Symptomer - men ikke utslag?

[madremia]

Jeg er så hormonell og kvalm og rar. Har følt jeg ble gravid siden befruktningen - fikk et bekkenkollaps alldeles (hadde BL i forrige svangerskap som endte med jeg satt i rullestol).... Trodde ikke det var mulig. kontaktet fysio og osteopat - og jeg hadde virkelig alle symptom på bekkenløsning - der i et døgn - så gikk det over.

HAr hatt panikk og vært glad samtidig. Angret på at vi har prøvd på ny seilas, glad for mulighetene for et nytt barn nr tre før alderen min tilsier det er for sent.

 

I en uke har jeg hatt så mange symptomer og nå er jeg mest sint på min mann (Helt irrasjonelt) . Han kan bare "vente og se" og fortsette livet som før, mens jeg er helt gal etter å få en positiv test som viser at jeg faktisk ikke er i ferd med å tilte - i all min intense overbevisning om graviditet.

 

Tok negativ test i dag 3 dager før IKM eller 4 dager før - kan være jeg husker feil, forrige mens.

 

 

Jeg er så delt: Vil ha positiv test for å vise at jeg har rett. Bekkenkollapset minnet meg på hva jeg kan ha i vente og jeg håper også på et vis på negativ test. Noe jeg tror er mindre sannsynlig: svimmel, kvalm, må opp å tisse om natta, endrede bryst med store blodårer og hvite klumper på brystvortene og masse stikninger i livmor.

MEn dere, er jeg dronningen av innbildning?

Kan jeg ha så mange symptom hvis jeg ikke får noe som helst utslag på test?

SYmptomene skal jo være der pga hcg hormon??!!?

 

[Anonym bruker]

Tro meg, det er maaaange som har vært "gravide" her inne ved å ha disse symptomene som du nevner, kanskje bortsett fra det med bekkenløsningen, men så viser det seg at man ikke er gravid likevel! Det er ikke måte på hvilke symptomer man kan kjenne i forkant av IKM dessverre (etter å ha lest meg godt opp på dette) så er det svært svært sjeldent at man opplever reelle svangerskapsymptomer før IKM da hcg er minimal til å gi slike symptomer før IKM! Det du kjenner kan rett og slett være en god gammeldags pms

I min ungdom ble jeg fortalt av helsesøster at det er ganske utrolig hva psyken kan gjøre med en, man kan faktisk pådra seg feks hodeine ved å tenke at man har vondt i hodet! Jeg ville prøvd å senke skuldrene litt og ventet til IKM med å teste masse lykke til og tvi tvi

 

Anonymous poster hash: cf5d5...f29

[madremia]

Takk for svar.

ANgrer på at jeg skrev at jeg håper på negativ. Det er nok ikke riktig.

Det er bare så skremmende om jeg skal bli så dårlig som sist.

Men har bestemt meg for å takle alt som komme skal.

 

Mulig jeg innbiller meg ting. Men jeg har nå likevel en sterk intuisjon og føler at jeg bare mangler "bekreftelsen" i det blå krysset.

Nå skal jeg prøve være fokusert på det jeg har. Så får dagene vise hva som skjer.

Jeg testet sent med både gutten og jenta mi.

Visste det begge gangene at jeg var befruktet - hvor underlig det enn kan høres ut.

Var også overbevist om kjønnet deres.

 

Så jeg tror jeg prøver "finne senter" i meg selv og så ser vi hva som skjer.

Trodde jeg var blitt så voksen at jeg ikke ville havne i slikt grublekjør en tredje gang, men 

hadde glemt hvor overveldende det er å kjenne seg svanger.

 

 

Takk for innspill. Prøver å ta det litt til meg, men er visst så overbevist at jeg likevel tror mest

på symptomene mine.

 

Stå på, damer...

[Anonym bruker]

Symptomer før ikm kommer for det meste av progesteron, og det produserer man jo enten man er gravid eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 8ff49...c45

[Anonym bruker]

Lite sannsynlig at det er en graviditet som er årsaken til dine sympotmer, da ville du helt sikkert hatt positiv test 3 (4) dager før IKM. 

Anonymous poster hash: 39084...759

[madremia]

Hei dere,

 

jeg vil bare oppdatere for jeg skrev her inne litt fram og tilbake.

 

Jeg var så skråsikker på at jeg var gravid. Det var jeg også.

Positiv test.

Så gikk det bare fire dager og jeg fikk voldsomme kramper og blødninger.

Jeg trodde jeg skulle bli fylt av sorg og tomhet, men jeg klarer å se på dette på en annen måte.

Hadde fryktelige bekkensmerter allerede ved befruktningen og det er vel ikke helt så dere tror det, men det var som et lite jordskjelv i kroppen, det var så jeg kjente alt som skjedde der nede i hver dag fremover mot positiv test. Så ble det stille.

Jeg hadde invalidiserende bekkenløsning med mitt andre barn - vi tenkte vi kunne håpe i det lengste at det skulle bli bedre denne gangen.

 

Når jeg hadde en VOND uke SÅ tidlig i svangerskapet denne gangen, så klarer jeg å legge bort tankene om nr 3.

Jeg var litt lettet da kroppen ikke gikk videre med det.

Tenker at det er ikke meningen, vi har to nydelige barn og et flott samliv, jeg tør ikke havne i rullestol igjen.

Om det så bare er for noen måneder.

 

Ønsker dere andre her inne i herlig reise videre ! 

 

Litt vemodig, litt sårt, men sånn er det når ikke kroppen min vil følge meg på dette.

Jeg ser nå lyst på å være en topp fungerende mamma for mine to som fortsatt er i barnehagen.

Så skal jeg gå i gang med litt tunge runden det blir å selge unna siste baby utstyr.

 

.....

madremia