Feil sted men...trenger anonymknappen nå (langt syteinnlegg)

[Anonym bruker]

Jeg er eldst av to søsken, jeg og mannen har vært gift i 4 år. Alt rundt min mor er tydeligvis perfekt.. venner av henne som har nydelige barnebarn og alt går på skinner med barna til venner, de har høy utdannelse etc...hun har venner som har gått ned masse i vekt osv.. hun skryter uhemmet av disse venner, og min bror som vi nettopp fikk vite skulle gifte seg..Alt er bare stas med det og hun gleder seg til det. Han har også høy utdannelse og nylig blitt lege. Det er bare det at det stopper et sted... Jeg ble sendt bort som 14åring, som en "villstyring" mor ikke kunne ta vare på.. psykiatri og barnevern... har aldri fullført ungdomsskole, videregående eller noen utdannelse i det hele tatt... jeg er ufør, og har så dårlig råd at jeg må snu på hver krone, pluss at jeg er gift med en mann som ikke er i stand til å jobbe selv... Når jeg fortalte at jeg ville gifte meg, så var det ikke et godt ord å høre, var jeg sikker på dette, og nei jeg burde vente osv.. Enda jeg hadde kjent han i 10år og vi har vært venner hele tiden. Det ble ikke godt mottatt for å si det sånn. Etterhvert viste det seg at hun skulle kuppe hele bryllupet.. stilte urimelige krav til hvordan det skulle være, da hun ville betale for alt..Fikk heller ikke noe kirkebryllup fordi hun maste seg til at det kostet penger og gifte seg i en kirke man ikke tilhører...Eneste jeg fikk bestemme var mat.. Hun valgte det dyreste, tross i at vi ville ha det enkelt.. Denne gangen er det bare bror min og forloveden som skal bestemme.. og hun har visst ikke tenkt å legge seg oppi noe, for alt er jo såå fint nå... 

 

Vi har prøvd å få barn i 3 år, men for en stund siden fikk jeg vite at jeg har en defekt på eggstokkene og mest sannsynlig ikke kan få barn.. Da mor fikk vite dette, så fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne være glad for at jeg ikke har fått noen.. Det var såå mye styr og jeg hadde ikke klart det mente hun... jeg har hatt lyst på barn siden jeg var 15, og mye av det psykiske jeg sliter med har med det ønsket å gjøre.. Jeg vet jeg sliter, men når du har såå lyst på barn så er det ingen, bortsett fra likesinnede som skjønner hvordan man har det... Mor selv fikk barn uten prøving så hun kan ikke vite det.. 

 

Hun er en type som kontrollerer livet mitt til de grader, virker som hun prøver å leve livet sitt gjennom meg.. Jeg har følelsen av at alt jeg gjør er galt, men hvis andre gjør det samme så er det plutselig greit... Det bestemmes også hva jeg skal mene...(Hun er grei og betaler regninger innimellom hvis vi trenger det, så jeg vet ikke om jeg vil kutte kontakten med henne.. det er sårt tiltrengte penger..)

Er det jeg som har et problem her? 

 

Sorry for langt innlegg.. jeg måtte bare få det ut.. 

Anonymous poster hash: 62bff...95c