Liker så absolutt IKKE begrepet "halvsøsken."

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har det enkelte kaller en halvbror. For meg er han en bror. Han er på ingen måter halv. Han er den beste broren i verden og en så hel og god bror som man bare kan få

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Tror dere oppriktig at man bruker "halv" i bokstavelig forstand, og ikke i overført betydning, når man sier "halvbror"?

Man bruker ikke begrepet som i "halv", "ikke så viktig", "bare halvveis glad i" eller "ikke like mye bror som helbrødre". Det er kun et uttrykk som viser til at man har bare mor eller far felles.

 

Virker som så mange skammer seg over familiekonseltasjonene sine i dag, at de aller helst vil leke one big happy family og glemme at det starter annerledes. Halvsøsken er søsken, stemor/stefar blir dermed halvsøskenets biologiske far/mor og there you go.

 

 

Anonymous poster hash: 844af...a99

Wow! Jeg skammer meg da virkelig ikke, men i mine øyne finnes det ikke halve barn. Tvert imot. Min bror er så hel og flott at han aldri kan bli halv.

Det begynte med at mamma giftet seg, hun ble gravid og jeg fikk en bror. Som 5åring var det stort og han har alltid vært min bror. Og han er en hel bror for meg. Hvorfor er det så viktig for andre å skulle påpeke at det er feil?

 

Nå skal de sies at jeg også kalte 'stefar' for pappa og han er i dag også morfar til mine barn. Alt er visst bare surr i vår familie;)

 

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har det enkelte kaller en halvbror. For meg er han en bror. Han er på ingen måter halv. Han er den beste broren i verden og en så hel og god bror som man bare kan få

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Tror dere oppriktig at man bruker "halv" i bokstavelig forstand, og ikke i overført betydning, når man sier "halvbror"?

Man bruker ikke begrepet som i "halv", "ikke så viktig", "bare halvveis glad i" eller "ikke like mye bror som helbrødre". Det er kun et uttrykk som viser til at man har bare mor eller far felles.

 

Virker som så mange skammer seg over familiekonseltasjonene sine i dag, at de aller helst vil leke one big happy family og glemme at det starter annerledes. Halvsøsken er søsken, stemor/stefar blir dermed halvsøskenets biologiske far/mor og there you go.

 

 

Anonymous poster hash: 844af...a99

Wow! Jeg skammer meg da virkelig ikke, men i mine øyne finnes det ikke halve barn. Tvert imot. Min bror er så hel og flott at han aldri kan bli halv.

Det begynte med at mamma giftet seg, hun ble gravid og jeg fikk en bror. Som 5åring var det stort og han har alltid vært min bror. Og han er en hel bror for meg. Hvorfor er det så viktig for andre å skulle påpeke at det er feil?

 

Nå skal de sies at jeg også kalte 'stefar' for pappa og han er i dag også morfar til mine barn. Alt er visst bare surr i vår familie;)

 

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Hvorfor kalte du din stefar for pappa om du har en pappa fra før? Jeg hadde blitt ordentlig lei meg om mine barn hadde fått en stemor og kalt henne mamma. JEG er mammaen til mine barn, ingen andre.

 

Anonymous poster hash: 1c935...5cb

[anonymsuperbruker]

Jeg har to brødre, en med samme far som meg, og en med en annen far.

De er begge mine brødre på helt like linjer.

Tror min lillebror hadde blitt veldig lei seg om jeg skulle sett på han som en "annenrangs " bror.

Så for meg er virkelig søsken likestilt, uansett.

 

Anonymous poster hash: 926e2...28a

Et menneske kan rett og slett ikke bli halvt! Hvis man ikke jobber på sirkus, da

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har det enkelte kaller en halvbror. For meg er han en bror. Han er på ingen måter halv. Han er den beste broren i verden og en så hel og god bror som man bare kan få

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Tror dere oppriktig at man bruker "halv" i bokstavelig forstand, og ikke i overført betydning, når man sier "halvbror"?

Man bruker ikke begrepet som i "halv", "ikke så viktig", "bare halvveis glad i" eller "ikke like mye bror som helbrødre". Det er kun et uttrykk som viser til at man har bare mor eller far felles.

 

Virker som så mange skammer seg over familiekonseltasjonene sine i dag, at de aller helst vil leke one big happy family og glemme at det starter annerledes. Halvsøsken er søsken, stemor/stefar blir dermed halvsøskenets biologiske far/mor og there you go.

 

 

Anonymous poster hash: 844af...a99

Wow! Jeg skammer meg da virkelig ikke, men i mine øyne finnes det ikke halve barn. Tvert imot. Min bror er så hel og flott at han aldri kan bli halv.

Det begynte med at mamma giftet seg, hun ble gravid og jeg fikk en bror. Som 5åring var det stort og han har alltid vært min bror. Og han er en hel bror for meg. Hvorfor er det så viktig for andre å skulle påpeke at det er feil?

 

Nå skal de sies at jeg også kalte 'stefar' for pappa og han er i dag også morfar til mine barn. Alt er visst bare surr i vår familie;)

 

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Men som jeg prøvde å forklare deg at "halv" i dette uttrykket ikke er ment som halv i fysisk forstand! I begrepet ligger betyr "halv" at man bare har en felles forelder! Alle skjønner da at broren din ikke er et halvt menneske!

Hvorvidt man har en, to eller ingen felles foreldre har da ingenting å gjøre med hva slags forhold man har heller! Ei venninne kan være som en søster, og en bror kan være som en fjern bekjent.

 

Igjen: det er et BEGREP som sier noe om familiekonseltasjonen, ikke om et menneske er halvt eller noe om forholdet man har til hverandre!

 

 

Anonymous poster hash: 844af...a99

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har det enkelte kaller en halvbror. For meg er han en bror. Han er på ingen måter halv. Han er den beste broren i verden og en så hel og god bror som man bare kan få

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Tror dere oppriktig at man bruker "halv" i bokstavelig forstand, og ikke i overført betydning, når man sier "halvbror"?

Man bruker ikke begrepet som i "halv", "ikke så viktig", "bare halvveis glad i" eller "ikke like mye bror som helbrødre". Det er kun et uttrykk som viser til at man har bare mor eller far felles.

 

Virker som så mange skammer seg over familiekonseltasjonene sine i dag, at de aller helst vil leke one big happy family og glemme at det starter annerledes. Halvsøsken er søsken, stemor/stefar blir dermed halvsøskenets biologiske far/mor og there you go.

 

 

Anonymous poster hash: 844af...a99

Wow! Jeg skammer meg da virkelig ikke, men i mine øyne finnes det ikke halve barn. Tvert imot. Min bror er så hel og flott at han aldri kan bli halv.

Det begynte med at mamma giftet seg, hun ble gravid og jeg fikk en bror. Som 5åring var det stort og han har alltid vært min bror. Og han er en hel bror for meg. Hvorfor er det så viktig for andre å skulle påpeke at det er feil?

 

Nå skal de sies at jeg også kalte 'stefar' for pappa og han er i dag også morfar til mine barn. Alt er visst bare surr i vår familie;)

 

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Hvorfor kalte du din stefar for pappa om du har en pappa fra før? Jeg hadde blitt ordentlig lei meg om mine barn hadde fått en stemor og kalt henne mamma. JEG er mammaen til mine barn, ingen andre.

 

Anonymous poster hash: 1c935...5cb

 

 

Min biologiske pappa døde da jeg var 18 mnd.

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har det enkelte kaller en halvbror. For meg er han en bror. Han er på ingen måter halv. Han er den beste broren i verden og en så hel og god bror som man bare kan få

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Tror dere oppriktig at man bruker "halv" i bokstavelig forstand, og ikke i overført betydning, når man sier "halvbror"?

Man bruker ikke begrepet som i "halv", "ikke så viktig", "bare halvveis glad i" eller "ikke like mye bror som helbrødre". Det er kun et uttrykk som viser til at man har bare mor eller far felles.

 

Virker som så mange skammer seg over familiekonseltasjonene sine i dag, at de aller helst vil leke one big happy family og glemme at det starter annerledes. Halvsøsken er søsken, stemor/stefar blir dermed halvsøskenets biologiske far/mor og there you go.

 

 

Anonymous poster hash: 844af...a99

Wow! Jeg skammer meg da virkelig ikke, men i mine øyne finnes det ikke halve barn. Tvert imot. Min bror er så hel og flott at han aldri kan bli halv.

Det begynte med at mamma giftet seg, hun ble gravid og jeg fikk en bror. Som 5åring var det stort og han har alltid vært min bror. Og han er en hel bror for meg. Hvorfor er det så viktig for andre å skulle påpeke at det er feil?

 

Nå skal de sies at jeg også kalte 'stefar' for pappa og han er i dag også morfar til mine barn. Alt er visst bare surr i vår familie;)

 

 

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

Men som jeg prøvde å forklare deg at "halv" i dette uttrykket ikke er ment som halv i fysisk forstand! I begrepet ligger betyr "halv" at man bare har en felles forelder! Alle skjønner da at broren din ikke er et halvt menneske!

Hvorvidt man har en, to eller ingen felles foreldre har da ingenting å gjøre med hva slags forhold man har heller! Ei venninne kan være som en søster, og en bror kan være som en fjern bekjent.

 

Igjen: det er et BEGREP som sier noe om familiekonseltasjonen, ikke om et menneske er halvt eller noe om forholdet man har til hverandre!

 

 

Anonymous poster hash: 844af...a99

 

 

Vi er vokst opp som søsken og DET er det som betyr noe. DET er det som sier noe om familien og hvilket forhold vi har til hverandre.

 

Vi kjenner sikkert alle søskenpar som er adopterte og som likevel sier at de er søsken. De er kanskje ikke engang fra samme familie, men de er vokst opp i samme hjem som søsken. I mine øyne er de søsken på lik linje med alle andre søskenpar.

 

Anonymous poster hash: 98fcb...533

[Kanutten83]

Vi er 4 søstre, vi sier bare "dette er søsteren min". Vi bruker ikke betegnelsen ste/halv/hel når vi bare presenterer hverandre eller omtaler hverandre. Men det er jo klart at når jeg begynner å snakke om broren til søsteren min f.eks så må man bruke en betegnelse for å kunne forklare relasjonene. At jeg noen ganger må bruke begrepet halvsøster eller stesøster betyr ingenting om hvilken verdi de har eller hvor riktig søstre de er. Vi er søstre, jeg og stesøstren min er ikke mindre søstre enn de to yngste som er helsøstre, ikke i våre øyne, ikke i familien sin øyne, ikke i våre venners øyne. Så begrepet ste/halv/hel mener jeg ikke har noe å si for hvor riktig søsken man er eller verdien, det er begreper på hvordan familien er satt sammen At noen mener halvsøsken ikke er riktig og fullt søsken synes jeg bare er trist og sier mer om personen enn begrepet.

[Soon to be mum]

Nå ser ikke jeg nødvendigvis noe negativt i begrepet halvsøsken på generelt grunnlag, som i at jeg ikke oppfatter at det først og fremst blir brukt for å påpeke at et halvsøsken er 'annenrangs'.

 

Når det er sagt synes jeg egentlig at begrepet er noe utdatert. Jeg ser at mange argumenterer med at bruker begrepet for å beskrive/forklare familiesituasjon en sin, men jeg må innrømme at jeg i farta ikke kommer på en eneste situasjon hvor det skulle være spesielt viktig å påpeke at noen i en søskenflokken hadde annen far eller mor. Men jeg har ikke tenkt nøye gjennom det, så sier ikke at det ikke finnes dog. Jeg bare tenker at det i utgangspunktet er like lite behov en slik beskrivelse av et menneske som det er behov for å beskrive et menneskes hudfarge.

[Anonym bruker]

Halvsøsken er et begrep som forklarer familierelasjoner.  I noen sammenhenger er det viktig at Per og Pål føler seg som brødre, i andre sammenhenger er det viktig å forklare for andre mennesker at Per og Pål har samme far men ikke samme mor.  Det gjør ingen av dem halve, men det forklarer en relasjon på en lettfattelig og korrekt måte.  

 

Min mormors søster var fullverdig bestemor for meg, men hun var ikke min mormor, hun var en fantastisk barnløs tante som elsket meg og stilte opp for meg.  Det var ikke alltid opplagt for andre, dermed ble hun for utenforstående presentert som grandtante hvilket hun faktisk var.  

 

Søskenbarn kan i noen storfamilier få vel så tette bånd som søsken, men det gjør dem ikke til søsken.  

 

Vi tuller med foreldrene til min sønn sin bestevenn om at vi har delt omsorg for guttene våre, de går inn og ut hos hverandre, er med på ferier og hytteturer, men for utenforstående forklarer vi selvfølgelig at de er bestevenner, selv om de har vel så tette bånd som mange brødre.  

 

Jeg fungerer som tante for ungene til flere av vennene mine, de kaller meg for tante, men jeg er jo ikke det, dermed forklarer vi for andre at jeg er mammas venninne.   

 

Hva noen kaller hverandre for innad i en familie er en ting, hvordan de forklarer relasjonen sin til andre er en helt annen ting.  

Anonymous poster hash: 11340...2f6

[Anonym bruker]

Vi er 4 søstre, vi sier bare "dette er søsteren min". Vi bruker ikke betegnelsen ste/halv/hel når vi bare presenterer hverandre eller omtaler hverandre. Men det er jo klart at når jeg begynner å snakke om broren til søsteren min f.eks så må man bruke en betegnelse for å kunne forklare relasjonene. At jeg noen ganger må bruke begrepet halvsøster eller stesøster betyr ingenting om hvilken verdi de har eller hvor riktig søstre de er. Vi er søstre, jeg og stesøstren min er ikke mindre søstre enn de to yngste som er helsøstre, ikke i våre øyne, ikke i familien sin øyne, ikke i våre venners øyne. Så begrepet ste/halv/hel mener jeg ikke har noe å si for hvor riktig søsken man er eller verdien, det er begreper på hvordan familien er satt sammen At noen mener halvsøsken ikke er riktig og fullt søsken synes jeg bare er trist og sier mer om personen enn begrepet.

"Mine, dine & våre-barn"-familier deler seg ofte i sammenhenger der kjernefamilier holder sammen.  Da kan halv-søsken være et nyttig begrep.  F.eks. at "halvbroren min skal til farmoren sin i Nord-Norge i julen med faren, resten av oss skal til farmoren min på Sørlandet".  Da er "halv" et presist og forklarende uttrykk.    

 

Anonymous poster hash: 11340...2f6

[Anonym bruker]

Hvis man slutter med å være så white trash, og slutter med å gå bort ifra kjernefamilien så slipper man dette problemet. Når man får barn sammen så er det foreldrenes fordømte plikt å holde sammen! Å hvis den ene forelderen dør, så burde man være voksen nok til å være alene frem til barna er voksne! INGEN barn har godt av å vokse opp i det kaoset som mine/dine/våre familier er!

 

Anonymous poster hash: e6531...ee5

[Kanutten83]

Hvis man slutter med å være så white trash, og slutter med å gå bort ifra kjernefamilien så slipper man dette problemet. Når man får barn sammen så er det foreldrenes fordømte plikt å holde sammen! Å hvis den ene forelderen dør, så burde man være voksen nok til å være alene frem til barna er voksne! INGEN barn har godt av å vokse opp i det kaoset som mine/dine/våre familier er! Anonymous poster hash: e6531...ee5

Nå er det ikke alle mine/dine/våre barn familier som er et kaos da Min er en skikkelig mine/dine/våre og litt ekstra andre familie, men null kaos. Og jeg er veldig glad for at min mor fant en ny og ga meg sjansen til å få ha søsken og fullt ut med besteforeldre, tanter, onkler, kusiner osv... enn at det bare skulle være meg, mamma og mormor. Ingen av oss barna har lidd noe av å være i en stor familie hvor familiebånd ikke nødvendigvis betyr blodsbånd. Så lenge de voksne faktisk kan være så voksne at de kun tenker på barnas beste uansett hvor mange kameler, ofre osv det tar for de, så vil det i mange tilfeller gå helt fint Å holde sammen for enhver pris for å bevare den såkalte kjernefamilien er ikke alltid bra det heller, og barn kan lide like mye under det som en kaotisk familie.