Det er mye mer slitsomt for foreldre å flytte frem og tilbake enn for barn!

[Anonym bruker]

Det er jo vitterlig du som har tatt dårlige valg her i livet, ikke barna, og derfor er det du (og pappaen) som må ta konsekvensene av det.

 

Er det rettferdig at barna deres skal lide fordi du og eksmannen din tar dårlige valg ?

 

 

Megmegmeg og atter meg...

 

Anonymous poster hash: 9983e...3d0

[Anonym bruker]

 

Jeg ble også skremt av innlegget ditt, HI. Du virker veldig selvsentrert. Du får begynne å tenke på barnas ve og vel først. For det kan du ikke ha gjort da du valgte at bara skulle flytte fram og tilbake - og miste trygghet og stabilitet. Du ramset opp en rekke bagateller, kjedelig mat etc. Hva med barna dine?

 

Anonymous poster hash: b5a6c...67c

Hva? Har du lest alle innleggene mine? Er jeg mer selvsentrert enn foreldre som velger at barna skal flytte frem og tilbake fra dag én, eller er vi alle like grusomme?

 

Anonymous poster hash: f7990...537

 

Nei, jeg orket ikke å lese alle innleggene dine, men jeg leste nok til å bli uvel. Snakk om å være superegoist! Klager over at du har det verre enn barna dine på grunn av bagateller. Du virker ikke riktig vel bevart. Stakkars barn. 

 

Anonymous poster hash: b5a6c...67c

[Anonym bruker]

Det er jo vitterlig du som har tatt dårlige valg her i livet, ikke barna, og derfor er det du (og pappaen) som må ta konsekvensene av det.

 

Er det rettferdig at barna deres skal lide fordi du og eksmannen din tar dårlige valg ?

 

 

Megmegmeg og atter meg...

 

Anonymous poster hash: 9983e...3d0

Nå blir jeg faktisk fryktelig sint! Hvordan i huleste kan du mene at jeg antyder at det er meg, meg, meg?! Vi har virkelig stått på for barna våre disse to årene! Vi har tatt valg som en brøkdel av andre foreldre gjør. Og jeg er så forbanna fæl? Hva i helvete? Jeg kan ikke gi uttrykk for at jeg er sliten og lei når vi har en ordning de færreste hadde vurdert engang, selvom de trodde det var for barnas beste?

Nå får dib-politiet gå å legge seg. Hvordan, hvordan, hvordan kan dere få det til at jeg er så ekstremt egoistisk?!

Dere lever i en merkelig virkelighet..

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

Jeg skjønner argumentasjonen din, men når folk spør foreldre kunne tenke seg å flytte frem og tilbake før de bestemmer at barna skal gjøre det, ber de folk sette seg inn i barna sin situasjon. Det er ikke ment at du skal tenke deg inn i den fulle rekkevidde av hva det vil si for deg som voksen med alle de praktiske vankselighetene det vil innebære. 

 

Man ber foreldre sette seg inn i den psykiske belastningen, men når det er sagt...så er det berømmelsesverdig at du har gjort det du har gjort, selv om du kaster inn hongkle nå

Anonymous poster hash: 72087...f86

[Anonym bruker]

 

Det er jo vitterlig du som har tatt dårlige valg her i livet, ikke barna, og derfor er det du (og pappaen) som må ta konsekvensene av det.

Er det rettferdig at barna deres skal lide fordi du og eksmannen din tar dårlige valg ?

Megmegmeg og atter meg...Anonymous poster hash: 9983e...3d0

Nå blir jeg faktisk fryktelig sint! Hvordan i huleste kan du mene at jeg antyder at det er meg, meg, meg?! Vi har virkelig stått på for barna våre disse to årene! Vi har tatt valg som en brøkdel av andre foreldre gjør. Og jeg er så forbanna fæl? Hva i helvete? Jeg kan ikke gi uttrykk for at jeg er sliten og lei når vi har en ordning de færreste hadde vurdert engang, selvom de trodde det var for barnas beste?

Nå får dib-politiet gå å legge seg. Hvordan, hvordan, hvordan kan dere få det til at jeg er så ekstremt egoistisk?!

Dere lever i en merkelig virkelighet.. Anonymous poster hash: f7990...537

Fordi du skriver at det er verre for deg enn for barna dine og flytte rundt, og deretter ramser du opp en liste med bagateller sammenlignet med hva hyppig flytting kan gjøre med små barn? Jeg vil påstå at en voksen person er bedre rustet til å takle stress enn et barn...

 

Man må stå til rette for de valgene man tar i livet, og det har du heldigvis gjort. Uansett hvem det er verst for av deg og barna dine betyr faktisk ikke noe, fordi det er du (og eksmannen) som har gjort dumme valg og derfor dere som må ta støyten.

 

Anonymous poster hash: 9983e...3d0

[Anonym bruker]

 

Hva var egentlig hensikten med tråden din, HI?

 

Det kommer jo frem helt på slutten at du har ny kjæreste og planlegger å flytte sammen med ham, at barna dine til og med gleder seg til det.

 

Hvorfor da et så langt innlegg hvor du forteller om frustrasjonene over matproblemer og fordi du må gjøre husarbeid når du har barna (noe som er hele tiden, bortsett fra annenhver helg og en dag i uken)?

 

Jeg har lest alt du har skrevet. Argumenteringen din har i beste fall vært veldig klønete, men du har fremstått store deler av tråden som selvsentrert. I begge tilfeller må du regne med de tilbakemeldingene du har fått.

 

Jeg håper dere finner en god løsning fremover, og at dere greier å se barnas bekymringer og følelser når de må begynne å flytte i steden for dere foreldre. Ikke bagatelliser barnas problemer rundt dette!

Lykke til med det nye forholdet og fremtiden.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

Jeg skrev tråden fordi jeg var frustrert. Og det gjelder ikke vanlig husarbeid, men vedlikehold, rydding i kjeller, handle ting til huset. Sånt som ikke er verdens letteste ting å gjøre når man har et barn med autisme (eller uten, jeg vet ikke). Selvom planen er å flytte etterhvert, så er det sikkert seks mnd igjen hvertfall. Og frustrasjonen kommer bare til å være enda større nå som jeg skal prøve å rydde orden i huset til visning etc.

 

Selvfølgelig bagatelliserer jeg ikke barnas følelser når det er de som må flytte. Jeg har jo førstehåndserfaring her og kan være en sterk støttespiller for dem. Jeg vet jo nå hvor grusomt det er. Men jeg tror likevel det er lettere for barna. Men det er klart, da tar jeg naturligvis utgangspunkt i at foreldrene er venner og begge strekker seg for å gjøre det beste for barna. Som gemini skriver.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

 

 

Jeg synes denne tråden har hatt en interessant utvikling. Og med det så mener jeg ikke å se ned på deg, HI!!

 

Du åpnet tråden med å konkludere med at det er mye mer slitsomt for foreldre å flytte enn for barna.

Det er jeg fremdeles uenig i - slitsomheten tror jeg kan være den samme, men hva man blir sliten av er gjerne vidt forskjellig som barn og voksen. Og barn har en gang ikke noe valg i slike situasjoner annet enn å tilpasse seg. Voksne har alltid et valg, og det gjør det nok vanskeligere å ta et mer ubehagelig valg for seg selv.

 

Etter at du konkluderte med at det er mye mer slitsomt for foreldre kom du med argument som skulle støtte din påstand, argument som i seg selv er bagateller. Og det var dette som gjorde at du hisset på deg så mange (inkludert meg... du ser hvilke innlegg som er mine om du sjekker annie-kodene, jeg har hatt flere).

 

Men med det som har kommet frem utover tråden så har du vist et ganske annet bilde av helhetssituasjonen deres. Du og barnefar valgte denne ordningen for å gi eldste med autisme den stabiliteten han trengte, og dere har holdt på denne ordningen i et par år.

Nå har du en ny mann i ditt liv som du om ca et halvt år skal flytte sammen med. Dere har tydeligvis også brukt tid mtp. siden også din eldste gleder seg til at dere skal bo sammen.

Og så kommer det frem at det som egentlig sliter på deg nå er at du ikke får brukt tid til å klargjøre huset ditt og forberede salget av huset, og at det er dette du skulle ønske du kunne gjort når du ikke har barna. Det er en helt annen situasjon enn det du beskrev i hovedinnlegget ditt Ser du det selv? Håper det, for det kan også roe deg litt på at mye av den kritikken du har fått her i dag kanskje ikke hadde kommet om hovedinnlegget var skrevet på en annen måte. Ut fra det som er kommet frem utover tråden så er du på langt nær så egosentrisk som jeg mente du måtte være ut fra de to første innleggene dine. Selv om jeg fremdeles er uenig med deg når det kommer til vektleggingen av barns påkjenninger med å flytte, så får jeg likevel inntrykk nå av at du har gjort veldig mye nettopp med tanke på barna dine, og på flere felt mer enn mange andre ville gjort. Med tanke på din sønn med autisme så tror jeg at dere har gjort riktig valg.

 

Og det at han er autist forklarer også mer av din frustrasjon over å måtte gjøre mye ekstraarbeid når barna dine er hjemme. Det er ikke alltid en person strekker til da.

 

Når du har lest det jeg har skrevet her, HI, så gå tilbake til hovedinnlegget ditt og se om du ser hvorfor vi reagerte, for da tror jeg du vil forstå hvorfor vi fikk et så skjevt bilde av deg i begynnelsen av tråden. Det eneste vi har å forholde oss til er jo det trådstarter har skrevet, og ditt første innlegg provoserte fordi det virket egosentrisk - selv om jeg har endret mening etter å ha lest dine siste innlegg

 

Jeg tror kanskje denne tråden kan være nyttig for deg likevel, HI. Glem de veldig krass svarene. Om ikke annet så bruk dem bare som en påminnelse for å huske at det blir en stor omstilling for barna dine når de må begynne å flytte, og at du ikke bagatelliserer den belastningen det kan være for dem. Som du selv sier - nå har du kjent på kroppen hvordan det er selv, så da greier du kanskje å være mer bevisst barnas utfordringer når den dagen kommer.

 

Men for å være litt praktisk/konstruktiv med det jeg får inntrykk eeegentlig er problemet ditt nå.

Du føler du ikke får gjort nødvendige ting for å forberede flytting og salg av huset, og bl.a. det at din sønn er autist gir deg ekstra utfordringer når det gjelder å få gjort slike ting når du har barna alene.

Det positive er at du har et halvt år på deg, så du har litt tid.

Du sier at du og bf har et godt forhold og samarbeider godt med barna. Det tyder på at dere kommuniserer bra sammen. Så mitt råd blir da at du snakker med ham. Om noen kan forstå at du ikke har mye tid til overs når du er alene med barna, spesielt med tanke på at eldste er autist, så er det din eksmann.

Derfor tenker jeg at du og han trolig kan komme til en ordning. Sett opp en liste over ting som må gjøres før du selger huset.

 

Det burde være mulig at du f.eks. kommer lørdag formiddag for å rydde loftet eller kjelleren eller rydde i boder. Er det ting som må ordnes i hagen burde det kunne gjøres når som helst. Likeledes rydding av garasje osv. Så kan du høre om din eksmann kan si fra hvis han vet at han og barna skal være borte, f.eks. på skogstur, bytur, eller reise bort noen timer, en halv dag eller lignende. Gir han deg beskjed om dette på forhånd (det krever bare litt planlegging, han trenger ikke gjøre om på noen planer), så kan du f.eks. bruke noen timer på å rydde skap eller skrubbe flisene på badet. Du trenger jo ikke ta mer enn gulvet på badet og sluket, det tar nok tid det, og vegger tar ikke like lang tid. Andre ganger kan du gå gjennom dine klær, barnas klær og ting, gå gjennom kjøkkenting osv.

Hvis du og din eksmann kan snakke om dette og han kan være litt åpen om hva han skal gjøre de dagene han har barna hos deg, da burde du likevel kunne få gjort mye på det halvåret frem til du skal selge huset.

 

En slik ordning kan faktisk være en fordel for deg selv også. Du må nemlig planlegge litt mer nøye enn du ellers ville måttet gjøre, slik at du får gjort mest mulig på kortest mulig tid. Men siden du også har begrenset tid hver gang du skal ta en økt, så må du være mer effektiv - og samtidig vil du få mer tid til å hvile resten av dagen eller helgen.

 

Kanskje du også kan høre med bf om han helgen før du begynner med visninger kan bo et annet sted slik at du har den helgen til å strigle huset før visning.

 

Det er mye du kan få gjort med denne situasjonen, så tenk litt gjennom hvordan det kan gjøres, og snakk med din eksmann, så tenker jeg dere kan finne en løsning som kan fungere for dere begge.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Det er min påstand!

 

Jeg har levd sånn i to år nå og det er mange slitsomme elementer som barn aldri er borti i sin 50/50 hverdag. Eller 60/40 om du vil.

 

Det er mitt hus vi bytter på å bo i. Dvs at jeg står for alle utgifter som strøm, oppvarming, måking etc.

 

Dette opplever aldri barna når de flytter frem og tilbake:

* Unødvendige matkjøp. Jeg kjøper inn mat, glemmer at jeg ikke skal være hjemme i helgen og lar maten ligge i tilfelle pappaen vil spise det. Noe han ikke gjør og grønnsakene må kastes. Eller tvert imot, han spiser opp osten jeg nettopp kjøpte.

* Kjedelig mat. Jeg kjøper inn mat til feks to dager i strekk og nettopp pga punkt 1 føler jeg det iblant blir ensformige og kjedelige middager.

* Jeg føler at jeg må bidra i mitt hjem nr 2 også, og må kjøpe inn matvarer dit også, som blir liggende og spist opp av andre, men jeg opplever punktet under når jeg kommer hjem.

* Jeg kommer hjem og har glemt at det var til mitt hjem nr 2 jeg kjøpte brød dagen før. Kvelden kommer og jeg oppdager at vi ikke har brød eller pålegg i hus til skoledagen etter.

* Jeg kommer hjem og det første jeg må gjøre er å støvsuge fordi jeg tråkker på sand og smuler overalt føles det som. Likeså vaske gulv, tørke støv.

* Jeg kan aldri gjøre noe i huset når jeg ikke har barna. Jeg føler dermed at jeg blir liggende etter med ALT! Og det er kjedelig å bruke tiden med barna på sånt når jeg faktisk har mye tid uten dem som kunne blitt brukt på kjedelige oppgaver.

* Min nye fine kjøkkenkniv har plutselig fått en knekk ytterst, det er plutselig en stygg ripe i gulvet, kjøleskapet har feil pære som har svidd i stykker beskyttelseshetten til pæren. Ting skjer i et hus, som jeg ikke har kontroll over og bare må ta konsekvensene av.

 

And so on....

 

Det er selvsagt mye positivt også, men idag er jeg LEI!!

Det er faktisk enklere for barn å bytte hjem. Det er jeg overbevist om. Pga alle praktiske gjøremål vi voksne må gjøre, så kan ikke de to situasjonene sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

Nå er det ikke alle skilsmissebarn som vokser opp i to forskjellige områder men at foreldrene bor nærme hverandre.

For det andre så har vel barn som bor 50-50 dobbelt opp av alt slik at pakking ikke er nødvendig.

 

Jeg har prøvd begge deler.. Vi flyttet inn og ut av huset i 6 mnd men barna reagerte fryktelig da de følte de mistet kontrollen av hvem som var der da de våknet opp.. Byttet aldri slik men leggetid ble mareritt for det ble lite forutsigbart. Så fikk eksen seg en leilighet 5 min unna og barna begynte å flytte.. Vi 4 jobbet sammen til å få de nye barnerommene klare, jeg hang opp gardiner pg vasket kjøkkenet hos eksen og barna gledet seg til 2 rom! Plutselig var de harmoniske igjen og ingen problemer ved leggetid.

Vi Har alt dobbelt bortsett fra skolesekken. De blir levert en dag av meg på skolen pg da hentet på ettermiddagen av pappa'n på dagene vi bytter. Så barna pakker ikke eller mister tid med venner. Noen av oss fjør hva vi kan for at barnas oppvekst skal være så normal som mulig tross skilsmisse..

Med mindre man bor i samme gate eller i gata ved siden av vil det jo ikke være naturlig for barnet å ta følge med de samme vennene til skolen f.eks. En viktig del av det sosiale da jeg var barn var nettopp skoleveien hjem. Det hjelper ikke bo 5 min. oppi gata hvis alle vennene dine går motsatt vei. Men selvfølgelig, det kommer jo også an på alder. Å flytte 15 min. gangavstand unna er langt for en 6-åring, men for en 15-åring blir det noe helt annet.

 

En god skilsmisse er kanskje mulig i teorien, og noen skilsmisser er selvfølgelig bedre enn andre, men det skal godt gjøres at barna ikke blir taperne når foreldrene deres ikke klarer å skape ett harmonisk hjem.

 

Og det er virkelig ikke mulig å ha dobbelt opp av alt. Du kan ikke ha dobbelt opp av yndlingsgenseren din eller yndlingsbamsen din. Alle som har en ting av affeksjonsverdi vet jo at en ting som matcher din favoritt ikke kan erstatte den. Men for diskusjons skyld: Du kan jo selvfølgelig bestandig kjøpe to av alt: to like par ski, to like kjelker, to like jakker, to like plakater, to like bamser osv osv.. Men finnes det noen foreldre som faktisk gjør det?

 

Men ja... Jeg også tror (som regel, ikke alltid) at det er bedre for barn at de flytter frem og tilbake enn at foreldrene gjør det. Men det er ikke fordi det er lettere for barna å flytte enn for de voksne. Det er fordi voksne som flytter frem og tilbake alltid vil være en midlertidig situasjon, og det vil kunne oppleves mer ustabilt enn flyttingen. Så for meg er de to alternativene "værre" og "værst" ikke "fint" og "problemfritt".

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

Nå er skilsmisseraten på rundt 50% så det er jo mange barn dette gjelder. Ingen som har sagt at barn er vinnerne i en skilsmisse men det går an å gjøre situasjonen harmonisk og gi barna en trygg og god barndom allikevel.

Siden det faktisk er så mange barn som opplever dette så vil det jo faktisk si at dette vil gjelde omtrent halvparten av barna i klassen.. Selvfølgelig ikke så homogent.

Her går ikke barna hjem uansett siden de er for små til å være alene hjemme (6 og 8 år) og foreldrene henter de på SFO etterhvert som de kommer hjem fra jobb. Så skoleveien hjem er ikke et tap. De blir hentet og uansett om det er jeg eller barnefar så har barna som regel med seg venner hjem og det er aktiviteter på ettermiddagen.

Vi kjøper to av alt men selvfølgelig er det ting som man ikke har dobbelt. Min datter har et koseteppe som hun elsker. Vi gjør alt for at dette ikke skal være mer vanskelig for barna enn nødvendig så vi har nøkler til hverandres hus og kjører og leverer eller henter ting som barna vil ha.

 

Barna er harmoniske og fornøyde og hvis de vil hjem til meg etter skolen så gjør de det. Samme andre veien.. Og vi følger begge på aktiviteter de har selv om vi ikke har barna den uken. Vi er forsatt to foreldre som gjør det beste for barna våre, vi gjør det bare fra to forskjellige hus.

 

Ingen ønsker at "kjernefamilien" blir splittet men det skjer. Det skjer oftere og oftere også.. Man må tilpasse seg og gjøre det beste ut av det. Jeg tror ikke to hjem er det verste for barn. Men å vokse opp med konflikter mellom voksne som mange skilsmissebarn gjør..men dette gjelder også konflikter mellom foreldre som bor i samme hus. Barn som vokser opp med foreldrene i samme hus har ingen bedre barndom hvis forholdet er preget av konflikter og lite kjærlighet.

Dere høres flinke ut

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

Er du helt sprø? Det er jo helt søkt å sammenligne din rolle som (voksen) mamma og barna som høyst ufrivillig har endt opp som skilsmissebarn. For all del - har stor forståelse for at alt dette er vanskelig og slitsomt men synes hele hypotesen (eller hva jeg skal si..) er bare helt underlig😱

 

Anonymous poster hash: dc905...bdc