Han trenger bare litt tid. Så gi han den tiden han trenger på å forstå seg på og bli trygg på datteren deres. Ikke tenk at ekteskapet ikke vil holde lenge, det er ikke et godt utgangspunkt for hverken dere eller datteren deres.

[Anonym bruker]

Sender deg en klem <3

 

Anonymous poster hash: 40b7e...5f1

[Pastel Peach]

For å si det rett ut; jeg ble så provosert bare av å lese innlegget ditt. En gang så tok samboeren min lille jenta vår på fanget mens han så på 9gag, og etter den gangen sprakk det for meg. Jeg gråt og sa at jenta vår fortjente en pappa som ga henne masse oppmerksomhet. Etter den gangen tror jeg at han forstod poenget. Han spiller fortsatt litt mens hun ligger i gymmen, men han må jo få lov til å kose seg litt og slappe av han også. Så nei, det er ikke feil om du reagerer!

[girasol]

Så leit å lese, sender deg gode klemmer! 

Men fint at du fikk fortalt hva du tenker. Håper det gjør at han tenker litt mer gjennom hva og hvorfor han gjør som han gjør med datteren deres. Det høres ut som han har vansker med å sette ord på hva han føler, men det kan jo hende han kan endre oppførsel allikevel. 

Krysser fingrene for at dere finner ut av det sammen Du kan evt lufte situasjonen for helsesøster, eller om dere har noen vennepar eller han har kamerater med barn?

[Anonym bruker]

Tusen takk Firstaidkit, anonym, pastelpeach og girasol!!!

 

Har styrt litt på her med ei grinete lita ei som har vært forstoppa, så ikke hatt tid til å skrive...

 

Vi snakket sammen en gang til, og det gikk mye bedre. Heldigvis! Han presiserte at han var kjempe glad for at dattera vår var født, og han hadde tårer i øynene. Jeg foreslo å lete på nettet etter måter å få bedre bånd til henne på... Det står jo så masse der ute, og det skulle han gjøre. Jeg ser at han har prøvd de to siste dagene å gjøre aktiviteter i stedenfor å sitte stille og se tv eller spille dataspill. Han sliter fremdeles med å prate med henne ser jeg. Det faller han vel ikke like naturlig som for meg. Jeg er vant med å prate med bikkjer siden jeg var liten, så å prate med en baby som heller ikke kan konversere tilbake er ganske enkelt for meg... Prøver å sette meg inn i hans situasjon... Har sagt til han at jeg ikke har noe tidspress på han, for all del. Men at jeg forventer at han gjør et bedre forsøk enn han har gjort. Selvsagt ønsker jeg at han i det minste har et veldig godt bånd til henne innen hun kan prate. Det må jeg jo innrømme at jeg forventer... men har ikke sagt akkurat det til ham. Vi får se hvordan dette går.

 

Foreløpig er altså superkrisa avblåst. Så håper jeg han ikke gjør slik som han ofte gjør med andre ting... glemmer at vi har prata sammen om det, og lar det skli ut sånn at han ikke gjør et forsøk lenger.

 

Takk igjen for fine svar fra alle!!

Anonymous poster hash: 61867...94f

[girasol]

Så godt å lese Høres ut som han trengte at dere snakket sammen for å skjønne hva som er lurt, så bra du tok det opp! Lykke til videre