Vet ikke om jeg tør prøve igjen.....

[Mrs Procrastination]

Hei dere!

Jeg skriver her i håp om å få høre om erfaringer fra andre damer med hab.abort diagnose. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg vurderer om jeg tør prøve igjen, eller om jeg bør innse at denne babydrømmen er utopi.....

Vi har prøvd i 5 år og har dessverre mistet hele 9 ganger. 5 Sa og 4 Ma. Den tidligste i uke 5+3 og den seneste i uke 13+2. Mistet siste gang i august. Ble oppdaget i uke 11+1, men døde trolig uke 10+4 ifølge målinger.

Det blir bare verre og verre psykisk. Jeg blir mer ødelagt for hver gang. Jeg klarer ikke å være glad lenger. Det føles som en bit av meg dør med den lille for hver abort.

Jeg er rett og slett redd for at jeg går i stykker om vi mister igjen...

 

Hvordan klarer dere andre å holde motet oppe? Er jeg unormal som tar det så tungt?

 

Vi har blitt utredet, men ingen funn. Det eneste vi ikke har prøvd er prednisolon. Går nå på DHEA for å muligens få bedre eggkvalitet. Alle legene sier at vi kommer til å klare dette. Jeg synes det er sinnsykt vanskelig å være positiv, må jeg innrømme. For meg er en positiv g-test begynnelsen på sorg og fortvilelse.

[Tidenerinne]

Så forferdelig trist å lese din historie. Forstår godt at du er redd for å prøve igjen.

Jeg har hatt 4 ma. Graviditet nr 4 gikk jeg på albyl-e, klexane og progesteron, mistet nok en gang. Nå er jeg, ufattelig nok, kommet meg til uke 26 :-) Har gått på det samme som sist + prednisolon, + fikk healing noen dager før egguttak (ivf). Hva det er som gjør at det ser ut til å gå bra denne gang vet jeg ikke, men er glad jeg tok dette forsøket, som jeg hadde bestemt meg for skulle være siste.

 

Ønsker deg lykke til på veien videre, uansett hva du bestemmer deg for ♡

[Mrs Procrastination]

Takk for svar, Tidenerinne.

Så godt at det lykkes for deg til slutt. Det må være helt fantastisk etter alle nedturene.💕💕💕

 

Så den eneste medisinen som var annerledes denne gang var prednisolon? Legene sier at prednisolon ikke vil ha noe effekt i mitt tilfelle. Jeg mener at så lenge det ikke er skadelig, burde jeg fått prøve...

 

Legene mener at så lenge ingen prøver viser noe som helst galt...så er det egentlig bare uflaks at jeg har mistet så mange. Akkurat det er veldig vanskelig for hodet mitt å begripe. Det må da være noe i min kropp som gjør at jeg ikke klarer å bære frem et barn....

 

Hvor langt hadde du kommet de gangene du mistet?

[Anonym bruker]

hvis du søker her inne på gruppen på luddesmamma så gikk hun gjennom MANGE SA før hun tilslutt fikk sin lille babis <3 syns å huske hun fikk hjelp i utlandet.

Anonymous poster hash: 752fa...a4d

[blomstgull]

Yeoline

selv om klokken tikker så syns jeg det høres lurt ut å ta seg litt tid til å finne tilbake til seg selv igjen. det tar veldig på og man må passe på seg selv og forholdet. jeg tok meg ca et års pause mellom hver av mine SA, fordi jeg tok det så tungt og følte jeg måtte hente meg inn igjen og kjenne på sorgen. etter 3 sa tok jeg 2års pause og jeg klarte ikke tanken på å prøve igjen, det var så sårt og skummelt, hvordan skulle jeg klare dette igjen?
men mannen min hadde ståltro og fikk oss på prøving igjen, og det er jeg så glad for, for dette resulterte jo i sønnen vår <3 <3 <3

 

hvis du har mistanke om at det er eggene så er det mulig med egg donasjon. men om du føler nok er nok så er det helt lov det også <3 <3 <3

[selma07 og engel]

Hei! Først vil jeg si at jeg føler ned deg, og forstår deg!!!

 

Jeg er 42,5 år og fikk lille Ingrid for to mnd siden❤

 

Jeg har Selma fra før, født i 2007❤

 

Mistet fem ganger, både sa/Ma. var gravid m ikke levedyktig baby, måtte avbryte i uke 21 i 2012

 

Kom i kontakt m dr Magnus etter jeg var blitt utredet for hab abort på Ullevål. Han utredet meg også, ingenting galt...

 

Jeg hadde mistet to g selv om jeg brukte crinone og albyl (2 ganger) dr Magnus ga meg hormonsprøyter, og jeg satte eggløsningssprøyte da jeg hadde 5 eggfolikker. Startet m albyl og prednisolon da, og lutinus da vi var ferdig med samleier. Hadde nervepirrende måneder, mange spotblødninger... Tok duotest og alt var fint!! To dager etter blødde jeg masse...trodde det var over, men var morkaka som lå over fødselskanalen... 19. August kom vår etterlengtede skatt!!

 

Mitt råd, ikke gi deg før du har prøvd stimulert syklus og prednisolon albyl og lutinus ! Det kommer til å gå bra!!!

 

Lykke til❤

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 16b40...446

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 16b40...446

[Lakseenka]

Kjære Yeoline,

 

jeg vet veldig godt hvordan du har det. Jeg var også 34 da vi startet prøvingen. Ble gravide på andre forsøk og trode alt var greit men i uke 11 viste det seg at jeg hadde ruget på et blighted ovum i evigheter. Etter det har jeg hatt 6 spontanaborter til, de fleste SA. Har ikke fått levendefødte barn. Jeg er blitt 38 år nå. Vi har tidligere bestemt oss for å prøve til jeg er noen- og- førti, for tenk om vi skulle klare det? Ser jo at Selmaogengel har klart det til tross for alder. Vi har også startet med adopsjon, vi skal sannsynligvis ha samtale med Bufetat om noen uker. Det hjelper mye at vi har startet den prosessen, og hadde det ikke vært for at jeg blir relativt lettt gravid så hadde vi nok startet den prosessen for lenge siden. Jeg syns adopsjon er en fin måte å få barn på, men vil så gjerne har et eget også. Eller to..

 

Det er absolutt ikke bare du som har det sånn, jeg klarer ikke å forholde meg til de som er gravide- orker stort sett ikke prøve en gang for det koster rett og slett for mye av energien min. Det som er mest provoserende er når folk "klager" over ungene sine- over at det er mye bråk, at de aldri har tid til seg selv etc. Da må jeg bare forlate åstedet og gå for meg selv. Hvis jeg noensinne får barn, egne eller adopterte, har jeg sverget på å ALDRI klage. Jeg skal få lov å bli sint på dem etc, men aldri, aldri klage. Nå, det var visst en liten digresjon. Yeoline, jeg skjønner godt at dere tenker på å gi opp. Det er sikkert det beste for psyken. Men før dere bestemmer dere- hvis du tror det er en sjanse for at dere kommer til å angre på at dere ikke prøvde absolutt alt, da syns jeg at dere skal kikke til utlandet først. Ellers kan det også være en ide å tenke på alternativer, adopsjon eller fosterbarn, feks? Vi har hund og det fyller hverdagen med mye liv og glede.

 

Lykke til med avgjørelsen, håper dere gjør det rette

[lenafk]

kjenner veldig godt igjen den følelsen du har! Har selv mistet 8 ganger, sa, ma og exu. Har vært igjennom to assisterte befruktninger og skal igjennom den siste nå på nyåret. Går det ikke da, så har jeg sagt at jeg legger det hele på hylla. Jeg har tatt meg gode pauser i mellom de 3 siste jeg har mistet. Jeg begynte som prøver da jeg var 36 og er nå blitt 39. Så kjenner veldig godt på det med alderen i tillegg, selv om jeg vet at andre har fått det til etter det.

 

Sender deg en stor bamseklem!

[bærtur88]

Hei jenter! Jeg sitter her og leser gjennom historiene deres og er ekstremt nysgjerrig på om dere som bor i Norge har testet kromosomene deres? Vi har hatt 6 spontanaborter og for 10 måneder siden fikk vi etter utredning i det landet vi bor i vite at mannen har noe som heter balansert translokasjon.( Det betyr ikke nødvendigvis at man har ekstra risiko for å få barn med kromosomfeil, men over halvparten av sædcellene hans er ubalansert, hvilket vil si, i vårt tilfelle, at det blir aldri noen embryo med hjerteslag. ) Vi har en frisk sønn fra før. Det er rett og slett et sjansespill det å treffe riktig sædcelle. Vi fikk Norge, etter vanvittig mye om og men (veldig få fastleger vet om dette) tatt prøver av hans foreldre. Han har arvet det fra sin far! Det er ca 1 av 600 som har dette. Norge vet alt for lite om dette til tross for "vanligheten". Er du ved klinikk Hausken er nok dette testet siden Hausken selv sitter i en PGD nemd i Norge som tar seg av sånt ved IVF behandling. Verdt å spørre legene om kromosonprøver. Du vil nok møte mye rar motgang, men absolutt en ting det er godt å få eliminert bort!

[Tidenerinne]

Er noen dager siden sist jeg var inne, men svarer deg allikevel nå Yeoline :-)

 

Jeg er omtrent samme alder som deg, 38. Mine aborter var alle ma'er, som stoppet opp veldig tidlig (ingen hjerteslag å se). Jeg har hatt 4 ivf-forsøk i Danmark, så begynte på alle medisiner rett etter innsett. Bytta klinikn før siste forsøk, og de satt meg heldigvis også på prednisolon. Har ikke funnet noe feil med meg, heller ikke på kromosomtest (karyotyping).

Jeg hadde bestemt meg for at dette skulle være mitt siste forsøk med ivf, graviditet eller ikke. Min neste plan var eggdonasjon. Men det ser det ut til at jeg slipper, spira satt når det gjaldt :-)

[blomstgull]

jeg syns det høres veldig fornuftig det du skriver. du har hvert gjennom er veldig stor påkjenning! og det er viktig å lytte til kroppen og hjerte <3 jeg kjenner igjen det du skriver ang ingen andre som du kjenner vet hvordan det føles. jeg syns det er en veldig ensom sorg. og selv om jeg har klart å få et barn, så kjenner jeg fortsatt tristheten over dem jeg mistet.

 

men ville også si at jeg kjenner flere som har adoptert i sen alder! og man kan ha mye glede som fosterforeldre <3

 

klem til deg <3 <3 <3

[Angelina 86]

Kjenner meg igjen i mye av det som blir skrevet her. Har prøvd å bli gravid i over et år uten å lykkes. Første gang jeg ble gravid mistet jeg tidlig. Men det var bare fostersekken som hadde utviklet seg uten foster. Legen kalte det blighted Ovom. Det var knusende beskjed og få. Måtte ta medisindsk abbort da det ikke kom ut av seg selv. Etter det har jeg ikke klart å bli gravid før jeg endelig fikk pos test cb forrige uke. Det stod gravid 1-2. Men bare 2 dager etter begynte jeg å blø og det ser ut til at jeg har hatt en svært tidlig abbort igjen. Vært gravid 2 ganger men rekker aldri komme til uke 2 engang. :-( er svært frustrerte og hardt. Nå kjenner jeg at jeg gruer meg til nytt svangerskap. Begynner allerde å frykte at det aldri blir noe baby:-( redd for å.miste igjen