Psyken oppi all denne prøvinga

[trøndermammasnart]

Hei alle vakre prøvere😊 Noen små tanker/spørsmål/diskusjonstema fra meg mens jeg sitter og venter på å komme inn til legen.

 

Hvordan går det med psyken i prøveperiodene? Og da tenker jeg mest på oss som håper men som får tr på besøk måned etter måned.

 

Er det bare jeg som reagerer litt surt med missunnelse på andre som blir/er gravid? Et eksempel: Jeg er veldig ambivalent, for er glad for at min svigerinne skal ha barb og jeg blir tante, men hver gang eg får bilde av magen blir jeg missunnelig og litt snurt. Føler meg fæl for å tenke sånn.

 

Og er det flere enn meg som blir lei seg hver gang tr kommer? Sånn ordentlig "nå vil jg ikke mer, jeg kommer aldi til å bli gravid", gråte-lei seg? Det går jo fort over, for håpet bygger seg raskt opp, men ville slette snarveien til BiM på telefonen og tr-appen da jeg fikk tr sist gang.

 

Og til slutt: beklager evnt skrivefeil. Jeg er egentlig språknazist, men ikke på telefonen, for her bommer jeg hele tiden😛

[FruMille]

Ja hva skal man si,hehe

Siden jeg i utgangspunktet ikke kjenner damene her inne på det personlige plan, så blir jeg veldig glad på deres vegne når de lykkes med graviditet! Nå har ikke jeg opplevd graviditet hos de nærmeste så lenge vi har vært prøvere selv, men jeg tror nok at jeg hadde kjent et stikk av misunnelse og sjalusi hvis jeg hadde fått tilsendt babybilder og hørt mye babyprat når jeg var sammen med andre som er gravide, spesielt etter at vi mistet i MA i mai og har prøvd for harde livet siden! Men det er ikke så mye man får gjort med det dessverre, da hadde jo det vært enkelt! Jeg tenker at den perfekte spire vil slå seg til rot når tiden er inne for det <3

 

Jeg vil si at jeg ble mer skuffet da TR kom tidligere, nå prøver jeg heller bare så senke skuldrene og tenke positivt mot neste prøveperiode! Men det er jo klart at jeg blir skuffet hvis hu dukker opp, men jeg blir ikke kjempe lei meg og griner mine modige tårer nei,hehe det som er det deilige når mensen kommer (snakker for meg selv) , er at da har man en hel uke hvor man ikke tenker prøving og stressing, EL og det som hører med, det er litt godt kjenner jeg men jeg hadde aldri i livet trodd at "prosjekt baby" skulle være så omfattende som det har blitt, jeg trodde det var fort gjort og ingen stress,men den gang ei,hehe

[Gjest prøver1984]

jeg har en jobb som tilsier at jeg ser gravide mager, og nyoppdagete sv.skap nesten hver dag. Og helt ærlig, nå som vi har begynt å prøve ordentlig, så kjenner jeg at det gnager litt hver gang jeg tar en test og ser den blir positiv hos vedkommende.... veldig gla på dems vegne selvsagt, men innerst inne kjenner jeg litt på misunnelsen gitt :/

[Ohana]

Rundt meg er det baby-boom om dagen. Svigerinne, min nærmeste kollega og mange venniner er gravide. Og alle tilfeldig eller første prøve forsøk. Hadde en spire som endte i SA i april, og etter det merker jeg at jeg kan bli ordentlig misunnelig på de vordrene mødrene rundt meg, og så blir jeg frustrert over prøving, og kan bli veldig lei meg. Svigerinnen min venter sin nr 2, og jeg merker at jeg er mye mer distansert den gangen enn med første. Klarer ikke helt og glede meg over nurket jeg skal bli tante til.. Og det igjen fører til en fryktelig dårlig samvittighet.. Argh, må innrømme at jeg begynner virkelig å mislike prøvingen sterkt.. Det er bare en frustrerende prosess.. Håper spiren sitter snart!

[Leirha]

Nå kvalifiserer jo ikke jeg egentlig til å svare på denne tråden, iom at vi nettopp har startet prøvingen. Vi er inne i vår andre forsø nå, og jeg har 3 barn fra før.
Butbut..Jeg vil gjerne komme med to ting, 

Jeg har ønsket å bli gravid i 1års-tid nå, og den tiden var grusom, for jeg visste at samboeren egentlig ikke ønsket seg et barn til (trodde jeg), men jeg hadde så veldig lyst, det gnagde skikkelig, følte meg så langt ifra ferdig at jeg ble helt sår innvendig av å tenke at jeg var ferdig, når jeg ikke følte meg det i det hele tatt.

 

Så er vi blitt prøvere nå da, mannen er visst plutselig enig.. Det var ikke kniven på strupen, men en del fakta jeg la fram på bordet som gjordet at han endret mening.

Så nå føler jeg egentlig bare lettelse for ihvertfall å forsøke  få et barn til.

 

Men min psyke går litt opp og ned.
Jeg stresser veldig med at vi har fått beskjed at det vil være veldig vanskelig for oss å få det til, selv om vi har to barn fra før, så har vi fått beskjed at det er vanskelig pga dårlig sædkvalitet og dårlig syklus hos meg.
Men hei vi har fått det til med samme syklus og sædkvalitet før, men n¨å er vi eldre, så alderen er ikke helt på vårt lag.
Men vi prøver, og det er fint for psyken.

Jeg er litt opp og ned, men som regel går det greit. 
Og som jeg nevnte, jeg har egentlig ikke så mye å klage på, jeg er på bare på forhånd negativ og det spiller inn på psyken det.
Men det går egentlig bedre enn forventet.

Regner med det blir tøft om det går lang lang tid, eller det ikke ksjer i det heletatt.
Men så har jeg tross alt 3 barn.

 

[Leirha]

Nå kvalifiserer jo ikke jeg egentlig til å svare på denne tråden, iom at vi nettopp har startet prøvingen. Vi er inne i vår andre forsø nå, og jeg har 3 barn fra før.
Butbut..Jeg vil gjerne komme med to ting, 

Jeg har ønsket å bli gravid i 1års-tid nå, og den tiden var grusom, for jeg visste at samboeren egentlig ikke ønsket seg et barn til (trodde jeg), men jeg hadde så veldig lyst, det gnagde skikkelig, følte meg så langt ifra ferdig at jeg ble helt sår innvendig av å tenke at jeg var ferdig, når jeg ikke følte meg det i det hele tatt.

 

Så er vi blitt prøvere nå da, mannen er visst plutselig enig.. Det var ikke kniven på strupen, men en del fakta jeg la fram på bordet som gjordet at han endret mening.

Så nå føler jeg egentlig bare lettelse for ihvertfall å forsøke  få et barn til.

 

Men min psyke går litt opp og ned.
Jeg stresser veldig med at vi har fått beskjed at det vil være veldig vanskelig for oss å få det til, selv om vi har to barn fra før, så har vi fått beskjed at det er vanskelig pga dårlig sædkvalitet og dårlig syklus hos meg.
Men hei vi har fått det til med samme syklus og sædkvalitet før, men n¨å er vi eldre, så alderen er ikke helt på vårt lag.
Men vi prøver, og det er fint for psyken.

Jeg er litt opp og ned, men som regel går det greit. 
Og som jeg nevnte, jeg har egentlig ikke så mye å klage på, jeg er på bare på forhånd negativ og det spiller inn på psyken det.
Men det går egentlig bedre enn forventet.

Regner med det blir tøft om det går lang lang tid, eller det ikke ksjer i det heletatt.
Men så har jeg tross alt 3 barn.