Det er mye mer slitsomt for foreldre å flytte frem og tilbake enn for barn!

[Anonym bruker]

Men hvordan kan barna bli del av en ny familie når de bor i et hus som mor og far flytter inn og ut av?

 

Hva om far har ny samboer med barn som han bor hos når han ikke er hos barna som bor i eget hus?

 

Eller viss mor har fått nye barn med en ny mann?

 

Skal barna da aldri få bo og bli integrert i sine nye familier? Alltid være i et eget liv i sitt eget hus?

 

Høres rart ut at dere synes dette er en bedre løsning for ungene enn at feks foreldrene bosetter seg med nye samboere i nærheten av hverandre så barna kan være i samme nærmiljø men bytte hus.

 

 

 

Anonymous poster hash: 46fdf...a00

 

Jeg har en "ny mann" med egne barn. Jeg bor hos han når jeg ikke er hjemme. Jeg er overbevist om at denne ordningen var det aller beste i begynnelsen da vi gikk fra hverandre. Det ene barnet mitt har autisme og han trengte stabiliteten. oe han uten tvil fikk. Jeg og eksen har en dialog om hvordan vi velger å gjøre ditt eller datt slik at reglene er relativt like.

 

Nå er barna vant med situasjonen og spesielt eldste barnet (med autisme) gleder seg veldig til jeg og kjæresten flytter sammen. Barna våre elsker hverandre og vil gjerne bli en del av hverandres familie. Så vi har vel alle fått litt nok nå, og gleder oss til neste kapittel. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

Hvorfor ha delt løsning overhodet? Siden det ikke fungerer for dere foreldre? Bedre med en fast bopel for barna da og en besøksforelder i helgene. Men foreldre nå til dags er egoistiske og tenker på hvor mye de har krav på å se egne barn. Ikke på barna som har en forelder som flytter ut hver sin uke. Jeg skjønner ikke at du gidder faktisk.

 

Anonymous poster hash: f0753...4e4

[Anonym bruker]

 

At du tror det å flytte frem og tilbake for barn er like enkelt som det er for et barn å dra på ferie er naivt. 

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

 

Nei, nå drar du jo alt ut av kontekst. Jeg mente det #5 skriver. Ikke at det å flytte frem og tilbake er som en evig ferie for barn. Det får da være grenser for hvor naiv du tror jeg er. Også tillegger du meg egenskaper dine foreldre hadde. Jeg vet at vi alle tenker og handler ut fra egne erfaringer, men det får da være grenser. Vi samarbeidet godt da vi bodde sammen og samarbeider godt nå. At dine foreldre ikke gjorde det er leit, men du kan da ikke overføre det på meg og min situasjon ut fra det jeg har skrevet her. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

Nå er det ikke slik som du beskriver overalt heller. Mine barn bytter ikke nærmiljø, og de trenger ikke å pakke hverken inn eller ut. De bytter hjem på en skoledag, så det stjeler ikke noe tid i reising heller. Hvorvidt de aldri vil knytte seg til noe hjem kan jeg selvfølgelig ikke garantere, men jeg tror nok at farens hjem vil være deres hjem nr 1 siden det er der de bodde fra starten av.

 

Jeg er også av den oppfatning av at det er mer krevende for voksne som skal flytte. En ting er mat og husarbeid, men også regninger som skal betales på to plasser, utvendig vedlikehold, irritasjon over den andre parten som man hadde grunner til å flytte fra.

 

Barna slipper ansvaret og bekymringene som følger med det å være voksen og eie.

 

Når jeg har barna kan jeg vie meg helt til dem, fordi den uka jeg ikke har det kan jeg fokusere på meg selv. Jeg trenger ikke noe alenetid til å gjøre ærender eller pleie meg selv.

Det slår meg at du ikke har flytta frem og tilbake selv, for barna går ikke glipp av bekymringer og ansvar slik du tror. Det er selvfølgelig noen løsninger som er bedre enn andre. Det vil være mye lettere om mor og far bor i samme gate og de kan løpe mellom husene og hente det de skulle mangle eller treffe mor eller far om de savner dem, enn det vil være å bo 20 min. gåavstand fra hverandre. Og det kommer an på alderen til barna også. Men de fleste skilsmissebarn slipper ikke unna bekymringer. Tvert i mot. De får masse av dem. Har de husket å ta med alt de skal? Kommer de til å huske å ta med alt? Blir mamma lei seg om de heller vil være en dag lengre hos pappa for å leke med NN? Jeg må huske å virke uthvilt, så mamma ikke tror jeg sover for lite hos pappa, jeg må huske ditt og ta hensyn til datt.. Det er veldig ofte enormt med bekymringer du påfører barnet ditt når du skiller deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

Hvorfor ha delt løsning overhodet? Siden det ikke fungerer for dere foreldre? Bedre med en fast bopel for barna da og en besøksforelder i helgene. Men foreldre nå til dags er egoistiske og tenker på hvor mye de har krav på å se egne barn. Ikke på barna som har en forelder som flytter ut hver sin uke. Jeg skjønner ikke at du gidder faktisk.

 

Anonymous poster hash: f0753...4e4

 

Vi har ikke en uke hver. Vi har vanlig samvær med annenhver helg, også har pappaen ca en dag i uken. Den dagen har vi lagt til helgen, slik at det ikke blir så mye frem og tilbake. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

 

 

 

At du tror det å flytte frem og tilbake for barn er like enkelt som det er for et barn å dra på ferie er naivt.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

Nei, nå drar du jo alt ut av kontekst. Jeg mente det #5 skriver. Ikke at det å flytte frem og tilbake er som en evig ferie for barn. Det får da være grenser for hvor naiv du tror jeg er. Også tillegger du meg egenskaper dine foreldre hadde. Jeg vet at vi alle tenker og handler ut fra egne erfaringer, men det får da være grenser. Vi samarbeidet godt da vi bodde sammen og samarbeider godt nå. At dine foreldre ikke gjorde det er leit, men du kan da ikke overføre det på meg og min situasjon ut fra det jeg har skrevet her.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Klart at dere er forskjellige individer og gjør ting forskjellig, det har jeg jo skrevet, men ut i fra det du skriver her, at du tror de grunnene du har lista opp er værre enn for et barn å flytte frem og tilbake... Jo, det er faktisk hinsides naivt.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja, jeg mener du er selvsentrert når du ramser opp syv punkter hvorav fire av dem dreier seg om matproblemer (pga manglende rutiner/planlegging fra din/mannens side), når et pkt. går på vasking (igjen manglende rutiner fra din og/eller mannens side) og et går på en kjøkkenkniv og riper i gulvet.

 

Dette bagateller! Og jeg er overbevist om at du bruker disse bagatellene for å forsvare at dere bør finne en annen boordning. Om det er det du ønsker, da kan du i hvert fall være ærlig nok til å si det rett ut, det kunne jeg respektere, at du sa at du rett og slett IKKE fikser å dele hjem med eksen lenger.

Men å bruke bagateller som kun skyldes din og/eller mannens dårlige rutiner og planlegging som forklaring for hvorfor det er såååå mye mer slitsom for deg å flytte enn det vil være for barna dine... det er og blir egosentrisk i mine ører.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

 

 

Det sier seg selv at eksen ikke rydder i skap og kjelleren for meg, eller tar en grundig vask av fliser på badet. Å dele huset med eksen er okej, for som sagt, samarbeidet er bra. Vi har en god tone, vi er sammen på skolearrangement, bursdager, jul etc. 

For meg er det ikke en bagatell å måtte bruke tiden med barna til huslige gjøremål og føle stresset med å aldri få gjort de store tingene i huset. Jeg får kun holdt alt overkommelig ryddig og rent. Og jeg sier jo også at det finnes positive ting med å ha denne ordningen (utover det helt opplagte, at det er positivt for barna). Men det er det praktiske som sliter på meg. Det blir som en sier, før dro man bare på ferie, når man er voksen har man ansvaret for alt det praktiske. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

 

 

Men det du sier her er noe annet enn maten du hovedsaklig snakket om i hovedinnlegget ditt.

 

Vær heller ærlig og vær klar på hva som ikke fungerer og hvorfor det ikke gjør det, slik du nærmer deg her.

Det er fremdeles praktiske ting, og ulempene for dere må veies opp mot fordelene for barna.

 

Hvis du eller mannen får en ny partner så må ordningen trolig endres uansett.

 

Men hva du enn gjør - ikke fremstill dette som om det er så mye verre for deg enn for barna å flytte frem og tilbake! Når du gjør det så er det ikke barnas følelser og opplevelser som står i fokus, tvert imot så får jeg følelsen av at du skriver innlegget her for å få støtte av oss, for å få høre "selvfølgelig, kjære deg, er det myyye verre for foreldre å flytte frem og tilbake for barn, så selvfølgelig skal dere nå slutte med den ordningen med gooood samvittighet".

 

Vel, den "godkjenningen" får du ikke fra meg på det grunnlaget du her har lagt frem, for det vitner om at dine egne behov går foran barnas.

 

Ikke misforstå, jeg synes det er godt at dere har hatt den ordningen dere har hatt, for det vitner om vilje til å tenke på barna først. Likeså er jeg også oppmerksom på at en slik ordning vanskelig lar seg kombinere om du og/eller mannen finner en ny partner, i hvert fall når det blir snakk om ev. nye samboerskap.

Kanskje det til og med er det riktige for dere som helhet (før du klikker, som du sier) at dere får en ny ordning.

 

Men du vil aldri få meg til å si at grunnene du ga til å begynne med i tråden ikke er egosentriske. For du gir inntrykk av å fiske etter støtte for at en ny ordning IKKE vil være like ille for barna, at ditt ubegag nå er mye verre enn dine barns ubehag kan komme til å bli. Den støtten får du ikke, for det er det ingen som kan forsikre deg om. Og det å bagatellisere ev. plager for barna, det er lite ærlig og det er selvsentrert. Mulig basert på at du ikke ønsker å ta inn over deg at det kan komme til å fungere like dårlig for barna som det har gjort for deg.

Kanskje vil barna deres takle det bra, kanskje vil de det ikke. Men det kan dere ikke vite på forhånd. Dere vil garantert tape hvis du/dere har holdningen at det er mye enklere for barna å ha to bosteder enn det er for dere voksne. Dere har et valg, det har ikke barna deres.

 

Jo mindre du bagatelliserer dette, jo mer ser du barna dine, og jo større sjanse har dere for å hjelpe barna deres om dere velger en annen ordning. Men bagatelliserer du det slik du virker å gjøre over her, da overser du barna dine sine følelser. Og det får jeg på dine senere innlegg ikke inntrykk av er din mening...

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

[Anonym bruker]

Jeg ble også skremt av innlegget ditt, HI. Du virker veldig selvsentrert. Du får begynne å tenke på barnas ve og vel først. For det kan du ikke ha gjort da du valgte at bara skulle flytte fram og tilbake - og miste trygghet og stabilitet. Du ramset opp en rekke bagateller, kjedelig mat etc. Hva med barna dine? 

Anonymous poster hash: b5a6c...67c

[Anonym bruker]

 

Jeg ble også skremt av innlegget ditt, HI. Du virker veldig selvsentrert. Du får begynne å tenke på barnas ve og vel først. For det kan du ikke ha gjort da du valgte at bara skulle flytte fram og tilbake - og miste trygghet og stabilitet. Du ramset opp en rekke bagateller, kjedelig mat etc. Hva med barna dine?

 

Anonymous poster hash: b5a6c...67c

Hva? Har du lest alle innleggene mine? Er jeg mer selvsentrert enn foreldre som velger at barna skal flytte frem og tilbake fra dag én, eller er vi alle like grusomme?

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

 

Vi har ikke en uke hver. Vi har vanlig samvær med annenhver helg, også har pappaen ca en dag i uken. Den dagen har vi lagt til helgen, slik at det ikke blir så mye frem og tilbake. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

 

 

Jeg forstod det slik tidligere at dere hadde en uke hver. Men når faren bare har annenhver helg og en dag i uken, da blir alle dine argument om at du ikke ønsker å gjøre husarbeid når du har barna bare for dumme. Guess what - de fleste må faktisk gjøre husarbeid, også skrubbe flisene på badeg - hvis du ikke liker det så får du skaffe deg vaskehjelp!

 

Du virker bare å være ute etter støtte her slik at du kan senke skuldrene dine og tenke "damene på dib er enige med meg, jeg gjør det rette om jeg endrer boforholdene".

Men uansett hva så er det ditt valg og ditt ansvar - stå da for det du gjør i steden for å finne på alle mulige unnskyldninger i ditt eget hode.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

[WorkingMom - m/jente og gutt:)]

Jeg tror ikke mine egne ører. Troller du eller...? Dette kan ikke være seriøst.

 

Hvordan tror du det følelsesmessig er for et barn å plutselig må flytte mellom to hjem? Alle tanker omkring foreldrene? Tankene omkring seg selv? Ulike regler og rutiner i ulike hus. Følelsen av å ikke høre til ett sted, å være sammen med foreldrene sine hver dag.

Ærgjerrig du er opptatt av den jævla maten??!

 

Du kan umulig ha "alle geitene inne", for å si det sånn...

[WorkingMom - m/jente og gutt:)]

Ærgjerrig= og du er

[Anonym bruker]

Nei,nå gidder jeg ikke mer. Nå skal jeg til kjæresten min og eksen kommer hit. Innlegget var skrevet i frustrasjon over alt som ikke er ålreit med å bo som vi gjør. Over all tid med barna som må brukes på kjedelige ting som kunne vært gjort når dem er med pappaen sin.

 

Jeg trenger ikke sympati fra dib for å få en ny boordning med god samvittighet. Samvittigheten er så ren som den kan bli når vi nå snakker om å bryte opp denne ordningen. Enten uttrykker jeg meg ufattelig klønete, eller så gidder ikke dere lese alt jeg har skrevet.

 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

Nei,nå gidder jeg ikke mer. Nå skal jeg til kjæresten min og eksen kommer hit. Innlegget var skrevet i frustrasjon over alt som ikke er ålreit med å bo som vi gjør. Over all tid med barna som må brukes på kjedelige ting som kunne vært gjort når dem er med pappaen sin.

 

Jeg trenger ikke sympati fra dib for å få en ny boordning med god samvittighet. Samvittigheten er så ren som den kan bli når vi nå snakker om å bryte opp denne ordningen. Enten uttrykker jeg meg ufattelig klønete, eller så gidder ikke dere lese alt jeg har skrevet.

 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Om det er riktig å endre boforholdene vil jeg kanskje holde med deg i. Det kan være vanskelig for barn å leve i et midlertidig vakum. Men det var ikke det du sa innledningsvis. Du mente det ville være enklere for barna dine å flytte frem og tilbake enn det er for deg. Det er jeg ikke enig i. Det kan godt hende det vil være bedre for barna dine å få en ny bosituasjon, men det betyr ikke at det vil være enkelt for dem. Og jeg synes ikke du bør bagatellisere deres eventuelle opplevelse.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

 

Hvorfor ha delt løsning overhodet? Siden det ikke fungerer for dere foreldre? Bedre med en fast bopel for barna da og en besøksforelder i helgene. Men foreldre nå til dags er egoistiske og tenker på hvor mye de har krav på å se egne barn. Ikke på barna som har en forelder som flytter ut hver sin uke. Jeg skjønner ikke at du gidder faktisk.

 

Anonymous poster hash: f0753...4e4

 

Vi har ikke en uke hver. Vi har vanlig samvær med annenhver helg, også har pappaen ca en dag i uken. Den dagen har vi lagt til helgen, slik at det ikke blir så mye frem og tilbake. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

 

 

Åja, da misforsto jeg. Ser nå også at et av barna har autisme? Men det går vel fint an at de er hos faren annenhver helg uten at han må bo hjemme hos deg i ditt hus? Barn er da tilpasningsdyktige, det går da an å prøve? Jeg ville ikke hatt min eks i mitt hus. 

 

Anonymous poster hash: f0753...4e4

[Anonym bruker]

Nei,nå gidder jeg ikke mer. Nå skal jeg til kjæresten min og eksen kommer hit. Innlegget var skrevet i frustrasjon over alt som ikke er ålreit med å bo som vi gjør. Over all tid med barna som må brukes på kjedelige ting som kunne vært gjort når dem er med pappaen sin.

 

Jeg trenger ikke sympati fra dib for å få en ny boordning med god samvittighet. Samvittigheten er så ren som den kan bli når vi nå snakker om å bryte opp denne ordningen. Enten uttrykker jeg meg ufattelig klønete, eller så gidder ikke dere lese alt jeg har skrevet.

 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

 

Hva var egentlig hensikten med tråden din, HI?

 

Det kommer jo frem helt på slutten at du har ny kjæreste og planlegger å flytte sammen med ham, at barna dine til og med gleder seg til det.

 

Hvorfor da et så langt innlegg hvor du forteller om frustrasjonene over matproblemer og fordi du må gjøre husarbeid når du har barna (noe som er hele tiden, bortsett fra annenhver helg og en dag i uken)?

 

Jeg har lest alt du har skrevet. Argumenteringen din har i beste fall vært veldig klønete, men du har fremstått store deler av tråden som selvsentrert. I begge tilfeller må du regne med de tilbakemeldingene du har fått.

 

Jeg håper dere finner en god løsning fremover, og at dere greier å se barnas bekymringer og følelser når de må begynne å flytte i steden for dere foreldre. Ikke bagatelliser barnas problemer rundt dette!

Lykke til med det nye forholdet og fremtiden.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

[Chl85]

Første som slo meg, er at dere må bli flinkere til å organisere og til å gi beskjeder til hverandre. For alt det du beskriver kan jo til dels unngåes.

[Anonym bruker]

Og jeg mener du likevel har mer valg ang dette enn barna . De er kasteballer og jeg blir kvalm av den 50/50 greia .

 

Anonymous poster hash: d88b2...bee

[Anonym bruker]

Hvor mange av dere som svarer her har barn med en annen enn han dere bor med eller at mannen har et barn fra før?

 

Det må være mange siden mange her inne har mine/dine/våre barn og alle synes ordningen med foreldrene flytter er då fantastisk!

 

Tenk om din mann annenhver uke skal flytte inn i xen sitt hus for å bo med sine barn, mens du må bo alene med dine og fellesbarna?

 

Eller om du bor i et hus med dine barn og så flyttet på besøk til deres felles barn, mannen og hans barn av og til.

 

Alle dere andre så snakker så varmt om denne ordningen at barna bor fast kan dere fortelle om deres erfaringer?

For sånn så dere skriver til HI så må dere jo ha ordningen selv også? For stakkars barn som må ha to hjem.

 

Anonymous poster hash: 46fdf...a00

[Anonym bruker]

Hvor mange av dere som svarer her har barn med en annen enn han dere bor med eller at mannen har et barn fra før?

 

Det må være mange siden mange her inne har mine/dine/våre barn og alle synes ordningen med foreldrene flytter er då fantastisk!

 

Tenk om din mann annenhver uke skal flytte inn i xen sitt hus for å bo med sine barn, mens du må bo alene med dine og fellesbarna?

 

Eller om du bor i et hus med dine barn og så flyttet på besøk til deres felles barn, mannen og hans barn av og til.

 

Alle dere andre så snakker så varmt om denne ordningen at barna bor fast kan dere fortelle om deres erfaringer?

For sånn så dere skriver til HI så må dere jo ha ordningen selv også? For stakkars barn som må ha to hjem.

 

Anonymous poster hash: 46fdf...a00

Det er jo ikke det den tråden her har handlet om. Jeg har ikke argumentert for at et skilsmissehjem er bedre enn to skilsmissehjem. Jeg har argumentert for at det ikke er noe lettere for barn å flytte enn voksne, og ikke noe man skal ta lett på. For noen er et hjem det beste, for andre er to hjem det beste. Men det er uansett ikke en enkel tilværelse for et barn å bytte hjem en gang i uka.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Gemini77]

 

 

Det er min påstand!

 

Jeg har levd sånn i to år nå og det er mange slitsomme elementer som barn aldri er borti i sin 50/50 hverdag. Eller 60/40 om du vil.

 

Det er mitt hus vi bytter på å bo i. Dvs at jeg står for alle utgifter som strøm, oppvarming, måking etc.

 

Dette opplever aldri barna når de flytter frem og tilbake:

* Unødvendige matkjøp. Jeg kjøper inn mat, glemmer at jeg ikke skal være hjemme i helgen og lar maten ligge i tilfelle pappaen vil spise det. Noe han ikke gjør og grønnsakene må kastes. Eller tvert imot, han spiser opp osten jeg nettopp kjøpte.

* Kjedelig mat. Jeg kjøper inn mat til feks to dager i strekk og nettopp pga punkt 1 føler jeg det iblant blir ensformige og kjedelige middager.

* Jeg føler at jeg må bidra i mitt hjem nr 2 også, og må kjøpe inn matvarer dit også, som blir liggende og spist opp av andre, men jeg opplever punktet under når jeg kommer hjem.

* Jeg kommer hjem og har glemt at det var til mitt hjem nr 2 jeg kjøpte brød dagen før. Kvelden kommer og jeg oppdager at vi ikke har brød eller pålegg i hus til skoledagen etter.

* Jeg kommer hjem og det første jeg må gjøre er å støvsuge fordi jeg tråkker på sand og smuler overalt føles det som. Likeså vaske gulv, tørke støv.

* Jeg kan aldri gjøre noe i huset når jeg ikke har barna. Jeg føler dermed at jeg blir liggende etter med ALT! Og det er kjedelig å bruke tiden med barna på sånt når jeg faktisk har mye tid uten dem som kunne blitt brukt på kjedelige oppgaver.

* Min nye fine kjøkkenkniv har plutselig fått en knekk ytterst, det er plutselig en stygg ripe i gulvet, kjøleskapet har feil pære som har svidd i stykker beskyttelseshetten til pæren. Ting skjer i et hus, som jeg ikke har kontroll over og bare må ta konsekvensene av.

 

And so on....

 

Det er selvsagt mye positivt også, men idag er jeg LEI!!

Det er faktisk enklere for barn å bytte hjem. Det er jeg overbevist om. Pga alle praktiske gjøremål vi voksne må gjøre, så kan ikke de to situasjonene sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

Nå er det ikke alle skilsmissebarn som vokser opp i to forskjellige områder men at foreldrene bor nærme hverandre.

For det andre så har vel barn som bor 50-50 dobbelt opp av alt slik at pakking ikke er nødvendig.

 

Jeg har prøvd begge deler.. Vi flyttet inn og ut av huset i 6 mnd men barna reagerte fryktelig da de følte de mistet kontrollen av hvem som var der da de våknet opp.. Byttet aldri slik men leggetid ble mareritt for det ble lite forutsigbart. Så fikk eksen seg en leilighet 5 min unna og barna begynte å flytte.. Vi 4 jobbet sammen til å få de nye barnerommene klare, jeg hang opp gardiner pg vasket kjøkkenet hos eksen og barna gledet seg til 2 rom! Plutselig var de harmoniske igjen og ingen problemer ved leggetid.

Vi Har alt dobbelt bortsett fra skolesekken. De blir levert en dag av meg på skolen pg da hentet på ettermiddagen av pappa'n på dagene vi bytter. Så barna pakker ikke eller mister tid med venner. Noen av oss fjør hva vi kan for at barnas oppvekst skal være så normal som mulig tross skilsmisse..

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er min påstand!

 

Jeg har levd sånn i to år nå og det er mange slitsomme elementer som barn aldri er borti i sin 50/50 hverdag. Eller 60/40 om du vil.

 

Det er mitt hus vi bytter på å bo i. Dvs at jeg står for alle utgifter som strøm, oppvarming, måking etc.

 

Dette opplever aldri barna når de flytter frem og tilbake:

* Unødvendige matkjøp. Jeg kjøper inn mat, glemmer at jeg ikke skal være hjemme i helgen og lar maten ligge i tilfelle pappaen vil spise det. Noe han ikke gjør og grønnsakene må kastes. Eller tvert imot, han spiser opp osten jeg nettopp kjøpte.

* Kjedelig mat. Jeg kjøper inn mat til feks to dager i strekk og nettopp pga punkt 1 føler jeg det iblant blir ensformige og kjedelige middager.

* Jeg føler at jeg må bidra i mitt hjem nr 2 også, og må kjøpe inn matvarer dit også, som blir liggende og spist opp av andre, men jeg opplever punktet under når jeg kommer hjem.

* Jeg kommer hjem og har glemt at det var til mitt hjem nr 2 jeg kjøpte brød dagen før. Kvelden kommer og jeg oppdager at vi ikke har brød eller pålegg i hus til skoledagen etter.

* Jeg kommer hjem og det første jeg må gjøre er å støvsuge fordi jeg tråkker på sand og smuler overalt føles det som. Likeså vaske gulv, tørke støv.

* Jeg kan aldri gjøre noe i huset når jeg ikke har barna. Jeg føler dermed at jeg blir liggende etter med ALT! Og det er kjedelig å bruke tiden med barna på sånt når jeg faktisk har mye tid uten dem som kunne blitt brukt på kjedelige oppgaver.

* Min nye fine kjøkkenkniv har plutselig fått en knekk ytterst, det er plutselig en stygg ripe i gulvet, kjøleskapet har feil pære som har svidd i stykker beskyttelseshetten til pæren. Ting skjer i et hus, som jeg ikke har kontroll over og bare må ta konsekvensene av.

 

And so on....

 

Det er selvsagt mye positivt også, men idag er jeg LEI!!

Det er faktisk enklere for barn å bytte hjem. Det er jeg overbevist om. Pga alle praktiske gjøremål vi voksne må gjøre, så kan ikke de to situasjonene sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

Nå er det ikke alle skilsmissebarn som vokser opp i to forskjellige områder men at foreldrene bor nærme hverandre.

For det andre så har vel barn som bor 50-50 dobbelt opp av alt slik at pakking ikke er nødvendig.

 

Jeg har prøvd begge deler.. Vi flyttet inn og ut av huset i 6 mnd men barna reagerte fryktelig da de følte de mistet kontrollen av hvem som var der da de våknet opp.. Byttet aldri slik men leggetid ble mareritt for det ble lite forutsigbart. Så fikk eksen seg en leilighet 5 min unna og barna begynte å flytte.. Vi 4 jobbet sammen til å få de nye barnerommene klare, jeg hang opp gardiner pg vasket kjøkkenet hos eksen og barna gledet seg til 2 rom! Plutselig var de harmoniske igjen og ingen problemer ved leggetid.

Vi Har alt dobbelt bortsett fra skolesekken. De blir levert en dag av meg på skolen pg da hentet på ettermiddagen av pappa'n på dagene vi bytter. Så barna pakker ikke eller mister tid med venner. Noen av oss fjør hva vi kan for at barnas oppvekst skal være så normal som mulig tross skilsmisse..

Med mindre man bor i samme gate eller i gata ved siden av vil det jo ikke være naturlig for barnet å ta følge med de samme vennene til skolen f.eks. En viktig del av det sosiale da jeg var barn var nettopp skoleveien hjem. Det hjelper ikke bo 5 min. oppi gata hvis alle vennene dine går motsatt vei. Men selvfølgelig, det kommer jo også an på alder. Å flytte 15 min. gangavstand unna er langt for en 6-åring, men for en 15-åring blir det noe helt annet.

 

En god skilsmisse er kanskje mulig i teorien, og noen skilsmisser er selvfølgelig bedre enn andre, men det skal godt gjøres at barna ikke blir taperne når foreldrene deres ikke klarer å skape ett harmonisk hjem.

 

Og det er virkelig ikke mulig å ha dobbelt opp av alt. Du kan ikke ha dobbelt opp av yndlingsgenseren din eller yndlingsbamsen din. Alle som har en ting av affeksjonsverdi vet jo at en ting som matcher din favoritt ikke kan erstatte den. Men for diskusjons skyld: Du kan jo selvfølgelig bestandig kjøpe to av alt: to like par ski, to like kjelker, to like jakker, to like plakater, to like bamser osv osv.. Men finnes det noen foreldre som faktisk gjør det?

 

Men ja... Jeg også tror (som regel, ikke alltid) at det er bedre for barn at de flytter frem og tilbake enn at foreldrene gjør det. Men det er ikke fordi det er lettere for barna å flytte enn for de voksne. Det er fordi voksne som flytter frem og tilbake alltid vil være en midlertidig situasjon, og det vil kunne oppleves mer ustabilt enn flyttingen. Så for meg er de to alternativene "værre" og "værst" ikke "fint" og "problemfritt".

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Gemini77]

 

 

 

 

Det er min påstand!

 

Jeg har levd sånn i to år nå og det er mange slitsomme elementer som barn aldri er borti i sin 50/50 hverdag. Eller 60/40 om du vil.

 

Det er mitt hus vi bytter på å bo i. Dvs at jeg står for alle utgifter som strøm, oppvarming, måking etc.

 

Dette opplever aldri barna når de flytter frem og tilbake:

* Unødvendige matkjøp. Jeg kjøper inn mat, glemmer at jeg ikke skal være hjemme i helgen og lar maten ligge i tilfelle pappaen vil spise det. Noe han ikke gjør og grønnsakene må kastes. Eller tvert imot, han spiser opp osten jeg nettopp kjøpte.

* Kjedelig mat. Jeg kjøper inn mat til feks to dager i strekk og nettopp pga punkt 1 føler jeg det iblant blir ensformige og kjedelige middager.

* Jeg føler at jeg må bidra i mitt hjem nr 2 også, og må kjøpe inn matvarer dit også, som blir liggende og spist opp av andre, men jeg opplever punktet under når jeg kommer hjem.

* Jeg kommer hjem og har glemt at det var til mitt hjem nr 2 jeg kjøpte brød dagen før. Kvelden kommer og jeg oppdager at vi ikke har brød eller pålegg i hus til skoledagen etter.

* Jeg kommer hjem og det første jeg må gjøre er å støvsuge fordi jeg tråkker på sand og smuler overalt føles det som. Likeså vaske gulv, tørke støv.

* Jeg kan aldri gjøre noe i huset når jeg ikke har barna. Jeg føler dermed at jeg blir liggende etter med ALT! Og det er kjedelig å bruke tiden med barna på sånt når jeg faktisk har mye tid uten dem som kunne blitt brukt på kjedelige oppgaver.

* Min nye fine kjøkkenkniv har plutselig fått en knekk ytterst, det er plutselig en stygg ripe i gulvet, kjøleskapet har feil pære som har svidd i stykker beskyttelseshetten til pæren. Ting skjer i et hus, som jeg ikke har kontroll over og bare må ta konsekvensene av.

 

And so on....

 

Det er selvsagt mye positivt også, men idag er jeg LEI!!

Det er faktisk enklere for barn å bytte hjem. Det er jeg overbevist om. Pga alle praktiske gjøremål vi voksne må gjøre, så kan ikke de to situasjonene sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

Nå er det ikke alle skilsmissebarn som vokser opp i to forskjellige områder men at foreldrene bor nærme hverandre.

For det andre så har vel barn som bor 50-50 dobbelt opp av alt slik at pakking ikke er nødvendig.

 

Jeg har prøvd begge deler.. Vi flyttet inn og ut av huset i 6 mnd men barna reagerte fryktelig da de følte de mistet kontrollen av hvem som var der da de våknet opp.. Byttet aldri slik men leggetid ble mareritt for det ble lite forutsigbart. Så fikk eksen seg en leilighet 5 min unna og barna begynte å flytte.. Vi 4 jobbet sammen til å få de nye barnerommene klare, jeg hang opp gardiner pg vasket kjøkkenet hos eksen og barna gledet seg til 2 rom! Plutselig var de harmoniske igjen og ingen problemer ved leggetid.

Vi Har alt dobbelt bortsett fra skolesekken. De blir levert en dag av meg på skolen pg da hentet på ettermiddagen av pappa'n på dagene vi bytter. Så barna pakker ikke eller mister tid med venner. Noen av oss fjør hva vi kan for at barnas oppvekst skal være så normal som mulig tross skilsmisse..

Med mindre man bor i samme gate eller i gata ved siden av vil det jo ikke være naturlig for barnet å ta følge med de samme vennene til skolen f.eks. En viktig del av det sosiale da jeg var barn var nettopp skoleveien hjem. Det hjelper ikke bo 5 min. oppi gata hvis alle vennene dine går motsatt vei. Men selvfølgelig, det kommer jo også an på alder. Å flytte 15 min. gangavstand unna er langt for en 6-åring, men for en 15-åring blir det noe helt annet.

 

En god skilsmisse er kanskje mulig i teorien, og noen skilsmisser er selvfølgelig bedre enn andre, men det skal godt gjøres at barna ikke blir taperne når foreldrene deres ikke klarer å skape ett harmonisk hjem.

 

Og det er virkelig ikke mulig å ha dobbelt opp av alt. Du kan ikke ha dobbelt opp av yndlingsgenseren din eller yndlingsbamsen din. Alle som har en ting av affeksjonsverdi vet jo at en ting som matcher din favoritt ikke kan erstatte den. Men for diskusjons skyld: Du kan jo selvfølgelig bestandig kjøpe to av alt: to like par ski, to like kjelker, to like jakker, to like plakater, to like bamser osv osv.. Men finnes det noen foreldre som faktisk gjør det?

 

Men ja... Jeg også tror (som regel, ikke alltid) at det er bedre for barn at de flytter frem og tilbake enn at foreldrene gjør det. Men det er ikke fordi det er lettere for barna å flytte enn for de voksne. Det er fordi voksne som flytter frem og tilbake alltid vil være en midlertidig situasjon, og det vil kunne oppleves mer ustabilt enn flyttingen. Så for meg er de to alternativene "værre" og "værst" ikke "fint" og "problemfritt".

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

Nå er skilsmisseraten på rundt 50% så det er jo mange barn dette gjelder. Ingen som har sagt at barn er vinnerne i en skilsmisse men det går an å gjøre situasjonen harmonisk og gi barna en trygg og god barndom allikevel.

Siden det faktisk er så mange barn som opplever dette så vil det jo faktisk si at dette vil gjelde omtrent halvparten av barna i klassen.. Selvfølgelig ikke så homogent.

Her går ikke barna hjem uansett siden de er for små til å være alene hjemme (6 og 8 år) og foreldrene henter de på SFO etterhvert som de kommer hjem fra jobb. Så skoleveien hjem er ikke et tap. De blir hentet og uansett om det er jeg eller barnefar så har barna som regel med seg venner hjem og det er aktiviteter på ettermiddagen.

Vi kjøper to av alt men selvfølgelig er det ting som man ikke har dobbelt. Min datter har et koseteppe som hun elsker. Vi gjør alt for at dette ikke skal være mer vanskelig for barna enn nødvendig så vi har nøkler til hverandres hus og kjører og leverer eller henter ting som barna vil ha.

 

Barna er harmoniske og fornøyde og hvis de vil hjem til meg etter skolen så gjør de det. Samme andre veien.. Og vi følger begge på aktiviteter de har selv om vi ikke har barna den uken. Vi er forsatt to foreldre som gjør det beste for barna våre, vi gjør det bare fra to forskjellige hus.

 

Ingen ønsker at "kjernefamilien" blir splittet men det skjer. Det skjer oftere og oftere også.. Man må tilpasse seg og gjøre det beste ut av det. Jeg tror ikke to hjem er det verste for barn. Men å vokse opp med konflikter mellom voksne som mange skilsmissebarn gjør..men dette gjelder også konflikter mellom foreldre som bor i samme hus. Barn som vokser opp med foreldrene i samme hus har ingen bedre barndom hvis forholdet er preget av konflikter og lite kjærlighet.

[Anonym bruker]

 

 

Nei,nå gidder jeg ikke mer. Nå skal jeg til kjæresten min og eksen kommer hit. Innlegget var skrevet i frustrasjon over alt som ikke er ålreit med å bo som vi gjør. Over all tid med barna som må brukes på kjedelige ting som kunne vært gjort når dem er med pappaen sin.

 

Jeg trenger ikke sympati fra dib for å få en ny boordning med god samvittighet. Samvittigheten er så ren som den kan bli når vi nå snakker om å bryte opp denne ordningen. Enten uttrykker jeg meg ufattelig klønete, eller så gidder ikke dere lese alt jeg har skrevet.

 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Hva var egentlig hensikten med tråden din, HI?

 

Det kommer jo frem helt på slutten at du har ny kjæreste og planlegger å flytte sammen med ham, at barna dine til og med gleder seg til det.

 

Hvorfor da et så langt innlegg hvor du forteller om frustrasjonene over matproblemer og fordi du må gjøre husarbeid når du har barna (noe som er hele tiden, bortsett fra annenhver helg og en dag i uken)?

 

Jeg har lest alt du har skrevet. Argumenteringen din har i beste fall vært veldig klønete, men du har fremstått store deler av tråden som selvsentrert. I begge tilfeller må du regne med de tilbakemeldingene du har fått.

 

Jeg håper dere finner en god løsning fremover, og at dere greier å se barnas bekymringer og følelser når de må begynne å flytte i steden for dere foreldre. Ikke bagatelliser barnas problemer rundt dette!

Lykke til med det nye forholdet og fremtiden.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

Jeg skrev tråden fordi jeg var frustrert. Og det gjelder ikke vanlig husarbeid, men vedlikehold, rydding i kjeller, handle ting til huset. Sånt som ikke er verdens letteste ting å gjøre når man har et barn med autisme (eller uten, jeg vet ikke). Selvom planen er å flytte etterhvert, så er det sikkert seks mnd igjen hvertfall. Og frustrasjonen kommer bare til å være enda større nå som jeg skal prøve å rydde orden i huset til visning etc.

 

Selvfølgelig bagatelliserer jeg ikke barnas følelser når det er de som må flytte. Jeg har jo førstehåndserfaring her og kan være en sterk støttespiller for dem. Jeg vet jo nå hvor grusomt det er. Men jeg tror likevel det er lettere for barna. Men det er klart, da tar jeg naturligvis utgangspunkt i at foreldrene er venner og begge strekker seg for å gjøre det beste for barna. Som gemini skriver.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

 

 

 

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

Nå er det ikke slik som du beskriver overalt heller. Mine barn bytter ikke nærmiljø, og de trenger ikke å pakke hverken inn eller ut. De bytter hjem på en skoledag, så det stjeler ikke noe tid i reising heller. Hvorvidt de aldri vil knytte seg til noe hjem kan jeg selvfølgelig ikke garantere, men jeg tror nok at farens hjem vil være deres hjem nr 1 siden det er der de bodde fra starten av.

 

Jeg er også av den oppfatning av at det er mer krevende for voksne som skal flytte. En ting er mat og husarbeid, men også regninger som skal betales på to plasser, utvendig vedlikehold, irritasjon over den andre parten som man hadde grunner til å flytte fra.

 

Barna slipper ansvaret og bekymringene som følger med det å være voksen og eie.

 

Når jeg har barna kan jeg vie meg helt til dem, fordi den uka jeg ikke har det kan jeg fokusere på meg selv. Jeg trenger ikke noe alenetid til å gjøre ærender eller pleie meg selv.

Det slår meg at du ikke har flytta frem og tilbake selv, for barna går ikke glipp av bekymringer og ansvar slik du tror. Det er selvfølgelig noen løsninger som er bedre enn andre. Det vil være mye lettere om mor og far bor i samme gate og de kan løpe mellom husene og hente det de skulle mangle eller treffe mor eller far om de savner dem, enn det vil være å bo 20 min. gåavstand fra hverandre. Og det kommer an på alderen til barna også. Men de fleste skilsmissebarn slipper ikke unna bekymringer. Tvert i mot. De får masse av dem. Har de husket å ta med alt de skal? Kommer de til å huske å ta med alt? Blir mamma lei seg om de heller vil være en dag lengre hos pappa for å leke med NN? Jeg må huske å virke uthvilt, så mamma ikke tror jeg sover for lite hos pappa, jeg må huske ditt og ta hensyn til datt.. Det er veldig ofte enormt med bekymringer du påfører barnet ditt når du skiller deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

Det er jo ingen tvil om at det beste for barna (og foreldrene også ) er å leve i en velfungerende kjernefamilie. Men når det først ikke er slik må man finne den løsningen som passer familien best.

 

Du har rett i at jeg ikke har flyttet rundt, så jeg har ikke den erfaringen. Om det nødvendigvis har vært det beste for mitt vedkommende kan jo diskuteres.

 

Dersom mine barn glemmer noe så vil vi enten hente det eller den andre forelderen leverer det. Det har skjedd at familie kommer på besøk til far (eller foreldrene hans som bor rett ved siden av) og barna har da blitt spurt eller oppfordret til å være der.

Hva de tenker egentlig er det ikke sikkert at jeg får vite. Men helt oppriktig så vil jeg at de skal ha det bra, og jeg blir ikke det minste såret om de har lyst til å være hos sin far.

 

De har en god far, og jeg framsnakker han ofte.