Dere som er/har vært sykmeldt pga psyken.

[Anonym bruker]

Føles som jeg har gått på en smell. Sover når jeg kommer hjem fra jobb, og veldig veldig sliten. Det verker i kroppen etter en arbeidsdag. (Har stillesittende jobb)

Det føles som om energien er borte..

Men når vet en når tiden er inne for å be om en sykmelding? Jeg takler ikke å få dårlig samvittighet pga en sykmelding...

 

Anonymous poster hash: cd047...d1d

[Anonym bruker]

Jeg er 50% sykemeldt nå. Lenge trodde jeg at det var en liten knekk som skulle gå over. Men så fikk jeg øyeblikk av total tristhet stadig vekk, når og hvor som helst. Da begynte jeg å skjønne at det var noe mer. Det hadde gått ganske langt før jeg ble sykemeldt, men ikke for langt tror jeg. Legen var ikke i tvil om at jeg burde bli sykemeldt, og jeg har vel fått ca to mnd sykemelding alt i alt. 

Jeg har vært langt nede før og begynte etterhvert å kjenne igjen symptomene. Skrekken min er at jeg skal jeg ende opp der igjen, så jeg fikk legen til å sende henvisning til psykolog første gang jeg var der og fikk sykemelding. 

 

For å svare så merket jeg det ved at hverdagen føltes uoverkommelig, jeg fikk angst for å dra på jobben og ble overrumplet av tristhet. 

Anonymous poster hash: 9408b...bb8

[oslofrk]

Kanskje er ikke sykemelding det beste for deg?

Mine beste venner ble treningsko, kosttilskudd, gode matvaner og fokus på å prestere mindre og ta vare på meg selv!

God bedring!

[Anonym bruker]

Takk for fine svar <3

Jeg tenkte i utgangspunktet 50 %, tror det kunne hjulpet mye. Det med tristheten kjenner jeg meg veldig igjen i. Det skal ingenting til før jeg blir kjempelei meg..

Jeg liker veldig godt å jogge, men har problemer med å komme meg over dørstokken når situasjonen er som den er.

 

Anonymous poster hash: cd047...d1d

[Anonym bruker]

Kanskje for en kort periode, men ledighet er roten til alt ont.

Jeg vet hva jeg snakker om. Presset meg selv 100 g der jeg strengt tatt burde holdt meg hjemme. Er overbevist om at det har reddet meg, til å nå så langt i arbeidslivet.

Hatt mange traumatiske opplevelser og slitt med angst.

Har et par venninner som er endt som uføre, de kom seg aldri tilbake, ble bare verre og verre av å gå hjemme.

Men et par uker for å hente deg inn?

 

Anonymous poster hash: b41b7...510

[Anonym bruker]

Jeg gikk totalt på en smell for 2 mnd siden. Kroppen hadde lenge prøvd å signalisere om at jeg burde ta det med ro, men jeg presset meg hver gang jeg følte meg sliten, tillot meg aldri å ta ekstra pauser for da ble det bare vanskelig å starte igjen. Til slutt var det som kroppen skrudde seg av, og jeg ble lagt inn på sykehus med mistanke om nervebetennelse. Etter utallige undersøkelser konkluderte de med at jeg var helt frisk fysisk, men at jeg var utbrent. Sliter nå med sterk angst overfor ulike situasjoner der jeg føler meg presset, og kan begynne å gråte uten at noe spesielt har skjedd. Føler meg nærmest fyllesyk konstant, og musklene er tunge. Føler meg ikke uthvilt etter en natts søvn, men det har jeg heller ikke gjort på flere år.... Signalene jeg overså var konstant trøtthet, vansker med å takle vanskelige situasjoner, svimmel (uten å kunne påvise noen konkret årsak), muskelømhet/smerter, leddsmerter, hodepine, irritabilitet, nedstemthet, tiltaksløshet... Og sikkert mye annet.  Jeg vil råde deg til å snakke med legen din, evt få henvisning til terapeut. Det er ikke sikkert det er jobben som er årsaken til hvordan du har det, men den kan bidra til at du får det verre siden man alltid vil prestere maksimalt på jobb. For meg er det riktig med sykemelding, men jeg lot det gå alt for langt! Du kjenner på kroppen din nå at alt ikke er som det skal, og jeg tror det er best å lytte til kroppen din nå før det bikker over! Jeg kjenner til det med dårlig samvittighet pga sykemelding, for meg skyldes det mest at psykiske plager er veldig "skjulte" plager, det hadde vært så mye lettere om jeg hadde brukket foten for da hadde jeg hatt noe håndfast å vise til. Jeg skammer meg over å være psykisk syk, nettopp fordi det er "skjult" og jeg er redd for å ikke bli trodd, eller at folk skal tro jeg misbruker sykemelding for å ha "fri"... De skulle bare visst, jeg føler meg fengslet i angsten og depresjonen!

Uff, dette ble et langt innlegg om mine plager... Mitt råd til deg er: tenk på deg selv! Tillat deg selv å være syk! Lytt til kroppen din og snakk med legen din. Unner ingen å være utbrent!

Anonymous poster hash: 2442b...2bc

[*Nøtta*]

Hva om du går til legen og prøver å få en 50% sykemelding til å begynne med?

 

Kaskje du da klarer å bruke noen av de dagene du er hjemme på å jogge/få mer overskudd?

[Anonym bruker]

Jeg kom på en ting til da jeg leste svaret til #6. Jeg har faktisk også veldig vondt i leddene nå. Jeg pleier aldri, virkelig aldri å ha vondt i ryggen, det har jeg nå. Jeg får vondt i bena av å sitte en kort stund på gulvet, jeg som egentlig er kjempemyk og kan sitte på gulvet i timesvis å bygge Lego. Smerter i fingerleddene har jeg også. Smerter og stivhet i fingerleddene. Jeg syns det er veldig merkelig at alt dette har kommet samtidig med depresjonen min. 

 

Også er jeg forøvrig enige med de som skriver at full sykemelding ikke nødvendigvis er det beste. Selvom det er pine og grufullt å dra på jobb de 50% jeg er der, så vet jeg at det er nyttig for meg. 

 

Hilsen # 2. 

Anonymous poster hash: 9408b...bb8

[Anonym bruker]

Jeg møtte veggen for noen år siden. Jobbet alt for mye og har dessuten aldri hatt evnen til å si "nei" til jobb, venner, bekjente osv. I motsetning til mange andre kjente jeg ingen tegn til det som var i ferd med å skje.

Jeg våknet en morgen og opplevde at jeg ikke klarte å bevege på kroppen. Klarte ikke å løfte armen. Følte meg helt lammet. Jeg kom meg til slutt på bena, men jeg var så trøtt og tiltaksløs. Null energi. Orket ikke en gang å sette på kaffetrakteren. Jeg ble livredd. Gikk til lege og ble henvist videre. Diverse undersøkelser viste at det ikke feilte meg noe fysisk. Legene sa jeg var utbrent. Forstod ikke det helt for jeg hadde ikke følt meg sliten i forkant. Jeg ble sykmeldt på flekken og fikk god oppfølging fra lege. 100% sykmelding var en nødvendighet i mitt tilfelle. De neste mnd sneglet seg av gårde. Jeg hadde vondt overalt og sov store deler av døgnet. Jeg var aldri deprimert, det var kroppen min som streiket - ikke hodet. Jeg var sykmeldt i 6 mnd før jeg gradvis gikk tilbake i jobb. Dette er mange år siden nå. 

Anonymous poster hash: df037...64b

[Gjest Antarctica]

Kanskje for en kort periode, men ledighet er roten til alt ont.

Jeg vet hva jeg snakker om. Presset meg selv 100 g der jeg strengt tatt burde holdt meg hjemme. Er overbevist om at det har reddet meg, til å nå så langt i arbeidslivet.

Hatt mange traumatiske opplevelser og slitt med angst.

Har et par venninner som er endt som uføre, de kom seg aldri tilbake, ble bare verre og verre av å gå hjemme.

Men et par uker for å hente deg inn? Anonymous poster hash: b41b7...510

Ditt eksempel er da ikke noen fasit. Ikke dine venninner heller. Du kan da ikke ane rekkevidden av deres problemer selv om du har hatt angst.

 

Selvsagt skal man være sykmeldt så lenge man er syk.

[Anonym bruker]

 

Jeg gikk totalt på en smell for 2 mnd siden. Kroppen hadde lenge prøvd å signalisere om at jeg burde ta det med ro, men jeg presset meg hver gang jeg følte meg sliten, tillot meg aldri å ta ekstra pauser for da ble det bare vanskelig å starte igjen. Til slutt var det som kroppen skrudde seg av, og jeg ble lagt inn på sykehus med mistanke om nervebetennelse. Etter utallige undersøkelser konkluderte de med at jeg var helt frisk fysisk, men at jeg var utbrent. Sliter nå med sterk angst overfor ulike situasjoner der jeg føler meg presset, og kan begynne å gråte uten at noe spesielt har skjedd. Føler meg nærmest fyllesyk konstant, og musklene er tunge. Føler meg ikke uthvilt etter en natts søvn, men det har jeg heller ikke gjort på flere år.... Signalene jeg overså var konstant trøtthet, vansker med å takle vanskelige situasjoner, svimmel (uten å kunne påvise noen konkret årsak), muskelømhet/smerter, leddsmerter, hodepine, irritabilitet, nedstemthet, tiltaksløshet... Og sikkert mye annet. Jeg vil råde deg til å snakke med legen din, evt få henvisning til terapeut. Det er ikke sikkert det er jobben som er årsaken til hvordan du har det, men den kan bidra til at du får det verre siden man alltid vil prestere maksimalt på jobb. For meg er det riktig med sykemelding, men jeg lot det gå alt for langt! Du kjenner på kroppen din nå at alt ikke er som det skal, og jeg tror det er best å lytte til kroppen din nå før det bikker over! Jeg kjenner til det med dårlig samvittighet pga sykemelding, for meg skyldes det mest at psykiske plager er veldig "skjulte" plager, det hadde vært så mye lettere om jeg hadde brukket foten for da hadde jeg hatt noe håndfast å vise til. Jeg skammer meg over å være psykisk syk, nettopp fordi det er "skjult" og jeg er redd for å ikke bli trodd, eller at folk skal tro jeg misbruker sykemelding for å ha "fri"... De skulle bare visst, jeg føler meg fengslet i angsten og depresjonen!

Uff, dette ble et langt innlegg om mine plager... Mitt råd til deg er: tenk på deg selv! Tillat deg selv å være syk! Lytt til kroppen din og snakk med legen din. Unner ingen å være utbrent!

 

Anonymous poster hash: 2442b...2bc

Jeg regner med du har testet deg for lavt stoffskifte? Måtte bare spørre, siden det er de samme symptomene som det du beskriver😊

 

Anonymous poster hash: cbc65...385

[Anonym bruker]

Jeg ville nå først og fremst gått til legen for en helsjekk jeg da, forklart hvordan du føler deg og la han legge føringen for hvordan dette best behandles.

 

Kan godt hende en gradert sykemelding er på sin plass, men det kan også godt hende du har fått lavt stoffskifte, mangler D-vitaming eller B12-vitamin, har cøliaki så næringen fra maten du spiser ikke blir tatt opp i kroppen som du skal eller at du har en eller annen form for revmatisme (fatigue er et vanlig symptom på flere typer revmatisme).

Anonymous poster hash: 5a483...f74

[Anonym bruker]

For meg startet det med at jeg følte at jeg var kald inni kroppen, ble skjelven og slepphendt. Kunne stå og sette inn i oppvaskmaskinen og så skle bare glasset ut av hånda mi og gikk i tusen knas.

Hadde hvilepuls på 88, og kunne sitte stille og telle hjerteslagene mine. Kunne begynne å gråte bare du så litt rart på meg. Jeg sov og sov, men følte meg mer sliten etter en lang natt med søvn.

Til slutt klarte jeg ikke å stå opp om morningen, mamma måtte komme og stelle ungene og levere på skole/i brhg.

Jeg var helt utslitt, bare sov og gråt.

 

Jeg var til utredning av hjertet, grunnet pulsen, gikk med EKG måler, hadde ul av hjertet osv, men de fant ikke ut av det. Viste seg at jeg slet med en kraftig angst og depresjon. Ble også utredet for fibromyalgi og ME.

 

Jeg var sykemeldt i mange år, gikk i terapi og trente. Føler meg mye bedre i dag, men kjenner jeg har litt symptomer ennå.

 

Det som reddet meg var en enorm støtte fra familie, venner, legen og arbeidsgiver. Sjefen min satt i møte med nav og sa rett ut at jeg måtte få tid til å bli frisk før nav "presset på" for å få meg tilbake i jobb, fastlegen var helt enig med ham, og nav godtok det.

Først da jeg fikk denne roen, vite at jeg kunne få lov (med nav og sjefens velsignelse) til å bruke tiden på å bli frisk uten dette presset om å "måtte prestere" på alle plan, først da klarte jeg å starte prosessen med å stable meg på beina igjen.

 

Dessverre skulle jeg ønske jeg hadde lyttet til kroppen min tidligere. I dag, 5 år etter, har jeg store smerter i muskler, ledd, rygg og nakke etter år med å gå rundt anspent, jeg har mistet halvparten av håret mitt, og jeg sliter med å komme igang i arbeidslivet igjen. Hadde jeg tatt symptomene på alvor da de først dukket opp, kanskje ting hadde vært annerledes?

 

Så mitt råd til deg, hi;

Lytt til kroppen din!

Det er ingen som takker deg om du jobber deg syk. At mange mener man ikke kan sykemelde seg pga slikt tyder for meg på at de aldri har vært skikkelig utbrent.

Man føler seg overveldet, alt er et "prosjekt". Bare å poste et brev kunne ta tid. Jeg kunne kjøre forbi postens postkasse med brevet i veska hver dag i en uke før jeg orket å stoppe og putte brevet i postkassa

 

Ønsker deg lykke til, hi, og god bedring!

Ta helsa di på alvor!

 

Anonymous poster hash: 06f8d...ae0

[Anonym bruker]

 

Jeg gikk totalt på en smell for 2 mnd siden. Kroppen hadde lenge prøvd å signalisere om at jeg burde ta det med ro, men jeg presset meg hver gang jeg følte meg sliten, tillot meg aldri å ta ekstra pauser for da ble det bare vanskelig å starte igjen. Til slutt var det som kroppen skrudde seg av, og jeg ble lagt inn på sykehus med mistanke om nervebetennelse. Etter utallige undersøkelser konkluderte de med at jeg var helt frisk fysisk, men at jeg var utbrent. Sliter nå med sterk angst overfor ulike situasjoner der jeg føler meg presset, og kan begynne å gråte uten at noe spesielt har skjedd. Føler meg nærmest fyllesyk konstant, og musklene er tunge. Føler meg ikke uthvilt etter en natts søvn, men det har jeg heller ikke gjort på flere år.... Signalene jeg overså var konstant trøtthet, vansker med å takle vanskelige situasjoner, svimmel (uten å kunne påvise noen konkret årsak), muskelømhet/smerter, leddsmerter, hodepine, irritabilitet, nedstemthet, tiltaksløshet... Og sikkert mye annet. Jeg vil råde deg til å snakke med legen din, evt få henvisning til terapeut. Det er ikke sikkert det er jobben som er årsaken til hvordan du har det, men den kan bidra til at du får det verre siden man alltid vil prestere maksimalt på jobb. For meg er det riktig med sykemelding, men jeg lot det gå alt for langt! Du kjenner på kroppen din nå at alt ikke er som det skal, og jeg tror det er best å lytte til kroppen din nå før det bikker over! Jeg kjenner til det med dårlig samvittighet pga sykemelding, for meg skyldes det mest at psykiske plager er veldig "skjulte" plager, det hadde vært så mye lettere om jeg hadde brukket foten for da hadde jeg hatt noe håndfast å vise til. Jeg skammer meg over å være psykisk syk, nettopp fordi det er "skjult" og jeg er redd for å ikke bli trodd, eller at folk skal tro jeg misbruker sykemelding for å ha "fri"... De skulle bare visst, jeg føler meg fengslet i angsten og depresjonen!

Uff, dette ble et langt innlegg om mine plager... Mitt råd til deg er: tenk på deg selv! Tillat deg selv å være syk! Lytt til kroppen din og snakk med legen din. Unner ingen å være utbrent!

 

Anonymous poster hash: 2442b...2bc

Jeg regner med du har testet deg for lavt stoffskifte? Måtte bare spørre, siden det er de samme symptomene som det du beskriver

 

Anonymous poster hash: cbc65...385

 

Hmm..... Er ikke helt sikker på hva alle de testene de gjorde på sykehuset var... Vil da tro at de sjekket dette også??... Hvordan testes det?

 

Anonymous poster hash: 2442b...2bc

[Anonym bruker]

Føles som jeg har gått på en smell. Sover når jeg kommer hjem fra jobb, og veldig veldig sliten. Det verker i kroppen etter en arbeidsdag. (Har stillesittende jobb)

Det føles som om energien er borte..

Men når vet en når tiden er inne for å be om en sykmelding? Jeg takler ikke å få dårlig samvittighet pga en sykmelding...

 

Anonymous poster hash: cd047...d1d

Ved en eller fler av disse:

- Hvis du starter dagen med å gråte

- Hvis du gruer deg til å stå opp i morgen flere dager på rad.

- Hvis du går rundt med tanker om hvordan du skal få "slippe unna" alle hverdagslige oppgaver du må gjøre.

- Hvis du hele tiden vurderer "orker jeg dette? Er det greit å være hjemme?"

- Hvis du går på jobben og teller minutter og timer til du er ferdig, flere dager på rad.

- Hvis du lurer på hvor lenge du kommer til å orke å holde på sånn du gjør.

 

Det er ikke noe morro å være der du er. Men min erfaring er at hvis du er alt for usikker og sliten, så burde du finne ut av hvorfor du har det sånn og ta tak i problemet ved rota. For min del handlet det om å nøste opp i en vond barndom, og jeg satt faktisk av et år til "rehabilitering". Jeg tok fri og ga meg selv et år til å fokusere på fortiden og ga meg selv gode, enkle opplevelser (gikk tur i skogen, satt på en benk og spiste is, lekte med barna mine...) så jeg fikk erfare at livet ikke bare var slit og stress og vondt. Da året var over var jeg glad for å begynne å jobbe igjen og jeg hadde fått lagt ting ordentlig bak meg, så det stjal ikke energi på samme måte lengre. Jeg hadde også bestemt meg for at når året var over, så var det på tide å se fremover. Da var fortiden "over". Det hjalp veldig for meg, og jeg har blitt et mer harmonisk menneske. Men det er jo ikke alle som har mulighet til å bare sette av et år til egen "rehabilitering". Det var noe jeg avtalte med mannen og da var det et år han sto for alt av inntekt.

 

Anonymous poster hash: 02081...ac4

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg gikk totalt på en smell for 2 mnd siden. Kroppen hadde lenge prøvd å signalisere om at jeg burde ta det med ro, men jeg presset meg hver gang jeg følte meg sliten, tillot meg aldri å ta ekstra pauser for da ble det bare vanskelig å starte igjen. Til slutt var det som kroppen skrudde seg av, og jeg ble lagt inn på sykehus med mistanke om nervebetennelse. Etter utallige undersøkelser konkluderte de med at jeg var helt frisk fysisk, men at jeg var utbrent. Sliter nå med sterk angst overfor ulike situasjoner der jeg føler meg presset, og kan begynne å gråte uten at noe spesielt har skjedd. Føler meg nærmest fyllesyk konstant, og musklene er tunge. Føler meg ikke uthvilt etter en natts søvn, men det har jeg heller ikke gjort på flere år.... Signalene jeg overså var konstant trøtthet, vansker med å takle vanskelige situasjoner, svimmel (uten å kunne påvise noen konkret årsak), muskelømhet/smerter, leddsmerter, hodepine, irritabilitet, nedstemthet, tiltaksløshet... Og sikkert mye annet. Jeg vil råde deg til å snakke med legen din, evt få henvisning til terapeut. Det er ikke sikkert det er jobben som er årsaken til hvordan du har det, men den kan bidra til at du får det verre siden man alltid vil prestere maksimalt på jobb. For meg er det riktig med sykemelding, men jeg lot det gå alt for langt! Du kjenner på kroppen din nå at alt ikke er som det skal, og jeg tror det er best å lytte til kroppen din nå før det bikker over! Jeg kjenner til det med dårlig samvittighet pga sykemelding, for meg skyldes det mest at psykiske plager er veldig "skjulte" plager, det hadde vært så mye lettere om jeg hadde brukket foten for da hadde jeg hatt noe håndfast å vise til. Jeg skammer meg over å være psykisk syk, nettopp fordi det er "skjult" og jeg er redd for å ikke bli trodd, eller at folk skal tro jeg misbruker sykemelding for å ha "fri"... De skulle bare visst, jeg føler meg fengslet i angsten og depresjonen!

Uff, dette ble et langt innlegg om mine plager... Mitt råd til deg er: tenk på deg selv! Tillat deg selv å være syk! Lytt til kroppen din og snakk med legen din. Unner ingen å være utbrent!

 

Anonymous poster hash: 2442b...2bc

Jeg regner med du har testet deg for lavt stoffskifte? Måtte bare spørre, siden det er de samme symptomene som det du beskriver

 

Anonymous poster hash: cbc65...385

Hmm..... Er ikke helt sikker på hva alle de testene de gjorde på sykehuset var... Vil da tro at de sjekket dette også??... Hvordan testes det?

 

Anonymous poster hash: 2442b...2bc

Det tas blodprøver. Men det er ikke sikkert de har tatt akkurat disse blodprøvene på deg.

 

 

Anonymous poster hash: cbc65...385

[Anonym bruker]

Konstant "tung" og trist. Orker ikke gå turer, liker best å sove på dagtid, helt til jeg henter barna på SFO. Så ja kjenner til det, enklere enn å gjort å komme seg ut, men dessverre det eneste som hjelper.

Anonymous poster hash: 85683...2e0

[Anonym bruker]

Føles som jeg har gått på en smell. Sover når jeg kommer hjem fra jobb, og veldig veldig sliten. Det verker i kroppen etter en arbeidsdag. (Har stillesittende jobb)

Det føles som om energien er borte..

Men når vet en når tiden er inne for å be om en sykmelding? Jeg takler ikke å få dårlig samvittighet pga en sykmelding...

 

Anonymous poster hash: cd047...d1d

Sånn hadde jeg det når jeg var utbrent. Kom hjem fra jobb og sov til jeg våknet i 20-12-tiden, spiste litt og sov videre. Helgene gjorde jeg ingenting, lå på sofaen og i senga. Hadde null energi og hele kroppen var vond og liksom ikke min. Men jeg var utbrent da. Tok div prøver hos legen og alt var fint. 

 

Kjenner til den dårlige samvittigheten. Jeg er nå syk pga en bakterieinfeksjon, høy feber og stor dose med antibiotika. Ingen grunn til å være på jobb, men elendig samvittighet for det. 

 

Syns du skal dra til legen i morgen! Håper du har en flott fastlege   

 

Anonymous poster hash: b1262...520