Det er mye mer slitsomt for foreldre å flytte frem og tilbake enn for barn!

[Anonym bruker]

Det er min påstand! 

 

Jeg har levd sånn i to år nå og det er mange slitsomme elementer som barn aldri er borti i sin 50/50 hverdag. Eller 60/40 om du vil. 

 

Det er mitt hus vi bytter på å bo i. Dvs at jeg står for alle utgifter som strøm, oppvarming, måking etc. 

 

Dette opplever aldri barna når de flytter frem og tilbake: 

* Unødvendige matkjøp. Jeg kjøper inn mat, glemmer at jeg ikke skal være hjemme i helgen og lar maten ligge i tilfelle pappaen vil spise det. Noe han ikke gjør og grønnsakene må kastes. Eller tvert imot, han spiser opp osten jeg nettopp kjøpte. 

* Kjedelig mat. Jeg kjøper inn mat til feks to dager i strekk og nettopp pga punkt 1 føler jeg det iblant blir ensformige og kjedelige middager. 

* Jeg føler at jeg må bidra i mitt hjem nr 2 også, og må kjøpe inn matvarer dit også, som blir liggende og spist opp av andre, men jeg opplever punktet under når jeg kommer hjem.

* Jeg kommer hjem og har glemt at det var til mitt hjem nr 2 jeg kjøpte brød dagen før. Kvelden kommer og jeg oppdager at vi ikke har brød eller pålegg i hus til skoledagen etter. 

* Jeg kommer hjem og det første jeg må gjøre er å støvsuge fordi jeg tråkker på sand og smuler overalt føles det som. Likeså vaske gulv, tørke støv. 

* Jeg kan aldri gjøre noe i huset når jeg ikke har barna. Jeg føler dermed at jeg blir liggende etter med ALT! Og det er kjedelig å bruke tiden med barna på sånt når jeg faktisk har mye tid uten dem som kunne blitt brukt på kjedelige oppgaver. 

* Min nye fine kjøkkenkniv har plutselig fått en knekk ytterst, det er plutselig en stygg ripe i gulvet, kjøleskapet har feil pære som har svidd i stykker beskyttelseshetten til pæren. Ting skjer i et hus, som jeg ikke har kontroll over og bare må ta konsekvensene av. 

 

And so on.... 

 

Det er selvsagt mye positivt også, men idag er jeg LEI!! 

Det er faktisk enklere for barn å bytte hjem. Det er jeg overbevist om. Pga alle praktiske gjøremål vi voksne må gjøre, så kan ikke de to situasjonene sammenlignes. 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

Hvis jeg skulle levd slik i to år så måtte barna ganske snart ha besøkt meg på lukket avdeling.

 

Anonymous poster hash: 2193a...dbb

[klishe89]

Har du vært skilsmissebarn selv og flyttet frem og tilbake?

Det er faktisk en skikkelig påkjenning for barn.

Dere har dessuten valgt å få barn og valgt å gå fra hverandre og det er bare rett og rimelig at dere får lide for det istedenfor barna som ikke har valgt sine foreldre og ikke skilsmisse.

[Anonym bruker]

Hvis jeg skulle levd slik i to år så måtte barna ganske snart ha besøkt meg på lukket avdeling.

 

Anonymous poster hash: 2193a...dbb

 

Det er dit jeg er på vei også. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

Det tror jeg så gjerne. Har ikke vært i situasjonen, men jeg synes jo det er mye mer slitsomt å f.eks. reise på ferie nå enn da jeg var barn. Nå er det jo jeg som må ta meg av alt det praktiske, huske på alt som må pakkes, passe på at alle har rene klær til turen osv. Da jeg var barn var det bare å sette seg i bilen.

Anonymous poster hash: d18ea...34e

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg. Beundrer dere som har holdt på slik men for meg hadde det vært uaktulelt. Barna har to hjem de føler er sitt, dere foreldre har vell egentlig ikke noe hjem egentlig. Skal dere holde på slik lenge eller er det pga barna dere gjør dette?

 

Anonymous poster hash: 6f0a0...e32

[Anonym bruker]

Jeg blir faktisk litt skremt av innlegget ditt! At du som mor er så selvsentrert.

 

Du nevner mat og matinnkjøp - det er ikke verre enn å være litt mer organisert, ha en kjølebag som du tar maten med deg mellom hjemmene i osv.

 

At du og mannen ikke greier å respektere hverandres grenser, eller at han eller begge ikke greier å vaske hus etter avtale, det er ditt og mannens problem - problem som ikke trenger være der.

 

Hvis du seriøst mener at det er så mye lettere for barn å bytte hjem hele tiden, da har du virkelig skylapper på! Barn kan ikke selv kontrollere omstendighetene rundt slik du og mannen kan gjøre. Om man skal til pappa og pappa blir forsinket, så er det null niks og nada barna kan gjøre med det, selv om de kanskje er de som opplever at mamma da kanskje blir stresset eller sur eller forbanna fordi pappa enda en gang svikter. Barna er avhengig av at foreldrene har oversikt slik at ikke nødvendige klær eller andre ting ligger igjen hos den andre. Barna lever med konstant stress - og det er en situasjon de ikke har valgt selv... i motsetning til deg og mannen.

 

Du bør begynne å lese deg litt opp på hva det faktisk vil si å være barn som flytter konstant.

 

Det er greit å ha en dårlig dag slik du sier du har i dag, HI, og jeg kan forstå frustrasjonene dine. Men frustrasjonene du nevner er stort sett frustrasjoner som kan unngås med bedre planlegging, bedre rutiner og bedre kommunikasjon mellom deg og bf.

 

At du nærmest gjør deg selv til martyr og mener det vil være sååå mye enklere for barn å flytte mellom foreldrene, det vitner om at du ikke evner å se barnas synspunkt.

 

Bruk heller din dårlige dag til å bestemme deg for gode rutiner i fremtiden.

 

Foreldre takler ikke å dele hjem med eksen, takler ikke å ikke ha et stabilt og eget hjem.... men man forventer at det skal være helt ok for barn "for det er jo så mye enklere for barna"....

Anonymous poster hash: fb71b...632

[Anonym bruker]

Har du vært skilsmissebarn selv og flyttet frem og tilbake?

Det er faktisk en skikkelig påkjenning for barn.

Dere har dessuten valgt å få barn og valgt å gå fra hverandre og det er bare rett og rimelig at dere får lide for det istedenfor barna som ikke har valgt sine foreldre og ikke skilsmisse.

Må må du rulle inn, da. Du vet ingenting om hvilke valg som har blitt foretatt, og av hvem.

 

Jeg synes dere skulle forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen, se helhetlig på det. Det er ikke sikkert at det dere gjør er så beundringsverdig, hvis det leder til utbrenthet, irritabilitet, dårlig søvn, psykiske vansker, etc.

 

Dib-politiet vil da selvfølgelig argumentere med at 50/50 bare vil overføre nevnte plager til barna. Men har dere forsøkt å snakke med dem, høre hva de synes?

 

 

Anonymous poster hash: 2193a...dbb

[Anonym bruker]

oi, så utrolig opptatt du er av matvarer og pris...

Anonymous poster hash: 54334...df3

[klishe89]

 

Har du vært skilsmissebarn selv og flyttet frem og tilbake?

Det er faktisk en skikkelig påkjenning for barn.

Dere har dessuten valgt å få barn og valgt å gå fra hverandre og det er bare rett og rimelig at dere får lide for det istedenfor barna som ikke har valgt sine foreldre og ikke skilsmisse.

Må må du rulle inn, da. Du vet ingenting om hvilke valg som har blitt foretatt, og av hvem.

 

Jeg synes dere skulle forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen, se helhetlig på det. Det er ikke sikkert at det dere gjør er så beundringsverdig, hvis det leder til utbrenthet, irritabilitet, dårlig søvn, psykiske vansker, etc.

 

Dib-politiet vil da selvfølgelig argumentere med at 50/50 bare vil overføre nevnte plager til barna. Men har dere forsøkt å snakke med dem, høre hva de synes?

 

 

Anonymous poster hash: 2193a...dbb

Det spiller ingen rolle hvilke valg som ble tatt av foreldrene, barna har aldri noe valg og det er vanvittig slitsomt å være skilsmissebarn. Det HI beskriver handler for det meste om dårlig planlegging. Hun kan bare skrive en liten liste om hva hun bør kjøpe av mat eller ta med seg maten hjem igjen hvis hun trenger den.

Jeg mener faktisk at jeg ikke trenger å rulle inn uavhengig av omstendighetene da barna uansett må lide for foreldrenes valg eller dårlige planlegging.

[Anonym bruker]

 

Det er min påstand!

 

Jeg har levd sånn i to år nå og det er mange slitsomme elementer som barn aldri er borti i sin 50/50 hverdag. Eller 60/40 om du vil.

 

Det er mitt hus vi bytter på å bo i. Dvs at jeg står for alle utgifter som strøm, oppvarming, måking etc.

 

Dette opplever aldri barna når de flytter frem og tilbake:

* Unødvendige matkjøp. Jeg kjøper inn mat, glemmer at jeg ikke skal være hjemme i helgen og lar maten ligge i tilfelle pappaen vil spise det. Noe han ikke gjør og grønnsakene må kastes. Eller tvert imot, han spiser opp osten jeg nettopp kjøpte.

* Kjedelig mat. Jeg kjøper inn mat til feks to dager i strekk og nettopp pga punkt 1 føler jeg det iblant blir ensformige og kjedelige middager.

* Jeg føler at jeg må bidra i mitt hjem nr 2 også, og må kjøpe inn matvarer dit også, som blir liggende og spist opp av andre, men jeg opplever punktet under når jeg kommer hjem.

* Jeg kommer hjem og har glemt at det var til mitt hjem nr 2 jeg kjøpte brød dagen før. Kvelden kommer og jeg oppdager at vi ikke har brød eller pålegg i hus til skoledagen etter.

* Jeg kommer hjem og det første jeg må gjøre er å støvsuge fordi jeg tråkker på sand og smuler overalt føles det som. Likeså vaske gulv, tørke støv.

* Jeg kan aldri gjøre noe i huset når jeg ikke har barna. Jeg føler dermed at jeg blir liggende etter med ALT! Og det er kjedelig å bruke tiden med barna på sånt når jeg faktisk har mye tid uten dem som kunne blitt brukt på kjedelige oppgaver.

* Min nye fine kjøkkenkniv har plutselig fått en knekk ytterst, det er plutselig en stygg ripe i gulvet, kjøleskapet har feil pære som har svidd i stykker beskyttelseshetten til pæren. Ting skjer i et hus, som jeg ikke har kontroll over og bare må ta konsekvensene av.

 

And so on....

 

Det er selvsagt mye positivt også, men idag er jeg LEI!!

Det er faktisk enklere for barn å bytte hjem. Det er jeg overbevist om. Pga alle praktiske gjøremål vi voksne må gjøre, så kan ikke de to situasjonene sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

Som skilsmissebarn så var det ikke noe som helst problem for meg å være litt her og litt der. Jeg hadde to hjem (egentlig 4 siden jeg var mye hos besteforeldre da min lillebror var dødssyk i mer eller mindre 3 år). Jeg fant ro både i pappas hjem og i mammas. Var kjekt å ha eget rom på begge plasser med egne ting.

Jeg kunne aldri klart å levd slik som voksen, det hadde vært helt håpløst. Synes det er en bedre løsning at barna går i mellom, så lenge foreldrene kan samarbeide og ikke bor altfor langt unna hverandre så tenker jeg det går helt fint. At folk pr dags dato blir hysteriske for at foreldre ikke kan holde sammen er irrasjonelt - av og til er det bedre for barna at foreldrene skilles. Så lenge man kan ha ett godt samarbeid så bør naturligvis ikke ekser bo i samme hus, selv om det ikke er samtidig. Dere har helt sikkert valgt dette for barnas skyld, men jeg tror det kan bli minst like bra for dem eller bedre om dere finner en annen ordning der samtlige kan ha det bra.

Anonymous poster hash: 75d01...bad

[Anonym bruker]

 

Jeg blir faktisk litt skremt av innlegget ditt! At du som mor er så selvsentrert.

 

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

 

 

Er du helt fjern eller? Er jeg selvsentrert som har valgt å leve slik som dette etter at jeg og pappaen flyttet fra hverandre? I over to år! For barna. Vi samarbeider faktisk veldig godt, ellers hadde ikke dette latt seg gjøre. Jeg er overbevist om at vi kommer til å samarbeide like bra når det blir barna som flytter frem og tilbake. Uten sure miner om en blir forsinket etc. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

 

Som skilsmissebarn så var det ikke noe som helst problem for meg å være litt her og litt der. Jeg hadde to hjem (egentlig 4 siden jeg var mye hos besteforeldre da min lillebror var dødssyk i mer eller mindre 3 år). Jeg fant ro både i pappas hjem og i mammas. Var kjekt å ha eget rom på begge plasser med egne ting.

Jeg kunne aldri klart å levd slik som voksen, det hadde vært helt håpløst. Synes det er en bedre løsning at barna går i mellom, så lenge foreldrene kan samarbeide og ikke bor altfor langt unna hverandre så tenker jeg det går helt fint. At folk pr dags dato blir hysteriske for at foreldre ikke kan holde sammen er irrasjonelt - av og til er det bedre for barna at foreldrene skilles. Så lenge man kan ha ett godt samarbeid så bør naturligvis ikke ekser bo i samme hus, selv om det ikke er samtidig. Dere har helt sikkert valgt dette for barnas skyld, men jeg tror det kan bli minst like bra for dem eller bedre om dere finner en annen ordning der samtlige kan ha det bra.

 

Anonymous poster hash: 75d01...bad

Min erfaring er at foreldre som ikke samarbeider godt når de er sammen heller ikke samarbeider så veldig godt når de skiller seg. Mine foreldre hadde "en perfekt skilsmisse". De hevder selv at de aldri sa noe stygt om hverandre og de var så flinke med å holde frustrasjonene sine for seg selv. Men det gjorde de ikke. Vi barna sitter med et helt annet bilde av hvordan dette har vært enn det de gjør.

 

Men det er jo hyggelig å høre at det har vært greit for deg da I og med at broren din var syk fikk de kanskje et litt annet perspektiv på ting? Kanskje de ble tvunget til å samarbeide på en annen måte? Håper uansett det går bra med broren din nå

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg blir faktisk litt skremt av innlegget ditt! At du som mor er så selvsentrert.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

 

Er du helt fjern eller? Er jeg selvsentrert som har valgt å leve slik som dette etter at jeg og pappaen flyttet fra hverandre? I over to år! For barna. Vi samarbeider faktisk veldig godt, ellers hadde ikke dette latt seg gjøre. Jeg er overbevist om at vi kommer til å samarbeide like bra når det blir barna som flytter frem og tilbake. Uten sure miner om en blir forsinket etc.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Akkurat det sa og gjorde foreldrene mine også. Men de hadde fortsatt ikke særlig empati med hva vi gikk igjennom...

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg blir faktisk litt skremt av innlegget ditt! At du som mor er så selvsentrert.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

Er du helt fjern eller? Er jeg selvsentrert som har valgt å leve slik som dette etter at jeg og pappaen flyttet fra hverandre? I over to år! For barna. Vi samarbeider faktisk veldig godt, ellers hadde ikke dette latt seg gjøre. Jeg er overbevist om at vi kommer til å samarbeide like bra når det blir barna som flytter frem og tilbake. Uten sure miner om en blir forsinket etc.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Akkurat det sa og gjorde foreldrene mine også. Men de hadde fortsatt ikke særlig empati med hva vi gikk igjennom...

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

 

Ok, men om vi ikke hadde vært oppmerksomme på barnas behov eller hatt empati med dem, så hadde vi aldri i livet valgt denne løsningen over flere år. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

 

 

Jeg blir faktisk litt skremt av innlegget ditt! At du som mor er så selvsentrert.

 

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

 

 

Er du helt fjern eller? Er jeg selvsentrert som har valgt å leve slik som dette etter at jeg og pappaen flyttet fra hverandre? I over to år! For barna. Vi samarbeider faktisk veldig godt, ellers hadde ikke dette latt seg gjøre. Jeg er overbevist om at vi kommer til å samarbeide like bra når det blir barna som flytter frem og tilbake. Uten sure miner om en blir forsinket etc. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

 

 

Ja, jeg mener du er selvsentrert når du ramser opp syv punkter hvorav fire av dem dreier seg om matproblemer (pga manglende rutiner/planlegging fra din/mannens side), når et pkt. går på vasking (igjen manglende rutiner fra din og/eller mannens side) og et går på en kjøkkenkniv og riper i gulvet.

 

Dette bagateller! Og jeg er overbevist om at du bruker disse bagatellene for å forsvare at dere bør finne en annen boordning. Om det er det du ønsker, da kan du i hvert fall være ærlig nok til å si det rett ut, det kunne jeg respektere, at du sa at du rett og slett IKKE fikser å dele hjem med eksen lenger.

Men å bruke bagateller som kun skyldes din og/eller mannens dårlige rutiner og planlegging som forklaring for hvorfor det er såååå mye mer slitsom for deg å flytte enn det vil være for barna dine... det er og blir egosentrisk i mine ører.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

[Anonym bruker]

Men hvordan kan barna bli del av en ny familie når de bor i et hus som mor og far flytter inn og ut av?

 

Hva om far har ny samboer med barn som han bor hos når han ikke er hos barna som bor i eget hus?

 

Eller viss mor har fått nye barn med en ny mann?

 

Skal barna da aldri få bo og bli integrert i sine nye familier? Alltid være i et eget liv i sitt eget hus?

 

Høres rart ut at dere synes dette er en bedre løsning for ungene enn at feks foreldrene bosetter seg med nye samboere i nærheten av hverandre så barna kan være i samme nærmiljø men bytte hus.

 

 

 

Anonymous poster hash: 46fdf...a00

[Anonym bruker]

 

 

Ja, jeg mener du er selvsentrert når du ramser opp syv punkter hvorav fire av dem dreier seg om matproblemer (pga manglende rutiner/planlegging fra din/mannens side), når et pkt. går på vasking (igjen manglende rutiner fra din og/eller mannens side) og et går på en kjøkkenkniv og riper i gulvet.

 

Dette bagateller! Og jeg er overbevist om at du bruker disse bagatellene for å forsvare at dere bør finne en annen boordning. Om det er det du ønsker, da kan du i hvert fall være ærlig nok til å si det rett ut, det kunne jeg respektere, at du sa at du rett og slett IKKE fikser å dele hjem med eksen lenger.

Men å bruke bagateller som kun skyldes din og/eller mannens dårlige rutiner og planlegging som forklaring for hvorfor det er såååå mye mer slitsom for deg å flytte enn det vil være for barna dine... det er og blir egosentrisk i mine ører.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

 

 

Det sier seg selv at eksen ikke rydder i skap og kjelleren for meg, eller tar en grundig vask av fliser på badet. Å dele huset med eksen er okej, for som sagt, samarbeidet er bra. Vi har en god tone, vi er sammen på skolearrangement, bursdager, jul etc. 

For meg er det ikke en bagatell å måtte bruke tiden med barna til huslige gjøremål og føle stresset med å aldri få gjort de store tingene i huset. Jeg får kun holdt alt overkommelig ryddig og rent. Og jeg sier jo også at det finnes positive ting med å ha denne ordningen (utover det helt opplagte, at det er positivt for barna). Men det er det praktiske som sliter på meg. Det blir som en sier, før dro man bare på ferie, når man er voksen har man ansvaret for alt det praktiske. 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg blir faktisk litt skremt av innlegget ditt! At du som mor er så selvsentrert.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

Er du helt fjern eller? Er jeg selvsentrert som har valgt å leve slik som dette etter at jeg og pappaen flyttet fra hverandre? I over to år! For barna. Vi samarbeider faktisk veldig godt, ellers hadde ikke dette latt seg gjøre. Jeg er overbevist om at vi kommer til å samarbeide like bra når det blir barna som flytter frem og tilbake. Uten sure miner om en blir forsinket etc.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Akkurat det sa og gjorde foreldrene mine også. Men de hadde fortsatt ikke særlig empati med hva vi gikk igjennom...

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

Ok, men om vi ikke hadde vært oppmerksomme på barnas behov eller hatt empati med dem, så hadde vi aldri i livet valgt denne løsningen over flere år.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

Mine foreldre valgte samme løsning over flere år. De hevdet det var for vår skyld, men for oss var det ikke noe gøy å leve i et vakum, uten å vite når denne ordningen skulle opphøre. Det var ikke for vår del de valgte å leve sånn, det var for å dempe sin egen dårlige samvittighet. Det kan godt hende du gjør det for deres beste, men at du velger å flytte frem og tilbake er ikke noe bevis i seg selv på at du setter dem først.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

Dine problemer er store for deg, naboens problemer er store for naboen og barnets problemer er store for barnet. Det er ikke alltid så lett å sammenligne for alle føler at de problemene de står oppe i akkurat nå er store, selv om noen andre har opplevd større problemer før...

 

Du skal ikke bagatellisere de problemene barn kan oppleve når de stadig er på flyttefot..

-følelsen av å bo i en bag og ikke høre 100% hjemme noe sted

-at yndlingsgenseren ble glemt i vaskemaskinen der du bodde forrige uke

-at venner har glemt hvor du er denne uken og ringer på feil sted, og ikke gidder gå til det andre stedet og leker uten deg

-at du har glemt matteboka der du bodde i går

osv osv

 

Alle disse tingene er ganske altoppslukende for et barn/ungdom, og minst like irriterende som du synes det er at exen har spist opp osten din. 

 

 

Anonymous poster hash: a730e...085

[Anonym bruker]

 

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

 

Barna mine går på en privatskole med mange elever fra andre kommuner. Så på skolen dems er de aller fleste i samme båt - besøk må planlegges. 

 

Jeg tenker at det beste er å ha dobbelt opp med ipod, klær, ladere etc, så de slipper å huske sånt. De skal ikke ha en bag med seg frem og tilbake. De kommer til å reise direkte til den andre forelderen etter skolen de fleste gangene. 

 

Jeg lever i en bag, så jeg kjenner følelsen. Jeg har med meg en bag frem og tilbake. Nå har jeg en fast bopel, men det første halvåret bodde jeg hos foreldrene mine og hos venner. Men barna mine skal som sagt ikke drasse med seg en bag på skolen. 

 

 

Anonymous poster hash: f7990...537

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

Jeg er uenig. Er skilsmissebarn selv og jeg hadde heller tatt de oppgavene du lister over her enn å flytte barna mine fram og tilbake slik jeg måtte. Når barna flytter frem og tilbake opplever de:

 

- Å måtte bryte opp i nærmiljøet sitt: Barn blir ofte venner med de som bor i nærheten og tar følge med de til skolen og er sammen med dem på ettermiddagene. Når barna er borte i helgene opplever de at de går glipp av det vennene deres har gjort mens de var borte. Det samme på den andre plassen de bor. De risikerer at vennene deres ikke regner med dem på samme måte og det kan altså bli vanskelig å bli 100% del av en vennegjeng på samme måte som hvis du bare bor én plass.

 

- Å måtte bryte opp i lek fordi de må "hjem å pakke" en dag i uka. Da må de huske på skolebøker, yndlingsbamsen, favorittmusikken, Ipad, ladere, telefoner og Gud vet hva. Og de glemmer ALLTID noe.

 

- De må pakke ut av kofferten sin en dag i uka. Og det er faktisk en jobb. Jeg slutta å pakke ut kofferten min etter en stund fordi jeg alltid måtte pakke den igjen om en uke uansett, med det resultat at jeg alltid levde i rot. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært å pakke til sydentur en dag i uka. Det er ganske mye kjipere enn stakkars deg som må rydde ut av kjøleskapet.

 

- Barna får aldri knyttet seg til én plass. De kommer aldri til å føle at de hadde et barndomshjem. De hadde jo to. Man kan argumentere så hardt man vil. Det er ikke det samme.

 

Vi voksne som ikke flytter frem og tilbake opplever også at kniver knekker, gulv får riper, grønnsaker blir råtne, gulv skal vaskes mens ungene er der samtidig, vi går tomme for brød og alt det der. Sorry, men etter min mening er det værre for ungene å flytte frem og tilbake enn det er for deg.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

Nå er det ikke slik som du beskriver overalt heller. Mine barn bytter ikke nærmiljø, og de trenger ikke å pakke hverken inn eller ut. De bytter hjem på en skoledag, så det stjeler ikke noe tid i reising heller. Hvorvidt de aldri vil knytte seg til noe hjem kan jeg selvfølgelig ikke garantere, men jeg tror nok at farens hjem vil være deres hjem nr 1 siden det er der de bodde fra starten av.

 

Jeg er også av den oppfatning av at det er mer krevende for voksne som skal flytte. En ting er mat og husarbeid, men også regninger som skal betales på to plasser, utvendig vedlikehold, irritasjon over den andre parten som man hadde grunner til å flytte fra.

 

Barna slipper ansvaret og bekymringene som følger med det å være voksen og eie. 

 

Når jeg har barna kan jeg vie meg helt til dem, fordi den uka jeg ikke har det kan jeg fokusere på meg selv. Jeg trenger ikke noe alenetid til å gjøre ærender eller pleie meg selv.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Ja, jeg mener du er selvsentrert når du ramser opp syv punkter hvorav fire av dem dreier seg om matproblemer (pga manglende rutiner/planlegging fra din/mannens side), når et pkt. går på vasking (igjen manglende rutiner fra din og/eller mannens side) og et går på en kjøkkenkniv og riper i gulvet.

 

Dette bagateller! Og jeg er overbevist om at du bruker disse bagatellene for å forsvare at dere bør finne en annen boordning. Om det er det du ønsker, da kan du i hvert fall være ærlig nok til å si det rett ut, det kunne jeg respektere, at du sa at du rett og slett IKKE fikser å dele hjem med eksen lenger.

Men å bruke bagateller som kun skyldes din og/eller mannens dårlige rutiner og planlegging som forklaring for hvorfor det er såååå mye mer slitsom for deg å flytte enn det vil være for barna dine... det er og blir egosentrisk i mine ører.

 

Anonymous poster hash: fb71b...632

 

Det sier seg selv at eksen ikke rydder i skap og kjelleren for meg, eller tar en grundig vask av fliser på badet. Å dele huset med eksen er okej, for som sagt, samarbeidet er bra. Vi har en god tone, vi er sammen på skolearrangement, bursdager, jul etc.

For meg er det ikke en bagatell å måtte bruke tiden med barna til huslige gjøremål og føle stresset med å aldri få gjort de store tingene i huset. Jeg får kun holdt alt overkommelig ryddig og rent. Og jeg sier jo også at det finnes positive ting med å ha denne ordningen (utover det helt opplagte, at det er positivt for barna). Men det er det praktiske som sliter på meg. Det blir som en sier, før dro man bare på ferie, når man er voksen har man ansvaret for alt det praktiske.

 

Anonymous poster hash: f7990...537

At du tror det å flytte frem og tilbake for barn er like enkelt som det er for et barn å dra på ferie er naivt. Det er ikke krise for et barn å glemme yndlingstoppen sin en gang på ferie. Men det er slitsomt for en unge og bestandig mangle noe fordi det ligger hos den andre. Og det er ikke mulig for deg som forelder å holde tritt med alt som er viktig og hva som er "yndlingstingen" til enhver tid. Det blir automatisk barnets ansvar å få med seg de tingene som er viktig for han eller henne frem og tilbake. Hver eneste uke. Det var like slitsomt for meg å flytte frem og tilbake som barn som det er for meg å pakke bagen for barn og voksne når vi skal på ferie nå.

 

Og det kommer i tillegg til alle de andre ulempene.

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

[Anonym bruker]

 

Som skilsmissebarn så var det ikke noe som helst problem for meg å være litt her og litt der. Jeg hadde to hjem (egentlig 4 siden jeg var mye hos besteforeldre da min lillebror var dødssyk i mer eller mindre 3 år). Jeg fant ro både i pappas hjem og i mammas. Var kjekt å ha eget rom på begge plasser med egne ting.

Jeg kunne aldri klart å levd slik som voksen, det hadde vært helt håpløst. Synes det er en bedre løsning at barna går i mellom, så lenge foreldrene kan samarbeide og ikke bor altfor langt unna hverandre så tenker jeg det går helt fint. At folk pr dags dato blir hysteriske for at foreldre ikke kan holde sammen er irrasjonelt - av og til er det bedre for barna at foreldrene skilles. Så lenge man kan ha ett godt samarbeid så bør naturligvis ikke ekser bo i samme hus, selv om det ikke er samtidig. Dere har helt sikkert valgt dette for barnas skyld, men jeg tror det kan bli minst like bra for dem eller bedre om dere finner en annen ordning der samtlige kan ha det bra.

 

Anonymous poster hash: 75d01...bad

Min erfaring er at foreldre som ikke samarbeider godt når de er sammen heller ikke samarbeider så veldig godt når de skiller seg. Mine foreldre hadde "en perfekt skilsmisse". De hevder selv at de aldri sa noe stygt om hverandre og de var så flinke med å holde frustrasjonene sine for seg selv. Men det gjorde de ikke. Vi barna sitter med et helt annet bilde av hvordan dette har vært enn det de gjør.

 

Men det er jo hyggelig å høre at det har vært greit for deg da I og med at broren din var syk fikk de kanskje et litt annet perspektiv på ting? Kanskje de ble tvunget til å samarbeide på en annen måte? Håper uansett det går bra med broren din nå

 

Anonymous poster hash: c5fc9...469

 

Det ironiske i dette er at foreldrene mine aldri har samarbeidet godt, likevel gikk det altså bra for meg. De kranglet 24\7 og kunne på det verste ikke kommunisere med hverandre i det hele tatt. Det positive var jo at når de endelig skiltes så ble det mye mindre krangling og mindre stress i hverdagen for oss ungene. Det var mye lettere å omgås en av dem om gangen. Det positive var at de bodde og bor fortsatt kun 5 km fra hverandre, så det var enkelt å dra frem og tilbake og jeg hadde samme omgangskrets uansett hvem av dem jeg var hos. Jeg fikk en mye mer harmonisk hverdag og syntes det var veldig stas å ha mitt eget rom på begge plassene. Jeg slapp å "bo i koffert" siden jeg hadde det jeg trengte av ting på begge plasser, det eneste jeg tok med av og til var klær jeg foretrakk o.l  Det var sjeldent jeg tok med veldig mye frem og tilbake, annet enn skolesekken og småting jeg evt var ekstra knyttet til.

 

Det at mine foreldre skilte seg og flyttet fra hverandre var kanskje noe av det beste de kunne gjort for meg og min bror. Jeg er også glad for at jeg har to hjem istedet for ett, det kom svært godt med når jeg ble vilter tenåring og kranglet med den ene eller den andre De prøvde også å holde sammen for ungene sin skyld og når de endelig skiltes fikk jeg samtaler med ppt for å unngå at jeg skulle bli for "skadet" av skilsmissen. Det var unødvendig da foreldrene mine fikk som tilbakemelding fra disse at skilmissen var det beste som har skjedd meg Etter det blomstret jeg. Min lillebror er idag frisk og fin

 

Det er klart at alle barn opplever ting ulikt, men jeg tenker som så at ungene har det bra når foreldrene har det bra. Og det hadde ikke føltes naturlig for meg om mamma og pappa byttet på å bo i huset vårt iallefall. Det finnes positive og negative ting ved alle løsninger, her må man bare se hva som funker for hver enkelt. Det jeg derimot har ett stort problem med er de som ikke klarer å se at barn er ulike og noen utmerket godt ikke tar noe skade av å flytte mellom to hjem. Noen uttaler seg som om deres mening er den eneste riktige og slakter alle andre forslag - men det kan være fordi jeg er ny inne på sånne forum. Aldri før har jeg sett så mye drama og dømming av andre. Håper alle finner en løsning som funker for dem, involver gjerne barna i avgjørelsen om de er gamle nok til å si hva de mener og føler uten å legge press på dem i noen retning. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 75d01...bad